mandag 1. juni 2015

Tida og kulturen: #5 Evalueringskulturen

Hva preger tida vi lever i? Det kan sikkert sies mye om, men i fem innlegg vil jeg peke på fem
element av vår tid og kultur som jeg opplever som framtredende og også ganske problematiske.

I fjor sommer fikk treneren i fotballklubben Rosenborg sparken. Slik som det ofte er i den bransjen, så var ikke resultatene gode nok. Ikke gode nok. Da måtte treneren ta hatten og gå. Da han skulle snakke med pressen etterpå, sa han noe som jeg merket meg. Helt siden han begynte i jobben, opplevde han at han hadde blitt gjenstand for evaluering. Han kalte det for en evalueringskultur. Han hadde helt fra starten opplevd at folk rundt ham spurte seg om han gjorde en god nok jobb. Han fikk aldri tid til komme inn i jobben, la ting sette seg, tid til å bygge et lag langsiktig. Interessant nok i seg selv, Men kanskje handler dette om mer en fotballklubben Rosenborg. Kanskje er hele samfunnet blitt en evalueringskultur.

I jobben min som lærer er evaluering veldig sentralt. Sånn må det også til en viss grad være. Elevene skal vurderes og karakterer skal settes. Samtidig merker jeg at fokus på dette blir større og større. Fokus på dokumentasjon. På at man har prøver eller innleveringer nok, slik at grunnlaget og dokumentasjonen er god nok for karakterene som skal settes. Og det er ikke bare skolen og lærerne som har fokus på dette. Jeg opplever at elevene i stadig mindre grad er opptatt av å lære, og i stadig større grad er opptatt av å prestere. Da jeg begynte i ny lærerjobb i desember, var det spørsmålet jeg fikk først og oftest: Når skal vi ha prøve?

Evalueringen gjelder selvsagt ikke bare elevene. Lærerne skal evalueres, skoler det samme. Elevenes prestasjoner og resultater på nasjonale prøver blir brukt for å rangere hvilke skoler og lærere som er best. Resultater blir som regel at mange mer eller mindre får beskjed om at de ikke gjør en god nok jobb. Og det gjelder alle som har med skole å gjøre: fra skolepolitikere, til skoleledere, til lærere, til elever. Men spørsmålet man kanskje ikke stiller, men som jeg mener er viktigst av alt å stille er hva det gjør med oss å stadig bli evaluert, og stadig få høre alt vi kan bli bedre på. Misforstå meg rett, vi trenger evaluering. Noen ganger må vi si ifra nå det ikke er bra nok. Felene på bildet er ikke gode nok for et symfoniorkester. Men de er flotte som veggdekorasjon. Og her er vel kanskje litt av poenget: Hva blir man evaluert i forhold til?

Fra 2006 ble det større fokus på kompetanse og målstyring i skolen. På den måten skulle det bli lettere å måle hva elevene hadde lært og hvilken kompetanse de hadde skaffet seg. Det kan godt hende man har klart, men samtidig har det ført til en dreiing bort fra den kompetansen man ikke kan måle. Som evne til empati, sosiale ferdigheter, ja rett og slett den gammeldagse dannelseskolen. Sentralt i målstyringen har vært PISA-undersøkelsene og de nasjonale prøvene. Dette kunne jeg sagt veldig mye om, men la meg nøye meg med følgende: De nasjonale prøvene er uhyre lett å manipulere for å framstå mye bedre som klasse eller skole eller man i realiteten er. PISA-undersøkelsen kan vi også oppsummere med følgende: Vi er ikke gode nok. Ikke gode nok.

Skolen forandrer seg i rekordfart, fordi samfunnet gjør det samme. Når skolen evalueres, blir konklusjonen at det ikke er bra nok. Da må vi endre skolen. Så må endringene evalueres. Igjen blir konklusjonene at det er bra, men ikke helt bra nok. Slik holdes både endringskulturen og evalueringskulturen ved like. Mens lærerne roper om arbeidsro og husfred slik at de kan kan få lov til å gjøre jobben sin. En jobb som altså stort sett evalueres til bra, men ikke bra nok.

En lærer i videregående skolen sa på radioen nylig at han ikke lenger orket å jobbe der på grunn av all evalueringen. Nå ville han heller jobbe på folkehøyskole, der andre verdier enn det målbare kunne komme i fokus. Jeg skjønner godt hva han mener. Det føles meningsløst å fortelle en elev som sitter med tårer i øynene at hun eller han får en firer og ikke en femmer. Fordi jeg vet at forskjellen er minimal og i livets store sammenheng har det ingen betydning. Men vi lærer opp den nye generasjon til å tro at det betyr alt.

Vi kan lett overføre evalueringstenkingen til andre områder i samfunnet. En stor del av programmene på TV går ut på evaluere. Vi stemmer på de beste, vi stemmer ut de dårlige eller svake. Filmer og bøker får terningkast alt etter om en mer eller mindre objektiv anmelder liker dem eller ikke. På sosiale media higer man etter likes på det man legger ut av bilder eller kommentarer. får man ikke mange nok "likes", er det ikke bra nok. ikke bra nok. Vi mener veldig mye om det aller meste. Og vi roper høyere når det er noe vi misliker enn noe vi liker. I alle fall gjør vi vestlendinger det.

Hva gjør det med oss at vi alltid evaluerer andre. og hva gjør det med oss at vi vet at andre evaluerer oss kontinuerlig? Er det det vi lærer den oppvoksende generasjon når de skal lære seg hvordan verden er, at man må venne seg til å evaluere og bli evaluert? At det hvordan andre oppfatter deg og det du gjør og sier som betyr noe? Er det slik vi vil det skal være? Jeg kjenner i alle fall at det er noe som oppleves grunnleggende feil med denne kulturen.

Dermed er evalueringskulturen evaluert og konklusjonen blir: Ikke bra nok.