søndag 20. september 2015

Tida og kulturen: #4 Rastløshetskulturen

Reis deg selv spennende. Slagordet har de fleste sikkert hørt, det tilhører et av de store reiseoperatørene, jeg husker ikke helt hvilken. Mobiliteten preger vår tid, og har gjort det en god stund. Verden blir mindre, det blir lettere både å komme seg dit man vil og kommunisere med hvem man vil, hvor man vil. Samtidig med dette blir tilbudene stadig flere og bedre og de fleste av oss hopper på, enten ofte eller i hvert fall en gang i blant. Men midt i denne prosessen der det har blitt lettere å dra til nye steder og oppleve nye ting, har det kanskje blitt som slagordet sier. Det handler ikke bare om å oppleve noe spennende. Man reiser for å framstå som spennende.

På sommeravslutningen på arbeidsplassen ble jeg sittende og snakke om ferieplaner med noen kolleger. Det vil si, jeg lyttet mest, det var jo nye kolleger på en ny arbeidsplass og da har jeg det med å gå litt forsiktig fram. De ene fortale at han skulle ta med familie til Spania, slik han pleide å gjøre. Den andre skulle besøke venner i Spania for så å dra gjennom Frankrike via Østerrike og fjellklatre i Italia. De tredje husker jeg ikke, men han skulle også dra et spennende sted. Denne var det som spurte meg: -Nå har vi jo hørt hva alle skal, så da kan vi vel spørre deg også. -Jeg skal til Østfold, svarte jeg. Til undring fra de andre.

Nå var det ikke helt uvanlig å ta såkalte dannelsesreiser også i gamle dager, men det var de færreste som hadde råd og mulighet. For de fleste var det som den 91 år gamle damen jeg pratet med i går; de har aldri vært utenfor Norges grenser. Selv dro jeg på min første flytur som 18-åring. Min niese på 11 år har flydd et tosifret antall ganger allerede. I inn- og utland. Men for å komme til poenget: hva betyr denne utviklingen for oss som mennesker?

For det første er jo den store klimaproblematikken i stor grad knyttet til transport av varer og mennesker. Dersom vi skal fortsette å reise like mye, eller enda mer, er tanken om å få ned utslippene veldig vanskelig å få til. Da må det i så fall komme en transportmiddelrevolusjon, som gjør oss uavhengige av fossile brennstoff. Og det er vel en stund til vi er der.

For det andre kan det jo være at denne reisekulturen skaper en rastløshetskultur. Vi er alltid på vei et annet sted, et bedre sted, et mer spennende sted. Stedet vi er på blir sammenlignet med der vi kunne ha vært, og når vi vet hvor lett det er å komme seg dit, blir tankene på å dra dit enda mer fristende. Å reise et annet sted handler altså ikke bare om å oppleve noe annet, det handler også om hvem vi skulle ønske at vi var. Det vi er i, står i og bor i, er aldri helt godt nok i forhold til der vi kunne vært og den vi kunne vært. Hjemme blir kjedelig og vanlig. borte blir spennende og eksotisk. Vi må stimuleres. Det kan vi enkelt oppnå ved å reise et annet sted.

Noen har oppdaget hvor slitsomt denne rastløshetskulturen har blitt. Spesielt er det tydelig i den yngre generasjonen hvor kravet om ytre stimuli blir stadig sterkere. Noen sier at barn har godt av å kjede seg, slik som vi gjorde da vi var barn. Jeg skulle nok ønske at det skjedde litt mer i min egen barndom, men jeg ser poenget. En av de tingene jeg har satt pris på i mitt eget liv, er å kunne omfavne mangelen på stimuli. Å kjede seg, om du vil. Det er når ingenting skjer at kreativiteten kan blomstre, at tanken kan fly, at man kan skape. Det er jo også dette min yrkesgruppe stadig må kjempe for; å ikke bli nedlesset av arbeidsoppgaver som kveler friheten og kreativiteten vi er så avhengige av. For å generalisere litt: kanskje voksne har godt av å kjede seg litt mer også?

Da vi kom tilbake på jobb etter ferien, ble det naturlig at vi pratet litt om hvordan ferien hadde forløpt. Selv hadde jeg en deilig ferie i et gammelt hus på landet uten naboer og innlagt vann, huset du ser på bildet Og han som skulle klatre i Italia? Han ble frastjålet alt han hadde med seg, havarerte med bil, veltet på sykkel og skadet seg, for så å ta buss gjennom Europa hjem til Norge. De siste ukene av ferien tilbrakte han i ei ensom hytte ved fjorden. Det er mulig jeg er sær, men for meg var det en mye mer interessant person jeg møtte etter ferien, når han sa at å være på denne hytta var ferie slik det skulle være. Reis deg selv spennende? Nei, takk.