mandag 16. november 2015

Den voldelige guden

Mer enn noen gang før preges den daglige samfunnsdebatten av koblingen mellom religion og vold. De siste års selvmordaksjoner med forvridde, religiøse begrunnelser sjokkerer og skaper frykt. Og for de fleste av oss er de fremmedelementer, levninger fra en helt annen tid og en helt annen verden. For koblingen mellom religion og vold er ikke ny. Den er like gammel som religionen selv.

Det er lett å glemme vår egen historie når vi ser aksjoner som den vi så i Paris i helgen. Mennesker som er overbevist om at de gjør Guds ærend ved å ta livet av uskyldige i hellig krig. Men de av oss som kjenner vår historie, vet at de samme argumenter og den samme forståelse har blitt brukt av de fleste religiøse grupper, ikke minst de kristne korsfarerne i middelalderen. "Gud vil det" ropte de før de slaktet ned skyldige og uskyldige i Jerusalem. Derfor tenker jeg at i denne saken går ikke skillet mellom religionene, men et helt annet sted. Det går mellom den voldelige guden og Gud.

Flere sier at religionen er kilden til krig, hat og motsetninger. Når man leser historien, er det vanskelig å være uenig. Mye av det som har vært av kriger, har båret med seg en religiøs begrunnelse, selv om andre grunner trolig har vært viktigere. Religion har vært brukt for å hellige handlingene man gjør, og for å oppildne krigerne sine, fra vikingenes plyndringer, via korsfarerne til dagens jihadister. Andre seg på religion som et redskap for fred. Folk som Martin Luther King og Gandhi har argumentert for sine ikkevoldsstrategier ut fra religiøst tankegods. Mange mener også at kilden til fred mellom kristne, jøder og muslimer er å forstå at man har samme Gud og samme stamfar Abraham. Man er brødre og søstre. Begge disse standpunktene har mye for seg. Religion kan være både problemet og løsningen. Men når er hva hva? Skillet går mellom den voldelige guden og Gud. Uansett om denne voldelige guden har kristen, islamsk, jødisk eller hedensk merkelapp.

Jeg har akkurat avsluttet lesingen av Jerusalem-biografien, av Simon Sebag Montefiore. Her tar han for seg byens historie, helt fra den gammeltestamentlige kong Davids tid fram til i dag. Det er sjokkerende lesing, og det hele kan vel egentlig oppsummeres på følgende måte: Vold i guds navn. Kristne drepte muslimer som drepte kristne som drepte muslimer. Det er faktisk påfallende å se at jødene historisk sett har vært de minst voldelige i denne byen. I det meste av historien har de vært undertrykt. Så blir man ganske historieløse dersom man ensidig kritisere den jødiske politikken i dette området i dag. Det er påfallende hvordan den voldelige guden inspirerer til drap, lemlester og voldtekter i århundre etter århundre. og hvordan denne byen, som ikke egentlig har noen spesielle ressurser, har fått sin betydning fra religion. Og nettopp på grunn av det også blitt en av de byene i verden som har sett mest blod. I det siste har jeg undret meg litt over hva Jesus faktisk visste om byens framtid da han gråt over byen og sa:

«Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine. Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.»
Evangeliet etter Lukas, kapittel 19, vers 41-44

Jeg er i alle fall ganske sikker på at dersom han så hva folk skulle komme til å gjøre i hans navn i denne byen, hadde han all grunn til å gråte.
Etterhvert som jeg har lest fra side til side, har jeg innsett noe veldig tydelig. Den voldelige guden har regjert i denne byen. Og da mener jeg ikke bare Saladins gud, Rikard Løvehjertes gud eller makkabeernes gud. Da mener jeg også Davids gud og Josjias gud, en gud som velsignet kriger og krevde fiendenes død.

De moderne jihadistene har ett hovedmål. De vil gjenskape verden slik den var på profeten Muhammeds tid. I ett og alt. Og da er ikke vold bare et middel, men også et mål. For Muhammeds tid var voldelig, og Muhammeds gud var voldelig. Det er umulig å komme bort fra. Også mange kristne drømmer om å gjenskape den første tiden av kristendommen. Pinsebevegelsens grunnlegger i Norge, T.B. Barratt, hadde "Fram til urkristendommen" som sitt slagord. Så kan man jo si at det finnes en parallell. Man drømmer om en tid der alt var bedre. Men det er likevel en viktig forskjell.Uansett religion, finnes det filosofi, dogmer, fortellinger. Det finnes historier om mirakler og overnaturlige fenomener. Alle religioner har sine myter og hellige skrifter. Likevel slo det meg da jeg tenkte over det. Selv om det er mange likheter, fins også den overtydelige, uoverstigelige forskjellen. Forskjellen på den voldelige guden og Gud.

Jeg har ikke noe ønske om å si at den ene religionen er bedre eller mindre voldelig enn den andre. Det er også noe av poenget med det jeg skriver. I alle religioner har man brukt og forherliget vold. Likevel ser vi en vesentlig forskjell. Ikke en eneste gang i Det nye testamente ser du at en kristen tar opp et våpen for å skade et annet menneske. Det vil si, apostelen Peter gjorde det riktignok, men fikk beskjed av Jesus om å kutte ut. Jesus brukte aldri vold, han oppmuntret ikke til vold, og da han "avvæpnet maktene og myndighetene" gjorde han det ikke med menneskelige våpen. Ingen av hans nærmeste etterfølgere brukte vold, selv om de var truet på livet. Jesus representerte ikke den voldelige guden, men Gud.

Redaktør Helge Simonnes i Vårt Land satte sinn i kok ved at han dro paralleller mellom bibelfundamentalister og jihadister:

Det er ikke så veldig stor forskjell på tenkningen til fundamentalistiske kristne og fundamentalistiske muslimer. Det eneste jeg kan se er at de kristne ikke går så langt i å utøve vold, men ellers er det mye likt.

Selv om man kan forstå at mange fredelige kristne reagerte på dette, har han utvilsomt et poeng: Man bruker hellige tekster og hellige hensikter for å forsvare det uforsvarlige, også vold. Og hvilken side er man på da? Ikke Guds, men den voldelige guden.

Den voldelige guden kan bære mange navn. Moses' gud, Davids gud, Muhammeds gud, pave Urban IIs gud, og noen kaller han også for Israels gud. Selv tror jeg det siste navnet også kan brukes på Gud. Men det er ikke en gud som dreper og undertrykker for å oppfylle hellige forestillinger om hvordan verden skal være. Jeg kan ikke akseptere at Gud er voldelig. Jesus er Gud og Jesus er ikke voldelig.