fredag 24. juni 2016

Øyvind

I dag var eg i Volda for å endeleg få gjort det siste av reparasjonane på bilen etter EU-kontrollen. Ganske irriterande når ein må tilbake til verkstaden tre gonger fordi dei har bestilt feil deler, eller har øydelagt eit apparat for å justere eit eller anna. Så eg leverte bilen halv ett som avtalt, og kom tilbake etter den avtalte ein og ein halv timen, for så å få beskjed om at dei skulle akkurat til å begynne på bilen min. Irritasjonen vart vel ikkje akkurat mindre av det, spesielt sidan eg hadde ein frisørtime halv tre. Men det var ikkje anna å gjere enn å vente. Eg fekk endra frisøravtalen til klokka fire, og gjekk for å få meg litt mat. Då hadde vel verkstaden begynt å forstå min irritasjon, og dei fekk opp farten slik at bilen var klar til halv tre. Plutselig hadde eg altså ein god del tid å bruke opp før eg skulle til frisøren.

Eg har jo lurt på når eg har køyrt gjennom alle tunnelane på veg til jobben, kor vegen gjekk hen før han gjekk gjennom fjellet. Med all den ekstra tida eg hadde, fann eg ut at i dag var ein god dag for å utforske akkurat det. Eg peila ut retninga der eg tenkte den gamle vegen måtte ligge. Eg køyrde gjennom eit boligfelt, og brått var eg ved gravlunden i Volda. Eg har vore her berre ein gong før, og hadde gløymt kor han låg hen. Eg stoppa og gjekk mot grava eg stod ved for fem år sidan. og då eg fann henne, slo den kjensla meg, for første gong på det eg kan hugse. At det kanskje ikkje var tilfeldig at verkstaden vart forsinka, at eg fekk så mykje ekstra tid, at eg stod her akkurat no. 25. juni 2011, stod det på steinen. Fem år sidan i morgon. På gravsteinane rundt var fødeåra til dei gravlagde 1926, 1931 og 1952. Middelaldrande og gamle menneske. 1975 stod det på denne. Mitt fødeår.

Det var ikkje så mange på min alder då eg vaks opp i pinsekyrkja i Stryn. Det var difor ikkje så rart at eg og Øyvind fekk eit nært forhold. Eg hugsa frå eg var liten at eg alltid gledde meg til å være saman med han, spesielt heime hos han. Han hadde alltid noko spanande på gang. Ein gong hadde han fått for seg at det var kjekt å skru på gammal elektronikk. Så vi sat med kvart vårt skrujern og prøvde å dissekere ein gammal radio. Vi likte begge å lese detektivbøker, og eg huskar at eg lånte bøker av han om Hardy-gutane og Fem-serien. Eg huskar eg syntes synd på han fordi foreldra hans ikkje hadde fjernsyn. Vi hadde rett nok berre eit gamalt svartkvitt-fjernsyn frå 1968 med ein kanal, men likevel.

Eg har mange gode og nokre såre minner. Eg hugsar då vi for første gong fekk lese høgt frå Bibelen offentleg. Eg hugsar alle barnemøta, voksen-møta, menighetsmøta. Eg huskar alle laurdagane vi var på dugnad for å bygge menighetslokale.  Eg hugsar ein gong eg arrangerte bursdag med alle gutane frå klassa mi. pluss Øyvind. Då han stod på døra hadde eg gløymt at han skulle kome. Eg veit ikkje om han hadde det so kjekt. Eigentleg skulle eg ønske eg hadde invitert berre han, og ingen av dei andre.

Då vi var ein ti-elleve år, flytta Øyvind og familen. Til Volda. Det var veldig trist og meiningslaust, syntest eg. Men eg traff Øyvind på leirar på somrane, og framleis var vi mykje i lag. Vi to og Kjetil var eit trekløver som likte å skille oss litt ut, være litt sære, ei motvekt til alle ålesundarane på leiren. Det er kanskje på desse leirane eg har mine beste minne om Øyvind. Om korleis vi høyrde på høyrespel på radioen, og korleis vi lagde våre eigne. Om korleis vi gjekk inn på bønerommet etter kveldmøtet for å spørje om predikanten syntes vi leste for mykje krimbøker. Om korleis vi droppa å dra på fjelltur og heller stura på leiren før vi bestemte oss for å øve inn "Old time religion" og framføre for dei andre. Om korleis vi var nysgjerrige og litt skremt av alt det som hadde med Gud å gjere. Korleis vi ba høgt for første gong saman. Korleis han skulle lære meg å spele gitar, og begynte med å vise meg grepet F, som er av dei aller vanskelegaste. Og ikkje minst korleis vi lo. Jammen lo vi.

Øyvind hadde alltid noko rebelsk i seg, meir enn oss andre to. Han kunne ha med seg blad med lettkledde damer og dra det fram for å provosere gruppeleiaren på leiren. Han kunne røyke på do, og la sneipen ligge igjen slik at nokon skulle finne han. Han kunne spele songar av AC/DC på gitar. Og han kunne banne.

Etter at leirtida var avslutta, vart kontakta mindre. Vi sende brev til kvarandre ei stund, men etter at eg begynte på bibelskule, vart kontakta slutt. Siste gong eg møtte han, trur eg var det første året på bibelskule, eller kanskje sommaren før. Eg hugsar eg kom på besøk, og han låg og sov. Etter at han hadde fått vakna opp, sat vi og prata mens han røykte Camel. Eg hugsar ingenting av kva vi prata om. Men eg hugsar at det var ikkje som før.

Dei neste åra høyrde eg lite om Øyvind. Men han var ofte i tanken min, og i bibelskuletida, når det var snakk om å be for kameratar, var han alltid den første eg tenkte på. Eg hadde alltid ein tanke om at vi skulle ta opp igjen kontakta ein gong. Ein gong i framtida. Men den framtida kom altså ikkje. Ei veke etter at eg flytta heim igjen til Vestlandet, kom bodskapen om at foreldra hadde funne han død i heimen sin.

"Trygg hos Jesus" står det på steinen hans på gravlunden i Volda. Eg håpar det er sant. Fred over minnet.

søndag 19. juni 2016

Tida og kulturen: #2 Tilgjengelighetskulturen

Rektoren på skolen jeg jobber på ga avgangselevene det samme budskapet i år som han gjorde i fjor: Koble av fra online-kulturen. Det er vel liten tvil om at tida vår er preget av en slik online-kultur, der mye handler om å være "på" slik at man både er tilgjengelig når noen vil si en noe, og ikke minst å være tilgjengelig slik at man ikke går glipp av noe. Ikke bare skal man få det med seg, men helst registrere det i det øyeblikket det skjer. Det handler om "nå" og øyeblikkene blir fortere historie enn noen gang før. Den stadig raskere teknologiske utviklingen  forsterker denne kulturen. Vi kan alltid være tilgjengelige og vi kan alltid få med oss hva som skjer. Denne bloggen har jo egentlig aldri blitt skrevet "fra setra", men det hadde vært fullt mulig å gjøre det, mobildekningen er faktisk bedre der enn hjemme. Markedet har selvsagt omfavnet denne kulturen, og konkurrerer om å tilby oss det raskeste og beste, med den beste dekningen og den beste kapasiteten. Alt for å gjøre oss tilgjengelig. ikke minst for seg selv, for de som vil selge oss denne ideen, denne kulturen. Du må ha en telefon som forstår deg, forteller reklamen oss.

Når et slikt fokus så totalt preger tida vi lever i, kommer det selvsagt en voldsom motreaksjon, utilgjengelighetskulturen. Man blir, eller framstiller seg selv som, lei av å hele tida være tilgjengelig, lei av mas og tidsklemme. Man plasserer seg selv inn i forventningen om den travle, stressa og uunnværlige. Man kobler ut alt sammen, slår det av, drar ut i ødemarka og er utilgjengelig. Helt til man blir desperat etter å være tilgjengelig igjen.  TV2 tok dette moderne mennesket på kornet i serien "Hæsjtægg" der en ung mann skal leve i pakt med naturen, være det han kaller en "naturlig mann", klare seg selv og leve av det naturen gir. Han liker å framstille det som om det er det livet han elsker, men det viser seg fort at han egentlig hater det, og bare sier slikt for å gjøre seg interessant. Derfor klenger han seg på alle han måtte møte der ute i skogen, og blir desperat for å få dekning på mobilen slik at han kan sjekke hvor mange bursdagshilsener han har fått på Facebook.

Noe av det samme ser vi i Ninette Karlsen i Sigrid Bonde Tusviks figur fra Torsdag kveld fra Nydalen, som har voldsomme problemer i livet sitt, men i oppdateringene hun legger ut på Facebook, er alltid alt helt topp. Online-kulturen dyrker det ekstraordinære og positive, det originale og det spektakulære. Noen går helt den andre veien og skriver oppdateringer for å få sympati fra andre om hvor vondt de har det. Uansett fungerer det sånn at man skal gjøre seg seg interessant, salgbar. Man gjør seg selv tilgjengelig eller utilgjengelig med den samme hensikten: man vil ha bekreftelse.

Behovet for å bli sett, å få bekreftelse er selvsagt ikke et fenomen som kom med online-kulturen. Det ligger dypt i oss alle. Men jeg tror det blir forsterket. Der blir enda mer synlig hvem som blir bekreftet og hvem som ikke blir det. Fordi vi er mye mer tilgjengelig både for bekreftelsen og mangelen på denne. Jeg husker en av dem jeg gikk på bibelskole med. Han likte å skryte over sine nye mobiltelefoner og andre duppeditter som skulle vise hvor lett det var å få tak i ham. Det triste var jo at nesten ingen faktisk tok kontakt. Og det at han var så tilgjengelig gjorde det enda mer synlig. Selv har jeg nok brukt den motsatte strategien, gjort meg utilgjengelig, Ikke bare fordi jeg ville være det, men også for å kamuflere ønsket om at flere kunne ta kontakt og gi meg den bekreftelsen jeg trengte.

Et annet grunnleggende trekk ved denne kulturen, er frykten for gå glipp av noe. Også den ligger i de fleste av oss. Ønsket om å leve fullt ut, være inkludert i det som skjer, å registrere og bli registrert. I den perioden jeg var en del av den karismatiske kristenfamilien, handlet det ofte om å "være med på det Gud gjør i dag" og ikke gå glipp av hans plan eller hans vilje. Det kunne være ganske krevende når det kom bølge etter bølge som alle ga seg ut for å representere "det Gud gjør i dag". Da jeg vokste opp var det å gå glipp av noe en dyd. Man skulle helst være med på minst mulig av det som skjedde "i verden" slik at man ikke syndet. Å gå glipp av mye var positivt, for det var så mye mer å få hos Jesus og menigheten.

Midt i denne tilgjengelighetskulturen lever også jeg. Midt mellom ønsket om å være tilgjengelig og utilgjengelig. Med frykten for å gå glipp av. Kanskje er det en del av den mye omtalte førtiårskrisa der man ser ungdommen forsvinne og man innser at man er midt i livet. Kanskje er det nettopp da man opplever denne frykten sterkest, frykten for å gå glipp av livet.

søndag 5. juni 2016

Tida og kulturen: #3 Tilpasningskulturen

Bilde fra frifagbevegelse.no
Det er et veldig igjenkjennbart trekk med tida vi lever i: Vi tilpasser oss i stadig mindre grad til samfunnet, og forventer i stadig større grad at samfunnet skal tilpasse seg individet. Tilpassa opplæring har vært det store mantraet hele tiden jeg har jobbet som lærer. Vi tilpasser tro og religion, slik at den passer best slik vi vil ha det. Hele hverdagen vår blir tilpasset til våre egne behov. For å nevne noe.

La meg ta noen typiske eksempler. I arbeidslivet har stadig flere sikret seg fleksibel arbeidstid. Man har hjemmekontor for å slippe å dra på jobben. Man "jobber inn" fredagen slik at man kan dra på hytta i stedet for å dra på jobben på fredag. Utlendinger undrer seg stadig over at så få nordmenn er på jobb denne dagen. Inneklemte dager, som fredagen etter Kristi Himmelfartsdag, er det snart ingen som jobber. Da tar man langhelg. Det blir også stadig mer vanlig at det ikke bare er skolene som har høstferie og vinterferie, og ropene blir stadig høyere om at også denne bør bli fleksibel, slik at man ta den ut når det passer den enkelte best.

I kirke og menighetsliv blir troen tilpasset tida. Slik har det jo for såvidt på sett og vis alltid vært, men er det ikke mer typisk i vår tid enn før?  Dogmer eller praksiser som ikke passer oss, finner vi en måte å forklare på som gjør at vi slipper å forholde oss til dem. Samtidig vektlegges at man skal ha plass til flere tolkinger og sannheter, som gjør at man ikke krenker den enkeltes trosfrihet eller tolkingsfrihet. Hva som kjennetegner den ekte religionsutøvelsen er i større grad opp til individet selv, den er tilpasset det personlige behov eller ønske. Mennesket er ikke til for sabbaten, men sabbaten for mennesket, sa Jesus. Var det dette han mente?

I det politiske livet ser vi det samme. Oppgavene til politikerne er i mindre grad å fastsette regler og i større grad å fjerne alt som er til hinder for individets handlefrihet. Dette har jo vært typisk for høyresida, nå er det typisk for alle. Det er jo også litt interessant at det mest konservative av alle parti, nemlig KRF, er de som roper høyest om valgfriheten til individet og familien, for eksempel i diskusjonen om kontantstøtte. Sekulariseringen er for de fleste et gode vi ikke vil være foruten. For det er ingen som ønsker seg tilbake til den tida der staten, kongen eller Gud skulle styre hva vi skulle se, høre og gjøre. Men i vår tid er denne voldsomme troen på individets ubegrensede autonome autoritet og ufeilbarlighet nesten like dogmatisk. Men man er forunderlig naiv til hvilken rolle "den usynlige hånda" til markedskreftene spiller.

Vi ser det også i mediehverdagen. Tilbudet er jo enormt stort etterhvert, men det holder ikke at man har så store valgmuligheter for hva man vil se og høre. Man må også velge når man vil se det. Dermed kommer tjenester som Netflix og lignende. Så i stedet for at man må vente en uke på å se neste episode av tv-serien man følger med på, kan man se hele serien med en gang. Eller så blir en ny episode lagt ut på mandag, så kan man se den når man vil.

For meg som jobber i skolen, er denne utviklingen veldig godt synlig i hverdagen på mange områder. En ting er at elever som er "hekta" på en tv-serie bruker første time mandag på å se den nye episoden på laptopen sin, i stedet for å følge med i timen. Det som er mer påtakelig er at den voldsomme respekten for andres syn og frihet, gjør at de gode diskusjonene om viktige religiøse, etiske og politiske spørsmål er nærmest fraværende. For å si til andre at de tar feil, eller at mitt argument er bedre enn ditt er nærmest politisk ukorrekt. Og ukorrekt i tida. For man vil ikke støte noen. Eller provosere noen. For hva har jeg med å mene noe om dine sannheter. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig.....Og dersom man  faktisk har en avvikende mening, må denne rundes av og pakkes godt inn, slik at den ikke kan oppfattes som provoserende. For å engasjere elevene politisk må man røre ved deres egen individuelle frihet.

For noen uker siden valgte flere elever å engasjere seg politisk og gå i demonstrasjonstog i stedet for å gå på skolen. Egentlig skulle man vel ønske slikt velkommen, endelig litt politisk engasjement. Men hva var saken? Jo, man protesterte mot kravet om at elevene må følge undervisningen for å få karakter i et fag. Dersom fraværet kom over 10%, skulle de ikke få det. Det vil si det udokumenterte fraværet. Med andre ord: Man demonstrerte for retten til å få karakter selv om man var borte uten å være syk. For eksempel på grunn av kjærlighetssorg. For det er som kjent ikke en diagnose man får legeerklæring av. Kunnskapsministeren, som fremmet forslaget, argumenterte med at man ikke kan forvente den type tilpasning når man kommer ut i arbeidslivet. Et godt argument, skulle man tro. Men det spørs jo det også da, om ikke arbeidslivet også må tilpasse seg til denne type behov. Eller kanskje er det slik allerede?

Så er det kanskje litt ironisk når man roper høyt om hvordan våre nye landsmenn må tilpasse seg samfunnet man kommer til, lære språk, få seg jobb, sette seg inn i kulturen vår. Mens vi selv i stadig større grad forventer det motsatte. At samfunnet skal tilpasse seg oss.