søndag 28. august 2016

Pinsebevegelsen i spagat



Det har gått mer enn halvannet år siden jeg sa farvel til pinsebevegelsen. Det betyr ikke at jeg har sluttet å følge med, eller at jeg har sluttet å bry meg. Men det er godt å kunne ha en observatørrolle, og slippe å være følelsesmessig engasjert. For de siste året har pinsebevegelsens arbeid kommet i medias søkelys på en måte man vel ikke har gjort siden Knutby-saken i 2005. Først og fremst på grunn av Rut Helen Gjæverts dokusåpe om sitt eget liv i Jesus Revolution. Så har det ballet på seg. Hans Erik Vigdel gikk i bresjen for et førtitalls andre med sin flengende kritikk av lederstilen i Jesus Revolution. Så kom det avsløringer om kontrollerende og manipulerende bruk av lederskap i Sentermenigheten i Asker. Anders Torp skrev bok om sine skremmende opplevelser i menigheten til sin far, Oslokirken. Legg så til mediestormen rundt Filadelfia Kristiansand sin oppfordring til medlemmene sine om å ta opp private lån for å finanseiere menighetens utbygging, eller Filadelfia Hamar sin kræsjlanding med investeringer i eiendommer for menighetens penger. I sum har 2016 blitt karakterisert som et Annus Horribilis av Egil Svartdahl, og man skjønner hvorfor.

Jeg vil dele noen tanker om hva jeg tror kan være årsakene til at det har blitt slik, hvordan dette har blitt håndtert og hva som kan bli veien videre. Dersom man ser på pinsebevegelsen slik den så ut for 35-40 år siden, var det en bevegelse preget av sterk kontroll. Man stod sterkt på prinsippet om frie menigheter, man samtidig var det lite rom for å bevege seg utenfor det som var akseptert av de ledende "brødrene". Dette førte til en avskalling, menigheter som etterhvert ble etablert tilhørende benevnelsen trosbevegelsen. Med en nye generasjon av pinseledere, så man et klart behov for å ta et oppgjør med denne linjen. man ville ha en åpnere bevegelse, og resultatet var at mange av de personene og fellesskapene som en gang hadde tilhørt bevegelsen, begynte å komme tilbake. Dette gjaldt for eksempel Sentermenigheten i asker, som ble ønsket velkommen i bevegelsen igjen for noen år siden. Jesus Church og pastor Stephan Christiansen ble også en del av bevegelsen noen år tidligere. Det samme gjaldt Jan Aage Torps Oslokirken. Man kan vel hevde at man i sin iver etter å åpne seg opp og ta avstand fra sin tidligere praksis, nærmest ukritisk innlemmet fellesskapssøkende menigheter. Det er vel også liten tvil om at denne utviklingen ble forsterket da man satte som mål at man skulle få femti nye menigheter i bevegelsen før 2020. Og det at man nå er i ferd med å nå målet, er først og fremst fordi mange av de gamle kommer tilbake, mer enn at det blir startet så mange nye.

En slik målsetning er en naturlig konsekvens av den vekst-tankegangen som har preget bevegelsen i lengre tid. Mens den rette lære var vel så viktig som vekst på 70- og 80-tallet, er vekst i dag det eneste saliggjørende. I masteroppgaven min har jeg pekt på at dette er en del av en generell sekularisering av samfunnet, der samfunnets økonomiske veksttankegang blir gjeldende også i menigheten. Konsekvensen av å være i kontinuerlig vekst, uten at man opplever kontinuerlig "vekkelse", blir at man må vokse på andre måter. For eksempel med å innlemme menigheter utenfor bevegelsen.

Jeg tror mye av problemene til bevegelsen ligger her. Man er i mindre grad en ensartet bevegelse, i mye større grad et uforpliktende nettverk. Dermed risikerer man at man kan bli assosiert med og tatt til inntekt for en praksis som i store deler av bevegelsen er fremmed for. Man går stadig lengre ut i spagat i et forsøk på å famne alle. Man prøver å inkludere karismatiske uttrykk og teologi som egentlig er ganske fremmed i bevegelsen. Samtidig vil man inkludere de som går en helt annen vei, mot det kontemplative, inspirert av katolsk og ortodoks kristendom og klosterbevegelsen til Peter Halldorf. Man får også et større innslag av pinsevenner som forfekter en mer liberal teologi, blant annet i møte med samlivsspørsmål. Dette ønsket om å inkludere alt og alt, som i seg selv kan sies å være forbilledlig, er slett ikke uproblematisk. Man står i stor fare for å bli utydelig, og det er vel her man i stor grad står i dag.

I tillegg har man i liten grad vært villig til å ta oppgjør med karismatiske bevegelser i pinsebevegelsens ytterkant og utenfor bevegelsen. Man tar ikke noe offentlig oppgjør med Jan Hanvolds TV-kanal Visjon Norge og hans ytterliggående stil og teologi, selv om de fleste av bevegelsens ledere står for noen helt annet. Kanskje er man redd for konsekvensene, all den tid Hanvold har så stor støtte i deler av bevegelsen. (Så kan man jo legge til at bevegelsen ikke akkurat bhar en god tradisjon for konflikthåndtering.) Hanvold ble til og med invitert til å tale på Evangeleisenterets sommerstevne i år. Et annet eksempel er Will Graham, barnebarnet til Billy Graham, som besøkte norske pinsemenigheter i sommer. Graham  er klar på at han mente Donald Trump ville bli en god president i USA. Man kan jo lure på hva en mann som hyller Trumps bøllete oppførsel har å tilføre norske pinsemenigheter. Men dette ble forbigått i stillhet.

Man kan til dels se spagaten også i bevegelsens avis Korsets Seier. Avisens forsøk på å dekke og skildre de ulike synspunktene i bevegelsen, har møtt stor motstand. Mens flere av de ulike journalistene skriver om teologisk nytenking og annerledes praksis, framstår redaktør Anne Gustavsen som en museumsvakt som skal hegne om de tradisjonelle verdiene. Akkurat nå ser det for meg ut som avisen er i ferd med å vende tilbake til det konservative og tradisjonelle, der Kåre Skuland skriver om at pinsevenner bør tro at jorden ble skapt på seks dager, og der Øyvind Gaarder Andersen er den øverste autoritet i samlivsetiske spørsmål.

Men tilbake til Jesus Revolution. Det er denne saken som har stått fremst av alle sakene jeg har omtalt. Hvordan har så bevegelsen taklet dette og hvordan ser veien videre ut? Noe av det man har gjort har vært forbilledlig. Man har gått ut og vist forståelse for opplevelsen folk har hatt i møte med JR og pinsebevegelsen generelt. Man tok seg tid på sommerstevnet til en god debatt om emnet. Man har stilt opp på debatter og vært ydmyke over sine egne feil og tilkortkommetheter. Samtidig er det mye man kunne ha gjort, som jeg tenker at det er naturlig å gjøre. Derfor har Vigdel og andre etterlyst en tydeligere bevegelse. Og man kan skjønne hvorfor.

På bevegelsens lederkonferanse i februar i år, stod Stephan Christiansen og den øverste lederen i pinsebevegelsen, Sigmund Kristoffersen, på scenen sammen. Her sa Kristoffersen blant annet:

.....våre menigheter i dag, hvor et menighetsmøte, hvor demokratiet fikk det avgjørende ord for veien videre i viktige valg, framfor å lytte til Guds røst og hvor realismen og redselen hindret en til å ta nye ukjente steg......Vi trenger denne tro, denne ånd, dette pågangsmot og denne pionerånd i pinsebevegelsen i dag. Vi må tørre å gå videre. Tørre å ta risiko. Det er alt for mange realister blant oss. Det er alt for mange som vil ha det trygge og kjente. Det er for mange som bare ser på det negative som skjer og ikke på mulighetene som ligger foran. Flertallet røst kan være ødeleggende. Et vedtak i et menighetsmøte behøver ikke være Guds tanke og vei. Vi trenger menn og kvinner som står for Guds ord, hører Hans røst og går på Hans tiltale. Selv om vi ønsket at alle menighetene er levende, voksende og dynamiske, så er ikke det virkeligheten. Hvis vi skal være ærlige, så er vel realiteten i dag at det finnes to kulturer i våre menigheter:

Menigheter som fokuserer på fellesskap, samarbeid og å tjene mennesker i nærmiljøet. Menigheter som er opptatt av å bevare fellesskapet og sørge for at medlemmenes personlige smak blir ivaretatt mer enn å strekke seg ut for å nå nye.


Det er mye jeg kunne ta tak i her, både Kristoffersens forakt for demokratiske prosesser, og hans neglisjering av folks behov for trygghet (et slikt signal er vel kanskje det mest oppsiktsvekkende i denne prosessen). Man kan jo også tolke det dit hen at menigheter som ikke vokser, ikke har Guds velsignelse. Men først og fremst leser jeg dette som en hyllest til Stephan Christiansen og hans lederskap. Ingen er vel i tvil om at pågangsmot, pionerånd og tro er det som har preget lederskapet hans. Det er liten tvil om at Christiansen har hatt en høy stjerne hos Kristoffersen og andre ledere i bevegelsen

I prosessen rundt Frelst-dokumentaren har Kristoffersen vart merkelig fraværende. De gangene han har uttalt seg, har det vært av typen "jeg er lei meg for at noen er lei seg", og "vi jobber med prosesser for å unngå at det skal skje igjen." Det er nesten så man kan få inntrykk av at han har dyttet Andreas Hegertun og Egil Svartdahl foran seg i denne saken. Jeg kunne godt tenke meg å få vite litt om hva bevegelsens leder tenker om det han sa i februar, og det som Gjævert, Vigdal og alle de andre sier. Og om veien videre ikke bare handler om å vise forståelse og få bedre strukturer, men faktisk ta et oppgjør. Og Christiansen har jo gitt uttrykk for at bevegelsen har vært stille overfor han. Gjelder ikke Kristoffersens hyllest lenger? Både Christiansen og de som har gått ut mot ham trenger en tydelighet om hvordan lederne stiller seg til det som har skjedd. For et skikkelig oppgjør har ikke bevegelsen tatt. Og dersom Jesus Revolution fortsatt skal være en del av folden, kommer det heller ikke til å komme. Da blir tausheten ganske ropende og tydeligheten fraværende. Handler det om feighet eller et varmt ønske om at det skal være plass til alle? Spagaten blir i alle fall stadig bredere. Og kanskje er det ikke lederne selv som skal ordne opp i dette, kanskje kan det være en ide å hente hjelp utenfra?

I bunn og grunn handler pinsebevegelsens spagat om det eldgamle problemet man alltid har bært med seg som kristne mennesker, midt mellom Bibelens idealer og en verden i stadig endring. Som den kristne gruppa Casting Crowns har uttrykt det, man lever et sted i mellom.  For man må leve begge steder. Samtidig.  


Fearless warriors in a picket fence, reckless abandon wrapped in common sense
Deep water faith in the shallow end and we are caught in the middle

lørdag 20. august 2016

Moltene

Det er meldt om eit ekstra godt bærår i år, og etter det eg kan forstå, stemmer dette godt. Hagen er full av bringebær, skogen er full av blåbær. Og på fjellet er det molter, mykje meir enn det eg er vant til å sjå i alle fall. Og då eg gjekk og plukka der oppe forrige helg, gjorde eg meg nokre refleksjonar om denne mest ekskulsive av bærsortar vi har her i landet. For moltene skiljer seg ut frå blåbæra og tyttebæra og alle andre bær.

Ein ting er at ein brukar plukkar dei andre bæra med plukkar, der det handlar om å raske med seg mest mogleg. I plukkaren får ein med seg mykje anna enn berre bæra, lyng og gras, mogne bær saman med umogne eller overmogne. Moltene plukkar ein ein om gangen, forsiktig løsnar ein dei frå krona dei står i. Dei som endå ikkje er mogne, strittar imot, kronblada klyngar seg til bæret og nektar å gje slepp på det. Og for å verne dei umogne bæra enda meir, har dei som styrer landet bestemt at det er straffbart å plukke umogne molter. Når bæra er mogne, brettar kronblada seg ut, som for å seie: Greit, no er eg klar. Men ver varsam.

Noko eg la merke til der oppe på fjellet, var at moltene vaks best i nordvende skråningar. Ein underleg observasjon, tenkte eg, og sjekka det når eg kom heim. Eg fann ut at det stemde, men ikkje kvifor. (Kjelde: http://www.fjellogfiske.no/linkesider/multer/multer.asp). For det er jo mest sol i dei sørvende skråningane og der det er flatt. Kvifor trekk moltene seg vekk frå sola, inn i skuggen? Kvifor likar han seg best der andre bær veks dårlegare? Er det fordi han ikkje likar den harde konkurransen om den beste jorda og det beste lyset, og heller nøyer seg med mindre for å få vere i fred? For der moltene veks, finn ein ikkje så mykje andre bær. Den likar seg best for seg sjølv.

Moltene er samstundes uføreseilege. Ein har aldri noko garanti for at du vil finne molter der ein skulle tru ein ville finne dei. Enkelte år finne ein omtrent ingen. For sjølv om moltene dreg seg attende til solfattige skråningar, vil ei einaste natt med frost totalt øydeleggje dei. Dei krev ikkje så mykje, men dei blir øydelagde når dei blir utfrosne.

Molteplukkarane er vanlegvis veldig tilbakehaldene med å avsløre kor dei beste molteplassane er hen. Moltene lar seg best finne av dei som er kjende, vande og trygge. For kanskje blir plukkarane prega av bæra dei jaktar etter. Påverka av moltene sin natur, som vare, forsiktige, tilbakehaldne. Moltene er ikkje naturens masseproduksjon. Dei er eksklusive.

Så kan ein vel tenke at også mange menneske er som moltene. Dei er ikkje alltid dei som gjer mest ut av seg, eller er enklast å forstå. Dei trivast ikkje i konkurranse om dei beste plassane. Dei kan trekkje seg attende til dei einsame plassane. Og dei er lett å fryse ut. Men om dei får trivast og vekse, er ingen så eksklusive og verdifulle som dei.


mandag 8. august 2016

Tidskapsel II

Mormora mi vokste opp på Røssvassholmen. I dag er det Norges nest største innlandsøy, før Røssvatnet ble oppdemt (noe som er blitt karakterisert som Norges største miljøkriminalitet) var den enda større. Det var flere gårder på holmen, og selv om alle er fraflyttet, er de godt synlige i landskapet. Bestemor vokste opp på Sandneset, en gård som ikke er synlig fra vannet. Fetter Andreas ble med på tur ut dit forrige uke, og det som møtte oss, kan vel også karakteriseres som en tidskapsel. Det gamle huset, som riktig nok ser ut til å være i ferd med å gi tapt mot naturkreftene, stod omtrent akkurat som det gjorde da det ble fraflyttet i 1966. Inne var det møbler, kopper og kar. Ei gammal barnevogn stod der og noen gamle vindu som tydeligvis var kjøpt inn, men aldri ble satt opp, stod langs veggen. Den gamle grønnfargen på det ene rommet var mirakuløst godt bevart. Rundt huset vokste de gamle ripsbuskene videre, selv om ingen plukker lenger. De gamle uthusene var borte, men man kunne se tydelige spor etter hva de var brukt til.

Kanskje er det siste året dette huset står og forteller om det yrende livet som engang var her (mellom ti og femten mennesker bodde samtidig i huset, barn, voksne, besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn). Det ble avvist å bygge ut elektrisk strøm til holmen, og da de siste beboerne der fikk tilbud om god kompensasjon for å flytte, gjorde de fleste det. Men mange av etterkommerne etter de som flyttet, har fortsatt hytter på holmen, stedet der de engang vokste opp.













søndag 7. august 2016

Tidskapsel

Noen ganger får man en mulighet til å dra steder der tida har stått stille. Verden har gått videre, naturen har satt sine spor. Men noe står der, akkurat som det gjorde da det ble forlatt for 50-60 år siden. Bilkirkegården ved Töcksfors er et eksempel på det. Hit dro nordmenn for å kjøpe bildeler i tida det var rasjonering på biler og deler i Norge på femtitallet. Businessen gikk godt på den tiden, men mindre godt etterhvert som nordmennene fikk delene de trengte andre steder. Men de gamle bilvrakene ble stående. Og står der fortsatt.























fredag 5. august 2016

Senja

Mye av det vakreste man kan se i dette landet vårt ligger i vår nordligste landsdel. Senja er et godt eksempel på det.






torsdag 4. august 2016

Bleik

Nord på Andøya i Vesterålen ligger en av disse perlene som nesten ingen vet om. Bleik er en av de fineste stedene jeg har vært, og ekstra flott ble det fra den lokale toppen Måtinden. Etterpå ble det et deilig bad i et lite ferskvann og teltplass med orkesterutsikt til fugleøya Bleikfjellet.