onsdag 19. oktober 2016

Tida og kulturen: #1 Ytringskulturen

Det tar litt lenger tid å bli ferdig med disse seriene mine enn det gjorde tidligere. Kanskje tankene ikke flyter så fritt som før, eller kanskje jeg har funnet ut at det er en fordel å tenke grundig gjennom det man har tenkt å skrive ;) Uansett er det vel ikke veldig kontroversielt å snakke om en ytringskultur som et av de viktigste kjennetegn på vår tid, og ytringsfriheten som en av de viktigste verdiene. Vi har sett utallige eksempler på at denne friheten er det som blir løftet fram som den viktigste av alle dogmer i et sekulært samfunn. Vi har til og med sett at mannen som var den store inspiratoren for terroristen Anders Behring Breivik, den såkalte Fjordmann, fikk offentlig støtte fra "Fritt ord" til å skrive bok. I ytringsfrihetens navn. Under den såkalte karikaturstriden for noen år siden, ble det hevdet fra muslimsk hold at ytringsfriheten er like hellig for vestlige samfunn som Koranen eller Muhammed er for en muslim. Uten at jeg skal gå god for en slik påstand, er det interessant å se nærmere på om en slik påstand kan noe for seg. Få er uenige om at ytringsfriheten er en viktig verdi, likevel kan man problematisere hvor opphøyd denne har blitt i et samfunn som vårt.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg med tittelen "ytringsfrihetsfundamentalistene" og har ikke tenkt å gjenta alt jeg skriv der. Poenget var at ikke alt kan forsvares i ytringsfrihetens navn. Ytringsfriheten kan ikke slå ihjel andre viktige verdier. Ytringsfriheten som sekulært dogme kan ikke stå alene. Den må stå sammen med andre verdier, som respekt, toleranse og raushet,

Poenget med dette innlegget, er noe mer. For det kan virke som ytringsfriheten ikke bare blir sett på som verdien med stor V, men også som løsningen med stor L. Vårt samfunn synes å tro på at alt kan uttrykkes med ord, at man kan få utløp for alt med ord og at ord er veien til å finne løsninger på alle konflikter. For hva er alternativet? Krig, konflikt, maktbruk? Det er ikke til å undres over at vi setter våre lit til ordene, når vi har sett hva slike virkemidler har ført til gjennom historien. For har vi noe annet enn ord å bringe til bords?

Helt siden antikken har ordet og retorikken blitt framhevet som det ypperste av menneskelig kvalitet. Da antikkens idealer ble gjenoppdaget i renessansen og seinere i opplysningstida, ble dette forsterket. Vår del av verden produserte erklæringer, grunnlover, fulle av ord som skulle regulere samfunn. Vi er takknemlige for alt dette. Men helt siden da har Vesten vært i utakt med resten av verden, og med den globaliseringen som har eskalert, kommer dette enda tydeligere fram. Vår verbalkultur, vår ytringskultur kommer i kontrast med andre kulturer, der andre verdier er vel så viktige. I antikken ble de som ikke deltok i politikk kalt for idioter. I vår tid er idiotene de som ikke behersker ordet.

La meg ta noen kjente eksempler fra dagens virkelighet. Alle forsøk på forhandlinger, møter og taler har mislykkes i borgerkrigen i Syria, og krigen og bombingen fortsetter. Islamister bruker handling for å få oppmerksomhet, ikke ord. For ordene er vestens virkemiddel. Russland dyrker den sterke mann, handlingens mann, som knebler ytringsfriheten og annektere en del av et annet land, Krim-halvøya i Ukraina med å bruke makt. Men ikke bare i møte med ikke-vestlige fenomener er dette synlig. Donald Trump vinner fram som presidentkandidat i USA, selv om han motsier seg selv i det meste, og uttrykker seg klønete og usammenhengende. Handling, ikke ord, er det landet trenger, blir det hevdet.  Og når Storbritannia stemmer for å melde seg ut av EU, blir det tolket som vanlige folks opprør mot den verbale eliten. For folk er lei av fine ord uten handling også i Vest-Europa.

En av utfordringene med et samfunn som vårt, er at det favoriserer de som har ordet i sin makt, og diskvalifiserer de som ikke har det. Man tenker at alle kan få utløp for hva det skulle være med å bruke ord. Og bare ordene er en allmenn akseptert måte å gjøre det på. De som kan bruke ord, skriver gode innlegg i avisene, velformulerte blogginnlegg, eller blir politikere. De som ikke har ordet i sin makt, skriver grove og sinte kommentarer i kommentarfelt og på Facebook. De driver med terror og vold. De kriger mot folk med andre meninger og andre verdier.

Med andre ord: De som behersker ordet, kan uttrykke seg gjennom ordet. De kan få utløp for det de mener, føler og trenger på den måten. Gjennom å beherske ordet blir man respektert og elsket. Som Kong Harald. Eller president Obama. Eller Per Fugelli. Men hva med de som ikke opplever at de blir hørt eller respektert fordi de ikke mestrer den retoriske kunsten? Finnes det en måte samfunnet kan lytte til dem også på? Eller er løsningen alltid mer kunnskap, mer utdanning, mer ytringfrihet? Er vi sikker på at det er nok?

Der religiøse mennesket er kanskje det mest utsatte i så måte. I alle religioner har riktignok ordet og bruken av det en sentral rolle. Jesus var for eksempel mer enn noe annet Ordets mann, det fins ingen kjente eksempler på at han brukte vold eller oppfordret til vold. Verken han eller Luther oppfordret til væpnet opprør mot undertrykkere. Men sentral i alle religioner er kampen mot løgnen og vranglæren, altså ord man ikke aksepterer. Derfor har religiøse mennesker sjelden vært blant forkjempere for ytringfriheten. Man har vanskelig for å akseptere angrep på sin religion, om de er aldri så verbale. Og i vår tid, der religiøse mennesker, slett ikke alltid er de som behersker ordet best, ser vi at religiøse velger å kjempe på andre måter enn med ord. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft, sier Paulus. Det skal ikke så mye til for at noen tolker dette som kamp, vold, krig.

Utviklingen ser ut til å gå mot at flere ser ytringskulturens tilkortkommenhet. Og da tenker jeg ikke på ytringsfriheten som en sentral verdi, men troen på at ytringsfriheten kan løse alle problemer. At alle ting kan ordnes ved å finne og bruke de rette ordene. Vi hører stadig flere som uttrykker misnøye med den verbale ytringskulturen vi har. Vi har fått ord som "ordgyter" og "tåkefyrste". "Hykler"
er enda verre, altså en som ikke lever som man sier. Ordets makt er utfordra fra mange hold, er ytringskulturen på hell?

søndag 16. oktober 2016

Nytt tak

Oppussinga held fram, og i sommar har eg fått nytt tak på heile huset.