søndag 14. mai 2017

Sju viktige verdier for meg: #1 Livet

Dette er mest av alt et protestinnlegg. At livet er den største og viktigste verdien er ikke akkurat selvsagt, verken for meg eller i samfunnet i dag. Og da mener jeg livet i seg selv, ikke hva livet inneholder, hva livet gir eller hvordan livet får mening. Jeg snakker om livet i seg selv, uten alt det andre. At livet i seg selv er den viktigste verdien, uansett om dette livet har mening, lykke, innhold eller framtid. For uten livet gir heller ikke noe av det andre jeg har skrevet om i denne serien mening. Livet er utgangspunktet for alt, og uten livet er alt det andre umulig.

For meg har dette en personlig side og en samfunnsmessig side, som selvagt henger sammen. Mine personlige synspunkter avgjør også mine politiske synspunkter. Og i dette spørsmålet mer enn noen andre. Kampen for livet er også det viktigste spørsmålet for meg politisk. Men det er ikke vanskelig å forstå de som vil sette andre verdier over livet, verken på det personlige eller det politiske plan. La meg prøve å forklare hva jeg mener.

I løpet av livet kommer vi alle i kontakt med dødskreftene. Om ikke annet, så i alle fall i vårt eget liv. Selv om man prøver å finne måter man kan forlenge livet og gjøre det nærmest evig, er det i alle fall foreløpig en ting som er sikkert. Vi skal alle møte døden. Vi kommer som regel til å møte døden før vi møter vår egen død også. Gjennom at vi mister besteforeldre, foreldre eller venner. Vi møter dødskreftene i andres og vår egen sykdom og alderdom. Vi må forholde oss til krefter som bekjemper lykken, meningen og til sjuende og sist livet. Det er i disse situasjoner man lett kan tenke at livet ikke er den viktigste verdien. For dersom livet ikke er verdt å leve, har det ingen verdi. Det er ikke et verdig liv, vil noen si. Derfor er det noen ganger bedre å avslutte livet. Dersom man er uhelbredelig syk og i smerter. Dersom man er gammel og ikke lenger har noe å bidra med. Dersom man ikke finner noen grunn til å leve lenger. Da har ikke livet noen verdi.

De er derfor jeg kaller dette et protestinnlegg. For jeg vil hevde at livet er den viktigste verdien uansett. Jeg vil hevde det, selv om det ikke føles sånn. Hva slags livskvalitet har min kreftsyke mor som bare venter på at slutten skal komme, og som må holde smertene i sjakk med sterke medisiner? Hva slags livskvalitet har min gamle far som ikke har igjen noen av sine gamle kjente, som er isolert fordi han nesten ikke hører noenting, som er frustrert og forvirra fordi han ikke husker eller kan gjøre rede for så mye lenger, og er livredd for å måtte bo på aldershjem? Ut fra min subjektive vurdering, er livskvailiteten liten eller nærmest ikke-eksisterende. Det kan hende du får et annet svar om du spør dem selv. Å leve så nær på alderdom og død, gjør noe med livskvaliteten min også. Jeg føler meg altfor ung til at død og alderdom skal oppta så mye av tida og energien min. Men vil jeg dermed si noe om at livene til mine fordeldre, eller meg, eller andre i lignende situasjoner mangler verdi? At det ikke er verdige liv? Definitivt ikke. Jeg kan vurdere livskvalitet, men ikke livsverdi. Det har jeg ingen rett eller autoritet til.

Samfunnsdebatten om livets verdi den siste tiden har tatt utgangspunkt i Aksel Braanen Sterris innlegg til forsvar for det som har blitt kalt sorteringssamfunnet. Mange har reagert sterkt, forståelig nok, på synspunktene om at det vil bli et bedre samfunn uten mennesker med Downs syndrom. Sterri har fått, i alle fall delvis, støtte fra Andreas Wahl Blomkvist. Han hevder at tesen om menneskets ukrenkelige verdi er en fiksjon:

Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store ­deler av humanismen deler med kristendommen.

Da menneskrettighetene ble definert etter andre verdenskrig, med nazistenes jødeutryddelse som bakteppe, ble det for første gang definert en forståelse av mennesket som ukrenkelig. Dette synet har bakgrunn i læren til flere, blant annet Jesus. Men gjennom store deler av vår historie, har man ikke sett slik på mennesket. Mennesker har i stor grad blitt brukt i et spill om makt mellom andre mennesker. Mennesket har vært et middel, ikke et mål. I den humanistiske tradisjonen er det motsatt, mennesket er et mål i seg selv, ikke et middel i en strategi for å skape et bedre samfunn. Det er en slik strategi Sterri og Blomkvist tar til orde for, der samfunnets beste blir det viktigste, og menneskets ukrenkelighet blir utvisket. Menneskeverdet blir ikke lenger atskilt fra livskvaliteten, men uløselig knyttet til denne.

Mitt synspunkt på livets ukrenkelighet er avgjørende for mitt samfunnsyn. Jeg står helhjertet bak de såkalte "kristne og humanistiske verdier" vårt lovverk og vårt samfunn er bygd på. Jeg stemmer på de politikerne som løfter menneskeverdet høyt, enten det handler om eutanasi, forsterreduksjon eller bioteknologi. For i kampen for et bedre og mer feilfritt samfunn, må ikke menneskets verdi bli en brikke i et spill.

Min livssituasjon er at jeg er midt i livet, i møte med dødkreftene hos min foreldregenerasjon. Det er fryktelig lett å gi etter for dem og tenke at det beste er å gi opp. Noen vil til og med si at det er rett og "hjelpe" døden til å vinne når det ikke lenger er noe livskvalitet. Man lever i en situasjon der døden noen ganger kan føles som en venn, noe forutsigbart i alt det ukontrollerbare og uforutsigbare. Når menneskelivet ikke lenger er ukrenkelig og hellig, blir det mer rom for slike tanker. Moren min skulle egentlig vært død nå, dersom legene hadde hatt rett. Likevel ser vi at livkreftene kjemper. Selv om vi alle vet at de vil tape til slutt, nekter de å gi opp uten kamp. Det er livets kamp. Livet som viser at det ikke vil bli tråkka på eller nedvurdert, livet som nekter å gi seieren til døden uten kamp. Og i den kristne troen blir også døden kronet med seier til livet, til slutt.

Det er vel også det denne årstida minner oss om, for å bruke en klisje. Livet overvinner døden, hvert eneste år. Naturen nekter å legge seg ned selv om man vet at de nye bladene og de nye fruktene må dø igjen om få måneder. Men livet gir ikke opp, det kommer en ny vår. Så får man prøve å feire livet midt i dødens herjinger.


We are standing all together
Face to face and arm in arm
We are standing on the threshold of s dream
No more hunger no more killing
No more wasting life away
It is simply an idea
And I know its time has come

I want to live I want to grow
I want to see I want to know
I want to share what I can give
I want to be I want to live
(John Denver)

torsdag 11. mai 2017

Outsideren

Det fins mange bøker og filmer om outsideren, og det ser ut som disse har en tendens til å appellere til oss. Jeg snakker om mennesker som på en eller annen måte, av ulike grunner, er annerledes. De er ofte sosialt utilpass, har underlige vaner og noen av dem også en eller annen form for handikap. Siden sommeren er lesetid for mange, vil jeg anbefale fem flotte bøker om mennesker som på ulike måter er annerledes.

1. Mysterier av Knut Hamsun. Den største outsideren av dem alle, er nok Knut Hamsuns Nagel fra Mysterier. Selve navnet henspeiler jo på at mannen er gal. Han dukker opp i en sørlandsby uten at noen vet hvorfra eller hvorfor han kommer. Det meste av det han foretar seg er irrasjonelt og uforståelig, i alle fall tilsynelatende. Samtidig er det noe genuint menneskelig og rørende ved skikkelsen, som gjør at dette er mer enn en framstilling av en gal person. Mysterier var med på å bekrefte Hamsun som en ny, litterær stjerne da den kom ut i 1892, selv om kritikken var blandet.


2. Lillelord av Johan Borgen. Lillelord er en oppvekstroman fra mellomkrigtida, og handler om en tilsynelatende dypt forstyrret gutt som bærer i seg en uforståelig ondskap. Det er vanskelig å ha sympati for gutten, siden man ikke fullt ut forstår hvor denne ondskapen kommer fra. Borgen skrev også flere bøker om denne Lillelord, uten at jeg har lest dem. Men etter det jeg har forstått vokser gutten etterhvert opp til å bli en forhatt nazist under andre verdenskrig.

3. Fuglane av Tarjei Vesaas. En av de vakreste bøkene jeg har lest handler om Mattis som har et psykisk handikap. Det er umulig å lese denne boka uten å kjenne en dyp medfølelse og empati med den unge mannen, som gjør det han kan for å bli inkludert og forstått. Uten å fullt ut fatte hvorfor han ikke klarer det. Noe av de vakreste skildringene, og mest kjente, er båtturen Mattis har sammen med noen byjenter, og den begeistringen forfatteren klarer å formidle av hvordan Mattis opplever dette.

4. Resten av dagen av Kazuo Ishiguro. Denne leste jeg for mange år siden, da jeg gikk på lærerskolen. Butleren Stevens er en frivillig outsider, på den måten at han har gått inn i familierollen som butler for en rik familie. Alt Stevens gjør og tenker handler om å være en perfekte butleren. På den måten blir han en tilskuer til livet. Han sliter med å forholde seg til andre sosialt, og forstår seg ikke på hvordan man skal småprate med andre. Og han sliter med å forstå og finne kjærligheten selv om den er rett foran nesa på ham.

5. Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen. Også en nydelig fortelling. Eva blir født med hår over hele kroppen, hår som ikke forsvinner. Dermed blir oppveksten formet av at hun er helt annerledes. Men forfatteren klarer likevel å ikke beskrive henne som et stakkarslig offer, men som et sterkt og selvstendig menneske. Man blir forbauset over alt det normale hun opplever, selv om hun er så annerledes utenpå.

Dette var noen bøker du kan kose deg med i tida framover, herved er de anbefalt.

torsdag 27. april 2017

Lisboa

For første gang på seksten år som lærar fekk eg vere med på personaltur til utlandet. Turen gjekk til Lisboa, ein flott by som eg gjerne besøker igjen. Her er nokre inntrykk.


















tirsdag 18. april 2017

Skisesongen over

Eg har vel aldri hatt så mange skiturar som denne vinteren her. Med førsteklasses løyper så nær heimen, skulle det vel neste berre mangle om ein ikkje brukte tilbodet. Desse bileta er tekne på den same staden, Lundesetra i Stryn, ved ulike høve gjennom vinteren.








søndag 9. april 2017

Sju viktige verdier for meg: #2 Rausheten

Rausheten er en verdi som har blitt mer og mer sentral for meg. Det har nok med livet og utviklingen å gjøre, og forhåpentligvis blir vi alle rausere med alderen. Ungdommen er ofte preget av et oppgjør eller et opprør og man forfekter andre tanker og ideer som står i kontrast med det andre har. Man er ikke like opptatt av å omfavne andres synspunkter, mer opptatt av å forme sine egne. For meg som var i en progressiv religiøs samenheng, ble dette enda mer tydelig, og det ungdommelige, offensive ble dyrket nærmest uhemmet. En slik religionsutøvelse preges ofte av en av mangel på raushet. Man vurderer mennesker og setter dem i kategorier, Ikke bare etter hva slags menighet eller kirkesamfunn man tilhører. Men enda mer etter hvor ivrige, offensive, frimodige man er. Eller i verste fall som gode nok eller ikke. Som innenfor eller utenfor. Og de som er utenfor blir bare interessante som objekter for evangelisering, ikke som mennesker i seg selv. Slik var jeg også. Og da er man ikke spesielt raus mot seg selv eller andre.

For det er ikke så lett å være raus mot seg selv heller, når standarden blir for høy. Dermed så ble man satt på valget mellom å være ærlig eller heller å pynte på sannheten. Eller "bekjenne positivt" som det gjerne ble kalt. Det Guds ord sa ble viktigere enn å stikke fingeren i jorda. Man forholdt seg til hvordan ting burde være, i stedet for hvordan ting faktisk var. Og uten en ærlig erkjennelse var det heller ikke pass til raushet, verken mot meg selv eller andre.

Jeg har skrevet mye om tro og krise og trenger vel ikke skrive så mye mer om det. Men det som hjalp meg videre mer enn noe annet, var at jeg forstod at jeg måtte være raus mot meg selv. Det har tatt lang tid for meg å lære det. men jeg kom til et punkt der jeg ikke hadde så mye valg. Og jeg fikk hjelp av en psykiater som sa de forløsende ordene: Det er greit at det er sånn nå. Selv om jeg ikke klarte å tro som jeg ville, eller forstå alt jeg ikke forstod eller fikk til det jeg ville få til. Det er greit at det er sånn nå. Det er greit at jeg er svak eller har dårlige egenskaper. Jeg trenger ikke kjempe mot meg selv på daglig basis. Og jeg har forstått at om det aldri kommer til å endre seg, er det også greit. Og når man er raus mot seg selv, er det lettere også å være raus mot andre. Som ikke lykkes, som ikke bidrar og som ikke kan gi meg noe av det jeg vil ha.

Så hva handler denne rausheten om? Rausheten kan lett forveksls med utydelighet. Slik som for eksempel kirkens mantra om å være "åpen og inkluderende". Raushet handler ikke om at alt er greit, at alt er like bra og at alt kan være sant. Egentlig er dette i motsetning mot raushet, slik jeg ser det. For meg er raushet å være tydelig, uten å lukke døra for at man  kan ta feil. Å være åpen for at andre kan ha mer rett enn meg, uten å aksepetere at alt er like sant eller rett.

Raushet er å ikke vurdere mennesker ut fra hva de mener, men hva de er. Rausheten setter mennesket selv i sentrum, og viser interesse for det, ikke hva mennesket mener eller hva mennesket kan bidra med. Rausheten er ikke interessert i hva mennesker mener, men hvem mennesker er. Takk til henne som har lært meg det. Rausheten setter ikke krav til at du må ha en bestemt mening eller en bestemt personlighet for at jeg kan møte deg, akspetere deg eller lære av deg. For om jeg ikke orker å være sammen med mennesker, eller ikke kommer overens med noen, er det ikke sikkert det er meg det er noe galt med. Det er ikke sikkert det er noe galt med deg heller. Vi matcher kanskje ikke sammen. Og det er greit. Helt greit.

Vi lever nok alle i en kultur der det å skulle mene noe om andre mennesker, står veldig sentralt. Man skal gjøre seg opp en mening om folk, hvem man liker og hvem man misliker. Hvordan man vurderer, kan nok variere, men i stor grad handler det om mennesker passer inn i en standard vi har skapt oss. I det hele tatt skal vi mene veldig mye om folk. Vi snakker om folk, vi mener om folk og vi kategoriserer folk. Rausheten er ikke slik. Den aksepterer folk som de er, og prøver å finne møtepunkt, i stedet for skillelinjer.

Det er når man kommer tett på andre mennesker, at man trenger denne rausheten mest. For det er da man oppdager at ens egne egenskaper kolliderer med andres. Og det mest naturlige da, er jo å prøve å forandre på den andre, slik at denne passer inn i forhold til hvordan jeg er. Rausheten er ikke sånn. Den aksepterer ulikheter, uten å si at den ene er bedre enn den andre. Selvsagt er dette mye mer krevende, det hadde vært mye enklere om verden kunne tilpasses meg. Men sånn er ikke rausheten.

Derfor er rausheten viktig for meg. Og jeg har mye å lære om å leve i denne rausheten. Jeg vet ikke i hvor stor grad livet mitt er preget av denne rausheten, men det er et viktig ideal. Enten det gjelder trivielle ting som penger eller gaver. Eller den mer grunnleggende holdningen til mennesker. Og det begynner her: Be kind to yourself.




søndag 2. april 2017

Sju viktige verdier for meg: #3 Naturen

Hornindalsvatnet
You fill up my senses, like a night in a forest
like the mountains in spring time, like a walk in the rain
like a storm in the desert, like a sleepy, blue ocean
(John Denver)

Naturen. Så enkelt som det. Dette er nok en verdi som har blitt viktigere for meg etterhvert. Eller kanskje har jeg bare blitt mer bevisst på hvor viktig den er for meg. Gradvis, gjennom små og store drypp og opplevelser.

Fra jeg var liten var jeg vant til å gå i skogen og leite etter sauer på høsten. Dette er noe jeg husker som spennende, spesielt de gangene vi faktisk fant det vi leita etter. Men det handla nok mer om sauene enn naturen. Jeg gikk også en del på ski, uten at jeg fant den store gleden med det. Jeg husker en gang jeg skulle gå på Gulkoppen på ski sammen med faren min og søstra mi. I et sjeldent filosofisk øyeblikk skuet faderen ut over fjellene og proklamerte at det var fantastisk å tenke på at Gud hadde skapt alt dette. Jeg trakk bare på skuldrene. Ikke kom vi til topps heller.

Men mye har forandra seg underveis. Å bo så mange år borte fra skogen og fjellene, og så komme tilbake gjorde noe med meg. Jeg oppdaga at jeg savna det å bo så nær naturen. Selv om jeg ikke benytta den så mye, visste jeg at den alltid var nær og tilgjengelig. Det var noe helt annet å bo i et byggefelt. Og ei dame fra de østlandske flatbygder må også få en god del av æren. Begeistringen hun uttrykte da hun kom til det spekatakulære Vestlandet, bevisstgjorde nok meg også på den fantastiske naturen jeg er omgitt av hele tida. Et sted på veien oppdaga jeg musikken til den amerikanske artisten John Denver og hans nydelige skildringer fra naturen i Montana, Colorado og Rocky Mountains. Så har jeg fått reist og sett mye av det utrolige landet vårt, som du ser på bildene i bunnen av innlegget

I tidligere tider så man veldig annerledes på naturen. Da var naturen en nødvendighet som ga folk et livsgrunnlag, men også en hindring, noe som skulle overvinnes, beherskes, kontrolleres. Den skulle kultiveres. Myrer skulle dreneres og dyrkes. Trær skulle hogges, røtter skulle fjernes. Hauger skulle jevnes, veier skulle ryddes. Bibelen forteller om at også Guds menn var sånn. Deres oppdrag kunne beskrives på denne måten:


En røst roper:
Rydd Herrens vei i ørkenen,
jevn ut en vei i ødemarken
for vår Gud!
Hver dal skal heves,
hvert fjell og hver haug
skal senkes.
Bakket land skal bli til slette
og kollene til flat mark.
(Jesajas bok kapittel 40, vers 3-4)

Det handlet heller ikke først og fremst om å bestige toppene, men å finne den letteste veien mellom toppene. Det handlet ikke om å nyte naturen, men å bruke den og utnytte den. Senere ble dette til kraftutbygging, og bygging av jernbane, for å nevne noe. Naturen skulle overvinnes og brukes. Som forfatteren Bergsveinn Birgisson skriver om vikingtida i boka "Den svarte vikingen":

Naturen er en jotun som gir og tar - den gir rikelig med jordavling og fisk, for siden å ta folk med snøskred og havstorm. Den er en jotun som må temmes og bekjempes, og dette er selv opprettholdelsen av livskampen: å ta opp kampen mot naturjotnen. Det er fremmed for Geirmund å tenke på naturen som vakkker, slik man har gjort det siden man mistet kontakten med den - antakelig forutsetter slike tanker en urban tilværelse, fremmedgjøring, turisme og en god dose klassisk tankegods.

Å overvinne naturen er riktignok også et stort element i dag. Det er jo derfor vi vil til topps. Det er derfor vi jakter og fisker, for å konkurrre med dyrene og vinne. Jeg kjenner selv en dyp tilfredsstillelse over å nå topper jeg virkelig har strevet for å nå. Og jeg kjenner en tilfredstillelse når motorsaga mi kutter ned akkurat de trærne jeg har bestemt meg for å kutte ned. Jeg er herre over naturen og jeg liker det.

Men for meg og mange andre i vår tid, har andre perspektiver kommet i tillegg til dette, og delvis også erstattet det. Naturen, skogen og fjellet har blitt fristeder hvor vi kan komme oss vekk fra stress, travelhet og jag etter framgang. Tida står stille i naturen. Ingenting haster. Naturen er til for å nytes, for å suges inn og finn nye krefter i. Vi får en dyp følelse av lykke og mening av å bare være til stede i naturen, å kjenne, smake, lukte og lytte. Og det som i vår tid har blitt det viktigste: den urørte naturen. Naturen som må beskyttes, vernes. Naturen som ikke skal systematiseres, beherskes, overvinnes. Naturen som skal få være som den er, som et minne om uendelig forhistorie og et evig kretsløp som ikke skal manipuleres.

Jeg har tildigere skrevet om det guddommelige kaos. At naturen, selv om det finnes en orden og en styring med det hele, også bærer preg av tilfeldigheter, Hvor trærne står, hvor høye fjellene er, hvor bekkene renner. Ingenting er likt og ingenting er i mønster. Og dersom man tror på en Gud, er kanskje dette også viktig. At ikke mennesket bare skal jevne hauger og rydde veier, men også verne om det skaperverket som er. Selv om det er tungvint og utilgjengelig.

Alt dette er betraktninger jeg har gjort meg den siste tiden. Samtidig har kjent på et sterkt ønske om å gjøre dette til mer enn bare tanker og betraktninger. Derfor sitter jeg kveld etter kveld og ser på kart over nasjonalparker på nettet. Derfor ser jeg gamle programmer om Lars Monsen på nettet, og leser bøkene hans. Derfor driver jeg og kjøper og bestiller turutstyr for tusenvis av kroner. Kanskje er dette min førtiårskrise, som i reklamen, der jeg kommer til å selge alt på Finn.no fordi det aldri ble noe av. Uansett er vel dette bedre enn å kjøpe Harley eller Porsche ;) Men jeg håper det er mer enn det. Jeg håper at denne verdien skal bli noe som jeg oppsøker mer og mer. Som blir viktigere og viktigere for meg. For jeg begynner å forstå at det ligger så utrolig mange opplevelser og rikdommer og venter på meg i naturen.

For meg har nok turene i naturen i for stor grad handlet om å nå mål, nå toppen, følelsen når jeg har fullført turen. I mindre grad har jeg klart å nye turen eller kjent på opplevelsen av å bare være ute. Det har jeg tenkt å gjøre noe med nå. Erfare at det er veien til målet som er selve målet. Å leve i øyeblikket, i nået, uten tanke på det som følger etterpå. Her har jeg nok mye å lære, så det er på tide å begynne.

Så nå venter jeg på at snøen kan forsvinne, så jeg kan gå ut i skog og fjell, slå opp teltet og tenne bålet. Jeg må nok øve en del for å mestre det livet. Og til sommeren håper jeg å få til en ukes vandring i Bøgefjell. Det er godt å ha et mål å planlegge og jobbe mot. Så håper jeg at de få som leser dette, også vil la seg inspirere til å oppsøke naturen, også den som ikke er opptråkket eller veldig tilgjengelig. Hvis ikke kan kanskje John Denver inspirere deg.











søndag 12. mars 2017

Hemsöborna

Han tog sig då före att vandra i strumplästen fram och åter, mellan fönstret och dörren i den trånga kammaren och samlade hela sin uppmärksamhet på morgondagens blivande arbete; ordnade göromålen i huvet, utdelade dem; bemötte invändingar i förskott, övervann hinder, och efter en timmes arbete hade han ro och vila i huvet, som nu kändes ordentligt och upplinjerat som en kontrabok, i vilken alla poster blivit införda på sin plats och hopsummerade, så att man i ett ögonblick kunde överskåda ställningen.

Därpå gick han i säng, och när han kände sig ensam mellan de rena friska lakanen, utan fruktan att någon skulle under nattens lopp komma och störa honom, fann han sig liksom mera självägande över sin person, som en avläggare, den där nu satt egna rötter och var färdig att avskäras från moderbusken och leva sitt liv igenom för sig, i egen kamp, med större möda, men också med större lust.

Och så somnade han för att möta livets måndagsmorgon och arbetsvecka.

August Strindberg

mandag 6. mars 2017

Jesussoldaten

Boka om pastorsønnen Anders Torp kom ut i fjor, og er skrevet av Torp sammen med Tonje Egedius. Det var en ganske vond bok å lese. Det gjorde ganske vondt å lese om alt denne gutten har gått gjennom, som aktiv og mindre aktiv i faren, Jan Aage Torps menigheter. Det er vondt å lese om leiren der han lærte om å overleve endetiden ved å nærmest bli druknet. Det er vondt å lese om de mangfoldige "demonutdrivelsene" han ble vitne til og var med på. Det er vondt å ta inn over seg at mennesker som har et så oppriktig ønske om å tjene Gud og følge Bibelen kan komme så galt av sted. Mest vondt er det likevel å lese om hvordan oppveksten ble preget av et gudsbilde og et menighetsliv som var så usunt og forvrengt:

Hele oppveksten min fikk jeg høre at jeg måtte forsøke å overbevise kameratene mine om at Gud var glad i dem, gå foran som et godt eksempel og bygge opp et kristent miljø. Det tynget, å ikke bare kunne være seg selv. Uskylden forsvant med alt ansvaret. Det fikk meg til å føle meg innesperret (...) Det hjalp lite at ingen kjente tankene eller handlingene mine. Jeg hadde uasnett ikke noe privatliv. Gud så alt jeg gjorde (...) For den følelsen pappa av og til ga meg, av at han bare kunne elske det bildet han hadde av meg, og ikke den jeg egentlig var, fikk meg til å kjenne meg så alene.

Jeg kan kjenne meg igjen i en del av det han skriver, selv om jeg er enormt gald for at jeg ikke har gått gjennom alt det han har gjort. Han framstår ikke som bitter eller anklagende. Hans agenda er å fortelle slik at andre skal slippe å oppleve det samme. Derfor er det en viktig bok. Det betyr ikke at det er en veldig god bok.

Boka er ganske forvirrende og usammenhengende. Torps historie blir avbrutt av kapitler med betraktninger fra forfatteren. Fortellingen blir heller ikke presentert kronologisk. Når historien også er full av "frafall" fra menigheten og tilbakekomster til den samme, blir det veldig uoversiktlig. Og vi forstår ikke helt hvorfor hovedpersonen er så veldig mye fram og tilbake. I det hele tatt føler jeg, paradoksalt nok, at jeg ikke blir veldig godt kjent med Anders Torp i boka. Jeg klarer ikke helt å gripe hvorfor han handler som han gjør eller hvor sammensatt virkelighetsforståelsen hans er. Kanskje er det også for mye å forlange. Men jeg sitter igjen med veldig mange spørsmål etter å ha lest boka.

Da Anders Torp tar et endelig farvel men menigheten, Gud og kristendommen, beskriver han dette slik: "En strøm av glede for gjennom kroppen da jeg kjente det: Jeg var fri" og "Lett som en fjær gikk jeg tilbake til rommet mitt, enda sikrere på at Gud ikke fantes." Det er lett å forstå følelsen av lettelse eter å ha levd det livet han har levd. Samtidig underer jeg meg. Var det så uproblematisk? Var det virkelig det? Det er kanskje her jeg har mitt største ankepunkt mot historien til Torp. Handlet det ikke om mer enn en illusjon som ble avslørt?

Gjennom boka får vi også ta del i hsitorien til Anders' far og hans virke gjennom Seierskirken og Oslokirken. Dette er er kanskje den mest interessante delen av boka, og viser utviklingen som har skjedd i løpet av denne tiden, og hvordan mannen har stått standhaftig mot all kritikk han har fått. Selv om jeg verken har sans for eller stor respekt for fyren, er det en fascinerende mann. Kanskje burde det blitt skrevet en bok til, om Jan Aage Torp og hans mange krumspring?

Uansett, historien til Torp er dessverre ikke unik, og det er viktig at den blir fortalt og at den blir lest. Men boka kunne tjent på å være mer bearbeidet.

onsdag 22. februar 2017

Sju viktige verdier for meg: #4 Sårbarheten

"Når jeg så at du var redd, da visste jeg at du var glad i meg." Sitatet er fra Tv-serien Nobel om den norske krigføringen i Afghanistan. Det var så utrolig mye i de ordene jeg kunne ha skrevet om, men det får være til et annet innlegg. Det ble sagt av en far til en sønn. En sønn som anklaget sin far for å ha skapt frykt i et guttesinn med måten han taklet det farlige på. For faren trengte å merke at sønnen hans var glad i ham. Og det merket han best da gutten var redd. En forkastelig måte å behandle barn på? Kanskje. men også veldig menneskelig. For vi er sårbare, og vi lar oss såre mest av de som er oss nærmest. Akkurat som det er fra dem vi trenger mest kjærlighet og bekreftelse.

"There's a crack in everything. That's how the light gets in." Et annet sitat, som er gjengitt utallige ganger, av den nylig avdøde artisten Leonard Cohen. Det er gjennom våre ufullkommenhet, våre brister at hjelpen, lyset kan komme inn. Det er gjennom sårbarheten.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å se Gud som sårbar var noe av det mest sentrale i det å prøve å bygge et nytt gudsbilde etter at det gamle raste sammen. Dette fortalte blant annet boka Silence om, en bok som har blitt filmatisert og som har kinopremiere i Norge i disse dager. Men kanskje enda viktigere enn å se Gud som sårbar, har vært å se seg selv som sårbar. Og ikke bare se det, men akseptere det. Og ikke bare akseptere det, men verdsette det. At sårbarheten ikke bare er et nødvendig onde, men en viktig verdi i livet.

"Slik et menneskets gud er, slik blir også mennesket". Et tredje sitat, sagt av en predikant og venn en gang. Og det er ingen tvil om at han har rett. Selv var gudsbildet mitt preget av en kontrollerende, flegmatisk, upåvrkelig gud. Han er jo "i går og i dag den samme, ja til evig tid". Ikke mye rom for endring, påvirkning eller reaksjon der. Og på mange måter var det også slik jeg framstod, eller i alle fall likte å framstå.

Jeg husker ikke første gang noen karakteriserte meg som flegmatisk. Men flere syntes at det passet på meg. Jeg var han som ikke lot seg affisere, som var urokkelig, stabil, karakterfast. Det finnes nok elementer av dette i min personlighet, men det ble også noe selvoppfyllende med det. Jeg reagerte veldig sjelden med sinne, for eksempel, og det skulle mye til å få meg ut av fatning. I alle fall tilsynelatende.

Jeg ble også preget av idealene i den kristne sammenhengen jeg var i. Man skulle ikke bygge på følelser, ble det sagt, og da tolket man det gjerne som at følelser var noe man ikke skulle verdsette. "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk", ble det sagt, og dermed skulle man takle alt og ikke vise svakhet. Så mistet man vel av syne om man var "i ham" eller i sin egen styrke.

Vendepunktet for meg var nok det som skjedde i 2008, med hjerneslag og påfølgende angstproblemer. Det ble helt åpenbart for meg hvor sårbar jeg var, både fysisk og psykisk. Og plutselig oppdaget jeg at det fantes ting jeg ikke hadde noen strategi for å takle. Og når troskrisen satte inn for fullt, måtte jeg innse det. Jeg var sårbar både i ånd, sjel og kropp. Løsningen og begynnelsen på fortsettelsen var noen enkle ord som ble sagt til meg: Det er greit. Det er greit at det er sånn.

Da fikk jeg et nytt perspektiv. Jeg lærte å akseptere min begresning. jeg lærte å slutte å streve for å finne svar. Jeg lærte at det var lov å være sårbar og svak. Så har jeg erfart og akseptert at det er personer og situasjoner jeg takler dårlig. At det er ting som går inn på meg, selv om jeg ikke vil at det skal gjøre det. At ikke alt kan kontrolleres med viljen. Og etter hvert har jeg ikke bare akseptert at det er sånn, men også lært meg å verdsette det.

Lærer ikke selv naturen oss det vakre i det sårbare? Hvordan de vakreste planter vokser på de mest bortgjemte steder? Hvordan den økologiske balansen i naturen krever at vi verner og verdsetter det mest sårbare for å ikke miste det. Hvor skjørt alt det vakre er? Kan det også være slik blant oss mennesker, at de mest sårbare også er de mest dyrebare og verneverdige menneskene?

Robust er et ord som blir brukt i hjel av forståsegpåere og politikere i dag. Vi skal ha robuste kommuner, et robust helsevesen, robuste løsninger. Og robuste mennesker. Kanskje bør idealet ligge et annet sted. Jeg er i alle fall glad for at vi lever i ei tid der det er lov å være såbar. Der macho-idealer for lov til å leve side om side med helt andre idealer. Der Farmen-Tore kan være like akseptert som Farmen-Lothe. Og der den menneskelige sårbarheten er noe som får gode levekår.

lørdag 18. februar 2017

Å sette verden i brann

Bøker er noe av de beste julegavene som finnes. Sist jul fikk jeg denne, "Å sette verden i brann" av Bjørn Stærk. Med undertittelen "En ateist skriver om Jesus". Bare det i seg selv er nok til å vekke nysgjerrigheten min. Bjørn Stærk er i tillegg en mann jeg opplever det er verdt å lytte til. Jeg har tidligere skrevet om en veldig interessant kronikk han hadde i Aftenposten om konservative kristne. I denne klarer han å se hvor mye positivt det er er i en sammenheng han selv har tatt avstand fra. Denne kronikken var også mye av bakteppet til masteroppgaven jeg skrev. Stærks oppvekst i en frikirkelig kontekst ligner på mange måter på min egen, selv om vi har dratt ulike slutninger på de spørsmålene vi har hatt. Stærk har konkludert med at det ikke finnes noen Gud, og kaller seg ateist. Kanskje derfor er det spesielt interessant at mannen skriver en bok om Jesus og om kristendom. For Stærk klarer det de fleste sinna-ateister ikke vil eller klarer, nemlig å se hvordan Jesus og den kristne religionen faktisk har beriket kulturen og samfunnet vårt, og hvordan mye av det er overraskende relevant for det moderne mennesket.

Boka har sine sterke og svake sider. Stærk er ingen stilsikker forfatter, og mye av det han skriver er oppstykket, og ser ut til å være skrevet etter innfallsmetoden. Det er også tidvis vanskelig å forstå hvem han skriver for. Det meste av det han skriver tolker jeg å være en refsende oppdragelse av hans ateistiske venner. Samtidig skinner hans egen kritiske holdning til Jesus og den kristne relgionen tydelig igjennom i deler av boken. Jeg synes også at han sliter litt med å komme i gang, og den første halvdelen av boken mangler en klar retning. Han havner også tidvis i religionskritiske banaliteter:

Religion har to sider: ild og institusjoner. Den religiøse ilden er en kaotisk kraft som skaper muligheter for hvem som helst (...) De religiøse institusjonene er konservative og derfor gjennom mesteparten av krsitendommens historie like mannsdominerte som resten av samfunnet.

En slik framstilling av den organiserte kristne religionen som den som dreper alt liv, er velkjent og ganske fordummende. Heldigvis er det ikke slike glipper som er gjennomgangstonen i boken. Mye av det han tar opp, er både tankevekkende og presist. Ikke minst når han snakker om hvordan begrepet "synd", som stort sett har forsvunnet fra vokubularet for både lek og lærd, like mye er en realitet selv om man ikke snakker om det:

Hva gjør vi med det vi angrer på som ikke kan tilgis av mennesker? (...) Vi som ikke lenger er kristne, har gjort noe underlig. Vi har forkastet den kristne frelsen, men beholdt synden (...) Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av (....) Kanskje finnes det ikke-kristne varianter av den kristne frelsen, bare under andre navn? (...) La oss jakte på den sekulære frelsen.

Og i jakten på denne sekulære frelsen nevner han både de store ideologiene, psykoanalysen, troen på fremskrittet og velferdsstaten. Men Stærk peker på hvor mangelfulle alle disse er, og konkluderer med at "de lukter av billig nåde". Konklusjonen blir at "du må enten finne en annen måte å forstå lidelse på enn synd, eller så må du lære å leve uten tilgivelse." Stærk selv mener å kunne leve godt med det siste alterntivet.

Stærk peker også på hva som er kristendommens største utfordring i et sekularisert samfunn, nemlig å bli glemt. Kirken vokser på tross av eller på grunn av motstand. Men den står seg ikke mot likegyldighet og glemsel:

Dermed har vi gitt Jesus en strengere dom enn romerne gav ham: Vi har glemt ham (...) Glemsel er det sekulære Europas straff over kristendommen. Vi har sluttet å bry oss om hva prestene sier (...) Vi har lagt bort alt unntatt ritualene og identiteten.

Stærk konkluderer med at Gud har forlatt vesten og dratt andre steder hvor han ikke er glemt, til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det er også hva Stærks moderne, fiktive Jesus-skikkelse Mona gjør.

Mona går igjen i alle kapitlene i boka. Hun gjør som Jesus gjorde, hjelper mennesker, samler følgere og refser samfunnseliten. Lenge er hun i sentrum for samfunnets oppmerksomhet. Hun blir populær fordi hun tør å snakke makta midt imot, og fordi hun har evner til å gjøre syke friske. Vendepunktet kommer når hun begynner å kritisere moralen til vanlige mennesker. Da er hun ikke lenger like interessant. For det er slikt vi ikke vil høre. Dermed er Monas tid forbi, og hun drar til andre mennesker og andre kontinenter for å fortsette sin virksomhet der. For, som Stærk sier om våre sekulariserte samfunn: "Vi er ikke lenger opptatt av hva Gud mener om livsførselen vår. Vi er uinteressert i hva han mener om samfunnet."

Ateisten Stærk skinner sterkest gjennom i beskrivelsen av noe av det mest sentrale i den kristne religionen, nemlig tro. Han opplever begrepet som problematisk og Jesus' krav om tro som urimelig:

Dette er den største innvendingen jeg har mot mirakelfortellingene om Jesus. Ikke at mirakler er umulige, men at du må tro for å nyte godt av dem (...) Jesus forventer at mennesker som aldri har møtt ham før, skal ha tillit til ham (...) Det er galt å kreve at troen kommer før mraklene, selv om miraklene er ekte.

Stærk skiller mellom tro, som han opplever som noe krevende og negativt, og tillit som han opplever som noe postivt:

Gi meg heller en religion bygget på tillit. Tillit mellom mennesker bygger vi opp sammen, en god handling om gangen. Det første steget kan kreve tro. Jeg må våge å ta en sjanse på deg. Men deretter er troen unødvendig. (...) Hvis jeg får en ny venn som bare en gang iblant svarer når jeg ringer og nesten aldri holder det hun lover, og jeg påstår at vi har et vennskap basert på tillit, så har jeg lurt meg selv.

I det siste kapittelet av boka drar Stærk sammen alle trådene og kommer med sin hovedkonklusjon. Den kristne relgionen kan være et postivt element i vår kulturelle utvikling, på samme måte som andre religioner og livssyn kan være det. Gjennom å slutte å konkurrere om å ha mest rett, bør vi heller omfavne det beste hos hverandre. Det handler om at alle kan "bære god frukt" som Jesus kalte det:

Vi som har ulik tro, i stedet for å bekjempe hverandre bør konkurrere om å ha de fineste trærne med de beste fruktene (...) Vær så trygg på deg selv at du tør å bli vurdert etter fruktene dine.

Det er også mye annet i boka jeg kunne dratt fram. På mange plan er boka lesverdig, selv om den har sine mangler. Det er i alle fall forfriskende å lese en ateist som ser på kristendommen som noe mer enn et gammeldags hinder for det moderne menneskets livsutfoldelse. Stærk framstår som en oppriktig forsvarer av den kristne tradisjonen og samtidig en sterk kritiker av den samme. Det er godt gjort å komme fra begge deler med troverdigheten i behold.

søndag 5. februar 2017

Sju viktige verdier for meg: #5 Takknemligheten

Og vær takknemlige! 
Paulus' brev til Kolosserne, kapittel 3, vers 15

Takknemligheten er en verdi jeg tror vi alle trenger å lære oss å verdsette. Det er fryktelig lett, uansett hvor bra vi faktisk har det, å være opptatt av alt vi mangler og alt vi ønsker var annerledes, Og jeg erkjenner glatt at jeg tenker mye sånn selv også. Spesielt i situasjonen jeg lever i nå, omgitt av sykdom og alderdom. Det er jammen ikke lett å fokusere på alt man har å takke for. Jeg har vært nødt til å lære meg dette med takknemlighet. Og jeg er fryktelig langt fra utlært. Fortsatt tenderer jeg til å grave meg ned i alt jeg ikke har ;) Og små problemer vokser opp til å overskygge alt annet. Og det er da man virkelig trenger å få hjelp til å forstå hvor viktig og godt det er å være takknemlig, å vise takknemlighet og tenke seg takknemlig.

Kanskje vi som nordmenn er et klagende og negativt folkeslag. Kanskje er det ikke et norsk problem, men et menneskeproblem for folk fra alle kulturer. Men det er helt klart forskjell på folk. I min oppvekst ble jeg ikke oppfostret i en kultur der det var spesielt vektlagt å vise takknemlighet eller å sette pris på. Man sa heller fra dersom det var noe som var dårlig enn når det var noe som var bra. Jeg tror ikke vi var unike i så måte, dette er sikkert noe mange kan kjenne seg igjen i. Ord om at man satte pris på hverandre eller hverandre sine egenskaper satt ikke akkurat løst. Kanskje har det også sammenheng med hva som var mer vanlig før enn nå. Jeg ble altså ikke født inn i en takknemlighetskultur. Det var noe jeg måtte lære meg.

Jeg lærte mye om takknemlighet i mine år i karismatiske kristen-kretser. Noe av det mest attraktive med livet der, var lovsangen, hvor man kunne uttrykke sin takknemlighet til Gud. Og man ble stadig minnet på hvor mye man hadde å takke Gud for. Hans nåde, hans kjærlighet og alt han har gjort for oss. Men da troen ble vanskelig, ble det også vanskelig å synge lovsanger med et oppriktig hjerte.

Jeg lærte mye om takknemlighet av ei som kom inn i livet mitt for fem og et halvt år siden. For henne faller det helt naturlig å sette pris på og være takknemlig. Og ikke bare være det, men uttrykke det. Jeg merket fort at dette var noe som tiltalte meg, noe som inspirerte meg. Og da jeg møtte familien hennes, skjønte jeg hvor det kom fra. Hun hadde vokst opp i en takknemlighetskultur, hvor man var vant til å sette pris på hverandre, og uttrykke sin takknemlighet. Ting ble ikke helt slik som vi hadde håpet mellom oss, men ingen annen person har lært meg så mye om takknemlighet. Og selv om jeg på ingen måte er like flink på dette, har jeg merket hvor viktig det har blitt for meg også.

Takknemligheten er altså en verdi som ikke kommer så lett for meg. Men jeg har lært meg noe, i alle fall. Å sette pris på naturen rundt meg. Å prøve å sette pris på mennesker. Å glede meg over det jeg kan skape selv. Så jeg prøver å feste blikket på det som er godt, det som løfter opp, det som gir livet glede og mening. Og jeg prøver å lære meg å uttrykke at jeg setter pris på mennesker, opplevelser og livet. Men jeg merker at når jeg skriver dette, har jeg en lang vei å gå før jeg blir flink til det. Men jeg prøver. For jeg har merket selv hva det gjør med meg når noen sier at de setter pris på meg. Det skal ikke så mye til.

søndag 29. januar 2017

Sju viktige verdier for meg: #6 Ydmykheten

Bilde fra katolsk.no
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet,så skal dere finne hvile for deres sjel. 
Evangeliet etter Matteus, kapittel 11, vers 29

Møtet var godt i gang og lovsangen fylte lokalet. Vi var på besøk med et team fra bibelskolen jeg gikk på. Folk i salen sang med, noen hender var løftet. Predikanten og møtelederen var på plass på plattformen. Så skjedde noe jeg aldri har opplevd verken før eller siden. Predikanten så ned i salen, begynte å gå ned fra plattformen og stoppet ikke før han stod ved siden av en ung mann med altfor langt hår som stod nede i salen. Meg. Han stoppet ved siden av meg. Så la han hendene sine på meg og begynte å profetere. Han sa mange underlige ting og brukte store ord. Jeg husker noe av det han sa, men ikke alt. Men jeg husket det siste ordet han sa, for det gjentok han tre ganger. Ydmykhet, ydmykhet, ydmykhet.

Ordene fra predikanten har fulgt meg. Ikke slik at jeg har tenkt på dem hele tiden, men av og til har jeg undret meg over dem. Om ting jeg har opplevd har vært oppfylelsen av det han sa. Eller om de i det hele tatt kommer til å bli oppfylt. Om de kanskje ikke betyr så mye likevel. Men det er kanskje ikke så rart at jeg helt siden denne opplevelsen har tenkt at det er viktig for meg å være ydmyk. Selv om jeg tenker at ydmykhet er noe jeg har vært opptatt av alltid. uten at jeg har brukt akkurat det ordet.

Mange vil kanskje tenke at å være ydmyk er å legge seg under janteloven. At det er det samme som å bli ydmyket, at andre kan ydmyke og undertrykke deg. Janteloven sier Du skal ikke tro du kan lære oss noe. Eller definisjonen man finner på Wikipedia: beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Hvis dettte er assosiasjonen man får med bruken av ordet ydmykhet, skjønner jeg at ordet og innholdet av det ikke har noen verdi. Anti-janteloven sier "Du har evner til å forstå og lære av andre". Det er det det handler først og fremst om for meg. At jeg forstår at andre kan lære meg noe, at jeg ikke har skjønt alt, at jeg har en vei å gå.

Lenge dro jeg dette for langt. Jeg tenkte at ydmykhet i praksis for meg handlet om at andre hadde forstått mer enn meg, visste mer enn meg og var mer åndelige (for det var jo ganske vesentlig i sammenhengen jeg stod i) enn meg. Jeg hadde åndelige mindreverdighetskomplekser. Når ting ble sagt eller gjort av mennesker som brukte store og åndelige ord, bøyde jeg meg eller trakk meg unna. Selv om jeg opplevde det de sa og gjorde som noe feil, noe jeg ikke kunne stille meg bak, var jeg redd for å si fra. Jeg ville være ydmyk og akseptere at de hadde skjønt mer enn meg. Jeg ville gjøre som Bibelen sa: Ydmyk dere under Herren. For mange var tydelige på at det var Herren som hadde talt.

Men erfaringene fra flere slike situasjoner gjorde meg tryggere på at jeg kanskje hadde skjønt mer enn mange andre. Og det er kanskje da man trenger denne verdien aller mest. Så man ikke blir høy på pæra og slutter å tro at andre kan ha rett, at man har mye å lære. For meg har trangen etter stadig å lære mer, mer kunnskap, mer innsikt, mer forståelse vært og er en viktig drivkraft i livet. Slik tror jeg at jeg både blir flinkere i jobben min som lærer, men også at jeg kan bli et bedre menneske. Og forhåpentligvis er ikke målet for dette at jeg en vakker dag skal få rett i alt og vinne alle diskusjoner ;)

Frans av Assissi yttrykte dette i sin berømte bønn: La meg ikke søke så meget å .......bli forstått som å forstå. Eller som den sprenglærde apostelen Paulus uttrykte det: Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran. Det er slik ydmykhet som er viktig for meg, en sånn ydmykhet jeg har lyst å bli preget av.

søndag 22. januar 2017

Sju viktige verdier for meg: #7 Anstendigheten

Bilde fra india.com
Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!
Paulus' brev til Filipperne, kapittel 4, vers 8

Gjennom det siste året har jeg blitt mer og mer klar over at anstendighet er en viktig verdi for meg. Egentlig trodde jeg dette var en verdi alle delte, men den siste tiden har jeg blitt mer og mer klar over at dette ikke er tilfelle. For det er ikke mange andre måter å forklare en del av de fenomenene dette innlegget skal handle om. Til og med mennesker som jeg har gått på skole med, studert med, ja til og med gått bibelskole med, viser nå at anstendighet ikke er en verdi man holder høyt i møte med konkurrerende verdier.

Jeg har egentlig vært inne på dette emnet en del ganger før. For eksempel når jeg har skrevet om skiløperen Petter Northug, har det handlet mest om anstendighet. At han bruker sine overlegne evner til å gå på ski og den oppmerksomheten det medfører, til å rakke ned på motstanderne sine. For mange er dette underordnet, siden han er norsk og han er best. Slik blir jeg klar over at det å snakke om sine motstandere på en anstendig og ærefull måte, ikke nødvendigvis er uviktig, men likevel mer underordnet for andre enn det er for meg.

Jeg har også skrevet mye om Jan Hanvold og Visjon Norge. Dette handler om mye av det samme. Mange er villige til å overse forbausende mye fra den kanten, for det mest verdifulle er at man har en kristen tv-kanal og "folk blir frelst". For meg er dette underordnet når kanalen formidler en teologi som handler om at folk er syke fordi de har syndet, handikappede er blitt slik av samme årsak, og de som betaler mest penger til kanalen har mest sjanse til å bli helbredet. For meg er dette fullstendig uanstendig, og siden dette er en viktig verdi for meg, overskygger det det meste av det andre kanalen byr på.

I fjor fikk vi også en ny innvandringsminister som smiler når hun er på tv, bærer kors rundt halsen og løfter opp sin kristne tro. Samtidig omtaler hun flyktninger mer eller mindre som lykkejegere som forventer å "bli båret på gullstol inn i Norge", skryter av å ha den strengeste innvandringspolitikken i verden, og poserer for pressen når hun tropper opp for å sende folk ut av landet. Dette handler altså ikke om hva slags innvandringspolitikk man skal ha. Det meste av det politiske landskapet i Norge er overens om dette. Det handler om måten man omtaler og behandler medmennesker på. Minsteren har jo erklært at våre nye landsmenn må ta kurs i folkeskikk, men jeg undrer meg over om hun har fullført kurset selv. For meg er måten hun omtaler andre mennesker på, fullstendig unastendig. Og jeg registrerer at forbausende mange ikke bare støtter politkken hennes, men også retorikken. Og at forbausende mange som egentlig deler mye av det samme verdigrunnlaget som meg, stemmer på hennes parti.

Det grelleste eksempletet er likevel det vi har vært vitne til denne uken. En skitten amerikansk valgkamp kulimenerte i innsettelsen av den skitneste kandidaten man noen gang har sett. Hele mannen oser av mangel på anstendighet. Måten han omtaler politiske motstandere på. Måten han gjorde narr av en handikappet journalist på. Måten han omtaler kvinner, muslimer og latinamerikanerne på. Måten han tar igjen på når han blir kritisert. Fullstendig uanstendig. Og jeg snakker altså ikke om mannens politikk, selv om jeg kunne sagt mye om det. Dersom man kan si at han har noe politikk i det hele tatt. Det meste av det han presenterer ser ut som en rekke av selvmotsigelser og snuoperasjoner, alt etter hvor mye motstand han får. Det handler om måten han omtaler andre mennesker på.

I denne saken, mer enn noen andre forbauser det meg at ikke alle ser det som jeg ser. Mange omtaler mannen som en helt vanlig kandidat, og er opptatt av han mener om politiske spørsmål. Abort-spørsmålet er vel det tydeligste eksempelet, og man glemmer at Trump i valgkampen har skiftet mening flere ganger i spørsmålet, og før valgkampen aldri frontet noe mening om det i det hele tatt. For meg er det irrelevant hva han mener i noen politiske spørsmål i det hele tatt. En så uanstendig mann har for all framtid diskvalifisert seg fra å ha noen form for lederposisjon, slik jeg ser det. Jeg blir ekstra sjokkert når folk jeg selv gikk på bibelskole med, som jeg trodde delte i alle fall de grunnleggende verdier med, skriver avisinnlegg til støtte for mannen, og innlegg på Facebook, der de hevder at de kjente Guds velsignelse og nærvær under presidentinnsettelsen. Jeg har jeg begynt å skjønne at amerikanerne ikke går an å forstå. For eksempel sa jo Franklin Graham, sønnen til den kjente predikanten Billy Graham, at valget av Trump var Guds vilje, et syn som deles av ufattelig mange amerikanske kristne. Men jeg trodde faktisk at folk jeg har kalt venner, visste bedre. Som en annen tidligere bibelskole-kollega sa: Den nye presidenten står for det motsatte av det Jesus gjorde.

Så konkluderer jeg altså at jeg gjennom det siste året har oppdaget hvor viktig anstendigheten er for meg. At man passer på hva man sier. At man viser respekt og medfølelse. At man snakker om andre og behandler andre slik man selv ville blitt behandlet. Og selv om jeg er skuffet over alle dem som ikke deler mitt syn, registrerer jeg også at det er veldig mange som gjør det. Og det er jeg glad for.

torsdag 19. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #1 Alle er positive til Jesus

Av alle disse innleggene er kanskje dette det jeg er mest i tvil om, stadig i bevegelse og endring. Selv om Jesus fortsatt er vanskelig å forholde seg til, er han likevel interessant, fascinernde og utfordrende. Det er veldig mye med Jesus som jeg liker, og jeg er enig med forfatteren Philip Yancey i at personen Jesus og hans egenskaper er den viktigste grunnen til å være kristen. Det betyr ikke at han ikke kan være vanskelig å forholde seg til. Til jul fikk jeg boken "Å sette verden i brann", om Jesus, skrevet av en ateist. Den kommer jeg nok tilbake til når jeg har lest den. Dette innlegget ble publisert i april 2013.

I hele min aktive tid som kristen var dette en sentral sannhet. Målet var å dra fram Jesus  og få vekk alt som kunne skygge for ham. Dersom bare folk fikk se Jesus i det vi gjorde og sa, ville ingen være negative. For ingen var negative til Jesus  bare de fikk rett bilde av hvem han var og er. Hele tiden kjente jeg på at dette ikke var så svart/hvitt som mange trodde, mannen fra Nasaret som vi kan lese om i evangeliene var slett ikke problemfri. Ei heller det han sa.

La meg presisere  Jeg sier ikke at Jesus ikke er Guds sønn. Jeg sier ikke at han ikke ofret sitt liv for oss. Jeg sier heller ikke at han ikke var og er en fantastisk person på mange måter. Men jeg sier også at han slett ikke er ukontroversiell. For mange ting av det han sa, fikk folk på hans egen tid til å reagere  og det kan man sannelig si om vår tid også.

Jeg opplever at det har blitt vanlig å framstille Jesus som noe han ikke er, for å fremme sin egen agenda. Jesus blir framstilt som "en av oss" av mange ulike grupper. Noen har sagt at Jesus var den første sosialist. Enda mer populært har det blitt å løsrive Jesus fra den kristne religion, og framstille det som om han ikke har noe med religion å gjøre, men som en motsetning til religionens vesen. Det klarer man ved å framheve alt det man liker av det Jesus sa og gjorde, og ignorere resten. For en tid tilbake ble det lagt ut en video på YouTube med tittelen "Why I hate religion, but love Jesus". Videoen ble delt av massevis av mine venner på Facebook. Selv valgte jeg litt på trass å dele en annen video som kom litt etter, "Why I love religion, and I love Jesus". Men jeg var selv en av de som mente at religion var bad, og Jesus var toppers. Men jeg og veldig mange andre hopper bukk over det faktum at mye av den kristne religionen er bygget på det Jesus sa.

Hva er det så som er så problematisk med Jesus? La meg nevne noe. Flere ganger delte han mennesker inn i to, de som var innenfor og de som var utenfor. Han sa at de som ikke var for ham, var mot ham. Flere ganger dømte han mennesker til helvetes pinsler. Av flere krevde han at de som skulle følge ham, måtte hate sine foreldre. Måten han snakket til sin mor og sine brødre, virker svært lite respektfulle. Han vakte reaksjoner på det meste av et han sa. Vi liker det når han gikk i rette med de hyklerske fariseerne. Men det virker samtidig som han brukte de mulighetene han hadde til å kritisere vanlige mennesker for hvor lite tro de hadde. Det er vanskeligere å svelge, ikke sant?

Jesus er kontroversiell. Jeg liker det med ham, men jeg sliter også med deler av det. Mitt hovedanliggende her er likevel å påpeke at Jesus ikke er noen snill gutt, ei heller en som bare drikker øl med gutta, som i David Åleskjærs film "Asfaltevangeliet". Mye av den moderne kristendommen er omtrent som samfunnet ellers: Man lager sin egen lære ut fra det man liker og ignorer resten. Her er jeg redd Bibelens Jesus ikke passer helt inn. Han lar seg ikke fange av våre rammer, uansett om den rammen heter snill, kul, forståelig, religiøs eller ureligiøs. Kanskje det er derfor han er den han er, Guds sønn.

onsdag 18. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #2 Løftene kan ikke svikte

Dette er nok det mest personlige, ærlige og såre av alle disse ti inleggene. Det som står her, er mye av grunnen til at jeg havnet i en troskrise som toppet seg for seks år siden. Publisert i april 2013

Bilde fra flickr.com
I min barndom og ungdom var jeg en trofast møtegjenger i den lokale pinsemenigheten. Da gjorde jeg meg godt kjent med sangboka "Evangelietoner". Det var ikke alltid like lett eller like interessant å følge med på det som skjedde ved talerstolen, så da benyttet jeg ofte tiden til å bla igjennom denne boka, finne ut hvem som hadde skrevet de ulike sangene, og hvor mange andre sanger denne personen hadde skrevet. Eller jeg leste noen av tekstene i sangene. Ikke alle var like god litteratur, men det fantes også dem som var riktig gode, noen av dem er jeg glad i enda. En av sangene jeg likte best, var sangen "Løftene kan ikke svikte" av den svenske pinselederen Lewi Pethrus. Det var fordi den hadde så mange vers, men først og fremst på grunn av det dramatiske innholdet. Her stod det om himmel og jord som skulle brenne, og konklusjonen var at uansett hva som skulle skje: "Løftene, de står fast". Eller som en nyfrelst Bob Dylan sang i 1979 "God don't make promises that he don't keep"

Jeg har skrevet litt om dette med Bibelens løfter og hvordan jeg forholder meg til dette også tidligere her på bloggen. Da skrev jeg blant annet:

....vi vet jo at ikke alle får bønnesvar. Vi vet jo at ikke alle som ber om helbredelse, blir friske. Vi vet faktisk at ikke engang de beste "helbredelsespredikantene" har mer enn 10% "uttellling" på sine kampanjer og møter. Så da går man i gang med å finne årsakene. Og siden man har et absolutistisk syn på Gud og hans løfter, kan det jo ikke være her feilen ligger. Altså må feilen ligge hos oss. Og slike forklaringer gir seg mange utslag: Vi har ikke nok tro. Vi ber ikke med nok autoritet eller utholdenhet. Vi må faste mer. Vi mangler kraften som vi må be mer til Gud om at han må gi oss. Felles for alle slike forklaringer er at det fører oss inn i et endeløst religiøst strev. 

Problemet med løftene er mangesidig. Rent teoretisk har jeg også sitert Bibelen og sagt at alle Guds løfter har fått sitt ja i Kristus, slik som Paulus skriver. Teoretisk er alle løftene allerede oppfylt gjennom at Jesus tok på seg alle menneskers synd og sykdom. Problemet er at dette som regel bare blir teori. Virkeligheten er en helt annen. Noe av problemet mitt er hvordan kristne ser ut til å forholde seg til dette med Guds løfter. Noen mener at løftene blir oppfylt ved at vi tror på løftene uten at vi ser dem oppfylt, og da blir de oppfylt. Noen sier at vi må be om at løftene går i oppfyllelse, at vi har et medansvar for at de blir oppfylt. Noen av de mest utålmodige setter i gang med å "hjelpe" Gud med oppfyllelsen. Det har vi sett blant annet med opprettelsen av staten Israel og drømmen om gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem. Noen har også prøvd å framskynde dommedag på ulike måter. Konsekvensene av menneskenes forsøk på å "hjelpe" Gud, er som oftest katastrofale.

Slik løfter er for meg  er det den som gir løftet som har ansvaret for å innfri det. Punktum. Derfor er de uoppfylte løftene i Bibelen så problematiske. Det hadde vært mye enklere om han ikke hadde gitt dem. Jeg mener ikke at en troende ikke skal ha problemer eller vanskeligheter. Problemet mitt er at Jesus ga løfter om å be om hva vi ville og få det. Og dersom han ikke er til å stole på her, hvordan vet vi at vi kan stole på ham i andre ting?

Velmenende kristne vil kanskje oppfordre slike som meg til å ha tro og tillit til Gud. Mitt svar er da at man bygger tillit gjennom å holde ord. Har Gud gjort det? Jeg vet at jeg ikke kan diskutere med Gud og vinne. Han har helt sikkert alle sine ord i behold. Men akkurat her er det vanskelig å se det.

tirsdag 17. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #3 Gud tåler ikke synd

Mye jeg er enig i her også ;) Har vel også forstått at dette ikke nødvendigvis er gangbar kristen lære i alle kretser, hvor man finner andre årsaker til at Jesus ofret seg selv. Publisert på bloggen i april 2013.

Bilde fra slideshare.net
I den vanlige forklaringen på at Jesus måtte ofre seg for menneskeheten finner vi "sannheten" om at Gud ikke tåler synd. Det var fordi Gud var arg på synden hos menneskene at han ikke kunne ha fellesskap med dem. Jesus måtte altså stille Guds vrede ved å ofre livet sitt. Det var altså også for Guds skyld Jesus måtte dø fordi Gud kunne ikke ha fellesskap med oss når vi levde i våre synder.

Siden vi har en iboende trang til å forstå og kunne presentere evangeliet på en forståelig måte, blir det ofte slik at vi må forklare hvorfor det var nødvendig at Jesus måtte dø. Og da er det en naturlig vei å gå via det gamle testamente sine ofringer til Jesus' ofring av seg selv på korset. Og man setter fram en enorm kontrast mellom tiden før og etter Jesus, og forklarer at alt var ødelagt før, nå er alt fikset. Slik klarer man å forklare det uforklarlige. Men man står igjen med en blodtørstig Gud som må se blod for å få stillet sin vrede. Og en Jesus som ofret seg for å tilfredsstille sin far. Er dette den gode far kristne snakker om? Som villig så sin sønn dø for å bli tilfredsstilt selv? En allmektig Gud måtte da kunne finne en annen måte å ordne opp på enn å ofre sin sønn? Og hva skjedde egentlig på det korset? For meg er det et mysterium som fascinerer meg enormt. For jeg tror at Jesus ga sitt liv for mennesket. Men det var ikke for å kurere Guds allergi mot synd.

En svært vanlig illustrasjon er den du ser på bildet: Synden er det som skiller oss fra Gud. Jesus bygger bro over ved å ofre seg selv. Dermed har man forklart hele greia, jeg har brukt illustrasjonen selv. Nå syns jeg den er bare fordummende, også ut fra det man leser i Bibelen. For i Bibelen finner man mye større nyanser enn som så. Der er ikke alt svart/hvitt, slik som vi liker å tro.

Dersom det var slik at Gud ikke tålte synd, ville han jo ikke være i stand til å ha fellesskap med syndere før Jesus. Likevel ser du at han både snakker med og velsigner syndere i GT. Til og med de verste av de verste har han fellesskap med. Og ikke nok med det: Husker du begynnelsen av Jobs bok? Der alle Guds sønner kommer framfor Gud? Og iblant alle dem, hvem er det som kommer til Gud og forteller om det som skjer på jorden? Jo, det er djevelen selv, det mest syndige av alle vesener. Og dersom Gud ikke tålte synd, hvordan kunne han da tåle djevelen selv i sitt nærvær?

Jeg sier ikke at Gud velsigner eller liker synd. Men forestillingen om at Gud bare har fellesskap med syndfrie mennesker, er feil. Gud kan snakke til, omgås og strekke seg ut til alle. Synd er ikke noe hinder for fellesskap med Gud. Fokuset på synd er bare med på å forsterke skyldfølelse hos mennesker.  Det er ikke Gud som har problemer med at vi synder. Problemet med synd er den skaden vi gjør på oss selv og hverandre. Gud er mye mer opptatt av det enn av sin egen allergi.

Gud har ikke bare fellesskap med hellige, syndfrie eller spesielt fromme. Jeg tror heller ikke at Gud bare har fellesskap med kristne mennesker. Men det er et annet tema.

mandag 16. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #4 Jesus kommer snart igjen

Bilde fra religioustolerance.org
Dette innlegget trenger jeg ikke kommentere så mye, har ingen problem med å publisere det på nytt. Publiserte det først på bloggen i april 2013.

Av alle de kristne sannhetene jeg vokste opp med, var ingen mer sentral enn denne. Jesus kunne komme tilbake når som helst. Det eneste alle visste, var at det var meget snart, og at det gjaldt å være "rede". "Ingen kjenner dagen", står det i skriften, og "dagen kommer som en tyv om natten". Likevel var det flere som prøvde seg også på å tidfeste begivenheten. Årstallet 1988, for eksempel  var et godt tips, siden det da var førti år siden staten Israel ble opprettet. At han ikke skulle komme før år 2000, var helt utenkelig. Spekulasjonene rundt hans andre komme, hadde ingen ende. Sentrale begreper man måtte lære seg var "Europas forente stater", "tusenårsriket" og "bortrykkelsen". Det store temaet i kristne diskusjoner var hvorvidt Jesus ville "hente sin brud" før eller midt i "den store trengselen". En kompis av meg advarte og sa at vi "for all del ikke måtte bli med i EF". Felles for det meste var at det var spekulativt, og at man tolket kryptiske bibeltekster på en bestemt "rettroende" måte.

Alt fokuset fikk logisk nok sin slagside, ettersom alle profetiene om hans snare komme ikke slo til. De store endetidspredikantene som Sverre Kornmo, Toralf Gilbrant  og Aril Edvardsen døde etter hvert, og den nye generasjon predikanter hadde et annet fokus. Dersom du spør karismatiske kristne om de fortsatt tror på denne "sannheten" vil du nok ikke få et like klart svar som før. Faktumet er at ingen vet. Og det var vel kanskje også poenget i utgangspunktet.

Når jeg sier jeg ikke tror på dette lenger, handler det ikke først og fremst om han  faktisk kommer til å komme tilbake. Det ser jeg ikke bort ifra at han gjør. Men jeg har mine tvil om det kommer til å skje etter modell fra de amerikanske "Latt tilbake"-bøkene som gikk som en farsott i kristne miljøer en periode. Faktisk er det flere bibeltolkere som avviser læren om "The rapture" fullstendig. Med andre ord så tror man på at Jesus vil komme tilbake til jorden for å gjenopprette sitt fredsrike, men ikke på forestillingen om at Gud vil hente alle kristne til himmelen, for så å overlate jorden til djevelen og la alle vantro bli drept eller pint i hans varetekt.

Min innvending mot forkynnelsen av denne sannheten, går først og fremst på hvordan virkningen ble på et barnesinn. Den skapte frykt og utrygghet. Man kunne aldri være trygg på om man ble med når Jesus kom, om man var "rede" nok. Forkynnelsen av dette handlet i mye større grad om alt det andre som skulle skje, og lite om Jesus. Dermed ble ikke Jesu gjenkomst noe man så fram til, men noe man ble skremt av. Selv husket jeg hvordan flere ganger jeg kom hjem til tomt hus, og hvordan min første tanke var at Jesus hadde kommet tilbake og jeg var blitt igjen.

At Jesus skal komme til jorden igjen og sette alt i god skikk, og regjere med fred og kjærlighet, er en god forventning  Læren om bortrykkelsen er det ikke.

søndag 15. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #5 Livet har to utganger

Bilde fra pinterest.com
Dette innlegget havnet av en eller annen grunn i utkast-boksen rett etter at det ble publisert. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan hende at det er mange som ikke har lest dette før. Også dette emnet har blitt aktualisert det siste året, gjennom at ledere i DNK har tatt et oppgjør med læren om fortapelse. Det siste avsnittet av dette innlegget er jeg ikke helt sikker på om jeg kan stå for lenger, men resten står jeg helt bak. I innlegget får jeg heller ikke fram det som den apostoliske trosbekjennelsen sier, at Jesus skal komme igjen "for å dømme levende og døde". For jeg tror på at man skal fram for en domstol av noe slag, der man får betalt for hva man har gjort i livet. Men jeg tror ikke på at dommen bare har to alternativ.

Temaet om himmel, helvete og liv etter døden har jeg skrevet om en del ganger før. De som har fulgt med på bloggen en stund, vil nok ha fått med seg det. I et innlegg i 2011 skrev jeg blant annet:

Jeg innser at det er mange vers i Bibelen som man må se bort fra dersom man skal omfavne en universialistisk tilnærming til dette spørsmålet. Spørsmålet om hvorfor man driver misjon, må også finne nye svar. Men for meg ble tanken på en Gud som behandler alle mennesker bare på grunnlag av ett eneste spørsmål, for vanskelig. Ja til Jesus betyr evig herlighet og salig sang i himmelen. Nei til Jesus betyr evig fortapelse med sorg og elendighet i djevelens selskap. Alt annet vi har gjort her på jorda, blir ganske ubetydelig. Bare en eneste ting betyr noe. Og hva med dem som ikke har hørt om det? Hva med dem som har fått presentert et forvrengt evangelium? Hva med dem som har blitt offer for idiotiske, overivrige kristne (som jeg selv har vært en gang)?
Problemet mitt med den tradisjonelle, kristne synet, er egentlig ikke først og fremst ild og evig pine, men forestillingen om at alle mennesker skal deles inn i to. Ikke etter hvem som er gode eller onde, ei heller etter religion, ei heller etter hvor flinke de har vært til å følge en lov, eller hvor medmenneskelige de har vært. Delingen er ja eller nei til Jesus, alt det andre er irrelevant. Da vil Stalin og Gandhi havne på den samme siden, mens Buddha og Benny Hinn vil gå hver sin vei.

Dette betyr ikke at jeg tror at livet bare har en utgang, der alle kommer til himmelen og alt som skjedde her på jorden er betydningsløst. Jeg tror livet har en uendelighet av utganger. Jeg tror at det neste livet vil være en konsekvens av dette, ikke som karma og reinkarnasjon, men som at etterlivet blir formet av dette livet. Men jeg tror ikke på at noen blir isolert fra Gud. Jeg tror at Gud har et mangfoldig liv for alle etter døden. ikke bare et liv der alle skal spille harpe og synge i kor.

lørdag 14. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #6 Det er menigheten som er problemet

Også denne er ganske intern. Men desto mer aktuell. Det er ikke mange ukene siden en av den mest framgangsrike pastorene i pinsebevegelsen gikk "Til kamp mot demokratiet" på forsiden av bevegelsens avis Korsets Seier. Med andre ord er forestillingen om at det er menigheten og menighetsdemokratiet som er problemet, høyst levende. Innlegget ble publisert på bloggen i mars 2013.

Bilde fra cartoonChurch.com
På den tiden jeg var aktiv i karismatikkens forsamlinger, var det et veldig fokus på ledertrening. Dette har vært et fokus i mange kristne sammenhenger også etterpå. Mange var frustrert over utviklingen i mange tradisjonelle pinsemenigheter, for eksempel, og mente at det var trening og utdanning av ledere som var løsningen. Tradisjonelle inspirasjonsmøter ble byttet ut med lederkonferanser og i stedet for menighetsweekend ble det invitert til lederhelg. Det ble også startet flere lederskoler. Et eksempel er da jeg var på Ressurection Festival i Trondheim et år, et arrangement som har tiltrukket seg kristne tenåringer. Det året ble det stort sett bare snakket om lederskap, med den begrunnelse at "vi er alle ledere".

Slik har man altså fått fram en rekke nye, unge, kristne ledere i mange menigheter. En del av undervisningen mange av disse fikk med seg, var at det var en grunnleggende feil med hvordan menge menigheter blir drevet. Problemet var demokrati. Man hadde blitt inspirert av framvoksende "megachurches", spesielt i Australia, hvor menigheten ikke ble styrt demokratisk av menigheten, men der lederskapet hadde større frihet til å følge sin egen visjon. Dermed ble problemet diagnostisert i mange stagnerende menigheter: Det er menigheten som er problemet. Selv om det ikke ble sagt rett ut, var det tydelig hva problemet var: Menighetens fotfolk kunne ikke høre fra Gud slik som en leder kunne. Menighetens mandat var å følge sine ledere i deres planer, drømmer og visjoner. Eller finne seg et annet sted å være. Jeg drar det kanskje vel langt, men jeg mistenker at noen ledere ser på menigheten sin som et problem, mer enn et kall.

Nå hadde man jo lært litt av en del fiaskoer i den såkalte trosbevegelsen, der all makt ble samlet hos en person. I stedet skulle man bygge team av ledere. Problemet ble likevel mye av det samme. Lederskapet mistet kontakten med fotfolket, og ble stadig mer frustrerte over at menighetens folk satte seg på bakbeina. Eller på de stedene lederskapet fikk de som de ville, ble fotfolket passivisert. De regnet med at folka med visjonene også ville gjøre jobben. Resultatet ble uansett at menigheten, som ble forstått som problemet, ble passivisert og desillusjonert. I alle fall de som ikke kastet seg på visjonen.

Parallelt gikk og går det en lengsel hos mange om vekkelse og Guds inngripen i vår tid. Siden man tror at Gud er fullkommen, kan det ikke stå på ham om det ikke kom. Så man utarbeidet fancy slagord, som "Vekkelse staves A-R-B-E-I-D" og "Gud, send vekkelse, begynn med oss". Underforstått kunne ikke Gud sende noen vekkelse før det som hindret dette ble fjernet. Og det handlet om synd, tradisjoner eller mangelnde vilje eller evne til å be. Jeg har til og med hørt en predikant som mente at tradisjoner var demonisk.

Jeg har vært i denne sammenhengen i mange år, og nikket til mange av resonnementene som har blitt gitt. Noen av det har også vært på sin plass. Men det betyr ikke at man skal skape A-lag og B-lag i menigheten, der B-lagets jobb er å backe A-laget eller finne seg noe annet å gjøre. Men det er vanskelig å si imot når noen har hørt fra Gud.