søndag 29. januar 2017

Sju viktige verdier for meg: #6 Ydmykheten

Bilde fra katolsk.no
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet,så skal dere finne hvile for deres sjel. 
Evangeliet etter Matteus, kapittel 11, vers 29

Møtet var godt i gang og lovsangen fylte lokalet. Vi var på besøk med et team fra bibelskolen jeg gikk på. Folk i salen sang med, noen hender var løftet. Predikanten og møtelederen var på plass på plattformen. Så skjedde noe jeg aldri har opplevd verken før eller siden. Predikanten så ned i salen, begynte å gå ned fra plattformen og stoppet ikke før han stod ved siden av en ung mann med altfor langt hår som stod nede i salen. Meg. Han stoppet ved siden av meg. Så la han hendene sine på meg og begynte å profetere. Han sa mange underlige ting og brukte store ord. Jeg husker noe av det han sa, men ikke alt. Men jeg husket det siste ordet han sa, for det gjentok han tre ganger. Ydmykhet, ydmykhet, ydmykhet.

Ordene fra predikanten har fulgt meg. Ikke slik at jeg har tenkt på dem hele tiden, men av og til har jeg undret meg over dem. Om ting jeg har opplevd har vært oppfylelsen av det han sa. Eller om de i det hele tatt kommer til å bli oppfylt. Om de kanskje ikke betyr så mye likevel. Men det er kanskje ikke så rart at jeg helt siden denne opplevelsen har tenkt at det er viktig for meg å være ydmyk. Selv om jeg tenker at ydmykhet er noe jeg har vært opptatt av alltid. uten at jeg har brukt akkurat det ordet.

Mange vil kanskje tenke at å være ydmyk er å legge seg under janteloven. At det er det samme som å bli ydmyket, at andre kan ydmyke og undertrykke deg. Janteloven sier Du skal ikke tro du kan lære oss noe. Eller definisjonen man finner på Wikipedia: beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Hvis dettte er assosiasjonen man får med bruken av ordet ydmykhet, skjønner jeg at ordet og innholdet av det ikke har noen verdi. Anti-janteloven sier "Du har evner til å forstå og lære av andre". Det er det det handler først og fremst om for meg. At jeg forstår at andre kan lære meg noe, at jeg ikke har skjønt alt, at jeg har en vei å gå.

Lenge dro jeg dette for langt. Jeg tenkte at ydmykhet i praksis for meg handlet om at andre hadde forstått mer enn meg, visste mer enn meg og var mer åndelige (for det var jo ganske vesentlig i sammenhengen jeg stod i) enn meg. Jeg hadde åndelige mindreverdighetskomplekser. Når ting ble sagt eller gjort av mennesker som brukte store og åndelige ord, bøyde jeg meg eller trakk meg unna. Selv om jeg opplevde det de sa og gjorde som noe feil, noe jeg ikke kunne stille meg bak, var jeg redd for å si fra. Jeg ville være ydmyk og akseptere at de hadde skjønt mer enn meg. Jeg ville gjøre som Bibelen sa: Ydmyk dere under Herren. For mange var tydelige på at det var Herren som hadde talt.

Men erfaringene fra flere slike situasjoner gjorde meg tryggere på at jeg kanskje hadde skjønt mer enn mange andre. Og det er kanskje da man trenger denne verdien aller mest. Så man ikke blir høy på pæra og slutter å tro at andre kan ha rett, at man har mye å lære. For meg har trangen etter stadig å lære mer, mer kunnskap, mer innsikt, mer forståelse vært og er en viktig drivkraft i livet. Slik tror jeg at jeg både blir flinkere i jobben min som lærer, men også at jeg kan bli et bedre menneske. Og forhåpentligvis er ikke målet for dette at jeg en vakker dag skal få rett i alt og vinne alle diskusjoner ;)

Frans av Assissi yttrykte dette i sin berømte bønn: La meg ikke søke så meget å .......bli forstått som å forstå. Eller som den sprenglærde apostelen Paulus uttrykte det: Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran. Det er slik ydmykhet som er viktig for meg, en sånn ydmykhet jeg har lyst å bli preget av.

søndag 22. januar 2017

Sju viktige verdier for meg: #7 Anstendigheten

Bilde fra india.com
Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!
Paulus' brev til Filipperne, kapittel 4, vers 8

Gjennom det siste året har jeg blitt mer og mer klar over at anstendighet er en viktig verdi for meg. Egentlig trodde jeg dette var en verdi alle delte, men den siste tiden har jeg blitt mer og mer klar over at dette ikke er tilfelle. For det er ikke mange andre måter å forklare en del av de fenomenene dette innlegget skal handle om. Til og med mennesker som jeg har gått på skole med, studert med, ja til og med gått bibelskole med, viser nå at anstendighet ikke er en verdi man holder høyt i møte med konkurrerende verdier.

Jeg har egentlig vært inne på dette emnet en del ganger før. For eksempel når jeg har skrevet om skiløperen Petter Northug, har det handlet mest om anstendighet. At han bruker sine overlegne evner til å gå på ski og den oppmerksomheten det medfører, til å rakke ned på motstanderne sine. For mange er dette underordnet, siden han er norsk og han er best. Slik blir jeg klar over at det å snakke om sine motstandere på en anstendig og ærefull måte, ikke nødvendigvis er uviktig, men likevel mer underordnet for andre enn det er for meg.

Jeg har også skrevet mye om Jan Hanvold og Visjon Norge. Dette handler om mye av det samme. Mange er villige til å overse forbausende mye fra den kanten, for det mest verdifulle er at man har en kristen tv-kanal og "folk blir frelst". For meg er dette underordnet når kanalen formidler en teologi som handler om at folk er syke fordi de har syndet, handikappede er blitt slik av samme årsak, og de som betaler mest penger til kanalen har mest sjanse til å bli helbredet. For meg er dette fullstendig uanstendig, og siden dette er en viktig verdi for meg, overskygger det det meste av det andre kanalen byr på.

I fjor fikk vi også en ny innvandringsminister som smiler når hun er på tv, bærer kors rundt halsen og løfter opp sin kristne tro. Samtidig omtaler hun flyktninger mer eller mindre som lykkejegere som forventer å "bli båret på gullstol inn i Norge", skryter av å ha den strengeste innvandringspolitikken i verden, og poserer for pressen når hun tropper opp for å sende folk ut av landet. Dette handler altså ikke om hva slags innvandringspolitikk man skal ha. Det meste av det politiske landskapet i Norge er overens om dette. Det handler om måten man omtaler og behandler medmennesker på. Minsteren har jo erklært at våre nye landsmenn må ta kurs i folkeskikk, men jeg undrer meg over om hun har fullført kurset selv. For meg er måten hun omtaler andre mennesker på, fullstendig unastendig. Og jeg registrerer at forbausende mange ikke bare støtter politkken hennes, men også retorikken. Og at forbausende mange som egentlig deler mye av det samme verdigrunnlaget som meg, stemmer på hennes parti.

Det grelleste eksempletet er likevel det vi har vært vitne til denne uken. En skitten amerikansk valgkamp kulimenerte i innsettelsen av den skitneste kandidaten man noen gang har sett. Hele mannen oser av mangel på anstendighet. Måten han omtaler politiske motstandere på. Måten han gjorde narr av en handikappet journalist på. Måten han omtaler kvinner, muslimer og latinamerikanerne på. Måten han tar igjen på når han blir kritisert. Fullstendig uanstendig. Og jeg snakker altså ikke om mannens politikk, selv om jeg kunne sagt mye om det. Dersom man kan si at han har noe politikk i det hele tatt. Det meste av det han presenterer ser ut som en rekke av selvmotsigelser og snuoperasjoner, alt etter hvor mye motstand han får. Det handler om måten han omtaler andre mennesker på.

I denne saken, mer enn noen andre forbauser det meg at ikke alle ser det som jeg ser. Mange omtaler mannen som en helt vanlig kandidat, og er opptatt av han mener om politiske spørsmål. Abort-spørsmålet er vel det tydeligste eksempelet, og man glemmer at Trump i valgkampen har skiftet mening flere ganger i spørsmålet, og før valgkampen aldri frontet noe mening om det i det hele tatt. For meg er det irrelevant hva han mener i noen politiske spørsmål i det hele tatt. En så uanstendig mann har for all framtid diskvalifisert seg fra å ha noen form for lederposisjon, slik jeg ser det. Jeg blir ekstra sjokkert når folk jeg selv gikk på bibelskole med, som jeg trodde delte i alle fall de grunnleggende verdier med, skriver avisinnlegg til støtte for mannen, og innlegg på Facebook, der de hevder at de kjente Guds velsignelse og nærvær under presidentinnsettelsen. Jeg har jeg begynt å skjønne at amerikanerne ikke går an å forstå. For eksempel sa jo Franklin Graham, sønnen til den kjente predikanten Billy Graham, at valget av Trump var Guds vilje, et syn som deles av ufattelig mange amerikanske kristne. Men jeg trodde faktisk at folk jeg har kalt venner, visste bedre. Som en annen tidligere bibelskole-kollega sa: Den nye presidenten står for det motsatte av det Jesus gjorde.

Så konkluderer jeg altså at jeg gjennom det siste året har oppdaget hvor viktig anstendigheten er for meg. At man passer på hva man sier. At man viser respekt og medfølelse. At man snakker om andre og behandler andre slik man selv ville blitt behandlet. Og selv om jeg er skuffet over alle dem som ikke deler mitt syn, registrerer jeg også at det er veldig mange som gjør det. Og det er jeg glad for.

torsdag 19. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #1 Alle er positive til Jesus

Av alle disse innleggene er kanskje dette det jeg er mest i tvil om, stadig i bevegelse og endring. Selv om Jesus fortsatt er vanskelig å forholde seg til, er han likevel interessant, fascinernde og utfordrende. Det er veldig mye med Jesus som jeg liker, og jeg er enig med forfatteren Philip Yancey i at personen Jesus og hans egenskaper er den viktigste grunnen til å være kristen. Det betyr ikke at han ikke kan være vanskelig å forholde seg til. Til jul fikk jeg boken "Å sette verden i brann", om Jesus, skrevet av en ateist. Den kommer jeg nok tilbake til når jeg har lest den. Dette innlegget ble publisert i april 2013.

I hele min aktive tid som kristen var dette en sentral sannhet. Målet var å dra fram Jesus  og få vekk alt som kunne skygge for ham. Dersom bare folk fikk se Jesus i det vi gjorde og sa, ville ingen være negative. For ingen var negative til Jesus  bare de fikk rett bilde av hvem han var og er. Hele tiden kjente jeg på at dette ikke var så svart/hvitt som mange trodde, mannen fra Nasaret som vi kan lese om i evangeliene var slett ikke problemfri. Ei heller det han sa.

La meg presisere  Jeg sier ikke at Jesus ikke er Guds sønn. Jeg sier ikke at han ikke ofret sitt liv for oss. Jeg sier heller ikke at han ikke var og er en fantastisk person på mange måter. Men jeg sier også at han slett ikke er ukontroversiell. For mange ting av det han sa, fikk folk på hans egen tid til å reagere  og det kan man sannelig si om vår tid også.

Jeg opplever at det har blitt vanlig å framstille Jesus som noe han ikke er, for å fremme sin egen agenda. Jesus blir framstilt som "en av oss" av mange ulike grupper. Noen har sagt at Jesus var den første sosialist. Enda mer populært har det blitt å løsrive Jesus fra den kristne religion, og framstille det som om han ikke har noe med religion å gjøre, men som en motsetning til religionens vesen. Det klarer man ved å framheve alt det man liker av det Jesus sa og gjorde, og ignorere resten. For en tid tilbake ble det lagt ut en video på YouTube med tittelen "Why I hate religion, but love Jesus". Videoen ble delt av massevis av mine venner på Facebook. Selv valgte jeg litt på trass å dele en annen video som kom litt etter, "Why I love religion, and I love Jesus". Men jeg var selv en av de som mente at religion var bad, og Jesus var toppers. Men jeg og veldig mange andre hopper bukk over det faktum at mye av den kristne religionen er bygget på det Jesus sa.

Hva er det så som er så problematisk med Jesus? La meg nevne noe. Flere ganger delte han mennesker inn i to, de som var innenfor og de som var utenfor. Han sa at de som ikke var for ham, var mot ham. Flere ganger dømte han mennesker til helvetes pinsler. Av flere krevde han at de som skulle følge ham, måtte hate sine foreldre. Måten han snakket til sin mor og sine brødre, virker svært lite respektfulle. Han vakte reaksjoner på det meste av et han sa. Vi liker det når han gikk i rette med de hyklerske fariseerne. Men det virker samtidig som han brukte de mulighetene han hadde til å kritisere vanlige mennesker for hvor lite tro de hadde. Det er vanskeligere å svelge, ikke sant?

Jesus er kontroversiell. Jeg liker det med ham, men jeg sliter også med deler av det. Mitt hovedanliggende her er likevel å påpeke at Jesus ikke er noen snill gutt, ei heller en som bare drikker øl med gutta, som i David Åleskjærs film "Asfaltevangeliet". Mye av den moderne kristendommen er omtrent som samfunnet ellers: Man lager sin egen lære ut fra det man liker og ignorer resten. Her er jeg redd Bibelens Jesus ikke passer helt inn. Han lar seg ikke fange av våre rammer, uansett om den rammen heter snill, kul, forståelig, religiøs eller ureligiøs. Kanskje det er derfor han er den han er, Guds sønn.

onsdag 18. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #2 Løftene kan ikke svikte

Dette er nok det mest personlige, ærlige og såre av alle disse ti inleggene. Det som står her, er mye av grunnen til at jeg havnet i en troskrise som toppet seg for seks år siden. Publisert i april 2013

Bilde fra flickr.com
I min barndom og ungdom var jeg en trofast møtegjenger i den lokale pinsemenigheten. Da gjorde jeg meg godt kjent med sangboka "Evangelietoner". Det var ikke alltid like lett eller like interessant å følge med på det som skjedde ved talerstolen, så da benyttet jeg ofte tiden til å bla igjennom denne boka, finne ut hvem som hadde skrevet de ulike sangene, og hvor mange andre sanger denne personen hadde skrevet. Eller jeg leste noen av tekstene i sangene. Ikke alle var like god litteratur, men det fantes også dem som var riktig gode, noen av dem er jeg glad i enda. En av sangene jeg likte best, var sangen "Løftene kan ikke svikte" av den svenske pinselederen Lewi Pethrus. Det var fordi den hadde så mange vers, men først og fremst på grunn av det dramatiske innholdet. Her stod det om himmel og jord som skulle brenne, og konklusjonen var at uansett hva som skulle skje: "Løftene, de står fast". Eller som en nyfrelst Bob Dylan sang i 1979 "God don't make promises that he don't keep"

Jeg har skrevet litt om dette med Bibelens løfter og hvordan jeg forholder meg til dette også tidligere her på bloggen. Da skrev jeg blant annet:

....vi vet jo at ikke alle får bønnesvar. Vi vet jo at ikke alle som ber om helbredelse, blir friske. Vi vet faktisk at ikke engang de beste "helbredelsespredikantene" har mer enn 10% "uttellling" på sine kampanjer og møter. Så da går man i gang med å finne årsakene. Og siden man har et absolutistisk syn på Gud og hans løfter, kan det jo ikke være her feilen ligger. Altså må feilen ligge hos oss. Og slike forklaringer gir seg mange utslag: Vi har ikke nok tro. Vi ber ikke med nok autoritet eller utholdenhet. Vi må faste mer. Vi mangler kraften som vi må be mer til Gud om at han må gi oss. Felles for alle slike forklaringer er at det fører oss inn i et endeløst religiøst strev. 

Problemet med løftene er mangesidig. Rent teoretisk har jeg også sitert Bibelen og sagt at alle Guds løfter har fått sitt ja i Kristus, slik som Paulus skriver. Teoretisk er alle løftene allerede oppfylt gjennom at Jesus tok på seg alle menneskers synd og sykdom. Problemet er at dette som regel bare blir teori. Virkeligheten er en helt annen. Noe av problemet mitt er hvordan kristne ser ut til å forholde seg til dette med Guds løfter. Noen mener at løftene blir oppfylt ved at vi tror på løftene uten at vi ser dem oppfylt, og da blir de oppfylt. Noen sier at vi må be om at løftene går i oppfyllelse, at vi har et medansvar for at de blir oppfylt. Noen av de mest utålmodige setter i gang med å "hjelpe" Gud med oppfyllelsen. Det har vi sett blant annet med opprettelsen av staten Israel og drømmen om gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem. Noen har også prøvd å framskynde dommedag på ulike måter. Konsekvensene av menneskenes forsøk på å "hjelpe" Gud, er som oftest katastrofale.

Slik løfter er for meg  er det den som gir løftet som har ansvaret for å innfri det. Punktum. Derfor er de uoppfylte løftene i Bibelen så problematiske. Det hadde vært mye enklere om han ikke hadde gitt dem. Jeg mener ikke at en troende ikke skal ha problemer eller vanskeligheter. Problemet mitt er at Jesus ga løfter om å be om hva vi ville og få det. Og dersom han ikke er til å stole på her, hvordan vet vi at vi kan stole på ham i andre ting?

Velmenende kristne vil kanskje oppfordre slike som meg til å ha tro og tillit til Gud. Mitt svar er da at man bygger tillit gjennom å holde ord. Har Gud gjort det? Jeg vet at jeg ikke kan diskutere med Gud og vinne. Han har helt sikkert alle sine ord i behold. Men akkurat her er det vanskelig å se det.

tirsdag 17. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #3 Gud tåler ikke synd

Mye jeg er enig i her også ;) Har vel også forstått at dette ikke nødvendigvis er gangbar kristen lære i alle kretser, hvor man finner andre årsaker til at Jesus ofret seg selv. Publisert på bloggen i april 2013.

Bilde fra slideshare.net
I den vanlige forklaringen på at Jesus måtte ofre seg for menneskeheten finner vi "sannheten" om at Gud ikke tåler synd. Det var fordi Gud var arg på synden hos menneskene at han ikke kunne ha fellesskap med dem. Jesus måtte altså stille Guds vrede ved å ofre livet sitt. Det var altså også for Guds skyld Jesus måtte dø fordi Gud kunne ikke ha fellesskap med oss når vi levde i våre synder.

Siden vi har en iboende trang til å forstå og kunne presentere evangeliet på en forståelig måte, blir det ofte slik at vi må forklare hvorfor det var nødvendig at Jesus måtte dø. Og da er det en naturlig vei å gå via det gamle testamente sine ofringer til Jesus' ofring av seg selv på korset. Og man setter fram en enorm kontrast mellom tiden før og etter Jesus, og forklarer at alt var ødelagt før, nå er alt fikset. Slik klarer man å forklare det uforklarlige. Men man står igjen med en blodtørstig Gud som må se blod for å få stillet sin vrede. Og en Jesus som ofret seg for å tilfredsstille sin far. Er dette den gode far kristne snakker om? Som villig så sin sønn dø for å bli tilfredsstilt selv? En allmektig Gud måtte da kunne finne en annen måte å ordne opp på enn å ofre sin sønn? Og hva skjedde egentlig på det korset? For meg er det et mysterium som fascinerer meg enormt. For jeg tror at Jesus ga sitt liv for mennesket. Men det var ikke for å kurere Guds allergi mot synd.

En svært vanlig illustrasjon er den du ser på bildet: Synden er det som skiller oss fra Gud. Jesus bygger bro over ved å ofre seg selv. Dermed har man forklart hele greia, jeg har brukt illustrasjonen selv. Nå syns jeg den er bare fordummende, også ut fra det man leser i Bibelen. For i Bibelen finner man mye større nyanser enn som så. Der er ikke alt svart/hvitt, slik som vi liker å tro.

Dersom det var slik at Gud ikke tålte synd, ville han jo ikke være i stand til å ha fellesskap med syndere før Jesus. Likevel ser du at han både snakker med og velsigner syndere i GT. Til og med de verste av de verste har han fellesskap med. Og ikke nok med det: Husker du begynnelsen av Jobs bok? Der alle Guds sønner kommer framfor Gud? Og iblant alle dem, hvem er det som kommer til Gud og forteller om det som skjer på jorden? Jo, det er djevelen selv, det mest syndige av alle vesener. Og dersom Gud ikke tålte synd, hvordan kunne han da tåle djevelen selv i sitt nærvær?

Jeg sier ikke at Gud velsigner eller liker synd. Men forestillingen om at Gud bare har fellesskap med syndfrie mennesker, er feil. Gud kan snakke til, omgås og strekke seg ut til alle. Synd er ikke noe hinder for fellesskap med Gud. Fokuset på synd er bare med på å forsterke skyldfølelse hos mennesker.  Det er ikke Gud som har problemer med at vi synder. Problemet med synd er den skaden vi gjør på oss selv og hverandre. Gud er mye mer opptatt av det enn av sin egen allergi.

Gud har ikke bare fellesskap med hellige, syndfrie eller spesielt fromme. Jeg tror heller ikke at Gud bare har fellesskap med kristne mennesker. Men det er et annet tema.

mandag 16. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #4 Jesus kommer snart igjen

Bilde fra religioustolerance.org
Dette innlegget trenger jeg ikke kommentere så mye, har ingen problem med å publisere det på nytt. Publiserte det først på bloggen i april 2013.

Av alle de kristne sannhetene jeg vokste opp med, var ingen mer sentral enn denne. Jesus kunne komme tilbake når som helst. Det eneste alle visste, var at det var meget snart, og at det gjaldt å være "rede". "Ingen kjenner dagen", står det i skriften, og "dagen kommer som en tyv om natten". Likevel var det flere som prøvde seg også på å tidfeste begivenheten. Årstallet 1988, for eksempel  var et godt tips, siden det da var førti år siden staten Israel ble opprettet. At han ikke skulle komme før år 2000, var helt utenkelig. Spekulasjonene rundt hans andre komme, hadde ingen ende. Sentrale begreper man måtte lære seg var "Europas forente stater", "tusenårsriket" og "bortrykkelsen". Det store temaet i kristne diskusjoner var hvorvidt Jesus ville "hente sin brud" før eller midt i "den store trengselen". En kompis av meg advarte og sa at vi "for all del ikke måtte bli med i EF". Felles for det meste var at det var spekulativt, og at man tolket kryptiske bibeltekster på en bestemt "rettroende" måte.

Alt fokuset fikk logisk nok sin slagside, ettersom alle profetiene om hans snare komme ikke slo til. De store endetidspredikantene som Sverre Kornmo, Toralf Gilbrant  og Aril Edvardsen døde etter hvert, og den nye generasjon predikanter hadde et annet fokus. Dersom du spør karismatiske kristne om de fortsatt tror på denne "sannheten" vil du nok ikke få et like klart svar som før. Faktumet er at ingen vet. Og det var vel kanskje også poenget i utgangspunktet.

Når jeg sier jeg ikke tror på dette lenger, handler det ikke først og fremst om han  faktisk kommer til å komme tilbake. Det ser jeg ikke bort ifra at han gjør. Men jeg har mine tvil om det kommer til å skje etter modell fra de amerikanske "Latt tilbake"-bøkene som gikk som en farsott i kristne miljøer en periode. Faktisk er det flere bibeltolkere som avviser læren om "The rapture" fullstendig. Med andre ord så tror man på at Jesus vil komme tilbake til jorden for å gjenopprette sitt fredsrike, men ikke på forestillingen om at Gud vil hente alle kristne til himmelen, for så å overlate jorden til djevelen og la alle vantro bli drept eller pint i hans varetekt.

Min innvending mot forkynnelsen av denne sannheten, går først og fremst på hvordan virkningen ble på et barnesinn. Den skapte frykt og utrygghet. Man kunne aldri være trygg på om man ble med når Jesus kom, om man var "rede" nok. Forkynnelsen av dette handlet i mye større grad om alt det andre som skulle skje, og lite om Jesus. Dermed ble ikke Jesu gjenkomst noe man så fram til, men noe man ble skremt av. Selv husket jeg hvordan flere ganger jeg kom hjem til tomt hus, og hvordan min første tanke var at Jesus hadde kommet tilbake og jeg var blitt igjen.

At Jesus skal komme til jorden igjen og sette alt i god skikk, og regjere med fred og kjærlighet, er en god forventning  Læren om bortrykkelsen er det ikke.

søndag 15. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #5 Livet har to utganger

Bilde fra pinterest.com
Dette innlegget havnet av en eller annen grunn i utkast-boksen rett etter at det ble publisert. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan hende at det er mange som ikke har lest dette før. Også dette emnet har blitt aktualisert det siste året, gjennom at ledere i DNK har tatt et oppgjør med læren om fortapelse. Det siste avsnittet av dette innlegget er jeg ikke helt sikker på om jeg kan stå for lenger, men resten står jeg helt bak. I innlegget får jeg heller ikke fram det som den apostoliske trosbekjennelsen sier, at Jesus skal komme igjen "for å dømme levende og døde". For jeg tror på at man skal fram for en domstol av noe slag, der man får betalt for hva man har gjort i livet. Men jeg tror ikke på at dommen bare har to alternativ.

Temaet om himmel, helvete og liv etter døden har jeg skrevet om en del ganger før. De som har fulgt med på bloggen en stund, vil nok ha fått med seg det. I et innlegg i 2011 skrev jeg blant annet:

Jeg innser at det er mange vers i Bibelen som man må se bort fra dersom man skal omfavne en universialistisk tilnærming til dette spørsmålet. Spørsmålet om hvorfor man driver misjon, må også finne nye svar. Men for meg ble tanken på en Gud som behandler alle mennesker bare på grunnlag av ett eneste spørsmål, for vanskelig. Ja til Jesus betyr evig herlighet og salig sang i himmelen. Nei til Jesus betyr evig fortapelse med sorg og elendighet i djevelens selskap. Alt annet vi har gjort her på jorda, blir ganske ubetydelig. Bare en eneste ting betyr noe. Og hva med dem som ikke har hørt om det? Hva med dem som har fått presentert et forvrengt evangelium? Hva med dem som har blitt offer for idiotiske, overivrige kristne (som jeg selv har vært en gang)?
Problemet mitt med den tradisjonelle, kristne synet, er egentlig ikke først og fremst ild og evig pine, men forestillingen om at alle mennesker skal deles inn i to. Ikke etter hvem som er gode eller onde, ei heller etter religion, ei heller etter hvor flinke de har vært til å følge en lov, eller hvor medmenneskelige de har vært. Delingen er ja eller nei til Jesus, alt det andre er irrelevant. Da vil Stalin og Gandhi havne på den samme siden, mens Buddha og Benny Hinn vil gå hver sin vei.

Dette betyr ikke at jeg tror at livet bare har en utgang, der alle kommer til himmelen og alt som skjedde her på jorden er betydningsløst. Jeg tror livet har en uendelighet av utganger. Jeg tror at det neste livet vil være en konsekvens av dette, ikke som karma og reinkarnasjon, men som at etterlivet blir formet av dette livet. Men jeg tror ikke på at noen blir isolert fra Gud. Jeg tror at Gud har et mangfoldig liv for alle etter døden. ikke bare et liv der alle skal spille harpe og synge i kor.

lørdag 14. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #6 Det er menigheten som er problemet

Også denne er ganske intern. Men desto mer aktuell. Det er ikke mange ukene siden en av den mest framgangsrike pastorene i pinsebevegelsen gikk "Til kamp mot demokratiet" på forsiden av bevegelsens avis Korsets Seier. Med andre ord er forestillingen om at det er menigheten og menighetsdemokratiet som er problemet, høyst levende. Innlegget ble publisert på bloggen i mars 2013.

Bilde fra cartoonChurch.com
På den tiden jeg var aktiv i karismatikkens forsamlinger, var det et veldig fokus på ledertrening. Dette har vært et fokus i mange kristne sammenhenger også etterpå. Mange var frustrert over utviklingen i mange tradisjonelle pinsemenigheter, for eksempel, og mente at det var trening og utdanning av ledere som var løsningen. Tradisjonelle inspirasjonsmøter ble byttet ut med lederkonferanser og i stedet for menighetsweekend ble det invitert til lederhelg. Det ble også startet flere lederskoler. Et eksempel er da jeg var på Ressurection Festival i Trondheim et år, et arrangement som har tiltrukket seg kristne tenåringer. Det året ble det stort sett bare snakket om lederskap, med den begrunnelse at "vi er alle ledere".

Slik har man altså fått fram en rekke nye, unge, kristne ledere i mange menigheter. En del av undervisningen mange av disse fikk med seg, var at det var en grunnleggende feil med hvordan menge menigheter blir drevet. Problemet var demokrati. Man hadde blitt inspirert av framvoksende "megachurches", spesielt i Australia, hvor menigheten ikke ble styrt demokratisk av menigheten, men der lederskapet hadde større frihet til å følge sin egen visjon. Dermed ble problemet diagnostisert i mange stagnerende menigheter: Det er menigheten som er problemet. Selv om det ikke ble sagt rett ut, var det tydelig hva problemet var: Menighetens fotfolk kunne ikke høre fra Gud slik som en leder kunne. Menighetens mandat var å følge sine ledere i deres planer, drømmer og visjoner. Eller finne seg et annet sted å være. Jeg drar det kanskje vel langt, men jeg mistenker at noen ledere ser på menigheten sin som et problem, mer enn et kall.

Nå hadde man jo lært litt av en del fiaskoer i den såkalte trosbevegelsen, der all makt ble samlet hos en person. I stedet skulle man bygge team av ledere. Problemet ble likevel mye av det samme. Lederskapet mistet kontakten med fotfolket, og ble stadig mer frustrerte over at menighetens folk satte seg på bakbeina. Eller på de stedene lederskapet fikk de som de ville, ble fotfolket passivisert. De regnet med at folka med visjonene også ville gjøre jobben. Resultatet ble uansett at menigheten, som ble forstått som problemet, ble passivisert og desillusjonert. I alle fall de som ikke kastet seg på visjonen.

Parallelt gikk og går det en lengsel hos mange om vekkelse og Guds inngripen i vår tid. Siden man tror at Gud er fullkommen, kan det ikke stå på ham om det ikke kom. Så man utarbeidet fancy slagord, som "Vekkelse staves A-R-B-E-I-D" og "Gud, send vekkelse, begynn med oss". Underforstått kunne ikke Gud sende noen vekkelse før det som hindret dette ble fjernet. Og det handlet om synd, tradisjoner eller mangelnde vilje eller evne til å be. Jeg har til og med hørt en predikant som mente at tradisjoner var demonisk.

Jeg har vært i denne sammenhengen i mange år, og nikket til mange av resonnementene som har blitt gitt. Noen av det har også vært på sin plass. Men det betyr ikke at man skal skape A-lag og B-lag i menigheten, der B-lagets jobb er å backe A-laget eller finne seg noe annet å gjøre. Men det er vanskelig å si imot når noen har hørt fra Gud.

onsdag 11. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #7 Syndefallet

Dette innlegget inneholder ting jeg ikke har tenkt på på en stund. Interessant ;) Publisert på denne bloggen første gang i mars 2013.

Bilde fra wikipedia.org
Ordet "syndefallet" er et av disse ordene noen kristne bruker veldig mye, men som du faktisk ikke finner i Bibelen. Men ordet passer godt til det innholdet man har lagt i det, nemlig en altomfattende katastrofe som gjorde at alle mennesker ble atskilt fra Gud og synd og elendighet tok over hele kloden  Alt dette skjedde altså fordi Adam og Eva var ulydige mot Gud og spiste noe de ikke hadde lov til å spise (sannsynligvis var det ikke et eple ;)). En tilsynelatende lite alvorlig hendelse skulle altså føre til en total katastrofe for hele menneskeheten.

Egentlig er det litt underlig at ikke flere stiller spørsmålstegn ved hvordan denne hendelsens konsekvenser blir framstilt. Dersom man sammenligner hendelsen og konsekvensene av den, er det jo et klart misforhold. Og dersom man tenker på andre ting som har hendt, og Gud tilsynelatende har sett gjennom fingrene med, er det rart hvor viktig denne ene ulydigheten skal være. Svaret er vel kanskje at det hjelper mange til å forklare det uforklarlige og sette Gud inn i en historisk kontekst på en forståelig måte.

Den enkle historieforståelsen som jeg og svært mange med meg har blitt opplært i, består av fire faser. Fase en er harmonien i hagen, der Gud småprater med menneskene i Edens hage. Fase to er syndefallet og dettes konsekvenser. Mennesket er ulydig og blir jagd ut av hagen. Hele menneskeheten må ta konsekvensen av Adams fall, man snakker om arvesynd og atskillelse fra en Gud som ikke tåler synd. Jorden er full av synd og ugudelighet og håpløsheten råder. Fase tre er at Jesus kommer, dør, står opp igjen og gjenoppretter Adams fall til fulle. Det er den vi lever i nå, nådens tid, der vi kan nyte godt av det Jesus gjorde. Guds vrede er stilt ved at straffen for menneskets synd rammet Jesus, og nå vil Gud velsigne alle på alle de måter han kan, alltid. Fase fire er at vi skal leve sammen med Gud i harmoni og evighet enten her på jorda eller i himmelen. Herlighetsteologer nevner knapt denne siste fasen, siden det Jesus gjorde i bunn og grunn er oppfylt allerede nå, og vi kan ta "himmelen på forskudd". En slik inndeling er uansett enkel og grei å forholde seg til, og likeså enkel å legge fram for de som vil vite hva den kristne tro handler om.

Mitt problem er at dette ikke stemmer overens med virkeligheten. Var virkelig alle atskilt fra Gud før Jesus kom? Hva med Abraham, Moses, David? Var de perfekte unntak som klarte å nå opptil Guds syndefrie standard? Slett ikke! Hva med de som ble helbredet i det gamle testamente? Hva med Daniel i løvehula? Er det slik at tida før Jesus var ei tid med gudsforlatthet og erkesynd, mens tida etter Jesus ikke er det? Eller er det ikke faktisk slik at jorda og folka her er mye verre etter Jesus enn før? Jeg stiller mange spørsmål uten at jeg har klare svar. Men det er tydelig for meg at når syndefallet blir framstilt slik, er det en overdrivelse av denne hendelsens betydning og hva denne hendelsen gjorde i relasjonen mellom mennesket og Gud. Det er ikke dermed sagt at Jesu død og oppstandelse ikke har betydning. Det bør bare settes i rett perspektiv.

Jeg tror at syndige og oppriktige mennesker kunne komme til Gud både før og etter Jesus  Jeg tror ikke grunnen til at mennesket ble jagd ut av hagen var at Gud var sint. I det store og hele tror jeg ikke på forenklinger av det som er sammensatte spørsmål. Selv om det føles lettere når ikke alle spørsmål er så vanskelige.

tirsdag 10. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #8 Vi må være listige som slanger

Dette innlegget er nok veldig internt i forhold til den kristne konteksten jeg har levd i. Likevel har jeg noen gode poeng ;) Publisert på bloggen i mars 2013

Bilde fra drawingimage.com
I mange karismatiske miljøer er det en ting som er viktigere enn alt annet: Å "vinne" mennesker for Gud. Det handler delvis om å bygge menighet i det dennesidige, men det handler først og fremst om å redde mennesker fra en evig fortapelse. I mange tilfeller kan motivene være de beste, mens metodene kan ta former som er mindre edle, slik jeg ser det. Jeg har flere ganger lagt merke til at man bruker et uttrykk som Jesus sa om å være "enfoldige som duer og listige som slanger", der spesielt den siste delen av verset blir sitert. Man tenker altså at man må bruke list for å få mennesker til "å bite på" i forhold til det man vil formidle.  Med andre ord, det man godt kan kalle snikevangelisering. Et mål om å forkynne og omvende mennesker blir kamuflert til å være noe helt annet.

Et av eksemplene jeg husker best, er fra Tønsberg. I samarbeid med ulike menigheter i Tønsberg arrangerte Ungdom i Oppdrag noe som ble kalt "Impact tour". Tanken her var å lage et show med ulike personer som hadde spesielle talenter, blant annet dyktige skatere og supersterke mannfolk. Selv var jeg med på å invitere og dele ut flyers til folk på lærerskolen jeg gikk på. Problemet med disse invitasjonene var at det ikke stod et ord der om at dette var et kristent opplegg. Når showet begynte, tok det ikke mange minuttene før en offensiv kristen forkynnelse var i gang. Det føltes ikke spesielt godt.

Det finnes flere eksempler, uten at jeg skal nevne dem her nå. Poenget mitt er at dette viser en uredelighet som jeg har lite sans for. At man forkynner med hensikt å overbevise, er en selvfølge. Men da bør man være tydelig på hva det er man er ute etter. Så får man heller bare tåle at folks fordommer kan komme i veien for et ønsket resultat.

mandag 9. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #9 Staten Israel er Guds verk

Dette innlegget kan nok provosere noen. Jeg skrev det med bakgrunn i et emne jeg tok i studiet mitt i tiden før jeg skrev det; "Brennpunkt Midtøsten". Da jeg gikk på bibelskole på 90-tallet provoserte også min "læremester" Aril Edvardsen med å kalle sidestilling av å velsigne det jødiske folket med å velsigne staten Israel som en vranglære. Så jeg er vel i godt selskap. Tror jeg kan stå for alt som står i innlegget fortsatt. Innlegget ble først publisert på bloggen i mars 2013.

Bilde fra fn.no
Å snakke om Israel er et vepsebol man kanskje burde vegre seg for å gå inn i. Derfor vil jeg gjerne komme med noen presiseringer først. Jeg sier ikke noe om jødene som Guds folk. Jeg sier heller ikke noe om Bibelens løfter til jødefolket. Jeg er verken antisemitt eller erstatningsteolog. De siste er de som mener at det er de kristne som er "det nye Israel" og at de gamle løftene til jødene gjelder de kristne nå. Jeg sier heller ikke noe om hvem jeg tror har eiendomsretten til det hellige landet. Jeg sier heller ikke noe om hvem som har mest og minst skyld i konflikten i landet. Jeg kunne sikkert skrevet om slik ting også, men det er ikke det dette innlegget handler om. Det handler om at jeg ikke tror på at måten den politiske staten Israel ble dannet på, var Guds verk. Jeg tror heller ikke på at måten landet i dag styres på, er etter Guds tanke eller hjerte.

Da den moderne staten Israel så dagens lys i 1948, ble det jubel blant kristne over hele verden. Man så dette som oppfyllelse av Bibelens mange profetier om jødenes tilbakekomst, og et tydelig endetidstegn. Begeistringen ble enda større da rapporten om den lille David-staten kjempet ned de overtallige Goliat-statene som gikk til krig. Man var overbevist om at dette måtte være noe overnaturlig  at det var Gud som ga seieren til Israel. Seieren i seksdagerskrigen i 1967 skapte også begeistring, spesielt med tanke på at man nå kontrollerte den hellige byen, Jerusalem. Dette måtte være Guds vilje.

Jødene selv hadde ikke et slikt perspektiv på det. For dem handlet det først og fremst om å skape et sted å være trygge etter de grusomme forfølgelsene de hadde opplevd gjennom århundrer, og som kulminerte med Holocoust under andre verdenskrig.  Spesielt de ortodokse var skeptiske til ideen om at dette var knyttet til Guds løfter. Man forventet at det var Messias som skulle føre dem hjem til løfteslandet. Og han venter de som kjent på enda. Derfor hadde ikke religiøse forestillinger en spesielt sentral plass i at staten Israel ble etablert, med de såkalte sionistene som drivkraft. Sionismen ble avvist av mange jøder, og selv i dag er det flere jødiske grupper som karakteriserer sionismen som en vranglære.

Blant såkalte Israel-venner, har støtten til jødene og støtten til Israel vært en og samme ting. Mange har forsvart Israel i ett og alt. Konfliktene har blitt forklart med arabisk aggresjon og israelsk forsvarskrig. Spørsmål om palestinerne har stort sett blitt avfeid med at det ikke er noe som heter palestinere, de er arabere og kan flytte til de andre arabiske landene. Selv husker jeg hvordan en fra den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem besøkte oss da jeg gikk på bibelskole  Han var en "sann israelsvenn", og da jeg forsiktig spurte om hva han tenkte om palestinerne, sa han bare at de måtte vekk. Med andre ord: Palestinerne stod i veien for Guds plan. På denne tiden var den såkalte Osloprosessen i gang. Den sårbare fredsprosessen krevde to liv som en direkte konsekvens: Norges utenriksminister Johan Jørgen Holst og Israels statsminster Yitzak Rabin. Det ble mer enn bare antydet at disse døde mer eller mindre som en Guds straffedom for at de rørte ved "Guds øyensten".

Åpningen av israelske arkiver på 80-tallet, avslørte hvordan dannelsen av staten Israel fant sted. Og det lignet svært lite på den uskyldige Davids kamp mot den fryktinngytende Goliat. Det handlet mye mer om ekstreme sionister som ikke skydde noen midler for å nå sitt mål. Om bombeaksjoner og likvidasjoner. Og massakrer av palestinske kvinner og barn, og fordriving av titusener av palestinere fra de hjemmene de hadde bodd i i generasjoner. De aller fleste av disse fikk aldri komme hjem. Husene de hadde bodd i, ble ofte annektert og overtatt av israelske familier. Sentral i den sionistiske terroren stod ledere som Menachim Begin og Yitzak Shamir. Senere ble begge statsministere. Førstnevnte fikk til og med Nobels fredspris (tror ikke det var så mange i Vesten som protesterte mot denne tildelingen. Da palestinernes president fikk prisen etter Osloprosessen, var protestene mange). Den vestlige verden stod i kø for å forsyne Israel med det de trengte av våpen. Etterhvert fikk de også ervervet atomvåpen, med uvurderlig hjelp fra Norge til å skaffe tungtvann.

Kristenfolkets romantisering av Israel er vanskelig å forstå om man ikke kjenner til bakgrunnen for dette. Jeg skal ikke gå dypt inn i det, men det handler, bibelfundamentalisme, frykt for synd og lojalitet. Mange av de såkalte israelsvennlige ønsker ikke annet enn å gjøre det som de tror er Guds vilje. Og når predikanter og ledere sier at Guds vilje er at de skal velsigne og tale vel om den sekulære (ja, Israel er faktisk en av de mest sekulariserte stater i verden) staten Israel, så gjør de det. Spesielt hvis man skremmer dem litt for hva konsekvensen kan bli om de ikke gjør det. For meg er det underlig hvordan de kristne prinsippene om nåde og nestekjærlighet ikke gjelder lenger når det kommer til Israel. Det gamle testamentes Gud overtar scenen. Men jeg lurer litt på hva de gamle bibelske profetene Amos og Jeremia hadde sagt om de levde i de israelske byene i dag. For de vegret seg ikke for å påpeke urettferdighet. På samme måte kommer noen av de mest kritikerne av Israel i dag fra landets egne, spesielt historikere som Ilan Pappe.

Så kjenner vi til hvordan situasjonen er i dag. Om selvmordsbombere, raketter, kriger, likvidasjoner, om håpløshet og oppgitthet på begge kanter. Konflikten er fastlåst. Så hva med Israels Gud opp i det hele? Jeg håper han er mer opptatt av de tragiske menneskeskjebnene staten Israel har ført med seg, enn de såkalte israelsvennene er. Og jeg håper at flere vil forstå at å velsigne jødene ikke er det samme som å velsigne terrorisme og undertrykkelse.

søndag 8. januar 2017

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #10 Bibelen er Guds ord

Dette innlegget ble publisert her på bloggen i mars 2013

Bibelen på bildet er den Bibelen jeg nok har brukt mest, og kanskje også den oversettelsen jeg liker best. Den er oversatt med utgangspunkt i det som kalles "King James" som er en av de mest brukte bibeloversettelsene til engelsk. Bibelen var en gave fra den lille forsamlingen min da jeg var menighetsplanter i den lille bygda Hof i Vestfold. Utgiverne synes altså ikke det var nok at boka ble kalt Bibelen, de måtte også ha med Guds Ord på framsida. Kanskje var dette mest for å skille den fra andre bibeloversettelser. På den tida brydde jeg meg knapt om det. I dag synes jeg at å kalle Bibelen for Guds ord er mye mer problematisk.

Da jeg begynte på bibelskole, handlet den første uka om Bibelens autoritet. På en bibelskole er vel dette kanskje det aller viktigste å begynne med, det er jo ikke en vanlig bok man omtaler. Det ble da, noe som jeg har hørt mange ganger også etterpå, understreket at Bibelen ikke inneholdt Guds ord, men at det var Guds ord. I dag ville jeg sagt stikk motsatt. Jeg er mer enn åpen for at Bibelen kan inneholde guddommelig inspirasjon, og at den kan inneholde gode skildringer av det Gud gjør og hvem han er. Men å si at alt i denne boka, fra første Mosebok til Åpenbaringsboken, er Guds ufeilbarlige ord, blir for drøyt for meg. Til det er det altfor mye som ikke stemmer.

Hva skyldes så denne forandringen i troen min? Det handler ikke om at jeg har vanskelig for å tro på overnaturlige fortellinger og hendelser. En gud som som har skapt verden, skulle vel også være i stand til å redde folk fra løvehuler, få solen til å stanse og gjøre hundreåringer fruktbare igjen. En som er Guds sønn skulle vel også være i stand til å gå på vannet, gjøre vann til vin og vekke opp døde. Slike ting plager meg heller ikke.

Det kan jo være problematisk å ta alt som står der bokstavelig, så lenge man vet at tekstene er flere tusen år gamle, har blitt overført muntlig før de ble skrevet ned, for så å bli gjenskrevet og oversatt en rekke ganger. Feilmarginene er mange. Til sjuende sist er også alle bøkene skrevet av mennesker og ikke av Gud, Jesus skrev som kjent bare i sanden.

Det store problemet for meg med Bibelen knytter seg først og fremst til to ting. Det første er at mine erfaringer tilsier at det som står der ikke alltid stemmer. Noen ganger stemmer det forbausende godt. Men ikke alltid. Og da er det vanskelig å tro at det er ufeilbarlig. Når det står at den som ber, han får, stemmer ikke det alltid, selv om det finnes mange eksempler på at det gjør det. Når Jesus sier til sine disipler at de kommer til å gjøre større ting enn han selv, stemmer det ikke. Når han også sier at de kan be om hva de vil og få det, stemmer heller ikke det alltid.

Den største innvendingen mot å kalle Bibelens Guds ufeilbarlig ord, er likevel gudsbilde boken presenterer av de ulike forfatterne. Den samme gud som småprater med Adam i Edens hage, utrydder nesten hele menneskeheten fordi ha ikke liker dem lenger. Den samme Gud som knyttet evig bånd av vennskap og løfter til Abraham,  ber den samme Abraham å ofre sin sønn som et brennoffer. Den samme Gud som kaller den modige David til konge, velsigner den samme David når han slakter ned filistere i tusentall. Gud, som erklærer sin kjærlighet til verden i Johannes 3, tar livet av et gammelt ektepar som lyver noen sider senere.

Det er så mange aspekter ved Guds vesen i denne boken som jeg finner det umulig å forene. Kan Gud både være allmektig  kjærlig, tilgivende og full av nåde samtidig som han er sinna, hevngjerrig, sjalu og enormt storkrevende. For meg er dette fryktelig vanskelig å forene. Jeg kan godt være med på at noe av dette skildrer Gud, og at enkelte passasjer i Bibelen viser hvem Gud er, men for meg er det umulig å forene alle.

Å forholde seg til Bibelen oppleves mye lettere når jeg gir mer plass til undring og spørsmål til tekstenes sannhetsgestalt. Jeg trenger ikke å forsvare alt det som boken sier at Gud gjør, fordi jeg tror ikke at alt det som står der stemmer. Og det er faktisk ganske befriende.

lørdag 7. januar 2017

Sannheter og verdier

Nyttår er tiden for refleksjon og framoverblikk. I alle fall for de fleste. Jeg vet ikke om jeg har så lyst til noen av delene. Livet er på mange måter ganske utfordrende nå, og har vært det en stund. Det er også vanskelig å tenke på og planlegge framtida med en mor som går gjennom de siste fasene av kreftsykdom og en far som er gryende dement. Jeg vil heller prøve å skrive litt om hva som skjer i tanken min og med troen min.

Siden jeg begynte å skrive denne bloggen, har utviklingen i troslivet mitt blitt skrevet mye om. For det har vært en utvikling, noe jeg ser ganske tydelig når jeg blar meg tilbake i arkivet. Samtidig har det vært en rød tråd, i alle fall håper jeg det, av ærlighet og oppriktighet.

For et par år siden skrev jeg her på bloggen om "sannheter jeg ikke tror på lenger". Jeg merket at jeg kjente behovet for å ta avstand fra en del av de tingene jeg hadde lært og trodd på. For livet mitt etter at jeg oppdaget at jeg stod midt i en troskrise for noen år siden, har handlet mye om å prøve å skille, mellom det som jeg vil legge fra meg og det jeg vil beholde. Og jeg merker at det er mye enklere å definere hva jeg ikke tror på enn hva jeg tror på. Men jeg vil prøve å gjøre det likevel.

Når jeg gjør det, merker jeg at også jeg er preget av den postmoderne tida vi lever i (og som jeg har likt å kristisere). For i denne tida snakker man ikke om sannheter. Derfor er det også lett å ta avstand fra slike "sannnheter". Man skaper sine egne bilder, sine egne dogmer og sin egen fortelling. Det er ikke bare Bjørn Eidsvåg som skaper Gud i sitt eget bilde, det gjør de aller fleste som tror. Kanskje har han rett når han sier at mennesket alltid har gjort det, men jeg tror at man gjør det enda mer i dag. Og her er altså jeg og gjør det samme. For slik jeg har erfart det, er det umulig å få et helhetlig, meningsfullt bilde av Gud ved å lese Bibelen. Det er også umulig å få en helhetlig, sammenhengende tro. Man må holde fast på noe og forkaste noe. Og det er det jeg har prøvd på, og fortsatt prøver på.

Den nye serien vil derfor ikke handle om sannheter, men om verdier. Og jeg hører hvor vagt og uforpliktende det høres ut. Men det handler også om at jeg ikke lenger har så stor trang til å definere sannheter eller dogmer. Det handler mer om hva som er viktig for meg, hva slags verdier jeg vil ta med meg videre gjennom livet. Og uten en trosbakgrunn, hadde nok disse verdiene sett ganske annerledes ut.

Det viktigste som har skjedd i forhold til dette i året som har gått, er at jeg har meldt meg inn i Den norske kirke. Det ble fristende når man kunne gjøre det selv på nett. For helt siden jeg meldte meg ut av pinskirken, har jeg kjent behovet for en form for tilhørighet. Det betyr ikke at jeg kjenner at jeg har kommet hjem. Kirka føles fremmed fortsatt. Men samtidig er den gammel og trygg, den er romslig og raus, og det trenger jeg. Selv om jeg fortsatt er mer opptatt av hva som skjer i min gamle bevegelse enn i min nye ;)

Før jeg begynner på den nye serien "Sju viktige verdier", tar jeg en reprise på "10 sannheter jeg ikke tror på lenger", kanskje også noe redigert. Så kan det nok hende, med tanke på at tida akkurat nå ikke er så lett, at det tar ei stund å bli ferdig med den nye serien også. Men det er god terapi i å skrive. Godt nytt år til alle dere som følger bloggen og gir meg så hyggelige tilbakemeldinger på den :)