onsdag 22. februar 2017

Sju viktige verdier for meg: #4 Sårbarheten

"Når jeg så at du var redd, da visste jeg at du var glad i meg." Sitatet er fra Tv-serien Nobel om den norske krigføringen i Afghanistan. Det var så utrolig mye i de ordene jeg kunne ha skrevet om, men det får være til et annet innlegg. Det ble sagt av en far til en sønn. En sønn som anklaget sin far for å ha skapt frykt i et guttesinn med måten han taklet det farlige på. For faren trengte å merke at sønnen hans var glad i ham. Og det merket han best da gutten var redd. En forkastelig måte å behandle barn på? Kanskje. men også veldig menneskelig. For vi er sårbare, og vi lar oss såre mest av de som er oss nærmest. Akkurat som det er fra dem vi trenger mest kjærlighet og bekreftelse.

"There's a crack in everything. That's how the light gets in." Et annet sitat, som er gjengitt utallige ganger, av den nylig avdøde artisten Leonard Cohen. Det er gjennom våre ufullkommenhet, våre brister at hjelpen, lyset kan komme inn. Det er gjennom sårbarheten.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å se Gud som sårbar var noe av det mest sentrale i det å prøve å bygge et nytt gudsbilde etter at det gamle raste sammen. Dette fortalte blant annet boka Silence om, en bok som har blitt filmatisert og som har kinopremiere i Norge i disse dager. Men kanskje enda viktigere enn å se Gud som sårbar, har vært å se seg selv som sårbar. Og ikke bare se det, men akseptere det. Og ikke bare akseptere det, men verdsette det. At sårbarheten ikke bare er et nødvendig onde, men en viktig verdi i livet.

"Slik et menneskets gud er, slik blir også mennesket". Et tredje sitat, sagt av en predikant og venn en gang. Og det er ingen tvil om at han har rett. Selv var gudsbildet mitt preget av en kontrollerende, flegmatisk, upåvrkelig gud. Han er jo "i går og i dag den samme, ja til evig tid". Ikke mye rom for endring, påvirkning eller reaksjon der. Og på mange måter var det også slik jeg framstod, eller i alle fall likte å framstå.

Jeg husker ikke første gang noen karakteriserte meg som flegmatisk. Men flere syntes at det passet på meg. Jeg var han som ikke lot seg affisere, som var urokkelig, stabil, karakterfast. Det finnes nok elementer av dette i min personlighet, men det ble også noe selvoppfyllende med det. Jeg reagerte veldig sjelden med sinne, for eksempel, og det skulle mye til å få meg ut av fatning. I alle fall tilsynelatende.

Jeg ble også preget av idealene i den kristne sammenhengen jeg var i. Man skulle ikke bygge på følelser, ble det sagt, og da tolket man det gjerne som at følelser var noe man ikke skulle verdsette. "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk", ble det sagt, og dermed skulle man takle alt og ikke vise svakhet. Så mistet man vel av syne om man var "i ham" eller i sin egen styrke.

Vendepunktet for meg var nok det som skjedde i 2008, med hjerneslag og påfølgende angstproblemer. Det ble helt åpenbart for meg hvor sårbar jeg var, både fysisk og psykisk. Og plutselig oppdaget jeg at det fantes ting jeg ikke hadde noen strategi for å takle. Og når troskrisen satte inn for fullt, måtte jeg innse det. Jeg var sårbar både i ånd, sjel og kropp. Løsningen og begynnelsen på fortsettelsen var noen enkle ord som ble sagt til meg: Det er greit. Det er greit at det er sånn.

Da fikk jeg et nytt perspektiv. Jeg lærte å akseptere min begresning. jeg lærte å slutte å streve for å finne svar. Jeg lærte at det var lov å være sårbar og svak. Så har jeg erfart og akseptert at det er personer og situasjoner jeg takler dårlig. At det er ting som går inn på meg, selv om jeg ikke vil at det skal gjøre det. At ikke alt kan kontrolleres med viljen. Og etter hvert har jeg ikke bare akseptert at det er sånn, men også lært meg å verdsette det.

Lærer ikke selv naturen oss det vakre i det sårbare? Hvordan de vakreste planter vokser på de mest bortgjemte steder? Hvordan den økologiske balansen i naturen krever at vi verner og verdsetter det mest sårbare for å ikke miste det. Hvor skjørt alt det vakre er? Kan det også være slik blant oss mennesker, at de mest sårbare også er de mest dyrebare og verneverdige menneskene?

Robust er et ord som blir brukt i hjel av forståsegpåere og politikere i dag. Vi skal ha robuste kommuner, et robust helsevesen, robuste løsninger. Og robuste mennesker. Kanskje bør idealet ligge et annet sted. Jeg er i alle fall glad for at vi lever i ei tid der det er lov å være såbar. Der macho-idealer for lov til å leve side om side med helt andre idealer. Der Farmen-Tore kan være like akseptert som Farmen-Lothe. Og der den menneskelige sårbarheten er noe som får gode levekår.

lørdag 18. februar 2017

Å sette verden i brann

Bøker er noe av de beste julegavene som finnes. Sist jul fikk jeg denne, "Å sette verden i brann" av Bjørn Stærk. Med undertittelen "En ateist skriver om Jesus". Bare det i seg selv er nok til å vekke nysgjerrigheten min. Bjørn Stærk er i tillegg en mann jeg opplever det er verdt å lytte til. Jeg har tidligere skrevet om en veldig interessant kronikk han hadde i Aftenposten om konservative kristne. I denne klarer han å se hvor mye positivt det er er i en sammenheng han selv har tatt avstand fra. Denne kronikken var også mye av bakteppet til masteroppgaven jeg skrev. Stærks oppvekst i en frikirkelig kontekst ligner på mange måter på min egen, selv om vi har dratt ulike slutninger på de spørsmålene vi har hatt. Stærk har konkludert med at det ikke finnes noen Gud, og kaller seg ateist. Kanskje derfor er det spesielt interessant at mannen skriver en bok om Jesus og om kristendom. For Stærk klarer det de fleste sinna-ateister ikke vil eller klarer, nemlig å se hvordan Jesus og den kristne religionen faktisk har beriket kulturen og samfunnet vårt, og hvordan mye av det er overraskende relevant for det moderne mennesket.

Boka har sine sterke og svake sider. Stærk er ingen stilsikker forfatter, og mye av det han skriver er oppstykket, og ser ut til å være skrevet etter innfallsmetoden. Det er også tidvis vanskelig å forstå hvem han skriver for. Det meste av det han skriver tolker jeg å være en refsende oppdragelse av hans ateistiske venner. Samtidig skinner hans egen kritiske holdning til Jesus og den kristne relgionen tydelig igjennom i deler av boken. Jeg synes også at han sliter litt med å komme i gang, og den første halvdelen av boken mangler en klar retning. Han havner også tidvis i religionskritiske banaliteter:

Religion har to sider: ild og institusjoner. Den religiøse ilden er en kaotisk kraft som skaper muligheter for hvem som helst (...) De religiøse institusjonene er konservative og derfor gjennom mesteparten av krsitendommens historie like mannsdominerte som resten av samfunnet.

En slik framstilling av den organiserte kristne religionen som den som dreper alt liv, er velkjent og ganske fordummende. Heldigvis er det ikke slike glipper som er gjennomgangstonen i boken. Mye av det han tar opp, er både tankevekkende og presist. Ikke minst når han snakker om hvordan begrepet "synd", som stort sett har forsvunnet fra vokubularet for både lek og lærd, like mye er en realitet selv om man ikke snakker om det:

Hva gjør vi med det vi angrer på som ikke kan tilgis av mennesker? (...) Vi som ikke lenger er kristne, har gjort noe underlig. Vi har forkastet den kristne frelsen, men beholdt synden (...) Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av (....) Kanskje finnes det ikke-kristne varianter av den kristne frelsen, bare under andre navn? (...) La oss jakte på den sekulære frelsen.

Og i jakten på denne sekulære frelsen nevner han både de store ideologiene, psykoanalysen, troen på fremskrittet og velferdsstaten. Men Stærk peker på hvor mangelfulle alle disse er, og konkluderer med at "de lukter av billig nåde". Konklusjonen blir at "du må enten finne en annen måte å forstå lidelse på enn synd, eller så må du lære å leve uten tilgivelse." Stærk selv mener å kunne leve godt med det siste alterntivet.

Stærk peker også på hva som er kristendommens største utfordring i et sekularisert samfunn, nemlig å bli glemt. Kirken vokser på tross av eller på grunn av motstand. Men den står seg ikke mot likegyldighet og glemsel:

Dermed har vi gitt Jesus en strengere dom enn romerne gav ham: Vi har glemt ham (...) Glemsel er det sekulære Europas straff over kristendommen. Vi har sluttet å bry oss om hva prestene sier (...) Vi har lagt bort alt unntatt ritualene og identiteten.

Stærk konkluderer med at Gud har forlatt vesten og dratt andre steder hvor han ikke er glemt, til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det er også hva Stærks moderne, fiktive Jesus-skikkelse Mona gjør.

Mona går igjen i alle kapitlene i boka. Hun gjør som Jesus gjorde, hjelper mennesker, samler følgere og refser samfunnseliten. Lenge er hun i sentrum for samfunnets oppmerksomhet. Hun blir populær fordi hun tør å snakke makta midt imot, og fordi hun har evner til å gjøre syke friske. Vendepunktet kommer når hun begynner å kritisere moralen til vanlige mennesker. Da er hun ikke lenger like interessant. For det er slikt vi ikke vil høre. Dermed er Monas tid forbi, og hun drar til andre mennesker og andre kontinenter for å fortsette sin virksomhet der. For, som Stærk sier om våre sekulariserte samfunn: "Vi er ikke lenger opptatt av hva Gud mener om livsførselen vår. Vi er uinteressert i hva han mener om samfunnet."

Ateisten Stærk skinner sterkest gjennom i beskrivelsen av noe av det mest sentrale i den kristne religionen, nemlig tro. Han opplever begrepet som problematisk og Jesus' krav om tro som urimelig:

Dette er den største innvendingen jeg har mot mirakelfortellingene om Jesus. Ikke at mirakler er umulige, men at du må tro for å nyte godt av dem (...) Jesus forventer at mennesker som aldri har møtt ham før, skal ha tillit til ham (...) Det er galt å kreve at troen kommer før mraklene, selv om miraklene er ekte.

Stærk skiller mellom tro, som han opplever som noe krevende og negativt, og tillit som han opplever som noe postivt:

Gi meg heller en religion bygget på tillit. Tillit mellom mennesker bygger vi opp sammen, en god handling om gangen. Det første steget kan kreve tro. Jeg må våge å ta en sjanse på deg. Men deretter er troen unødvendig. (...) Hvis jeg får en ny venn som bare en gang iblant svarer når jeg ringer og nesten aldri holder det hun lover, og jeg påstår at vi har et vennskap basert på tillit, så har jeg lurt meg selv.

I det siste kapittelet av boka drar Stærk sammen alle trådene og kommer med sin hovedkonklusjon. Den kristne relgionen kan være et postivt element i vår kulturelle utvikling, på samme måte som andre religioner og livssyn kan være det. Gjennom å slutte å konkurrere om å ha mest rett, bør vi heller omfavne det beste hos hverandre. Det handler om at alle kan "bære god frukt" som Jesus kalte det:

Vi som har ulik tro, i stedet for å bekjempe hverandre bør konkurrere om å ha de fineste trærne med de beste fruktene (...) Vær så trygg på deg selv at du tør å bli vurdert etter fruktene dine.

Det er også mye annet i boka jeg kunne dratt fram. På mange plan er boka lesverdig, selv om den har sine mangler. Det er i alle fall forfriskende å lese en ateist som ser på kristendommen som noe mer enn et gammeldags hinder for det moderne menneskets livsutfoldelse. Stærk framstår som en oppriktig forsvarer av den kristne tradisjonen og samtidig en sterk kritiker av den samme. Det er godt gjort å komme fra begge deler med troverdigheten i behold.

søndag 5. februar 2017

Sju viktige verdier for meg: #5 Takknemligheten

Og vær takknemlige! 
Paulus' brev til Kolosserne, kapittel 3, vers 15

Takknemligheten er en verdi jeg tror vi alle trenger å lære oss å verdsette. Det er fryktelig lett, uansett hvor bra vi faktisk har det, å være opptatt av alt vi mangler og alt vi ønsker var annerledes, Og jeg erkjenner glatt at jeg tenker mye sånn selv også. Spesielt i situasjonen jeg lever i nå, omgitt av sykdom og alderdom. Det er jammen ikke lett å fokusere på alt man har å takke for. Jeg har vært nødt til å lære meg dette med takknemlighet. Og jeg er fryktelig langt fra utlært. Fortsatt tenderer jeg til å grave meg ned i alt jeg ikke har ;) Og små problemer vokser opp til å overskygge alt annet. Og det er da man virkelig trenger å få hjelp til å forstå hvor viktig og godt det er å være takknemlig, å vise takknemlighet og tenke seg takknemlig.

Kanskje vi som nordmenn er et klagende og negativt folkeslag. Kanskje er det ikke et norsk problem, men et menneskeproblem for folk fra alle kulturer. Men det er helt klart forskjell på folk. I min oppvekst ble jeg ikke oppfostret i en kultur der det var spesielt vektlagt å vise takknemlighet eller å sette pris på. Man sa heller fra dersom det var noe som var dårlig enn når det var noe som var bra. Jeg tror ikke vi var unike i så måte, dette er sikkert noe mange kan kjenne seg igjen i. Ord om at man satte pris på hverandre eller hverandre sine egenskaper satt ikke akkurat løst. Kanskje har det også sammenheng med hva som var mer vanlig før enn nå. Jeg ble altså ikke født inn i en takknemlighetskultur. Det var noe jeg måtte lære meg.

Jeg lærte mye om takknemlighet i mine år i karismatiske kristen-kretser. Noe av det mest attraktive med livet der, var lovsangen, hvor man kunne uttrykke sin takknemlighet til Gud. Og man ble stadig minnet på hvor mye man hadde å takke Gud for. Hans nåde, hans kjærlighet og alt han har gjort for oss. Men da troen ble vanskelig, ble det også vanskelig å synge lovsanger med et oppriktig hjerte.

Jeg lærte mye om takknemlighet av ei som kom inn i livet mitt for fem og et halvt år siden. For henne faller det helt naturlig å sette pris på og være takknemlig. Og ikke bare være det, men uttrykke det. Jeg merket fort at dette var noe som tiltalte meg, noe som inspirerte meg. Og da jeg møtte familien hennes, skjønte jeg hvor det kom fra. Hun hadde vokst opp i en takknemlighetskultur, hvor man var vant til å sette pris på hverandre, og uttrykke sin takknemlighet. Ting ble ikke helt slik som vi hadde håpet mellom oss, men ingen annen person har lært meg så mye om takknemlighet. Og selv om jeg på ingen måte er like flink på dette, har jeg merket hvor viktig det har blitt for meg også.

Takknemligheten er altså en verdi som ikke kommer så lett for meg. Men jeg har lært meg noe, i alle fall. Å sette pris på naturen rundt meg. Å prøve å sette pris på mennesker. Å glede meg over det jeg kan skape selv. Så jeg prøver å feste blikket på det som er godt, det som løfter opp, det som gir livet glede og mening. Og jeg prøver å lære meg å uttrykke at jeg setter pris på mennesker, opplevelser og livet. Men jeg merker at når jeg skriver dette, har jeg en lang vei å gå før jeg blir flink til det. Men jeg prøver. For jeg har merket selv hva det gjør med meg når noen sier at de setter pris på meg. Det skal ikke så mye til.