søndag 14. mai 2017

Sju viktige verdier for meg: #1 Livet

Dette er mest av alt et protestinnlegg. At livet er den største og viktigste verdien er ikke akkurat selvsagt, verken for meg eller i samfunnet i dag. Og da mener jeg livet i seg selv, ikke hva livet inneholder, hva livet gir eller hvordan livet får mening. Jeg snakker om livet i seg selv, uten alt det andre. At livet i seg selv er den viktigste verdien, uansett om dette livet har mening, lykke, innhold eller framtid. For uten livet gir heller ikke noe av det andre jeg har skrevet om i denne serien mening. Livet er utgangspunktet for alt, og uten livet er alt det andre umulig.

For meg har dette en personlig side og en samfunnsmessig side, som selvagt henger sammen. Mine personlige synspunkter avgjør også mine politiske synspunkter. Og i dette spørsmålet mer enn noen andre. Kampen for livet er også det viktigste spørsmålet for meg politisk. Men det er ikke vanskelig å forstå de som vil sette andre verdier over livet, verken på det personlige eller det politiske plan. La meg prøve å forklare hva jeg mener.

I løpet av livet kommer vi alle i kontakt med dødskreftene. Om ikke annet, så i alle fall i vårt eget liv. Selv om man prøver å finne måter man kan forlenge livet og gjøre det nærmest evig, er det i alle fall foreløpig en ting som er sikkert. Vi skal alle møte døden. Vi kommer som regel til å møte døden før vi møter vår egen død også. Gjennom at vi mister besteforeldre, foreldre eller venner. Vi møter dødskreftene i andres og vår egen sykdom og alderdom. Vi må forholde oss til krefter som bekjemper lykken, meningen og til sjuende og sist livet. Det er i disse situasjoner man lett kan tenke at livet ikke er den viktigste verdien. For dersom livet ikke er verdt å leve, har det ingen verdi. Det er ikke et verdig liv, vil noen si. Derfor er det noen ganger bedre å avslutte livet. Dersom man er uhelbredelig syk og i smerter. Dersom man er gammel og ikke lenger har noe å bidra med. Dersom man ikke finner noen grunn til å leve lenger. Da har ikke livet noen verdi.

De er derfor jeg kaller dette et protestinnlegg. For jeg vil hevde at livet er den viktigste verdien uansett. Jeg vil hevde det, selv om det ikke føles sånn. Hva slags livskvalitet har min kreftsyke mor som bare venter på at slutten skal komme, og som må holde smertene i sjakk med sterke medisiner? Hva slags livskvalitet har min gamle far som ikke har igjen noen av sine gamle kjente, som er isolert fordi han nesten ikke hører noenting, som er frustrert og forvirra fordi han ikke husker eller kan gjøre rede for så mye lenger, og er livredd for å måtte bo på aldershjem? Ut fra min subjektive vurdering, er livskvailiteten liten eller nærmest ikke-eksisterende. Det kan hende du får et annet svar om du spør dem selv. Å leve så nær på alderdom og død, gjør noe med livskvaliteten min også. Jeg føler meg altfor ung til at død og alderdom skal oppta så mye av tida og energien min. Men vil jeg dermed si noe om at livene til mine fordeldre, eller meg, eller andre i lignende situasjoner mangler verdi? At det ikke er verdige liv? Definitivt ikke. Jeg kan vurdere livskvalitet, men ikke livsverdi. Det har jeg ingen rett eller autoritet til.

Samfunnsdebatten om livets verdi den siste tiden har tatt utgangspunkt i Aksel Braanen Sterris innlegg til forsvar for det som har blitt kalt sorteringssamfunnet. Mange har reagert sterkt, forståelig nok, på synspunktene om at det vil bli et bedre samfunn uten mennesker med Downs syndrom. Sterri har fått, i alle fall delvis, støtte fra Andreas Wahl Blomkvist. Han hevder at tesen om menneskets ukrenkelige verdi er en fiksjon:

Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store ­deler av humanismen deler med kristendommen.

Da menneskrettighetene ble definert etter andre verdenskrig, med nazistenes jødeutryddelse som bakteppe, ble det for første gang definert en forståelse av mennesket som ukrenkelig. Dette synet har bakgrunn i læren til flere, blant annet Jesus. Men gjennom store deler av vår historie, har man ikke sett slik på mennesket. Mennesker har i stor grad blitt brukt i et spill om makt mellom andre mennesker. Mennesket har vært et middel, ikke et mål. I den humanistiske tradisjonen er det motsatt, mennesket er et mål i seg selv, ikke et middel i en strategi for å skape et bedre samfunn. Det er en slik strategi Sterri og Blomkvist tar til orde for, der samfunnets beste blir det viktigste, og menneskets ukrenkelighet blir utvisket. Menneskeverdet blir ikke lenger atskilt fra livskvaliteten, men uløselig knyttet til denne.

Mitt synspunkt på livets ukrenkelighet er avgjørende for mitt samfunnsyn. Jeg står helhjertet bak de såkalte "kristne og humanistiske verdier" vårt lovverk og vårt samfunn er bygd på. Jeg stemmer på de politikerne som løfter menneskeverdet høyt, enten det handler om eutanasi, forsterreduksjon eller bioteknologi. For i kampen for et bedre og mer feilfritt samfunn, må ikke menneskets verdi bli en brikke i et spill.

Min livssituasjon er at jeg er midt i livet, i møte med dødkreftene hos min foreldregenerasjon. Det er fryktelig lett å gi etter for dem og tenke at det beste er å gi opp. Noen vil til og med si at det er rett og "hjelpe" døden til å vinne når det ikke lenger er noe livskvalitet. Man lever i en situasjon der døden noen ganger kan føles som en venn, noe forutsigbart i alt det ukontrollerbare og uforutsigbare. Når menneskelivet ikke lenger er ukrenkelig og hellig, blir det mer rom for slike tanker. Moren min skulle egentlig vært død nå, dersom legene hadde hatt rett. Likevel ser vi at livkreftene kjemper. Selv om vi alle vet at de vil tape til slutt, nekter de å gi opp uten kamp. Det er livets kamp. Livet som viser at det ikke vil bli tråkka på eller nedvurdert, livet som nekter å gi seieren til døden uten kamp. Og i den kristne troen blir også døden kronet med seier til livet, til slutt.

Det er vel også det denne årstida minner oss om, for å bruke en klisje. Livet overvinner døden, hvert eneste år. Naturen nekter å legge seg ned selv om man vet at de nye bladene og de nye fruktene må dø igjen om få måneder. Men livet gir ikke opp, det kommer en ny vår. Så får man prøve å feire livet midt i dødens herjinger.


We are standing all together
Face to face and arm in arm
We are standing on the threshold of s dream
No more hunger no more killing
No more wasting life away
It is simply an idea
And I know its time has come

I want to live I want to grow
I want to see I want to know
I want to share what I can give
I want to be I want to live
(John Denver)

torsdag 11. mai 2017

Outsideren

Det fins mange bøker og filmer om outsideren, og det ser ut som disse har en tendens til å appellere til oss. Jeg snakker om mennesker som på en eller annen måte, av ulike grunner, er annerledes. De er ofte sosialt utilpass, har underlige vaner og noen av dem også en eller annen form for handikap. Siden sommeren er lesetid for mange, vil jeg anbefale fem flotte bøker om mennesker som på ulike måter er annerledes.

1. Mysterier av Knut Hamsun. Den største outsideren av dem alle, er nok Knut Hamsuns Nagel fra Mysterier. Selve navnet henspeiler jo på at mannen er gal. Han dukker opp i en sørlandsby uten at noen vet hvorfra eller hvorfor han kommer. Det meste av det han foretar seg er irrasjonelt og uforståelig, i alle fall tilsynelatende. Samtidig er det noe genuint menneskelig og rørende ved skikkelsen, som gjør at dette er mer enn en framstilling av en gal person. Mysterier var med på å bekrefte Hamsun som en ny, litterær stjerne da den kom ut i 1892, selv om kritikken var blandet.


2. Lillelord av Johan Borgen. Lillelord er en oppvekstroman fra mellomkrigtida, og handler om en tilsynelatende dypt forstyrret gutt som bærer i seg en uforståelig ondskap. Det er vanskelig å ha sympati for gutten, siden man ikke fullt ut forstår hvor denne ondskapen kommer fra. Borgen skrev også flere bøker om denne Lillelord, uten at jeg har lest dem. Men etter det jeg har forstått vokser gutten etterhvert opp til å bli en forhatt nazist under andre verdenskrig.

3. Fuglane av Tarjei Vesaas. En av de vakreste bøkene jeg har lest handler om Mattis som har et psykisk handikap. Det er umulig å lese denne boka uten å kjenne en dyp medfølelse og empati med den unge mannen, som gjør det han kan for å bli inkludert og forstått. Uten å fullt ut fatte hvorfor han ikke klarer det. Noe av de vakreste skildringene, og mest kjente, er båtturen Mattis har sammen med noen byjenter, og den begeistringen forfatteren klarer å formidle av hvordan Mattis opplever dette.

4. Resten av dagen av Kazuo Ishiguro. Denne leste jeg for mange år siden, da jeg gikk på lærerskolen. Butleren Stevens er en frivillig outsider, på den måten at han har gått inn i familierollen som butler for en rik familie. Alt Stevens gjør og tenker handler om å være en perfekte butleren. På den måten blir han en tilskuer til livet. Han sliter med å forholde seg til andre sosialt, og forstår seg ikke på hvordan man skal småprate med andre. Og han sliter med å forstå og finne kjærligheten selv om den er rett foran nesa på ham.

5. Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen. Også en nydelig fortelling. Eva blir født med hår over hele kroppen, hår som ikke forsvinner. Dermed blir oppveksten formet av at hun er helt annerledes. Men forfatteren klarer likevel å ikke beskrive henne som et stakkarslig offer, men som et sterkt og selvstendig menneske. Man blir forbauset over alt det normale hun opplever, selv om hun er så annerledes utenpå.

Dette var noen bøker du kan kose deg med i tida framover, herved er de anbefalt.