søndag 29. oktober 2017

Den straffende guden

Bilde fra getalongwithgod.com
Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om ulike gudsbilder, blant annet om den sårbare guden og om den voldelige guden. Det er vanskelig å se at noe er mer avgjørende for hvordan menneskers religiøsitet er, enn hva man tenker om hvem Gud er. Bildet av den straffende guden er kanskje det mest gjennomgående gudsbildet man kan finne om man ser på historien. I alle religioner har dette vært noe av grunnlaget; at dersom man ikke tilfredsstiller guden eller gudenes krav, vil denne guden straffe. Straffen var som regel utført gjennom bruk av naturkreftene, vulkanutbrudd, stormer, ødelagte hus og avlinger. Også den kristne religionen har vært preget av dette synet, ikke minst i middelalderen der prester gjorde det de kunne for å bekrefte folks oppfatninger om sammenhengen mellom folkets unnlatelsessynder og manglende velsignelser fra naturens side.

For meg ble dette aktualisert gjennom mammas sykdom og død. For dersom man ikke kan finne noe mening eller poeng med sin egen lidelse, søker man gjerne å finne denne sammenhengen, hvor Gud straffer, også med sykdom, for en eller flere kjente eller ukjente synder. Så også mamma, som ikke forstod hva hun hadde gjort for å fortjene dette. Man kan synes det er underlig at et menneske som har gått i en frikirkelig, evangelisk menighet gjennom hele livet, fortsatt skal vere så okkupert av denne type tankegang. I hennes tilfelle handlet det om et gudsbilde hun arvet hjemmfra, der Gud i alle fall i ett konkret tilfelle straffet min bestefar for hans manglende offervilje til Guds sak. Straffen var at to melkekyr døde, noe som selvsagt skapte store økonomiske problemer. Gudsbildet man vokser opp med, er omtrent umulig å bli kvitt. Det vet jeg også en del om.

Felles for bildet av denne straffende guden, er at det ikke er noe samsvar mellom forbrytelse og staff. En liten synd kan bli straffet med evig lidelse. Og sin ytterste konsekvens, evig pine i et inferno av flammer. Det er noe stalinistisk over det, straffen virker helt vilkårlig, tilfeldige i forhold til det som er gjort. Under Stalin kunne folk bli dømt til livstid i fangeleire for de minste forbrytelser. Det er ikke øye for øye, tann for tann, men mer famile for øye og nasjon for tann. Vi ser det spesielt i amerikansk religion, der man har forklart de fleste nasjonale katastrofer med at Gud straffer. Eller "Gud tar bort sin beskyttelse" som man gjerne framstiller det. I Norge så vi noe av det samme med den såkalte "22. juli-profetien", hvor terroren på Utøya var en hendelse som var forutsagt som en konsekvens av Norges ugudelighet. Nå sist skrev noen en blogg med påstander om at flommen på Sørlandet var Guds straff for homofile orgier. Man er blitt så vant til denne typen logikk fra enkelte kretser, at det for mange gikk hus forbi at dette riktignok var en satire over akkurat denne typen standspunkter.

Så bør vi framelske et gudsbilde uten en straffende Gud? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke på en verden og en virkelighet der det vi gjør ikke får konsekvenser. Men det må vere samsvar. Derfor tror jeg ikke lenger på livets to utganger, der bare et eneste spørsmål vil vere avgjørende for himmel eller helvete. Men jeg tror, som man sier i kirken hver søndag om Jesus at han skal "komme tilbake for å dømme levende og døde". Og jeg tror at denne dommen vil vere rettferdig, i samsvar med det gode eller dårlige man har gjort, ikke som en evig frikjennelse eller evig fordømmelse. Ikke vilkårlig, tlfeldig. For ellers ville jo for eksempel dommen over Gandhi og Hitler vere den samme, begge går til helvete siden de ikke var Jesus-troende. Og er det rettferdig?

For meg vil dette få konsekvenser for hvordan man tenker om tradisjonell kristen misjon. Dersom motivasjonen for misjon er å redde mennesker fra helvete, henger jeg ikke lenger med. Dersom motivasjonen er å gjøre mennesker kjent med Jesus' person og lære, er jeg fortsatt på lag. Men jeg vet at formen for evangelisering og misjon jeg selv var en del av, ble problematisk. For mange vil nok dette slå beina under begrunnelsen for at man faktisk driver misjon. For hva kan man tilby om det ikke er frelse fra fortapelse? Dette er kanskje et spørsmål som det faktisk er ganske sunt å stille seg, dersom man forkynner det man er overbevist om er sannheten.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar