søndag 7. januar 2018

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #4 Hjemlengteren

Vi har feiret jul og nyttår sammen, og et nytt blankt år står foran oss igjen. Romjula er en tid de aller fleste av oss tilbringer hjemme, og det er ikke uten grunn at mange av de kjente julesangene handler om å komme hjem til jul. Jula er en tid der hjemmet står i fokus, man pynter hjemme, lager god mat og spiser sammen, og tenner lys i hele hjemmet.

For mange kristne mennesker er dette fokuset på å komme hjem noe man lever med hele tiden. I min oppvekst var det lite man snakket mer om enn dette. Jorden var et sted man bare var gjester, på vandring. Det rette hjemlandet var himmelen, og man gikk alltid i forventning om at Jesus skulle komme tilbake og hente oss hjem. Hjem til et sted der det ikke fantes sorg, tårer eller smerte. Når noen døde, brukte man ord som "å få hjemlov" eller at Gud "hentet ham eller henne hjem". Flere brukte også slike ord i sommer da min mor døde.

Det kristne mennesket er himmelvendt, hjemlengtende. Selv om dette fokuset kanskje ikke er like sterkt i dag som det var før, ligger denne lengselen og forventningen latent. Slik kan man forklare trengsel og vanskeligheter, man er ikke i sitt rette hjemland, man er bare gjester i denne verden. Lengselen etter sitt rette hjemland har alltid stått sentral i den kristne troen.  Karl Marx kalte dette fokuset "opium for folket", og mente at fokuset på det hinsidige var et hinder for kampen for rettferdighet her og nå. Tanken hans var at  dersom man kom fram til det klasseløse, ideelle samfunnet, ville ikke folk lenger trenge religion og den ville dø ut. Derfor ble også de kommunistiske statene som ble formet etter hans ideer ateistiske, tidvis også forfølgende av religiøse. Uten at den religiøse og himmellengteren døde ut. Tvert imot.

Religiøse mennesker har likevel tatt kritikken fra Marx til seg. I dag er fokuset mye sterkere på livet her og når enn det hinsidige, også i de fleste religiøse sammenhenger. En annen kritikk som har blitt rettet mot de kristne, er at en del ikke engasjerer seg i miljøkampen, siden man ikke ser det store poenget i å redde en jord som likevel skal gå under. Men også her ser vi at et slikt synspunkt er blitt mer marginalt.

I dag ser vi, interessant nok, at denne hjemlengselen viser seg andre steder enn i de tradisjonelle, kristne kirkene. Det viser seg i tv-programmer om "Åndenes makt". Det viser seg i store show om engler og såkalt "reading", der man  kan få kontakt med de døde. I det hele tatt er det helt åpenbart et stort marked for hjemlengtende mennesker i det sekulære samfunnet. I en samfunnsutvikling der vi vet stadig mer, er døden det store unntaket. Vi vet ingenting, vi forstår ingenting. Vi prøver å utsette det så lenge vi kan, men døden innhenter oss alle. Den kan ikke kontrolleres eller overvinnes. Den vil nå igjen oss alle. Derfor søker også det sekulære mennesket etter svar. Noen i nyreligiøsitet, andre i vitenskapen. man klamrer seg til de antydninger av svar man kan få. Selv om disse ofte er bygd på et sviktende grunnlag. Fordi vi ikke klarer å akseptere døden som noe endelig, som et sluttpunkt.

Det religiøse mennesket har svar. Om en Gud som gir håp. Om en tilstand uten smerte og savn. Om en dom der ondskapen skal dømmes en gang for alle. Og i en tid der de eldgamle forestillingene om et evig helvete med uendelig fysisk pine (heldigvis) stort sett er forlatt, har religionen faktisk svar som det sekulære mennesket er på jakt etter. Derfor kan den religiøse hjemlengteren oppleve at det sekulære samfunnet har plass til det, og kanskje vil det i større grad også lytte til det.

Bildet over er tatt i Lisboa da jeg var der i april. Jeg aner ikke hva det egentlig skal gjengi eller representere, men jeg likte motivet av mennesker som av ukjente grunner strekker seg seg fra jorden opp mot himmelen. Helt siden mennesket bygde Babels tårn, har vi prøvd å strekke oss mot himmelen. På godt og vondt. Men tanken om himmelen handler om mer enn å strekke seg oppover. Det handler også om å dra himmelen nedover. Og her har det religiøse mennesket kanskje en enda viktigere funksjon.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar