søndag 29. april 2018

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #2 Samfunnsdebattanten

Den tyske filosofen Jurgen Habermas mente at dersom det religiøse mennesket skulle bli hørt i det sekulære samfunnet, måtte denne oversette sine religiøse argumenter til et sekulært språk. Med andre ord nytter det ikke med argumenter som "det står i Bibelen" eller "det var slik og slik da vi var en kristen nasjon". Man kan jo hevde at dette er diskriminerende overfor den religiøse, at denne må debattere på den sekulære sine premisser. Samtidig ser vi at det er dette som er blitt vanlig praksis. Religiøse som bruker religiøse argumenter blir i hovedsak fortiet eller latterliggjort. De er de som evner å argumentere sekulært som har en sjanse til å bli hørt og respektert. Selv om også disse sliter med å nå fram i samfunnsdebatten.

Noen har etterlyst flere religiøse stemmer i samfunnsdebatten. Hvorfor er det så få religiøse stemmer som setter dagsorden? Hvor er prester, biskoper, imamer? I en tid der mange ser sine religiøse kjerneverdier forvitre, kan det jo virke underlig at man ikke roper høyere. Kanskje fins noe av svaret i Habermas' påstand. Man klarer ikke å argumentere sekulært, og således gjør man seg selv og sine argumenter irrelevante. For det er ingen tvil om at religiøse ledere i veldig liten grad preger samfunnsdebatten. Det religiøse menneskets argumentasjon har trange kår i det sekulære samfunnet.

Noen forsøker likevel å argumentere på en måte som stort sett blir forstått av andre religiøse. Mest kjent lokalt er nok pastor Hans Reite i Ørsta, som også ble kjent nasjonalt da en statsråd gikk ut mot ham. Reite markerer sin motstand mot homofiliens framvekst i Norge, og i Sunnmørsposten 26/4 bruker han den samme argumentasjonen han bruker i de fleste av innleggene sine: "Landet er på gal veg. Vi må tilbake til det dette landet er bygt på i tusen år....Dei unge forstår ikkje kva som er rett.....Vi er på veg til eit samfunn som vi ikkje kjenner igjen". De aller fleste rister på hodet av det han sier. Han taler stort sett for sin egen menighet og noen til. Og kanskje er det også det viktigste, at man sier fra. For denne verden er uansett underlagt det onde.

Andre viser større evner til å forstå disse mekanismene. Av kristne ledere er Espen Ottosen og Vebjørn Selbekk de mest framtredende. Selv om de til dels har erkekonservative standpunkt, evner de å debattere på et prinsipielt grunnlag, med et sekularisert språk. Dermed blir de i alle fall til en viss grad hørt og lyttet til, selv om de forfekter standpunkter nordmenn flest er ganske uenige i.

Den som etter min mening viser de beste evnene til å ta religion inn i den sekulære debatten på en relevant måte er den muslimske debattanten Muhammed Usman Rana. Kanskje er det fordi det på en måte er lettere for en muslim, som kan være mer offensiv i sin argumentasjon. For kristne handler mye om å ikke miste tradisjoner og verdier, å kjempe mot avkristning og sekularisering. Usman Rana snakker ikke om sekularisering som et onde, men som en mulighet. I boken sin "Norsk islam" prøver han ikke å avvise sekularismen som en feilutvikling, men derimot å definere hva slags sekularisme vi trenger. Og idealet hans er, kanskje noe overraskende, USA. Han forteller blant annet om møtet med den amerikanske konvertitten Hamza Yusuf:

Jeg merker at Hamza Yusufs tanker om islam og sekularisme setter dype spor i meg. Mange av mine trosefeller tro jo at sekularisme er antitesen til islam - fordi deres forståelse av sekularisme er så snever at den sidestilles med ateisme, og fordi islam de siste tiårene har vært utsatt for kraftig politisering.

Det ideelle samfunnet han ønsker seg beskriver han slik:

.....en stat som er mest mulig liberal, i den forstand at den verken forbyr religiøs eller konservativ praksis eller verdiliberalitet - en stat der verdiliberale og verdikonservative kan leve side om side, samtidig som muslimske nordmenn kan arbeide for at deres rett til å være aktivt religiøse blir ivaretatt gjennom demokratiske kanaler.

Noe som kanskje vil overraske noen, er at han også i møte med et religiøst brennbart tema som homofili, evner å være prinsipiell:

Norsk islam må altså ha rom for aksept og respekt for homofile muslimer, ta et oppgjør med homofobi, stigmatisering av homofile og ønsker om å rettsforfølge folk som praktiserer seksuell omgang utenfor et heterofilt ekteskap. Samtidig må norsk islam påpeke at utøvelsen av seksualitet i et islamsk perspektiv utelukkende er forbehold t et heterofilt ekteskap.

I boken skriver han også veldig mye annet interessant, ikke minst til sine egne, der han peker på at mange muslimer har urimelige forventninger til hvordan samfunnet skal ta hensyn til dem. Han kaller prosjektet sitt for "kontekstualisering" av islam, der han prøver å vise at islam må tilpasses samfunnet man lever i, uten å gå på kompromiss med religionens kjernepunkt.

Dersom religionen skal bli hørt i den sekulære debatten, trenger vi stemmer som klarer å se på religionens muligheter i det sekulære samfunnet, og ikke bare drømmer seg tilbake til hvordan det var før. Dessverre er det få stemmer som markerer seg i så måte. Desto mer grunn til å lytte til de som fins.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar