onsdag 18. juli 2018

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #1 Den håpende

....håpet skuffer ikke....
Paulus brev til romerne

På den tida jeg var en kristen forkynner, talte jeg en gang rundt dette verset. Håpet skuffer ikke, den som håper blir ikke skuffet. "Det der klarer jeg ikke å tro på", utbrøt en dame i forsamlingen umiddelbart. Og det er kanskje hele poenget. La meg prøve å forklare.

Religiøse mennesker blir gjerne karakterisert som troende. Det er troen som frelser, troen som flytter fjell, troen som kan forandre alt. Selv om det i Bibelen også står at "i håpet er vi frelst". Ubevisst har man kanskje lett for å tro at håpet er svakere enn troen. Troen styrker oss, håpet er noe vi klamrer oss til. Men har det ikke også lett for å bli noe uoppnåelig med troen? I alle fall når vi snakker om hvordan Bibelen definerer tro: Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser. For hvem har det slik i troen sin? Og når man tror at man har en slik tro, blir det ikke lett noe skråsikkert og hovmodig over det? Da er det annerledes med håpet. Ingen skryter av at de håper.

Kanskje er det slik at håpet er noe av det viktigste den religiøse kan ta med seg inn i det sekulære samfunnet. Håpet om at framtiden skal bli bedre enn fortiden. De religiøse skriftene er fulle av slike visjoner. I noen religiøse miljøer har det blitt og blir også fortsatt et påskudd for å se fram mot den store evakueringsdagen, da man skal bort fra denne jorden og være sammen med Gud. Da blir håpet en virkelighetsflukt, "opium for sjelen" som Karl Marx formulerte det. Selvsagt er det store håpet om dagen da hver tåre skal tørkes bort, viktig for mange mennesker. Men jeg tror det går an å holde fast i dette håpet uten at man samtidig skal gi slipp på at det fortsatt er håp for oss som samfunn, fellesskap og enkeltmennesker i dette livet. Uansett situasjon, uansett om man faktisk klarer å tro på det man håper. Det sekulære samfunnet omfavner ikke skråsikker tro og ferdigdefinerte sannheter. Men det trenger håpet.

Bjørn Stærk skriver i sin bok "Å sette verden i brann":

Håp er den mektigste motivasjonsfaktoren som finnes....Håpet overlever alt. Det er ekstra robust mot formaninger fra rasjonelle mennesker som har alt de ønsker seg....Håp er det som holder deg i live når alt går mot deg...Håpet trenger ikke noe rasjonelt grunnlag. Derfor overlever det alt....Håp handler ikke om sannsynlighet, men om den lille muligheten du ser så klart for deg at den overlever alt.
Det er vanskelig å være uenig. Det er noe utrolig slitesterkt med håpet. Man kan bli skuffet når man håper, men man gir ikke automatisk opp likevel. Håpet kan overleve det utroligste. Noen ganger kan det være seigere enn et ønske. Man ønsker til og med å slutte å håpe, men det går ikke. For håpet er så utrolig seigliva at det overlever både troen og viljen.

I det sekulære samfunnet får håpet mennesket til å søke alle slags veier med sine problemer. Ikke bare religiøse formidler håp i håpløsheten. Både religiøse og andre kan spekulere og tjene penger på andres fortvilede håp. Men det kristne håpet formidler også mye mer enn håp om at alt skal bli bedre her og nå. Det formidler et håp om at en dag skal alt bli satt i rett stand og alle tårer skal tørkes bort.

Håpet er en sterk drivkraft i mitt liv, sterkere enn troen. Troen kan variere og svikte, men håpet blir værende, på godt og vondt. Da er det kanskje bedre å la håpet bære i stedet for å prøve å klamre seg til troen. For de blir altså stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten. Men den sterkeste er håpet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar