Krigen i Gaza

Mediene fylles om dagen med informasjon om krigen i Gaza. Noen går i ulike demonstrasjoner for den ene eller den andre siden, noen går i motdemonstrasjoner, og noen demonstrerer rett og slett for fred. I kveld har vi sett bilder av store politistyrker som prøver å dempe sinte demonstranter i Oslos gater. Hva skal man mene om alt dette? Det er jo ofte slik at de som har de sterkeste meningene ofte vet minst om det de mener noe om..

For bare noen uker siden fikk endelig folkemordet i Kongo den opmerksomheten den har ropt etter veldig lenge. Det faktum at tusenvis blir drept og voldtatt hver eneste uke ble derimot en kortvarig interesse for norske og andre medier. Når det brøt ut krig i Midtøsten, var det plutselig mye mer interessant, selv om dødstallene er langt lavere her. Hvorfor er det slik?

Jeg må si jeg blir oppgitt over at folk støtter partene i en slik krig i det hele tatt. At folk går i støttetog for palestinere som i måneder og år har terrorisert sine jødiske naboer med selvmordsaksjoner og rakettskyting. Jeg blir oppgitt når jeg ser på slike demonstrasjoner som mer har form av regelrette gateslag og ramp. Er det greit at demonstrasjoner som dette legger beslag på store politistyrker fordi de som er der ikke har lært seg vanlig folkeskikk?

Oppgitt blir jeg like mye når jeg ser de såkalte"Israelsvennene" som går i tog for å støtte et regime som systematisk diskriminerer og isolerer en palestinsk befoklkning som er på randen, og kanskje over randen av å gi opp. Riktignok har disse demonstrantene folkeskikk nok til å demonstrere på en skikkelig måte, kanskje fordi mange av de som går her, er konservative kristne. Det er og blir et paradoks at kristne tror at de har en slags bibelsk plikt til å støtte den politiske staten Israel og alt den foretar seg. Aril Edvardsen sa det: Mange kristne er mer pro-israelske enn Israels Gud.

Krig kan aldri bli et gode. Og krigen kan aldri ta slutt før det skjer en forsoning. Der Israel slutter å utnytte sin overlegenhet til diskriminering, isolering og brudd på menneskerettighetene. Der palestinerne slutter å spre sitt reliøse hat til stadig nye generasjoner av barn og unge som blir sendt ut i gatene for å kaste stein eller i verste fall blåse seg selv og flest mulig andre i lufta. Heldigvis har våre fremste politikere (Gahr Støre, Stoltenberg, Høybråten) skjønt dette. Så får vi håpe at de andre (Halvorsen, Jensen), som hittil har bidratt mest til å nøre opp under motsetningene, tar til vettet.

Tilgivelse, sannhet, forsoning. For mye å håpe på?