Tidskapsel III

Da det ble bestemt at det skulle plasseres et stort jernverk i Mo i Rana på 1950-tallet, forvandlet det den lille byen på Helgeland for alltid. Folketallet økte på noen få år fra noen få tusen til over tredve tusen. Men ikke bare byen ble endret for alltid. Utbyggingen fikk store konsekvenser for mange andre, ikke minst for de som bodde langs Røssvatnet og Tustervatnet. Den nye utbyggingen krevde store mengder strøm, og det ble besluttet å demme opp de to vannene med ti meter, og bygge en stor demning. Det betydde at alle som hadde hus og gårder ved vannet, måtte flytte. Noen nektet, og det finnes bilder av folk som fortsatt bor i husene idet vannet stiger. De fleste valgte likevel å flytte, selv om kompensasjonen de fikk, knapt var nok til å etablere seg på nytt et annet sted. Hastverket man hadde med utbyggingen førte til at man ikke engang rakk å hogge ned all skogen langs vannet.Det som skjedde har blitt karakterisert som "Norges største miljøkriminalitet".

På grunn av en usedvanlig tørr vår, har vannstanden i Røssvatnet i sommer vært ned mot åtte meter lavere enn normalt. Resultatet har blitt at mye av det som en gang ble oppdemt, har blitt synlig igjen. Jeg fikk være med å se gården Forsmo, lengst inne i Vesterbukta, sammen med min fetter Rune og hans Gemma. Runes mor Sigfrid vokste opp på denne gården.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #1 Den håpende

....håpet skuffer ikke....

Paulus brev til romerne

På den tida jeg var en kristen forkynner, talte jeg en gang rundt dette verset. Håpet skuffer ikke, den som håper blir ikke skuffet. "Det der klarer jeg ikke å tro på", utbrøt en dame i forsamlingen umiddelbart. Og det er kanskje hele poenget. La meg prøve å forklare.

Religiøse mennesker blir gjerne karakterisert som troende. Det er troen som frelser, troen som flytter fjell, troen som kan forandre alt. Selv om det i Bibelen også står at "i håpet er vi frelst". Ubevisst har man kanskje lett for å tro at håpet er svakere enn troen. Troen styrker oss, håpet er noe vi klamrer oss til. Men har det ikke også lett for å bli noe uoppnåelig med troen? I alle fall når vi snakker om hvordan Bibelen definerer tro: Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser. For hvem har det slik i troen sin? Og når man tror at man har en slik tro, blir det ikke lett noe skråsikkert og hovmodig over det? Da er det annerledes med håpet. Ingen skryter av at de håper.

Kanskje er det slik at håpet er noe av det viktigste den religiøse kan ta med seg inn i det sekulære samfunnet. Håpet om at framtiden skal bli bedre enn fortiden. De religiøse skriftene er fulle av slike visjoner. I noen religiøse miljøer har det blitt og blir også fortsatt et påskudd for å se fram mot den store evakueringsdagen, da man skal bort fra denne jorden og være sammen med Gud. Da blir håpet en virkelighetsflukt, "opium for sjelen" som Karl Marx formulerte det. Selvsagt er det store håpet om dagen da hver tåre skal tørkes bort, viktig for mange mennesker. Men jeg tror det går an å holde fast i dette håpet uten at man samtidig skal gi slipp på at det fortsatt er håp for oss som samfunn, fellesskap og enkeltmennesker i dette livet. Uansett situasjon, uansett om man faktisk klarer å tro på det man håper. Det sekulære samfunnet omfavner ikke skråsikker tro og ferdigdefinerte sannheter. Men det trenger håpet.

Bjørn Stærk skriver i sin bok "Å sette verden i brann":

Håp er den mektigste motivasjonsfaktoren som finnes....Håpet overlever alt. Det er ekstra robust mot formaninger fra rasjonelle mennesker som har alt de ønsker seg....Håp er det som holder deg i live når alt går mot deg...Håpet trenger ikke noe rasjonelt grunnlag. Derfor overlever det alt....Håp handler ikke om sannsynlighet, men om den lille muligheten du ser så klart for deg at den overlever alt.
Det er vanskelig å være uenig. Det er noe utrolig slitesterkt med håpet. Man kan bli skuffet når man håper, men man gir ikke automatisk opp likevel. Håpet kan overleve det utroligste. Noen ganger kan det være seigere enn et ønske. Man ønsker til og med å slutte å håpe, men det går ikke. For håpet er så utrolig seigliva at det overlever både troen og viljen.

I det sekulære samfunnet får håpet mennesket til å søke alle slags veier med sine problemer. Ikke bare religiøse formidler håp i håpløsheten. Både religiøse og andre kan spekulere og tjene penger på andres fortvilede håp. Men det kristne håpet formidler også mye mer enn håp om at alt skal bli bedre her og nå. Det formidler et håp om at en dag skal alt bli satt i rett stand og alle tårer skal tørkes bort.

Håpet er en sterk drivkraft i mitt liv, sterkere enn troen. Troen kan variere og svikte, men håpet blir værende, på godt og vondt. Da er det kanskje bedre å la håpet bære i stedet for å prøve å klamre seg til troen. For de blir altså stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten. Men den sterkeste er håpet.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #2 Samfunnsdebattanten

Den tyske filosofen Jurgen Habermas mente at dersom det religiøse mennesket skulle bli hørt i det sekulære samfunnet, måtte denne oversette sine religiøse argumenter til et sekulært språk. Med andre ord nytter det ikke med argumenter som "det står i Bibelen" eller "det var slik og slik da vi var en kristen nasjon". Man kan jo hevde at dette er diskriminerende overfor den religiøse, at denne må debattere på den sekulære sine premisser. Samtidig ser vi at det er dette som er blitt vanlig praksis. Religiøse som bruker religiøse argumenter blir i hovedsak fortiet eller latterliggjort. De er de som evner å argumentere sekulært som har en sjanse til å bli hørt og respektert. Selv om også disse sliter med å nå fram i samfunnsdebatten.

Noen har etterlyst flere religiøse stemmer i samfunnsdebatten. Hvorfor er det så få religiøse stemmer som setter dagsorden? Hvor er prester, biskoper, imamer? I en tid der mange ser sine religiøse kjerneverdier forvitre, kan det jo virke underlig at man ikke roper høyere. Kanskje fins noe av svaret i Habermas' påstand. Man klarer ikke å argumentere sekulært, og således gjør man seg selv og sine argumenter irrelevante. For det er ingen tvil om at religiøse ledere i veldig liten grad preger samfunnsdebatten. Det religiøse menneskets argumentasjon har trange kår i det sekulære samfunnet.

Noen forsøker likevel å argumentere på en måte som stort sett blir forstått av andre religiøse. Mest kjent lokalt er nok pastor Hans Reite i Ørsta, som også ble kjent nasjonalt da en statsråd gikk ut mot ham. Reite markerer sin motstand mot homofiliens framvekst i Norge, og i Sunnmørsposten 26/4 bruker han den samme argumentasjonen han bruker i de fleste av innleggene sine: "Landet er på gal veg. Vi må tilbake til det dette landet er bygt på i tusen år....Dei unge forstår ikkje kva som er rett.....Vi er på veg til eit samfunn som vi ikkje kjenner igjen". De aller fleste rister på hodet av det han sier. Han taler stort sett for sin egen menighet og noen til. Og kanskje er det også det viktigste, at man sier fra. For denne verden er uansett underlagt det onde.

Andre viser større evner til å forstå disse mekanismene. Av kristne ledere er Espen Ottosen og Vebjørn Selbekk de mest framtredende. Selv om de til dels har erkekonservative standpunkt, evner de å debattere på et prinsipielt grunnlag, med et sekularisert språk. Dermed blir de i alle fall til en viss grad hørt og lyttet til, selv om de forfekter standpunkter nordmenn flest er ganske uenige i.

Den som etter min mening viser de beste evnene til å ta religion inn i den sekulære debatten på en relevant måte er den muslimske debattanten Muhammed Usman Rana. Kanskje er det fordi det på en måte er lettere for en muslim, som kan være mer offensiv i sin argumentasjon. For kristne handler mye om å ikke miste tradisjoner og verdier, å kjempe mot avkristning og sekularisering. Usman Rana snakker ikke om sekularisering som et onde, men som en mulighet. I boken sin "Norsk islam" prøver han ikke å avvise sekularismen som en feilutvikling, men derimot å definere hva slags sekularisme vi trenger. Og idealet hans er, kanskje noe overraskende, USA. Han forteller blant annet om møtet med den amerikanske konvertitten Hamza Yusuf:

Jeg merker at Hamza Yusufs tanker om islam og sekularisme setter dype spor i meg. Mange av mine trosefeller tro jo at sekularisme er antitesen til islam - fordi deres forståelse av sekularisme er så snever at den sidestilles med ateisme, og fordi islam de siste tiårene har vært utsatt for kraftig politisering.

Det ideelle samfunnet han ønsker seg beskriver han slik:

.....en stat som er mest mulig liberal, i den forstand at den verken forbyr religiøs eller konservativ praksis eller verdiliberalitet - en stat der verdiliberale og verdikonservative kan leve side om side, samtidig som muslimske nordmenn kan arbeide for at deres rett til å være aktivt religiøse blir ivaretatt gjennom demokratiske kanaler.

Noe som kanskje vil overraske noen, er at han også i møte med et religiøst brennbart tema som homofili, evner å være prinsipiell:

Norsk islam må altså ha rom for aksept og respekt for homofile muslimer, ta et oppgjør med homofobi, stigmatisering av homofile og ønsker om å rettsforfølge folk som praktiserer seksuell omgang utenfor et heterofilt ekteskap. Samtidig må norsk islam påpeke at utøvelsen av seksualitet i et islamsk perspektiv utelukkende er forbehold t et heterofilt ekteskap.

I boken skriver han også veldig mye annet interessant, ikke minst til sine egne, der han peker på at mange muslimer har urimelige forventninger til hvordan samfunnet skal ta hensyn til dem. Han kaller prosjektet sitt for "kontekstualisering" av islam, der han prøver å vise at islam må tilpasses samfunnet man lever i, uten å gå på kompromiss med religionens kjernepunkt.

Dersom religionen skal bli hørt i den sekulære debatten, trenger vi stemmer som klarer å se på religionens muligheter i det sekulære samfunnet, og ikke bare drømmer seg tilbake til hvordan det var før. Dessverre er det få stemmer som markerer seg i så måte. Desto mer grunn til å lytte til de som fins.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #3 Den forfulgte

Hvert år blir det lagt fram statistikk over hvilke land som er de verste når det gjelder forfølgelse av kristne, den såkalte World Watch List. Norge er heldigvis ikke i nærheten av en slik liste, noe vi alle selvsagt er glade for. Vi har jo en historie der ikke religionsfriheten har vært en selvfølge, vi også. Ikke minst med tanke på at vi ikke lot jøder og jesuitter komme inn i landet. Eller for å se enda lenger tilbake; da vikinger plyndret kristne klostre i Irland og andre steder.

Interessant nok er det øverste ønsket til mange forfulgte religiøse minoriteter at staten i deres land skal være sekulær, ikke-religiøs. Bare slik kan man sikre frihet til å følge sin tro og overbevisning. Her er de vestlige landene en klar rollemodell. Samtidig hører man jo ganske ofte synspunkter til kristne i Norge, som gir uttrykk for at den sekulære staten og det man kaller "avkristningen" av landet vårt, er en hindring for at man får dyrke sin tro som man vil. Og man skylder gjerne på "sosialistene". Man ønsker altså heller en stat hvor den ene religion favoriseres. Noen ganger kan man nesten få følelsen av at noen ser på seg selv som forfulgte for sin tro, av en nøytral stat og et sekulært samfunn. Man ønsker seg tilbake til tida før sekulariseringen, uten at det er lett å få noe svar på hva man ønsker seg tilbake til. Er det Norge anno 1850, 1900 eller 1950? Jeg tror at de fleste av oss kan være enige i at religionsfriheten knapt har hatt bedre vilkår enn i dag. Formelt sett. Uformelt er det kanskje noe annet.

Journalist i pinsebevegelsens ukeavis, Korsets Seier, vakte en viss oppsikt i høst, da han skrev et innlegg på NRK Ytring sine sider. Tema for det han skrev var at mange velger å fjerne sine erfaringer fra kristen utdanning og kristent arbeid når de skriver CV i jakt på jobb. "I konkurranse med et titalls andre jobbsøkere er kristen tro et handikap", hevder han. Han skriver videre:

I vinter intervjuet jeg Anders, en godt utdannet fyr med solid jobberfaring og rik erfaring fra politikken og frivillighet. Han var arbeidsløs. Etter avslag på avslag vurderte han å slette alt av kristendom på CV-en. Alternativet ville innebære at flere år sto tomt. Det ser ikke bra ut, men kanskje det likevel ser bedre ut. Å være en boms er bedre enn å være kristen. Han bekymret seg også over at et raskt googlesøk ville avsløre at han var aktiv i et lavkirkelig miljø.

Lignende historier hører jeg ofte. Alle spor på sosiale medier og nettet. Slett. Slett. Slett.

Med andre ord gir altså erfaring fra kristent arbeid ikke noe relevant kompetanse for jobben man søker, uansett hva slags sekulær jobb det måtte være. Det er ille nok. Enda verre er det dersom det stemmer at man stiller med et regelrett handikap i konkurranse med andre jobbsøkere som ikke har en slik erfaring. Da sier altså det sekulære samfunnet at det religiøse menneskets religiøse erfaring er både irrelevant og ødeleggende. Det er alvorlig.

Jeg må innrømme at jeg selv også har vært i tvil om hva jeg skal skrive og legge ved når jeg har søkt jobber. Skal jeg skrive at jeg har gått tre år på bibelskole? Skal jeg legge ved attester fra tiden som ungdomsleder? Jeg vet at jeg fort risikerer at jeg kan bli mistrodd på samme måte som Jahr beskriver. Spesielt i min rolle som lærer i religion, kan jo kanskje enkelte mistenke at jeg bruker jobben min som et skalkeskjul for å agitere for mitt religiøse syn. Jeg har likevel ikke unnlatt å informere om det. For jeg mener at akkurat denne erfaringen er noe av det som har gjort meg i stand til å gjøre en god jobb. At å skjule denne erfaringen både er uredelig og uetisk, spesielt i en slik jobb. Og at det blir fullstendig uakseptabelt dersom religiøs erfaring skal diskvalifisere meg fra å gjøre en jobb som en nøytral og objektiv formidler av religion.

Et samfunn som ikke evner å se på religion og religiøs erfaring som noe nyttig og verdifullt, er i ferd med å bevege seg mot å bli et sekulærfundamentalistisk samfunn. Man ser på religion som noe utelukkende negativt, ikke som noe som har potensiale til å berike samfunnet og skape et bedre samfunn. Dersom det er et slikt samfunn vi beveger oss mot, er det all grunn til å lytte mot de som advarer mot "avkristningen", selv om man ikke kjøper hele argumentasjonen. For jeg er overbevist om at det sekulære samfunn ikke vil fungere dersom man fjerner religionen som en viktig ressurs. Det har vi nok av eksempler på.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #4 Hjemlengteren

Vi har feiret jul og nyttår sammen, og et nytt blankt år står foran oss igjen. Romjula er en tid de aller fleste av oss tilbringer hjemme, og det er ikke uten grunn at mange av de kjente julesangene handler om å komme hjem til jul. Jula er en tid der hjemmet står i fokus, man pynter hjemme, lager god mat og spiser sammen, og tenner lys i hele hjemmet.

For mange kristne mennesker er dette fokuset på å komme hjem noe man lever med hele tiden. I min oppvekst var det lite man snakket mer om enn dette. Jorden var et sted man bare var gjester, på vandring. Det rette hjemlandet var himmelen, og man gikk alltid i forventning om at Jesus skulle komme tilbake og hente oss hjem. Hjem til et sted der det ikke fantes sorg, tårer eller smerte. Når noen døde, brukte man ord som "å få hjemlov" eller at Gud "hentet ham eller henne hjem". Flere brukte også slike ord i sommer da min mor døde.

Det kristne mennesket er himmelvendt, hjemlengtende. Selv om dette fokuset kanskje ikke er like sterkt i dag som det var før, ligger denne lengselen og forventningen latent. Slik kan man forklare trengsel og vanskeligheter, man er ikke i sitt rette hjemland, man er bare gjester i denne verden. Lengselen etter sitt rette hjemland har alltid stått sentral i den kristne troen.  Karl Marx kalte dette fokuset "opium for folket", og mente at fokuset på det hinsidige var et hinder for kampen for rettferdighet her og nå. Tanken hans var at  dersom man kom fram til det klasseløse, ideelle samfunnet, ville ikke folk lenger trenge religion og den ville dø ut. Derfor ble også de kommunistiske statene som ble formet etter hans ideer ateistiske, tidvis også forfølgende av religiøse. Uten at den religiøse og himmellengteren døde ut. Tvert imot.

Religiøse mennesker har likevel tatt kritikken fra Marx til seg. I dag er fokuset mye sterkere på livet her og når enn det hinsidige, også i de fleste religiøse sammenhenger. En annen kritikk som har blitt rettet mot de kristne, er at en del ikke engasjerer seg i miljøkampen, siden man ikke ser det store poenget i å redde en jord som likevel skal gå under. Men også her ser vi at et slikt synspunkt er blitt mer marginalt.

I dag ser vi, interessant nok, at denne hjemlengselen viser seg andre steder enn i de tradisjonelle, kristne kirkene. Det viser seg i tv-programmer om "Åndenes makt". Det viser seg i store show om engler og såkalt "reading", der man  kan få kontakt med de døde. I det hele tatt er det helt åpenbart et stort marked for hjemlengtende mennesker i det sekulære samfunnet. I en samfunnsutvikling der vi vet stadig mer, er døden det store unntaket. Vi vet ingenting, vi forstår ingenting. Vi prøver å utsette det så lenge vi kan, men døden innhenter oss alle. Den kan ikke kontrolleres eller overvinnes. Den vil nå igjen oss alle. Derfor søker også det sekulære mennesket etter svar. Noen i nyreligiøsitet, andre i vitenskapen. man klamrer seg til de antydninger av svar man kan få. Selv om disse ofte er bygd på et sviktende grunnlag. Fordi vi ikke klarer å akseptere døden som noe endelig, som et sluttpunkt.

Det religiøse mennesket har svar. Om en Gud som gir håp. Om en tilstand uten smerte og savn. Om en dom der ondskapen skal dømmes en gang for alle. Og i en tid der de eldgamle forestillingene om et evig helvete med uendelig fysisk pine (heldigvis) stort sett er forlatt, har religionen faktisk svar som det sekulære mennesket er på jakt etter. Derfor kan den religiøse hjemlengteren oppleve at det sekulære samfunnet har plass til det, og kanskje vil det i større grad også lytte til det.

Bildet over er tatt i Lisboa da jeg var der i april. Jeg aner ikke hva det egentlig skal gjengi eller representere, men jeg likte motivet av mennesker som av ukjente grunner strekker seg seg fra jorden opp mot himmelen. Helt siden mennesket bygde Babels tårn, har vi prøvd å strekke oss mot himmelen. På godt og vondt. Men tanken om himmelen handler om mer enn å strekke seg oppover. Det handler også om å dra himmelen nedover. Og her har det religiøse mennesket kanskje en enda viktigere funksjon.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #5 Museumsvokteren

Jeg har besøkt en del europeiske byer de siste årene. Sentralt i de fleste av disse byene står kirkene. De er ofte store og dominerende i bybildet, ofte sentralt plassert. Noen ganger tar jeg også en tur inn i kirkene. Felles for de fleste av dem, er at de vitner om fordums storhet. Om en tid der kirkene fantes fordi de var viktige i samfunnsliv og den enkeltes liv. Nå står de der mest som et minne om det som en gang var. Med sine gamle murer, gamle benker og gamle kunstverk. I det sekulariserte Europa er den offisielle kristendommen som et museum. Kirkene forteller om en tid som var, om et stadium som har vært og aldri mer kommer tilbake igjen. Slik er sekularismen, religion er et stadium på vei mot videreutviklingen av mennesket. Religionens storhetstid kommer aldri tilbake, og etterhvert vil den dø ut.

Med en slik tankegang kommer utfordringen for det religiøse mennesket, og det enkleste og mest naturlige er å operere som museumsvakter. Som snakker glødende om hvordan det var en gang, og om hvordan det skal skje på nytt, omtrent på samme måten som før. Man blir en romantiserende nostalgiker som hyller fortida og ergrer seg og gråter over alt som har bidratt til å "avkristne" samfunnet.

Vi kan dele disse museumsvokterne i to. Den ene gruppen vil gjerne har tilbake alt det man drømmer om, i form såvel som i innhold. Både stilen og teologien er som den var for 50, 100 eller tusen år siden. Man opplever sin Gud og sin religion i de gamle uttrykkene, som en ramme rundt den læren man elsker og som aldri må vannes ut. Det sekulære samfunnet kan nok beundre disse for deres standhaftighet, men i enda større grad riste på hodet av dem og regne dem som irrelevante. En utdøende rase. Man kaller dem i verste fall mørkemenn, i beste fall konservative.

Helt siden opplysningstida har religionens voktere hatt en rolle som konservative element i de stadig mer sekulariserte samfunnene. Det er det selvsagt ingenting galt i i seg selv, men i sum har det ført til at kirken har endret seg i takt med sekulariseringen, man har i stor grad kommet fram til de samme standpunktene, bare mye senere. På denne måten vil kirken framstå som nølende og tvilende til endring, men i liten grad annerledes enn resten av samfunnet i sin essens.

Den andre gruppen skiller klart mellom form og innhold. Man skjønner at formen må tilpasses det moderne samfunnet for å være "relevante". Gammel musikk blir byttet ut med ny musikk. Man kan gjerne bruke film, drama og rock for å nå ut med budskapet sitt. Men innholdet skal ikke forandres. Bibelen skal leses som den er, Gud vet best, og det som står der skal ikke stilles spørsmålstegn ved. Det sekulære samfunnet vil nok ha sans for deres stil og deres moderne tilnærming til hvordan troen skal aktualiseres og spres. Sympatien forsvinner fort når man diskuterer spørsmål om samboerskap, homofili eller helvete. For her er jo Guds ord klart, og det skal man ikke gå på kompromiss med.

Selvsagt skal museumsvikterne respekteres og inkluderes i det sekulære samfunnet. De skal få statsstøtte slik som andre troende. De skal få ytre og uttrykke de som de står for, selv om det er politisk ukorrekt. Som Voltaire er kreditert for å ha hevdet - uansett hvor uenig jeg er med deg skal jeg inntil døden forsvare din rett til å si det. Selv om pastor Hans Reite fra Ørsta nærmer seg en grense når han gir unge homofile skylda for at det vil en komme en Herrens dom som i Sodoma over Norge. Uansett skal museumsvokterne slippe å bli sjikanert eller mistenkeliggjort. Men jeg tror ikke at museumsvokterne, uansett hvilken form de kommer i, er framtiden for framtidas religiøse menneske, og for plassen religion skal ha i det sekulære samfunnet.

Jeg pleier ofte å si at jeg har kastet bort utrolig mye tid på å lese kristne bøker. Med det mener jeg ikke at alle kristne bøker er bortkastet tid, men veldig mange er det. Mange bøker handler om en eller annen kjepphest eller åpenbaring noen har fått, og som må deles med hele verden. Så hopper man videre til neste bok og en ny kjepphest som ofte kan være stikk i strid med den første. Så nå er jeg veldig kritisk til hvilke kristne forfattere jeg fortsatt leser. I hovedsak handler det om to stykker, Magnus Malm og Brian McLaren.

McLaren trigget meg med tittelen på sin første bok "A new kind of christian". Senere kom også "A new kind of christianity". Jeg har ikke tid eller plass til å gå inn på alle detaljer i det han skriver, men mye av det har hjulpet meg til å holde fast på en tro som holdt på å falle sammen. McLaren er veldig tydelig på at både form og innhold i religionen må tilpasses tida vi lever i. Han tar til orde for å forlate den voldelige guden vi leser om i det gamle testamente. Samtidig nekter han å bli plassert i båsen liberal. Han tar til orde for at vi ikke lenger skal betrakte Bibelen som et ferdig system av dogmer, men som en gradvis åpenbaring av hvem Gud er. Og her er ikke tid og utvikling nødvendigvis en motsetning til religionen, men en hjelp.

Christianity, we might say, is driving around with a loaded gun in its glove compartment, and that loaded gun is its violent image of God. It’s driving around with a license to kill, and that license is its Bible, read uncritically. Along with its loaded gun and license to kill, it’s driving around with a sense of entitlement derived from a set of beliefs with a long, ugly, and largely unacknowledged history.

I sin siste bok "The great spiritual migration" går McLaren enda lenger enn før, og hevder at kristendommen er avhengig av å forlate sin historie og systemteologiske tilnærming og migrere inn i en ny tid, der religionen skal handle om det han definerer som fire hovedområder'; For det første at Bibelen og kirkens historie ikke er et ferdig system av dogmer, men en fortelling, en reise mot stadig større forståelse og åpenbaring. For det andre at kristne forbilder ikke er kjendispredikanter og framgangsrike pastorer som roper høyt og tjener mye penger, men derimot vanlige mennesker som lever etter idealene til Jesus. For det tredje en praksis, mer enn teori. Det handler ikke om å tro rett, men å gjøre det gode. Og for det fjerde, en visjon om en framtid, der man ikke leser Bibelen som en profeti om antikrist og alt som skal gå galt, men en tro på at vi kan skape en god framtid for flest mulig her på jorda. Og at alt handler om kjærlighet.

Jeg vet ikke om McLarens visjon vil bli omfavnet av det sekulære samfunnet. Men jeg vet at det er større sjanse for det enn at det vil juble for museumsvokterne. Betyr det at man skal tilpasse budskapet til tida man lever i? Ja, kanskje gjør det det, i noen grad. Så handler det kanskje mest av alt hvilke sannheter man skal vokte og hvilke man kan forlate. Og det er de disse bøkene handler om, akkurat som det er det mitt religiøse liv har handlet om en stund.

If christian faith can be redefined in this way, if our prime contribution to humanity can be shifted from teaching correct beliefs to practicing the way of love as Jesus taught, then our whole understanding and experience of the church could be transformed. That's why I'd like us to take a fresh look at the church as a school of love.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #6 Kristenhumanisten

Helt siden Arnulf Øverland holdt sitt berømte landeplage-foredrag og livssynshumanismen etablerte seg i Norge, har kampen mot kirken og kristendommens innflytelse stått i høysete for de norske livssynshumanistene. Og kirkens folk har villig tatt opp slåsshanskene. Slik har det blitt skapt et inntrykk gjennom flere tiår at den største motsetningen i verdispørsmål i samfunnet vårt står mellom humanisme og kristendom. Levi Fragell har vært den fremste våpendrageren blant humanistene og holder seg fortsatt aktiv i debatten, stadig med lite annet enn kritikk og latterliggjøring å komme med i møte med kristne og andre religiøse. Min anmeldelse av hans selvbiografi kan du lese her.

Denne langvarige skyggeboksingen tror jeg likevel er med på å dra fokus bort fra at kristendommen og humanismen har mye mer til felles enn det som skiller. Grunnloven vår sier jo faktisk at vi skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Ikke som en motsetning, men som felles verdier. Dersom vi ser på hvordan det sekulære samfunnet utvikler seg, er tiden overmoden for at kristne og humanister står sammen i de viktigste verdispørsmålene i vår tid, i stedet for å krangle om mer eller mindre ubetydelige symbolsaker. For det er faktisk viktigere trekk i samfunnets utvikling enn om man skal beholde eller fjerne bokstaver i skolefag eller om man skal frivillig eller motvillig gå i kirken en gang før jul. Men det er nok vanskelig å tre ut av de motsetningsbilder man er vant til å forholde seg til gjennom flere tiår, og reorientere seg for en ny tid. Det gjelder både for kristne og humanister.

Faktum er at det viktigste av alt for både kristne og humanister, er kampen for menneskverdet. Ingen ting står høyere på plakaten, verken i idealer eller i praktisk tilnærming. Riktig nok kan man komme til ulike konklusjoner på hva som er den beste strategien, men målet er det samme. Samfunnet trenger å verne om livets verd, i en tid der dette er under press som aldri før. Her er det kristne og humanister trenger hverandre, selv om man begrunner menneskeverdet veldig ulikt.

I høst ble den australske filosofen Peter Singer invitert til Universitet i Oslo. Singer er kjent for sine kontroversielle uttalelser om menneskeverdet. Han mener balnt annet om at ideen om menneskets iboende verdi er en hindring for menneskelig utvikling. Mange av disse holdningene kan vi finne igjen under samlebetegnelsen Transhumanisme, og har kommet til uttrykk i flere avisinnlegg de siste årene. Felles for disse ideene er at vi har både en mulighet og en plikt til å forbedre mennesket gjennnom teknologisk utvikling: "Proaktiv transhumanisme derimot innebærer påstanden om at vi bør etterstrebe å utvikle, spre og bruke teknologi til å aktivt gjøre mennesket enda bedre enn det naturlig er på sitt beste.", som Einar Duenger Bøhn formulerer det i denne artikkelen. Her er vel både ordene vi, bedre og mennesket dypt problematiske. Man forfekter et menneskesyn som er totalt fremmed for både tradisjonell kristen og humanistisk tankegang, En del av dette er å se på det såkalte sorteringssamfunnet ikke som et problem, men som en nødvendighet. Idealet er det overutviklede supermennesket som fordriver det svake og sårbare mennesket.

Det andre store verdispørsmålet er spørsmålet om eutanasi, aktiv dødshjelp. Også her ser vi en tydelig trend av mer forståelse og aksept i det norske samfunnet. En vanlig holdning er at det ikke bør være noe hindring for at mennesket selv bør kunne avslutte livet sitt i kontrollerte former, uansett hva årsaken kan vere. Det frie, personlige valg er det store gjenstående mantra i de fleste verdispørsmål.

I begge disse store samfunnsspørsmålene har humanister og kristne sammenfallende syn. Da virker det meningsløst at man skal bekjempe hverandre i symbolspørsmål i stedet for å forene krefter i kampen om de store spørsmålene. Det sekulære samfunn åpner for en gjensidig respekt for hverandre sine motstridende synspunkter, i stdet for at man driver tradisjonell religionskrig med ord. Og kanskje er det dette den nye generasjonen av humanetikere har forstått. Det er i alle fall liten tvil om at vi ser en tilnærming. En av de yngrre lederne i Human-Etisk forbund, Didrik Søderlund, gir uttrykk for en helt annen holdning til kristne og andre religiøse enn det vi har vært vant til fra for eksempel Fragell. Han skrev nylig en bok, Presten og ateisten, sammen med presten Stian Kilde Aarebrot, der respekten for Aarebrots livssyn og holdninger skinner klart gjennom. De går også den andre veien. Bente Sandvig gjør det også helt klart at Human-Etisk forbund ikke har som mål å ersatte kristendommen med sekularismen i samfunnet, men at målet er et pluralistisk samfunn, der religionen har sin plass. Dette skulle klinge mye bedre i kristne ører enn sekulærfundamentalismen til Bård Vegar Solhjell.

Tar jeg med dette til ordet for en slags synkretisme, der kristendom og humanisme smelter sammen? På ingen måte. Det finnes selvsagt grunnleggende forskjeller og motsetninger mellom dem. Men slik jeg ser det åpner det sekulære samfunnet muligheten for at selv om man har ulike syn på mangt, kan man står sammen om det viktigste. At man kan vere kristenhumanister eller humanistkristne uten å gå på kompromiss med det man står for. Humanismen setter mennesket i fokus, kristendommen har Gud i sentrum. Tilsynelatende en uoverstigelig forskjell. Samtidig, var det ikke det Jesus fra Nasaret viste i hvordan han behandlet mennesker? At viktigere enn religiøse bud og forordringer var menneskets verd og menneskets verdighet? At han på denne måten møtte det enkelte mennesket og gi det en opplevelse av å ha en verdi, av å være viktig? Og da er kanskje ikke forskejellen så stor når det kommer til stykket.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #7 Streberen

For det religiøse mennesket er det ufordrende å leve i et sekulært samfunn. Ikke minst fordi religiøse utfordringer og kamper i liten gtad blir forstått i et slikt samfunn. Når de felles referansreammene om synd, nåde, frelse og fortapelse ikke lenger er relevante, forandres også den religiøse streberens kamp. Jeg vil i dette innlegget se litt på to eksempler i form av to bøker skrevet, om enn i ulik form og i ulike kontekster, om det samme, nemlig den religiøse streberens kamp. Den første ble skrevet av Arne Garborg i 1892, er en roman som bygger på hans egen fars liv, og fikk den ironiske tittelen "Fred". Den andre er skrevet av Eskil Skjeldal, en selvbiografi skrevet i år, med tittelen "Eg slepper deg deg utan at du velsignar meg".

Selv om begge bøkene tar for seg det religiøse mennesket sin kamp og dermed har mange felles referanser, er de samtidig eksempler på hvordan denne kampen har endret seg på disse drøyt hundreårene som har gått. Garborgs "Fred" forteller om Enok Hoves "syndenød", hvordan han innser at han ikke strekker til mot Guds krav og bud, hvordan han gjennom en lang indre kamp kommer til en forløsning og en gjennomgripende fred og glede. Så blir denne igjen avløst av frykten for å miste frelsen, en beinhard kamp mot seg selv, djevelen og mot alle krefter rundt ham som kan føre han bort fra den smale vei. Familien hans blir ufrivillge medsoldater i denne kampen, og opplever at Enok blir lik den guden han selv kjemper med, humørsyk og utilregnelig. Selv om det også kommer fredelige og gode perioder, intensiverer kampen seg, og kuliminerer til slutt i den ene lengselen som han formulerer slik: "Fanst det berre eit menneske på jordi...som kunde få meg til å tru at der ikkje er nokon Gud." Ingen kan gi han en slik forsikring, og kampen ender i tjernet en mørk natt, "Han kom kje uppatt meir".

Selv om Fred er en framstilling av et psykisk ustabilt menneske, er nok Garborgs fortelling  typisk for hvordan man så på sin religion i et samfunn som ikke bare var preget av bibelske referanser og fortellinger, men også av pietismens krav om et personlig, inderlig og aktivt forhold til sin Gud. Gud var sentrum i tilværelsen og menneskets oppgave var å  gjøre bot og vende seg bort fra synd og "forsake djevelen og alle hans gjerninger" som vi fortsatt sier i syndsbekjennelsen i kirka. Det er lett å se at Garborgs hovedperson først og fremst er drevet av frykt; frykt for Gud og hans straff og avvisning, frykt for å avvike fra den smale vei, frykt for å ikke strekke til. Frelsen er er ikke noe man kan ta imot, men noe man skal kjempe for, holde fast på med nebb og klør. Det er vanskelig å bevare og lett å miste. Det er jo tross alt snakk om en smal vei og en bred vei.

Til slutt blir altså døden det eneste forløsende mulighet. For å forlate Gud, komme seg bort fra Gud er ikke mulig på noen annen måte. Ingen kan si de forløsende ordene om at Gud ikke finnes. For Gud er den han er og kan ikke klandres eller forandres. Mennesket må bare forholde seg til det. Spørsmålet er ikke om Gud er sann. Spørsmålet er om man er god nok for han. Og for mange er det vanskelig å være sikker på.

Den indre kampen er sterk også i Skjeldals bok. Men likevel er kampen annerledes. Selv om man ser frykt også i Skjeldals bok, er søken etter sannhet den største motivasjonen hans. Og kampen er ikke først og fremst mot seg selv eller sin synd, men mot Gud selv. Djevelen er ikke en faktor i det hele tatt. Det er ikke ens egen synd eller tilkortkommenhet som er motstanderen, men Gud og hans stillhet. Er det noe vits i å tro? Det er Gud som er på tiltakelbenken, ikke mennesket. Og det er en vesentlig forskjell.

Dermed blir også utgangen av kampen så totalt ulik for de to. Mens for den første fins det ikke noen annen utgang enn å komme seg bort fra Guds krav ved å ta livet av seg, er det for Skjeldal mulig å si farvel til Gud og leve videre. Begge innser at livet blir lettere uten Gud. Skjeldal sier det rett ut "Eg er letta over at eg vart kvitt trua på Gud". For den ene er det mulig å leve videre uten Guds realitet i livet sitt.

Dette er en av de sentrale sannhetene i et sekulært samfunn, som i tilfeller som dette, viser vei til en god framtid også for den religiøse streberen av denne typen. Det går an å leve uten en tro, det går an se for seg en framtid uten kamp og strev, det går an å finne andre alternativer. Det gjorde det ikke for Enok Hove. For i det sekulære samfunnet er det ikke lenger en selvfølge at Gud fins. For den religiøse streberen er det godt å vite. Og kanskje kan det også føre til en oppdagelse: Gud er ikke avhengig av om at jeg tror på ham for å være til. Som Bjørn Eidsvåg formulerer det " E du den du e fordi eg trur det eller e du den du e uansett?"

Det religiøse mennesket og det sekulære samfunnet

Bilde fra hidayatullah.com

Et av de spørsmålene som engasjerer meg mest, er hvilken plass religionen skal ha i det moderne, sekulære samfunnet vårt. Dette er et stort emneområde som jeg har tenkt mye på, ikke minst siden jeg studerte sekularitet og sekularisme da jeg tok videreutdanning for noen år siden. Det er veldig nærliggende for de fleste av oss å tro at det sekulære samfunn og en stadig sterkere sekularisering er en naturlig og uunngåelig prosess, men vi er et av ytterst få samfunn i verdenshistorien som har opplevd dette. For meg er det viktig å peke på at sekularitet er noe vi velger, som enkeltmennesker og som samfunn, og ikke en selvsagt utvikling. Samtidig så er det lett å se at det er mye vanskeligere å ikke være del av denne prosessen enn å være det. Tilsynelatende er dette en irreversibel prosess.

Mange vil hevde at dette er en naturlig utvikling. Når mennesket på stadig flere områder er i stand til å klare seg uten det religonen har å tilby, er det naturlig at religionen blir skjøvet vekk. Vi trenger ikke lenger Gud til verken å forsørge oss eller å frelse oss. Penger har vi nok av, og den evige fortapelse er avlyst for lengst. Om religionen er sann eller ikke er heller ikke relevant, siden alle nå har sin individuelle, tilpassa sannhet. Det som er sant for meg, er ikke nødvendigvis sant for deg. Slik kan religionen fort bli et tilbakelagt stadium i menneskets naturlige utvikling, og religiøse mennesker blir mer eller mindre underutviklet. Framgangen for religionen i verden i dag, viser det samme. De mest avanserte og utvikla landene i vesten, blir sekulariserte, mens religionen har bedre vilkår i mindre utvikla land i Latin-Amerika og Asia. For der trenger de religionen fortsatt.

Det er samtidig noen faktorer som ødelegger bildet. Selv om den tradisjonelle religionen er på retur, er religionen langt fra å dø ut. Og i USA har religionen aldri blitt svekket, snarere tvert imot, på tross av den samme økonomiske og intellektuelle utviklingen som i Europa. Alt dette kunne jeg skrevet mye mer om, men i noen innlegg framover nå vil jeg prøve å sette fokus på det religiøse mennesket i den sekulariserte samfunnet. Hvem er det og hvordan passer det inn? Hva slags utfordinger har dette mennesket og hva er veien videre? For meg er religionsfriheten et av de viktigste prinsippene i et moderne demokrati, og viktigheten av å verne om denne kan ikke overvurderes.

Selv om vi har kommet langt i en sekulariseringsprosess, har vi fortsatt religiøse uttrykk i det ofentlige rom, det er ikke slik at de er borte. Felles er likevel at de er kuriøse, at de viser hvor ulike det religiøse menneskets tankegang er fra det vi oppfatter som det "normale", det sekulære. Jan Hanvold og TV Visjon Norge er jo et velkjent eksempel. For det sekulære mennesket er hans virkesomhet avskyelig og kriminell. Dette gjelder forsåvidt langt inn i de religiøses rekker. For menigheten er hans kanal redningen for Norges framtid. Artisten Lisa Børud ble et religiøst alibi inn i beste sendetid på høstens lørdagsunderholdning. For kristne ble hun en helt, spesielt da hun sang en kristen sang i et av "Stjernekamp"-programmene. Måten sangen ble mottatt på av dommerne og andre, ble tolket som at man var del av en "åndskamp", spesielt når det ble sungert en sang med banning rett etterpå, som fikk mye bedre respons. For et sekulært menneske er denne virkelighetsforståelsen totalt fremmed. Den religiøse virkelightesforståelsen er altså blitt mer og mer fjern i forhold til den virkeligheten som blir oppfattet av det sekulære samfunnet.

For litt over et år siden foregikk det en debatt på VG sine nettsider mellom tidligere SV-nestleder Bård Vegar Solhjell og KRF-leder Knut Arild Hareide. Her kom det godt fram hvor den store forskjellen ligger. Dersom man leser Solhjells første innlegg i denne debatten, får man et tydelig bilde av hva motsteningene mellom religiøsitet og sekularitet handler om, og Solhjell hyller sekularismen ( forskjellen mellom sekularitet og sekularisme er at det siste snakker om en målrettet, ønsket utvikling, mens det første snakker mer om et generelt utviklingstrekk) blant annet ved å si at "ikkje-religiøsitet er blant dei verdiane som har sterkast oppslutnad i samfunnet", "Vi menneske må tru på det vi vil, men det skal ikkje prege samfunnet sine verdiar og avgjerder", "Moderne norske fellesverdiar går ikkje i lag med alle konservativ kristendom eller islam sine verdiar." Med andre ord er det vanskelig å forstå Solhjell på noen annen måte enn at han står for eit synspunkt der religion i utgangspunktet er en negativ kraft som man kan drive med hjemme så lenge man følger kardemommeloven, men ikke skal prege det offentlige livet på noen måte. Religion er altså et problem, ikke en ressurs.

Hareide går i rette med Solhjell i flere innlegg, og jeg skal ikke gå inn på den videre debatten. Men Solhjells perspektiv om at religion er en privatsak som ikke bør vere synlig, er for meg dypt problematisk. Jeg ser også at religion kan vere en negativ kraft, men det fins også mengder av eksempler på at religion kan være positivt, ikke bare for enkeltmennesker, men for hele samfunn. Når jeg da i de neste innlegene vil se på den religiøses plass i samfunnet, vil dette være min grunnleggende holdning.

Uansett vil det sekulære samfunnet kreve at det religiøse mennsket tilpasser seg. Fortida kommer ikke tilbake. Der hjelper ikke å nostalgisk drømme om den gangen Norge var et kristent land, før "avkristningen". Skal det religiøse mennesket ikke bare overleve, men også fortsatt vere med på å prege samfunnsutviklingen, må det religiøse mennesket kjenne til hvordan sekulariteten fungerer. Og det er kanskje målet mitt for disse neste innleggene, å si noe om det.

Sju viktige verdier for meg: #1 Livet

Dette er mest av alt et protestinnlegg. At livet er den største og viktigste verdien er ikke akkurat selvsagt, verken for meg eller i samfunnet i dag. Og da mener jeg livet i seg selv, ikke hva livet inneholder, hva livet gir eller hvordan livet får mening. Jeg snakker om livet i seg selv, uten alt det andre. At livet i seg selv er den viktigste verdien, uansett om dette livet har mening, lykke, innhold eller framtid. For uten livet gir heller ikke noe av det andre jeg har skrevet om i denne serien mening. Livet er utgangspunktet for alt, og uten livet er alt det andre umulig.

For meg har dette en personlig side og en samfunnsmessig side, som selvagt henger sammen. Mine personlige synspunkter avgjør også mine politiske synspunkter. Og i dette spørsmålet mer enn noen andre. Kampen for livet er også det viktigste spørsmålet for meg politisk. Men det er ikke vanskelig å forstå de som vil sette andre verdier over livet, verken på det personlige eller det politiske plan. La meg prøve å forklare hva jeg mener.

I løpet av livet kommer vi alle i kontakt med dødskreftene. Om ikke annet, så i alle fall i vårt eget liv. Selv om man prøver å finne måter man kan forlenge livet og gjøre det nærmest evig, er det i alle fall foreløpig en ting som er sikkert. Vi skal alle møte døden. Vi kommer som regel til å møte døden før vi møter vår egen død også. Gjennom at vi mister besteforeldre, foreldre eller venner. Vi møter dødskreftene i andres og vår egen sykdom og alderdom. Vi må forholde oss til krefter som bekjemper lykken, meningen og til sjuende og sist livet. Det er i disse situasjoner man lett kan tenke at livet ikke er den viktigste verdien. For dersom livet ikke er verdt å leve, har det ingen verdi. Det er ikke et verdig liv, vil noen si. Derfor er det noen ganger bedre å avslutte livet. Dersom man er uhelbredelig syk og i smerter. Dersom man er gammel og ikke lenger har noe å bidra med. Dersom man ikke finner noen grunn til å leve lenger. Da har ikke livet noen verdi.

De er derfor jeg kaller dette et protestinnlegg. For jeg vil hevde at livet er den viktigste verdien uansett. Jeg vil hevde det, selv om det ikke føles sånn. Hva slags livskvalitet har min kreftsyke mor som bare venter på at slutten skal komme, og som må holde smertene i sjakk med sterke medisiner? Hva slags livskvalitet har min gamle far som ikke har igjen noen av sine gamle kjente, som er isolert fordi han nesten ikke hører noenting, som er frustrert og forvirra fordi han ikke husker eller kan gjøre rede for så mye lenger, og er livredd for å måtte bo på aldershjem? Ut fra min subjektive vurdering, er livskvailiteten liten eller nærmest ikke-eksisterende. Det kan hende du får et annet svar om du spør dem selv. Å leve så nær på alderdom og død, gjør noe med livskvaliteten min også. Jeg føler meg altfor ung til at død og alderdom skal oppta så mye av tida og energien min. Men vil jeg dermed si noe om at livene til mine fordeldre, eller meg, eller andre i lignende situasjoner mangler verdi? At det ikke er verdige liv? Definitivt ikke. Jeg kan vurdere livskvalitet, men ikke livsverdi. Det har jeg ingen rett eller autoritet til.

Samfunnsdebatten om livets verdi den siste tiden har tatt utgangspunkt i Aksel Braanen Sterris innlegg til forsvar for det som har blitt kalt sorteringssamfunnet. Mange har reagert sterkt, forståelig nok, på synspunktene om at det vil bli et bedre samfunn uten mennesker med Downs syndrom. Sterri har fått, i alle fall delvis, støtte fra Andreas Wahl Blomkvist. Han hevder at tesen om menneskets ukrenkelige verdi er en fiksjon:

Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store ­deler av humanismen deler med kristendommen.

Da menneskrettighetene ble definert etter andre verdenskrig, med nazistenes jødeutryddelse som bakteppe, ble det for første gang definert en forståelse av mennesket som ukrenkelig. Dette synet har bakgrunn i læren til flere, blant annet Jesus. Men gjennom store deler av vår historie, har man ikke sett slik på mennesket. Mennesker har i stor grad blitt brukt i et spill om makt mellom andre mennesker. Mennesket har vært et middel, ikke et mål. I den humanistiske tradisjonen er det motsatt, mennesket er et mål i seg selv, ikke et middel i en strategi for å skape et bedre samfunn. Det er en slik strategi Sterri og Blomkvist tar til orde for, der samfunnets beste blir det viktigste, og menneskets ukrenkelighet blir utvisket. Menneskeverdet blir ikke lenger atskilt fra livskvaliteten, men uløselig knyttet til denne.

Mitt synspunkt på livets ukrenkelighet er avgjørende for mitt samfunnsyn. Jeg står helhjertet bak de såkalte "kristne og humanistiske verdier" vårt lovverk og vårt samfunn er bygd på. Jeg stemmer på de politikerne som løfter menneskeverdet høyt, enten det handler om eutanasi, forsterreduksjon eller bioteknologi. For i kampen for et bedre og mer feilfritt samfunn, må ikke menneskets verdi bli en brikke i et spill.

Min livssituasjon er at jeg er midt i livet, i møte med dødkreftene hos min foreldregenerasjon. Det er fryktelig lett å gi etter for dem og tenke at det beste er å gi opp. Noen vil til og med si at det er rett og "hjelpe" døden til å vinne når det ikke lenger er noe livskvalitet. Man lever i en situasjon der døden noen ganger kan føles som en venn, noe forutsigbart i alt det ukontrollerbare og uforutsigbare. Når menneskelivet ikke lenger er ukrenkelig og hellig, blir det mer rom for slike tanker. Moren min skulle egentlig vært død nå, dersom legene hadde hatt rett. Likevel ser vi at livkreftene kjemper. Selv om vi alle vet at de vil tape til slutt, nekter de å gi opp uten kamp. Det er livets kamp. Livet som viser at det ikke vil bli tråkka på eller nedvurdert, livet som nekter å gi seieren til døden uten kamp. Og i den kristne troen blir også døden kronet med seier til livet, til slutt.

Det er vel også det denne årstida minner oss om, for å bruke en klisje. Livet overvinner døden, hvert eneste år. Naturen nekter å legge seg ned selv om man vet at de nye bladene og de nye fruktene må dø igjen om få måneder. Men livet gir ikke opp, det kommer en ny vår. Så får man prøve å feire livet midt i dødens herjinger.

We are standing all together

Face to face and arm in arm

We are standing on the threshold of s dream

No more hunger no more killing

No more wasting life away

It is simply an idea

And I know its time has come

I want to live I want to grow

I want to see I want to know

I want to share what I can give

I want to be I want to live

(John Denver)

Å sette verden i brann

Bøker er noe av de beste julegavene som finnes. Sist jul fikk jeg denne, "Å sette verden i brann" av Bjørn Stærk. Med undertittelen "En ateist skriver om Jesus". Bare det i seg selv er nok til å vekke nysgjerrigheten min. Bjørn Stærk er i tillegg en mann jeg opplever det er verdt å lytte til. Jeg har tidligere skrevet om en veldig interessant kronikk han hadde i Aftenposten om konservative kristne. I denne klarer han å se hvor mye positivt det er er i en sammenheng han selv har tatt avstand fra. Denne kronikken var også mye av bakteppet til masteroppgaven jeg skrev. Stærks oppvekst i en frikirkelig kontekst ligner på mange måter på min egen, selv om vi har dratt ulike slutninger på de spørsmålene vi har hatt. Stærk har konkludert med at det ikke finnes noen Gud, og kaller seg ateist. Kanskje derfor er det spesielt interessant at mannen skriver en bok om Jesus og om kristendom. For Stærk klarer det de fleste sinna-ateister ikke vil eller klarer, nemlig å se hvordan Jesus og den kristne religionen faktisk har beriket kulturen og samfunnet vårt, og hvordan mye av det er overraskende relevant for det moderne mennesket.

Boka har sine sterke og svake sider. Stærk er ingen stilsikker forfatter, og mye av det han skriver er oppstykket, og ser ut til å være skrevet etter innfallsmetoden. Det er også tidvis vanskelig å forstå hvem han skriver for. Det meste av det han skriver tolker jeg å være en refsende oppdragelse av hans ateistiske venner. Samtidig skinner hans egen kritiske holdning til Jesus og den kristne relgionen tydelig igjennom i deler av boken. Jeg synes også at han sliter litt med å komme i gang, og den første halvdelen av boken mangler en klar retning. Han havner også tidvis i religionskritiske banaliteter:

Religion har to sider: ild og institusjoner. Den religiøse ilden er en kaotisk kraft som skaper muligheter for hvem som helst (...) De religiøse institusjonene er konservative og derfor gjennom mesteparten av krsitendommens historie like mannsdominerte som resten av samfunnet.

En slik framstilling av den organiserte kristne religionen som den som dreper alt liv, er velkjent og ganske fordummende. Heldigvis er det ikke slike glipper som er gjennomgangstonen i boken. Mye av det han tar opp, er både tankevekkende og presist. Ikke minst når han snakker om hvordan begrepet "synd", som stort sett har forsvunnet fra vokubularet for både lek og lærd, like mye er en realitet selv om man ikke snakker om det:

Hva gjør vi med det vi angrer på som ikke kan tilgis av mennesker? (...) Vi som ikke lenger er kristne, har gjort noe underlig. Vi har forkastet den kristne frelsen, men beholdt synden (...) Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av (....) Kanskje finnes det ikke-kristne varianter av den kristne frelsen, bare under andre navn? (...) La oss jakte på den sekulære frelsen.

Og i jakten på denne sekulære frelsen nevner han både de store ideologiene, psykoanalysen, troen på fremskrittet og velferdsstaten. Men Stærk peker på hvor mangelfulle alle disse er, og konkluderer med at "de lukter av billig nåde". Konklusjonen blir at "du må enten finne en annen måte å forstå lidelse på enn synd, eller så må du lære å leve uten tilgivelse." Stærk selv mener å kunne leve godt med det siste alterntivet.

Stærk peker også på hva som er kristendommens største utfordring i et sekularisert samfunn, nemlig å bli glemt. Kirken vokser på tross av eller på grunn av motstand. Men den står seg ikke mot likegyldighet og glemsel:

Dermed har vi gitt Jesus en strengere dom enn romerne gav ham: Vi har glemt ham (...) Glemsel er det sekulære Europas straff over kristendommen. Vi har sluttet å bry oss om hva prestene sier (...) Vi har lagt bort alt unntatt ritualene og identiteten.

Stærk konkluderer med at Gud har forlatt vesten og dratt andre steder hvor han ikke er glemt, til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det er også hva Stærks moderne, fiktive Jesus-skikkelse Mona gjør.

Mona går igjen i alle kapitlene i boka. Hun gjør som Jesus gjorde, hjelper mennesker, samler følgere og refser samfunnseliten. Lenge er hun i sentrum for samfunnets oppmerksomhet. Hun blir populær fordi hun tør å snakke makta midt imot, og fordi hun har evner til å gjøre syke friske. Vendepunktet kommer når hun begynner å kritisere moralen til vanlige mennesker. Da er hun ikke lenger like interessant. For det er slikt vi ikke vil høre. Dermed er Monas tid forbi, og hun drar til andre mennesker og andre kontinenter for å fortsette sin virksomhet der. For, som Stærk sier om våre sekulariserte samfunn: "Vi er ikke lenger opptatt av hva Gud mener om livsførselen vår. Vi er uinteressert i hva han mener om samfunnet."

Ateisten Stærk skinner sterkest gjennom i beskrivelsen av noe av det mest sentrale i den kristne religionen, nemlig tro. Han opplever begrepet som problematisk og Jesus' krav om tro som urimelig:

Dette er den største innvendingen jeg har mot mirakelfortellingene om Jesus. Ikke at mirakler er umulige, men at du må tro for å nyte godt av dem (...) Jesus forventer at mennesker som aldri har møtt ham før, skal ha tillit til ham (...) Det er galt å kreve at troen kommer før mraklene, selv om miraklene er ekte.

Stærk skiller mellom tro, som han opplever som noe krevende og negativt, og tillit som han opplever som noe postivt:

Gi meg heller en religion bygget på tillit. Tillit mellom mennesker bygger vi opp sammen, en god handling om gangen. Det første steget kan kreve tro. Jeg må våge å ta en sjanse på deg. Men deretter er troen unødvendig. (...) Hvis jeg får en ny venn som bare en gang iblant svarer når jeg ringer og nesten aldri holder det hun lover, og jeg påstår at vi har et vennskap basert på tillit, så har jeg lurt meg selv.

I det siste kapittelet av boka drar Stærk sammen alle trådene og kommer med sin hovedkonklusjon. Den kristne relgionen kan være et postivt element i vår kulturelle utvikling, på samme måte som andre religioner og livssyn kan være det. Gjennom å slutte å konkurrere om å ha mest rett, bør vi heller omfavne det beste hos hverandre. Det handler om at alle kan "bære god frukt" som Jesus kalte det:

Vi som har ulik tro, i stedet for å bekjempe hverandre bør konkurrere om å ha de fineste trærne med de beste fruktene (...) Vær så trygg på deg selv at du tør å bli vurdert etter fruktene dine.

Det er også mye annet i boka jeg kunne dratt fram. På mange plan er boka lesverdig, selv om den har sine mangler. Det er i alle fall forfriskende å lese en ateist som ser på kristendommen som noe mer enn et gammeldags hinder for det moderne menneskets livsutfoldelse. Stærk framstår som en oppriktig forsvarer av den kristne tradisjonen og samtidig en sterk kritiker av den samme. Det er godt gjort å komme fra begge deler med troverdigheten i behold.

Sju viktige verdier for meg: #7 Anstendigheten

Bilde fra india.com

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!

Paulus' brev til Filipperne, kapittel 4, vers 8

Gjennom det siste året har jeg blitt mer og mer klar over at anstendighet er en viktig verdi for meg. Egentlig trodde jeg dette var en verdi alle delte, men den siste tiden har jeg blitt mer og mer klar over at dette ikke er tilfelle. For det er ikke mange andre måter å forklare en del av de fenomenene dette innlegget skal handle om. Til og med mennesker som jeg har gått på skole med, studert med, ja til og med gått bibelskole med, viser nå at anstendighet ikke er en verdi man holder høyt i møte med konkurrerende verdier.

Jeg har egentlig vært inne på dette emnet en del ganger før. For eksempel når jeg har skrevet om skiløperen Petter Northug, har det handlet mest om anstendighet. At han bruker sine overlegne evner til å gå på ski og den oppmerksomheten det medfører, til å rakke ned på motstanderne sine. For mange er dette underordnet, siden han er norsk og han er best. Slik blir jeg klar over at det å snakke om sine motstandere på en anstendig og ærefull måte, ikke nødvendigvis er uviktig, men likevel mer underordnet for andre enn det er for meg.

Jeg har også skrevet mye om Jan Hanvold og Visjon Norge. Dette handler om mye av det samme. Mange er villige til å overse forbausende mye fra den kanten, for det mest verdifulle er at man har en kristen tv-kanal og "folk blir frelst". For meg er dette underordnet når kanalen formidler en teologi som handler om at folk er syke fordi de har syndet, handikappede er blitt slik av samme årsak, og de som betaler mest penger til kanalen har mest sjanse til å bli helbredet. For meg er dette fullstendig uanstendig, og siden dette er en viktig verdi for meg, overskygger det det meste av det andre kanalen byr på.

I fjor fikk vi også en ny innvandringsminister som smiler når hun er på tv, bærer kors rundt halsen og løfter opp sin kristne tro. Samtidig omtaler hun flyktninger mer eller mindre som lykkejegere som forventer å "bli båret på gullstol inn i Norge", skryter av å ha den strengeste innvandringspolitikken i verden, og poserer for pressen når hun tropper opp for å sende folk ut av landet. Dette handler altså ikke om hva slags innvandringspolitikk man skal ha. Det meste av det politiske landskapet i Norge er overens om dette. Det handler om måten man omtaler og behandler medmennesker på. Minsteren har jo erklært at våre nye landsmenn må ta kurs i folkeskikk, men jeg undrer meg over om hun har fullført kurset selv. For meg er måten hun omtaler andre mennesker på, fullstendig unastendig. Og jeg registrerer at forbausende mange ikke bare støtter politkken hennes, men også retorikken. Og at forbausende mange som egentlig deler mye av det samme verdigrunnlaget som meg, stemmer på hennes parti.

Det grelleste eksempletet er likevel det vi har vært vitne til denne uken. En skitten amerikansk valgkamp kulimenerte i innsettelsen av den skitneste kandidaten man noen gang har sett. Hele mannen oser av mangel på anstendighet. Måten han omtaler politiske motstandere på. Måten han gjorde narr av en handikappet journalist på. Måten han omtaler kvinner, muslimer og latinamerikanerne på. Måten han tar igjen på når han blir kritisert. Fullstendig uanstendig. Og jeg snakker altså ikke om mannens politikk, selv om jeg kunne sagt mye om det. Dersom man kan si at han har noe politikk i det hele tatt. Det meste av det han presenterer ser ut som en rekke av selvmotsigelser og snuoperasjoner, alt etter hvor mye motstand han får. Det handler om måten han omtaler andre mennesker på.

I denne saken, mer enn noen andre forbauser det meg at ikke alle ser det som jeg ser. Mange omtaler mannen som en helt vanlig kandidat, og er opptatt av han mener om politiske spørsmål. Abort-spørsmålet er vel det tydeligste eksempelet, og man glemmer at Trump i valgkampen har skiftet mening flere ganger i spørsmålet, og før valgkampen aldri frontet noe mening om det i det hele tatt. For meg er det irrelevant hva han mener i noen politiske spørsmål i det hele tatt. En så uanstendig mann har for all framtid diskvalifisert seg fra å ha noen form for lederposisjon, slik jeg ser det. Jeg blir ekstra sjokkert når folk jeg selv gikk på bibelskole med, som jeg trodde delte i alle fall de grunnleggende verdier med, skriver avisinnlegg til støtte for mannen, og innlegg på Facebook, der de hevder at de kjente Guds velsignelse og nærvær under presidentinnsettelsen. Jeg har jeg begynt å skjønne at amerikanerne ikke går an å forstå. For eksempel sa jo Franklin Graham, sønnen til den kjente predikanten Billy Graham, at valget av Trump var Guds vilje, et syn som deles av ufattelig mange amerikanske kristne. Men jeg trodde faktisk at folk jeg har kalt venner, visste bedre. Som en annen tidligere bibelskole-kollega sa: Den nye presidenten står for det motsatte av det Jesus gjorde.

Så konkluderer jeg altså at jeg gjennom det siste året har oppdaget hvor viktig anstendigheten er for meg. At man passer på hva man sier. At man viser respekt og medfølelse. At man snakker om andre og behandler andre slik man selv ville blitt behandlet. Og selv om jeg er skuffet over alle dem som ikke deler mitt syn, registrerer jeg også at det er veldig mange som gjør det. Og det er jeg glad for.

Tida og kulturen: #1 Ytringskulturen

Det tar litt lenger tid å bli ferdig med disse seriene mine enn det gjorde tidligere. Kanskje tankene ikke flyter så fritt som før, eller kanskje jeg har funnet ut at det er en fordel å tenke grundig gjennom det man har tenkt å skrive ;) Uansett er det vel ikke veldig kontroversielt å snakke om en ytringskultur som et av de viktigste kjennetegn på vår tid, og ytringsfriheten som en av de viktigste verdiene. Vi har sett utallige eksempler på at denne friheten er det som blir løftet fram som den viktigste av alle dogmer i et sekulært samfunn. Vi har til og med sett at mannen som var den store inspiratoren for terroristen Anders Behring Breivik, den såkalte Fjordmann, fikk offentlig støtte fra "Fritt ord" til å skrive bok. I ytringsfrihetens navn. Under den såkalte karikaturstriden for noen år siden, ble det hevdet fra muslimsk hold at ytringsfriheten er like hellig for vestlige samfunn som Koranen eller Muhammed er for en muslim. Uten at jeg skal gå god for en slik påstand, er det interessant å se nærmere på om en slik påstand kan noe for seg. Få er uenige om at ytringsfriheten er en viktig verdi, likevel kan man problematisere hvor opphøyd denne har blitt i et samfunn som vårt.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg med tittelen "ytringsfrihetsfundamentalistene" og har ikke tenkt å gjenta alt jeg skriv der. Poenget var at ikke alt kan forsvares i ytringsfrihetens navn. Ytringsfriheten kan ikke slå ihjel andre viktige verdier. Ytringsfriheten som sekulært dogme kan ikke stå alene. Den må stå sammen med andre verdier, som respekt, toleranse og raushet,

Poenget med dette innlegget, er noe mer. For det kan virke som ytringsfriheten ikke bare blir sett på som verdien med stor V, men også som løsningen med stor L. Vårt samfunn synes å tro på at alt kan uttrykkes med ord, at man kan få utløp for alt med ord og at ord er veien til å finne løsninger på alle konflikter. For hva er alternativet? Krig, konflikt, maktbruk? Det er ikke til å undres over at vi setter våre lit til ordene, når vi har sett hva slike virkemidler har ført til gjennom historien. For har vi noe annet enn ord å bringe til bords?

Helt siden antikken har ordet og retorikken blitt framhevet som det ypperste av menneskelig kvalitet. Da antikkens idealer ble gjenoppdaget i renessansen og seinere i opplysningstida, ble dette forsterket. Vår del av verden produserte erklæringer, grunnlover, fulle av ord som skulle regulere samfunn. Vi er takknemlige for alt dette. Men helt siden da har Vesten vært i utakt med resten av verden, og med den globaliseringen som har eskalert, kommer dette enda tydeligere fram. Vår verbalkultur, vår ytringskultur kommer i kontrast med andre kulturer, der andre verdier er vel så viktige. I antikken ble de som ikke deltok i politikk kalt for idioter. I vår tid er idiotene de som ikke behersker ordet.

La meg ta noen kjente eksempler fra dagens virkelighet. Alle forsøk på forhandlinger, møter og taler har mislykkes i borgerkrigen i Syria, og krigen og bombingen fortsetter. Islamister bruker handling for å få oppmerksomhet, ikke ord. For ordene er vestens virkemiddel. Russland dyrker den sterke mann, handlingens mann, som knebler ytringsfriheten og annektere en del av et annet land, Krim-halvøya i Ukraina med å bruke makt. Men ikke bare i møte med ikke-vestlige fenomener er dette synlig. Donald Trump vinner fram som presidentkandidat i USA, selv om han motsier seg selv i det meste, og uttrykker seg klønete og usammenhengende. Handling, ikke ord, er det landet trenger, blir det hevdet.  Og når Storbritannia stemmer for å melde seg ut av EU, blir det tolket som vanlige folks opprør mot den verbale eliten. For folk er lei av fine ord uten handling også i Vest-Europa.

En av utfordringene med et samfunn som vårt, er at det favoriserer de som har ordet i sin makt, og diskvalifiserer de som ikke har det. Man tenker at alle kan få utløp for hva det skulle være med å bruke ord. Og bare ordene er en allmenn akseptert måte å gjøre det på. De som kan bruke ord, skriver gode innlegg i avisene, velformulerte blogginnlegg, eller blir politikere. De som ikke har ordet i sin makt, skriver grove og sinte kommentarer i kommentarfelt og på Facebook. De driver med terror og vold. De kriger mot folk med andre meninger og andre verdier.

Med andre ord: De som behersker ordet, kan uttrykke seg gjennom ordet. De kan få utløp for det de mener, føler og trenger på den måten. Gjennom å beherske ordet blir man respektert og elsket. Som Kong Harald. Eller president Obama. Eller Per Fugelli. Men hva med de som ikke opplever at de blir hørt eller respektert fordi de ikke mestrer den retoriske kunsten? Finnes det en måte samfunnet kan lytte til dem også på? Eller er løsningen alltid mer kunnskap, mer utdanning, mer ytringfrihet? Er vi sikker på at det er nok?

Der religiøse mennesket er kanskje det mest utsatte i så måte. I alle religioner har riktignok ordet og bruken av det en sentral rolle. Jesus var for eksempel mer enn noe annet Ordets mann, det fins ingen kjente eksempler på at han brukte vold eller oppfordret til vold. Verken han eller Luther oppfordret til væpnet opprør mot undertrykkere. Men sentral i alle religioner er kampen mot løgnen og vranglæren, altså ord man ikke aksepterer. Derfor har religiøse mennesker sjelden vært blant forkjempere for ytringfriheten. Man har vanskelig for å akseptere angrep på sin religion, om de er aldri så verbale. Og i vår tid, der religiøse mennesker, slett ikke alltid er de som behersker ordet best, ser vi at religiøse velger å kjempe på andre måter enn med ord. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft, sier Paulus. Det skal ikke så mye til for at noen tolker dette som kamp, vold, krig.

Utviklingen ser ut til å gå mot at flere ser ytringskulturens tilkortkommenhet. Og da tenker jeg ikke på ytringsfriheten som en sentral verdi, men troen på at ytringsfriheten kan løse alle problemer. At alle ting kan ordnes ved å finne og bruke de rette ordene. Vi hører stadig flere som uttrykker misnøye med den verbale ytringskulturen vi har. Vi har fått ord som "ordgyter" og "tåkefyrste". "Hykler"
er enda verre, altså en som ikke lever som man sier. Ordets makt er utfordra fra mange hold, er ytringskulturen på hell?

Tida og kulturen: #2 Tilgjengelighetskulturen

Rektoren på skolen jeg jobber på ga avgangselevene det samme budskapet i år som han gjorde i fjor: Koble av fra online-kulturen. Det er vel liten tvil om at tida vår er preget av en slik online-kultur, der mye handler om å være "på" slik at man både er tilgjengelig når noen vil si en noe, og ikke minst å være tilgjengelig slik at man ikke går glipp av noe. Ikke bare skal man få det med seg, men helst registrere det i det øyeblikket det skjer. Det handler om "nå" og øyeblikkene blir fortere historie enn noen gang før. Den stadig raskere teknologiske utviklingen  forsterker denne kulturen. Vi kan alltid være tilgjengelige og vi kan alltid få med oss hva som skjer. Denne bloggen har jo egentlig aldri blitt skrevet "fra setra", men det hadde vært fullt mulig å gjøre det, mobildekningen er faktisk bedre der enn hjemme. Markedet har selvsagt omfavnet denne kulturen, og konkurrerer om å tilby oss det raskeste og beste, med den beste dekningen og den beste kapasiteten. Alt for å gjøre oss tilgjengelig. ikke minst for seg selv, for de som vil selge oss denne ideen, denne kulturen. Du må ha en telefon som forstår deg, forteller reklamen oss.

Når et slikt fokus så totalt preger tida vi lever i, kommer det selvsagt en voldsom motreaksjon, utilgjengelighetskulturen. Man blir, eller framstiller seg selv som, lei av å hele tida være tilgjengelig, lei av mas og tidsklemme. Man plasserer seg selv inn i forventningen om den travle, stressa og uunnværlige. Man kobler ut alt sammen, slår det av, drar ut i ødemarka og er utilgjengelig. Helt til man blir desperat etter å være tilgjengelig igjen.  TV2 tok dette moderne mennesket på kornet i serien "Hæsjtægg" der en ung mann skal leve i pakt med naturen, være det han kaller en "naturlig mann", klare seg selv og leve av det naturen gir. Han liker å framstille det som om det er det livet han elsker, men det viser seg fort at han egentlig hater det, og bare sier slikt for å gjøre seg interessant. Derfor klenger han seg på alle han måtte møte der ute i skogen, og blir desperat for å få dekning på mobilen slik at han kan sjekke hvor mange bursdagshilsener han har fått på Facebook.

Noe av det samme ser vi i Ninette Karlsen i Sigrid Bonde Tusviks figur fra Torsdag kveld fra Nydalen, som har voldsomme problemer i livet sitt, men i oppdateringene hun legger ut på Facebook, er alltid alt helt topp. Online-kulturen dyrker det ekstraordinære og positive, det originale og det spektakulære. Noen går helt den andre veien og skriver oppdateringer for å få sympati fra andre om hvor vondt de har det. Uansett fungerer det sånn at man skal gjøre seg seg interessant, salgbar. Man gjør seg selv tilgjengelig eller utilgjengelig med den samme hensikten: man vil ha bekreftelse.

Behovet for å bli sett, å få bekreftelse er selvsagt ikke et fenomen som kom med online-kulturen. Det ligger dypt i oss alle. Men jeg tror det blir forsterket. Der blir enda mer synlig hvem som blir bekreftet og hvem som ikke blir det. Fordi vi er mye mer tilgjengelig både for bekreftelsen og mangelen på denne. Jeg husker en av dem jeg gikk på bibelskole med. Han likte å skryte over sine nye mobiltelefoner og andre duppeditter som skulle vise hvor lett det var å få tak i ham. Det triste var jo at nesten ingen faktisk tok kontakt. Og det at han var så tilgjengelig gjorde det enda mer synlig. Selv har jeg nok brukt den motsatte strategien, gjort meg utilgjengelig, Ikke bare fordi jeg ville være det, men også for å kamuflere ønsket om at flere kunne ta kontakt og gi meg den bekreftelsen jeg trengte.

Et annet grunnleggende trekk ved denne kulturen, er frykten for gå glipp av noe. Også den ligger i de fleste av oss. Ønsket om å leve fullt ut, være inkludert i det som skjer, å registrere og bli registrert. I den perioden jeg var en del av den karismatiske kristenfamilien, handlet det ofte om å "være med på det Gud gjør i dag" og ikke gå glipp av hans plan eller hans vilje. Det kunne være ganske krevende når det kom bølge etter bølge som alle ga seg ut for å representere "det Gud gjør i dag". Da jeg vokste opp var det å gå glipp av noe en dyd. Man skulle helst være med på minst mulig av det som skjedde "i verden" slik at man ikke syndet. Å gå glipp av mye var positivt, for det var så mye mer å få hos Jesus og menigheten.

Midt i denne tilgjengelighetskulturen lever også jeg. Midt mellom ønsket om å være tilgjengelig og utilgjengelig. Med frykten for å gå glipp av. Kanskje er det en del av den mye omtalte førtiårskrisa der man ser ungdommen forsvinne og man innser at man er midt i livet. Kanskje er det nettopp da man opplever denne frykten sterkest, frykten for å gå glipp av livet.

Tida og kulturen: #3 Tilpasningskulturen

Bilde fra frifagbevegelse.no

Det er et veldig igjenkjennbart trekk med tida vi lever i: Vi tilpasser oss i stadig mindre grad til samfunnet, og forventer i stadig større grad at samfunnet skal tilpasse seg individet. Tilpassa opplæring har vært det store mantraet hele tiden jeg har jobbet som lærer. Vi tilpasser tro og religion, slik at den passer best slik vi vil ha det. Hele hverdagen vår blir tilpasset til våre egne behov. For å nevne noe.

La meg ta noen typiske eksempler. I arbeidslivet har stadig flere sikret seg fleksibel arbeidstid. Man har hjemmekontor for å slippe å dra på jobben. Man "jobber inn" fredagen slik at man kan dra på hytta i stedet for å dra på jobben på fredag. Utlendinger undrer seg stadig over at så få nordmenn er på jobb denne dagen. Inneklemte dager, som fredagen etter Kristi Himmelfartsdag, er det snart ingen som jobber. Da tar man langhelg. Det blir også stadig mer vanlig at det ikke bare er skolene som har høstferie og vinterferie, og ropene blir stadig høyere om at også denne bør bli fleksibel, slik at man ta den ut når det passer den enkelte best.

I kirke og menighetsliv blir troen tilpasset tida. Slik har det jo for såvidt på sett og vis alltid vært, men er det ikke mer typisk i vår tid enn før?  Dogmer eller praksiser som ikke passer oss, finner vi en måte å forklare på som gjør at vi slipper å forholde oss til dem. Samtidig vektlegges at man skal ha plass til flere tolkinger og sannheter, som gjør at man ikke krenker den enkeltes trosfrihet eller tolkingsfrihet. Hva som kjennetegner den ekte religionsutøvelsen er i større grad opp til individet selv, den er tilpasset det personlige behov eller ønske. Mennesket er ikke til for sabbaten, men sabbaten for mennesket, sa Jesus. Var det dette han mente?

I det politiske livet ser vi det samme. Oppgavene til politikerne er i mindre grad å fastsette regler og i større grad å fjerne alt som er til hinder for individets handlefrihet. Dette har jo vært typisk for høyresida, nå er det typisk for alle. Det er jo også litt interessant at det mest konservative av alle parti, nemlig KRF, er de som roper høyest om valgfriheten til individet og familien, for eksempel i diskusjonen om kontantstøtte. Sekulariseringen er for de fleste et gode vi ikke vil være foruten. For det er ingen som ønsker seg tilbake til den tida der staten, kongen eller Gud skulle styre hva vi skulle se, høre og gjøre. Men i vår tid er denne voldsomme troen på individets ubegrensede autonome autoritet og ufeilbarlighet nesten like dogmatisk. Men man er forunderlig naiv til hvilken rolle "den usynlige hånda" til markedskreftene spiller.

Vi ser det også i mediehverdagen. Tilbudet er jo enormt stort etterhvert, men det holder ikke at man har så store valgmuligheter for hva man vil se og høre. Man må også velge når man vil se det. Dermed kommer tjenester som Netflix og lignende. Så i stedet for at man må vente en uke på å se neste episode av tv-serien man følger med på, kan man se hele serien med en gang. Eller så blir en ny episode lagt ut på mandag, så kan man se den når man vil.

For meg som jobber i skolen, er denne utviklingen veldig godt synlig i hverdagen på mange områder. En ting er at elever som er "hekta" på en tv-serie bruker første time mandag på å se den nye episoden på laptopen sin, i stedet for å følge med i timen. Det som er mer påtakelig er at den voldsomme respekten for andres syn og frihet, gjør at de gode diskusjonene om viktige religiøse, etiske og politiske spørsmål er nærmest fraværende. For å si til andre at de tar feil, eller at mitt argument er bedre enn ditt er nærmest politisk ukorrekt. Og ukorrekt i tida. For man vil ikke støte noen. Eller provosere noen. For hva har jeg med å mene noe om dine sannheter. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig.....Og dersom man  faktisk har en avvikende mening, må denne rundes av og pakkes godt inn, slik at den ikke kan oppfattes som provoserende. For å engasjere elevene politisk må man røre ved deres egen individuelle frihet.

For noen uker siden valgte flere elever å engasjere seg politisk og gå i demonstrasjonstog i stedet for å gå på skolen. Egentlig skulle man vel ønske slikt velkommen, endelig litt politisk engasjement. Men hva var saken? Jo, man protesterte mot kravet om at elevene må følge undervisningen for å få karakter i et fag. Dersom fraværet kom over 10%, skulle de ikke få det. Det vil si det udokumenterte fraværet. Med andre ord: Man demonstrerte for retten til å få karakter selv om man var borte uten å være syk. For eksempel på grunn av kjærlighetssorg. For det er som kjent ikke en diagnose man får legeerklæring av. Kunnskapsministeren, som fremmet forslaget, argumenterte med at man ikke kan forvente den type tilpasning når man kommer ut i arbeidslivet. Et godt argument, skulle man tro. Men det spørs jo det også da, om ikke arbeidslivet også må tilpasse seg til denne type behov. Eller kanskje er det slik allerede?

Så er det kanskje litt ironisk når man roper høyt om hvordan våre nye landsmenn må tilpasse seg samfunnet man kommer til, lære språk, få seg jobb, sette seg inn i kulturen vår. Mens vi selv i stadig større grad forventer det motsatte. At samfunnet skal tilpasse seg oss.

Drømmen om Kurdistan

For et par uker siden ble det klart at Norge sender soldater til Midtøsten for å trene lokale styker i kampen mot den såkalte islamske staten, IS. Selvsagt er dette kontroversielt og det mye man kunne sagt om det. Uansett er alle enige om at vi i fellesskap må bekjempe ekstremismen som IS står for. Problemet er at det har vært umulig å finne noen "good guy" i Syria. Mange av gruppene som kejmper mot IS, er preget av den samme ekstremismen. Regjeringen i Syria er heller ikke noe man vil støtte. De har tross alt bombet i hjel store deler av sin egen befolkning. Samtidig er det en gruppe som skiller seg ut: Kurderne. Selv om den norske regjeringen ikke konkret vil ut med hvem det er man skal trene, er det nærliggende å tro at vi vil støtte de samme gruppene som USA støtter, og som står fremst i kampen mot IS, i alle fall i nordområdene.

Kurderne er det største folkeslaget i verden som ikke har sin egen stat. Kampen for et fritt og uavhengig Kurdistan har vært en drøm som har levd i århundrer. Kampen har likevel manglet den avgjørende støtten internasjonalt til å kunne bli en realitet. Kurderne bor i dag konsentrert i tre ulike stater, Syria, Tyrkia og Irak, og ingen av disse statene har vært villige til høre på kurdernes drømmer. Etterhvert har kurderne senket sine krav om en egen stat, og heller gått inn for mer selvstyre innenfor de statene de bor i. I Irak har de fått det, konkretisert ved en avtale fra 2006. I Syria kan det fort bli en realitet, når den grusomme krigen en gang tar slutt. I Tyrkia ser dette målet fjernere ut enn noen sinne.

Selv om de store internasjonale aktørene ikke har støttet en kurdisk stat, har et land som Israel uttrykt at de støtter dette. Etter at kurderne fikk utvidet selvstyre i nord-Irak, har dette området vist seg å bli et demokratisk unntak blant alle diktaturstyrene i det muslimske Midtøsten. Kurderne har vist at også i muslimske land, kan demokratiet og religionsfriheten fungere. Kanskje ikke rart at Israel støtter noe som gjør at de ikke lenger er det eneste fungerende demokratiet i dette området.

De såkalte Peshmerga-styrkene, de kurdiske militære, er de som har fått mest vestlig sympati i kampen sin mot IS. Men folk fra vesten som reiser ned for å slutte seg til IS, risikerer straffeforfølgelse, blir vestlige kurdere som reiser dit for å støtte Peshmerga, støttet og oppmuntret. TV2 viste blant annet en dokumentar om en slik mann i fjor. USA støtter styrkene med trening og flyvåpen. Resultatet har blitt at Peshmerga har drevet IS ut av flere områder, selv om kampen fortsetter. Det har også vakt oppmerksomhet at et muslimsk folkeslag som kurderne, bruker kvinner som soldater. Noe som er en vederstyggelighet for IS, spesielt som de skulle blir drept av en slik.

Samtidig er det ikke bare lett å si at kurderne er den gode i denne konflikten. Vi kjenner til "vår egen" Mullah Krekar som er en kurdisk islamist med støtte i alle fall fra noen av sine egne. I Tyrkia er bildet spesielt sammensatt. Tyrkerne har brukt krigen mot IS som et påskudd til å angripe også kurdiske mål. Den kurdiske selvstendighetskampen i Tyrkia har vært spesielt brutal, på begge sider. De siste månedene har vi sett at tyrkerne har gått til mer eller mindre vilkårlige angrep på kurdiske mål. Kurdernes organisasjoner er stemplet som terrorister og legitime mål. Blant vanlige tyrkere har den kurdiske frigjøringskampen lite forståelse. Jeg husker for noen år siden da vi hadde besøk av noen tyrkiske lærere på skolen jeg jobbet på. En av våre lærere fortalte at vi hadde flere elever fra Kurdistan på skolen vår. Smilet til den enste tyrkeren som snakket engelsk, stivnet fort, og han erklærte at det ikke fantes noe Kurdistan.

Bildet øverst i innlegget viser den 24 år gamle Seher Çağla Demir. Når jeg tenker på terrorister, ser jeg for meg ubarberte unge menn med arabisk utseende som ikke ser ut til å ha sovet på en stund. Men terrorismens ansikt ser også slik ut. Demir sprengte seg selv i luften og tok med seg et tredvetalls andre i Ankara i mars. Som en reaksjon på de tyrkiske myndighetene sine angrep på kurdiske byer. Dermed ga hun tyrkerne et argument som ingen i det internasjonale samfunnet kan motsi: Kampen mot kurderne er en kamp mot terrorisme.

Så fortsetter søken etter det gode eller den gode i kampen mot grusomheten. Og mens Norge og andre land ikke lenger kan vente på at man finner det man søker, bestemmer man seg for å prøve å skape det gode selv. Med å sende soldater. Skulle ønske jeg var mer optimistisk i forhold til hvordan det vil gå.

Kilder:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/tyrkia/denne-kvinnen-24-skal-ha-vaert-selvmordsbomber-i-ankara/a/23641103/

http://www.vg.no/nyheter/meninger/irak/kurderes-kamp-for-en-nasjon/a/23273170/
http://www.dagsavisen.no/verden/ny-motgang-for-folk-uten-stat-1.703965