Sykkel-VM og folkefest i Bergen

Italia rundt

Da er vi klar. Rittet begynner visst på fredag i år, i Nederland av en eller annen grunn. Selv er jeg mer tilhenger av at giroen kjøres i Italia og kun det. Men la gå. Veldig bra at de i alle fall har droppet det meningsløse lagtemporittet. Dermed vil den beste syklisten vinne. Kanskje. Det er klart for vårens vakreste eventyr. Årets viktigste sykkelritt. Mais store høydepunkt.

Årets løype ser ut til å være en klassisk giroløype, med både flate og bratte utfordringer, med flere tempokilometer enn det pleier å være. De største klassikerne blant fjellene er borte i år, noe som sikkert kan gjøre rittet mer uforutsigbart.

Nå har jeg ikke fulgt med så godt på sesongen i år, så eventuelle dark horses til dette får andre finne. Favoritt er utvilsomt Vincenzo Nibali fra Astana Skulle ikke være nødvendig å si mer om mannen, han har bevist sin kapasitet ved å vinne alle treukersrittene. Den nærmeste rivalen vil ventelig bli Skys Mikel Landa. Mannen tok et trinn opp på karrierestigen i fjor, og kunne fort vunnet hele greia. Det ser ut som han har nivået inne også i år, selv om sesongen hans kom sent i gang. Han er kanskje ikke like skarp som i fjor, men pallen bør være innen rekkevidde.Alejandre Valverde debuterer i giroen, og vil ventelig markere seg. Men det kan godt tenkes at den gamle doperen vil erfare at det er forskjell på de italienske fjellene og de spanske. Bak disse tre vil ventelig Rigoberto Uran komme topp fem, som han pleier. Spennende blir det å se om Juan Chaves og Tom Dumoulin kan gjenta de imponerende prestasjonene fra vueltaen i fjor. Så er det sikkert en masse andre som vil kjempe om plassene fra 6 til 15. Selv er jeg litt spent på omTim Wellens har planer om å vise GT-kompetanse.

Det norske innslaget er Vegard Stake Laengen, som ventelig vil markere seg med å gå i et par-tre mislykkede utbrudd, slik som han pleier.

Spurtetapper har vi også. Verdens beste spurter, Marcel Kittel, vil få konkurranse av Elia Viviani, Andre Greipel og stjerneskuddet Caleb Ewan. Milan-Sanremo-vinner Arnaud Demare vil ventelig også prøve å vinne en etappe, samt et kobbel av middels gode italienske spurtere.

For italienerne er jo rittet selvsagt ekstra viktig. De mangler vel enerne i rittet, med unntak av Nibali. Diego Ulissi har vel ikke fulgt opp forventingene fra før dopingutestengelsen. Gamlingene Pillippo Pozzato og Damiano Cunego er fortsatt med, uten at mange forventer noe av dem. De vil kanskje håpe at Davide Formolo fortsetter framgangen og at Giovanni Visconti kan skaffe landet en etappeseier.

Hva med de unge stjerneskuddene? Er vel ingen som skiller seg ut som noen topp ti-kandidater, men procycling.no har listet opp noen man kan legge merke til.

Så, da vet du hva du skal gjøre mellom kl 3 og 6 de neste ettermiddagene. God fornøyelse!

En hyllest til Cadel Evans

Med 3. plass i hjemmerittet Tour Down Under avslutter en av 2000-tallets største syklister karrieren sin. Cadel Evans har vært en syklist som har klart å hevde seg både i mange av de store klaissikerne og de store treukersrittene. Høydepunktene var utvilsomt VM-seieren i 2009 og sammenlagtseieren i Tour de France i 2011. Dagens resultat viser at det er en syklist som gir seg, om ikke på topp, så i alle fall mens han fremdeles har saft i beina. Personlig vil jeg savne syklisten Evans, fordi han på mange måter representerer tiden jeg selv har fulgt med i skkelsirkuset og alt det jeg elsker med sporten.

Høsten 2001 fikk jeg min første lærerjobb, og flyttet til en leilighet der jeg for første gang kunne se på Eurosport. Da var det jeg først ordentlig ble klar over at sykling handlet om mer enn Tour de France og VM. Jeg fulgte med litt på Spania rundt den høsten, og noen av vårklassikerne, men Giro d' Italia 2002 var det første treukersrittet jeg virkelig fikk med meg. Det var også rittet der Evans fikk sitt definitive gjennombrudd. Bakgrunnen var at Evans, som kjørte for Mapei-laget, den gang verdens beste lag, egentlig skulle være hjelperytter for Stefano Garzelli, som hadde vunnet giroen to år tidligere. Garzelli tok den rosa ledertrøyen, men avla positiv dopingprøve, og ble kastet ut av rittet. Det samme skjedde med den nye lederen, Gilberto Simoni, og trøya ble overtatt av Francesco Casagrande. Og jammen ble også Casagrande kastet ut, for å ha slått ned en medsyklist. Evans, som alltid hadde sin største styrke i temporittene, satt plutselig med den rosa ledertrøya etter en av tempoetappene. Dagen etter ble vi vitne til en historisk sprekk, Evans gikk helt tom og tapte massevis av minutter til de andre. Kampen om rosa var over, men Evans' karriere var såvidt i gang.

Året etter gikk Evans til det tyske Telekom-laget, noe som ikke ble noen suksess. Evans fant ikke formen, og ble heller ikke satset på i et lag med mange store stjerner. Man kan jo forestille seg at doping kan ha hatt noe med det å gjøre. At dopingen i Telekom var systematisk, er godt dokumentert, og at mangelen på tillit fra laget kan ha sammenheng med manglende vilje til å delta i dopingregimet, er ikke usannsynlig.  Selv om også Evans skal ha jobbet med den beryktede Dr Ferrari i begynnelsen av karrièren, er Evans er en av de få av de store syklistene de siste 15 årene som ikke har blitt avslørt eller koblet direkte til doping. En annen syklist, Tom Boonen, sa under TDF et år at Evans kanskje var den eneste av sammenlagtrytterne som ikke var dopet.

Redningen for australieren ble å komme til det belgiske Lotto-laget i 2005. Laget hadde ikke noen stor sammenlagtstjerne, så Evans fikk kjøre for egne sjanser. Her ble han lagkamerat med landsmannen Robbie McEwen. Situasjonen var egentlig ganske lik for begge. De fikk ikke all verdens støtte fra laget verken i spurtene eller i fjellet, men de klarte seg godt selv. Karrièren til Evans har i det store og hele handlet mye om å klare seg selv. Man kan jo bare gjette hvor mye mer Evans hadde klart å vinne med backing fra et samlet lag. Samtidig har nok Evans vært en einstøing som har trivdes i eget selskap, og han har kanskje ikke bare vært lett å jobbe med.

Etterhvert som Evans' prestasjoner ble bedre og bedre, skaffet også laget stjerner som skulle være hjelpryttere for ham. Det beste eksempelet er vel Jaroslav Popovitsj, som ble hentet til Lotto-laget fra Discovery i 2008. Det hele ble en fiasko. Det skal vel ikke mye fantasi til for å mistenke at tilgangen på dopingmidler ikke var så lett som i laget til Johan Bryunell. Året etter var Popovitsj tilbake hos Bruynell i Astana-laget. Like mislykket var signeringen av Daniel Moreno i 2010.

Evans så lenge ut til å bli en typisk nesten-rytter, som presterte godt, men som aldri fikk den store seieren. Derfor var det så populært da Evans ble verdensmester i 2009. Dette markerte også fødselen for en ny Evans. Tidligere var han kjent som en defensiv rytter som profiterte på tempoegenskapene sine. Nå ble han mer offensiv, tok flere sjanser. Og dermed også mye mer populær. Han begynte å vinne mer. Fleche-Wallonne, Tirreno-Adriatico, Romandiet rundt. Den største seieren kom likevel i 2011, sammenlagtseieren i Tour de France.

Spesielt i Tour de France hadde det blitt mye nesten for Evans. Jeg har jo tidligere skrevet om TDF i 2010, et av de beste innleggene jeg har skrevet på denne bloggen, synes jeg selv i alle fall. Han hadde vært på pallen og flere ganger blitt topp ti. men aldri klart å nå til topps. Den største konkurrenten i 2011 var luxemburgeren Andy Schleck. På kongetappen dro Schleck til og fikk flere minutters forsprang på Evans og de andre, og sjansen til å vinne så ut til å svinne for Evans nok en gang. Laget var heller ikke sterkt nok til å hjelpe til med å hente inn Schleck. Da tok Evans ansvaret selv. Han la seg i front oppover fjellsidne, og fikk ikke hjelp av noen. Evans tok inn flere minutter på Schleck, men klarte ikke å hente han inn. Etappen til Chevalier viser noe av hva slags rytter Evans har vært. Den utrettelige kjempen som biter tennene sammen og kjemper en ensom kamp for å minimere tapene sine, selv om sjansen for å lykkes er små. Han lå fortsatt et stykke bak før den avsluttende tempoetappen. Der viste Evans seg som suveren, og en hel sykkelverden unnet Evans endelig å stå på toppen i verdens største sykkelritt.

Siden 2011 har ikke seirene kommet like hyppig. Det handler om skader, punkteringer på avgjørende tidspunkt, sykdom og uflaks. Men dagens tredjeplass viser at han har holdt nivået helt inn. Når vi ser de siste femten årene i perspektiv, med alle skandalene, avsløringene, ryktene og utestengningene, er det kanskje ikke helt feil å kåre Cadel Evans til 2000-tallets største sykkelrytter.

Die Mannschaft - noen tanker etter VM

I skrivende stund spilles bronsefinalen i Brasil. To skuffede lag håper på et resultat som kan lindre skuffelsen noe. Akkurat nå leder Nederland 2-0 og det ser ut til at den brasilianske kollapsen bare fortsetter. Tidlig i mesterskapet ble det jo ropt høyt om at dette var det beste VM som noengang har blitt spilt. Siden har åpent, offensivt og lekent spill blitt erstattet med den sedvanlige forsiktigheten vi alltid ser når det kommer til kvartfinale og semifinale. Nederland er kanskje det fremste eksempelet. Suveren kontringsfotball knuste den regjerende verdensmesteren Spania med fire mål i deres første kamp. I kvartfinalen og semifinalen scoret de ikke i det hele tatt. Så kan det likevel hende at det har vært det beste mesterskapet. Men det viser seg at motet avtar når risikoen øker. Og jeg konstaterer at tre av fire semifinalelag stor sett har fulgt den samme oppskriften: Hold tett bakover og sett din lit til at den store stjernespilleren skal ordne biffen. For et av dem har det til og med bært helt til finalen.

Det er rart det der med stjernespilleren. Mannen som kan gjøre ting på egen hånd. Som nesten kan være et lag alene. Som står fram og avgjør de jevne kampene. Som er den som blir den berømte tunga på vektskåla. Men stjernespilleren kan også være den som avslører sitt eget lag. Den dagen har har en dårlig dag. Den dagen han er skadet. Den dagen han blir markert ut av motstanderen. Et lag som blir avhengig v stjernen sin, fungerer ofte dårlig både med og uten denne spilleren. Norge spilte bedre uten John Carew da han var aktiv. Men vant mer da han var med, fordi han hadde det lille ekstra. Selv spilte jeg på lag med en som senere spilte på det øverste nivået i Norge. Men som lag var vi bedre uten han.

Det første VM i fotball hvor jeg fulgte med på alt, var i 1990 i Italia. Jeg hadde albumet med klistremerker sammen med søstera mi. Jeg kunne navnet på alle spillerne i troppene til Italia og England. Med nummer og klubb (tror faktisk jeg husker dem enda). Etterpå ble mesterskapet karakterisert som kjedelig og defensivt, men for meg var det stor stas å se de beste utfolde seg på den største arenaen. Og at England gikk helt til semien. Det ble mange 1-0 og 1-1-kamper, men for meg var likevel fotballen og spenningen stor, også fordi vi fikk se på helt uten kommentatorer (NRK-journalistene streiket, slik de alltid truer med å gjøre under fotball-VM) Parallellene til årets VM er påfallende. Ikke minst fordi de to samme lagene møtes i finalen. Tyskland og Argentina. Men også fordi det argentinske laget er påfallende likt. Det handler om et defensivt orientert, kynisk lag med en stor stjernespiller som ordner det meste. Maradona da, Messi nå.

For meg var Argentina et av de lagene jeg var mest spent på i år. Argentina under Jose Pekerman for åtte år siden var lekende, pasningssikkert og offensivt. Med Riquelme som maestro på midtbanen, mannen som alltid fant kreative pasningsalternativer. Dessverre røyk de for tidlig ut, slik som det dessverre ofte er. Det er som regel ikke lagene vi elsker som vinner VM. Defensivt på midtbanen regjerte Cambiasso, som scoret det vakreste målet jeg noen gang har sett. På samme sted på midtbanen i år, styrer Mascherano. Som aldri taper en tackling, men som heller aldri scoret et mål. Det er kanskje den beste måten å skildre forskjellen på. For årets utgave har skuffet meg. De har spilt kjedelig, profilløst og planløst. I den grad man har hatt en plan, har det vært å gi ballen til Messi og håpe på det beste. Men bevares, det har ført dem til finalen.

De møter altså Tyskland. Akkurat som i 1990. Dengang var Tyskland kjent som en maskin, og spillestilen nedsettende karakterisert som maskinfotball. De var ikke veldig kjedelige og defensive, som Argentina. Men de evnet ikke å begeistre heller. Man ble ikke veldig forelsket i spillere som Matthäus og Völler. Men de var gode og vant fortjent. Uten at de vant så mange hjerter. Mange lever i forvillelsen av at tyskerne fortsatt er som da. Blant annet var det en ellevårig (!) ekspert på Sommeråpent på NRK som hevdet det. Men Tyskland anno 2014 er noe helt annet.

Helt siden 1990-helten Jürgen Klinsmann (som heller ikke var altfor populær siden han sjelden gikk av veien for å filme seg til det ene og det andre) overtok det tyske landslaget, har det vært noe helt annet. Plutselig var det et lag med framdrift. Offensivt. Kreativt. Morsomt. Etter at assistenten Joachim Löw tok over, har utviklingen fortsatt. I semifinalen mot Brasil slo laget ut i full blomst. Og spilte en fotball som begeistrer.

For meg vil det være en katastrofe, om man kan bruke et slikt ord om fotball, om ikke Tyskland vinner i morgen. En argentinsk seier vil være nok en seier for den kyniske fotballen. For troen på stjernens betydning på bekostning av laget. Også tyskerne har stjerner, bevares. Toni Kroos og Thomas Müller har vært blant mesterskapets beste. Men det handler ikke om det. Tyskerne har brukt forskjellig spillere hver gang. Sentrale spillere har spilt i forskjellig posisjoner. uten at laget har blitt svekket. Fordi det ikke handler om enkeltspilleres dagsform eller evne til å komme seg fri fra oppasserne sine. Det handler om lagets evne til å spille som et lag. Uansett hvem som byttes inn eller ut. Det er slik fotball skal være. Det er det fotball er. Et lagspill.

Argentineren Pekerman med sin jubelfotball er nå trener for Colombia. Som var et av mesterskapets store overraskelseslag. Men også de måtte gi tapt for kynismen. Kanskje ble de også for avhengig av sin stjernespiller Rodriguez, som ble tacklet ut av kvartfinalen mot Brasil. Et av de mange bildene som har florert på Facebook, har vært illustrasjoner med tre av semifinalistene med titler som "Argentina have Messi, Brasil have Neymar, Holland have Robben" For det er liten tvil om at alle disse lagene er sammensatt av en mengde gråspraglete middelmådigheter. Pluss en stjernespiller. Et godt bilde er jo hvordan det gikk med Brasil uten Neymar. Konklusjonen blir uansett: "Germany have a team". Die Mannschaft.

Ein hyllest til Magne Hoseth

Eg har jo skrive ein del innlegg om dustete og barnslige idrettsfolk  med ein skiløpar frå Trøndelag som det beste eksempelet. Men heldigvis fins det idrettsfolk som kan overraske positivt, ikkje berre med sine prestasjonar, men også med det dei seier. I dag er det Magne Hoseth det handlar om.

Då den 18-årige nordmøringen slo gjennom med eit brak og sende lille Molde til Champions League i 1999, var vel grunnlaget lagt for eit ego som var i største laget for Averøya, og for Molde og. Det vart ikkje betre av at mannen elska å kle seg med dyre designerkle og uttale seg med ganske stor sjølvtillit  Landslagsplass, proffkontrakt i Danmark og kjendisstatus var dei neste stega på vegen mot himmelen.

Men så skjedde det noko. Mannen spelte dårlige landskampar, mista plassen på laget, kom heim til Noreg og etterkvart heim til Molde igjen. Og i denne prosessen framstod Magne Hosteh som ein ny mann som hadde mykje viktig å seie. Farmleis med ein fantastisk skudd- og pasningsfot som overgikk dei fleste. Men like mykje som ein talsmann, eit forbilde. Som hadde sjølvironi. Som viste storsinn. Og som turte ta bladet fra munnen og snakke om viktige ting.

Av TV2 sin mann Davy Wathne blei han hylla som ein fanebærer av Fair Play etter at han unnskyldte ein linjemann som dumma seg ut. Han tok eit betimelig oppgjør med hetsen som kvar veke blir slengt mot spelarane av stadig yngre tilskodarar. Han har engasjert seg mot mobbing også ellers. Stor sjølvironi og latter vart resultatet då han fortalde at han ikkje hadde oppfatta at motstandarlaget hadde fått ein mann utvist heilt i starten av ein kamp mot Brann. No sist stod han gråtande fram på tv etter toppkampen mot Rosenborg og fortalte om sin kreftsjuke kjæreste.

Kanskje var det hendelsen der Hoseth vart vitne til at ein tilskodar fall ned frå tribuna og døydde som skapte denne endringa hos Hoseth. I alle fall er eg glad for at vi har førebilete innanfor idretten og. Som er ein fantastisk fotballspelar. Og eit reflektert menneske. Med eit flott namn ;)

Helvete i nord

Atter en gang er det snart klart for "helvete i nord". For de fleste sykkelfans er dette et av sesongens definitive høydepunkt, både på grunn av den ekstreme belastningen dette rittet er, men også for oss nordmenn fordi vår kjære Thor Hushovd har gjort det bra her flere ganger og har uttalt at dette rittet "skal han vinne".

Mine minner fra rittet begynte i 2002 da jeg så en gammal og møkkete Johan Museuw kjøre solo inn på en berømte velodromen og vinne sin siste seier her. Med noen unntak har tiden etter Museuw handlet om to ryttere, Tom Boonen og Fabian Cancellara. Siden Tommeke må stå over på grunn av skade, må vi vel kunne si at vi sjelden har sett en større favoritt i dette rittet enn sveitseren Cancellara. Han har en kapasitet ingen andre er i nærheten av, og formen er glimrende, som han viste på søndag. Der viste også laget hans at de kan yte god support når det trengs. Med en normal løpsutvikling vinner Spartacus dette. Men i dette rittet er jo ikke alt like normalt.

Den konstante hamringen på brosteinen er en enorm belastning. Dessuten er risikoen for punkteringer mangedoblet. Vi har også sett at ristingen har fått styret til å løsne fra sykkelen. Ekstra utfordring blir det dersom været blir ille, noe som er ganske vanlig tidlig i april. Heldigvis for rytterne ser det ut til å bli oppholdsvær i år.

Cancellaras hovedutfordrere Boonen og Peter Sagan er ikke med på søndag. Folk som tidligere har hevdet seg godt i rittet som Fillipo Pozzatto og Juan Antonio Flecha, ser ut til å være ute av form. Det samme kan sies om Thor Hushovd. Ingen av dem skal likevel regnes bort. Thor, som ellers hadde en ødelagt sesong i fjor, kjørte faktisk ganske bra i dette rittet likevel. Vi har også med tre andre nordmenn. Blant disse er kanskje Gabriel Rasch vårt beste kort. Selv tror jeg rittet blir for hardt for Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen.

Belgia og Nederland har flust av ryttere som mestrer brosteinen. Av disse kan vi nevne Maarten Tjallingi, Sebastian Langeveld, Niki Terpstra, Johan van Summeren og Stijn Devolder. I tillegg ser franskmennene bedre ut enn på mange år. Sylvain Chavanel og Sebastien Turgot er blant de fremste favorittene. Sebastian Hinault har også gjort det godt her før.

I tillegg bør nok italienerne Luca Paolini og Daniel Oss, australienerne Matthew Hayman og Heinrich Haussler og amerikaneren Taylor Phinney nevnes. Det er mange om beinet. God fornøyelse :)

Holmøyskarrennet

Holmøyskarrennet har eg gått berre ein gong tidlegare, sjølv om ambisjonane har vore der fleire gonger. Då var eg vel 12-13 år, og turen gjekk frå Kroken i Markane og over fjellet til Nordsida. Det som var nytt i år, var at både start og mål var ved Vangen på Nordsida. Turen gjekk heller ikkje gjennom Holmøyskaret slik som før, berre opp til det. Det vil seie, konkurranseløypa som var ti kilometer lengre, gjorde det. men eg nøyde meg med turistløypa.

Turen i strålande sol var fantastisk for meg og dei 700 andre som gjekk. Blant dei var også naboen Jon, som har gått rennet kvart einaste år sidan første rennet i 1967. "Det gjekk betre enn forventa" sa han då vi kom i mål samtidig. Det gjorde det vel i grunnen for meg og, sjølv om eg var litt sliten etter dei 25 kilometrane. Eg er ikkje vant til så lange turar. Men det freista til gjentaking :)

Norske fiasko-trenere

Fotball nå. Vi har de siste årene fått fram en ny generasjon av fotballtrenere som kommer fra den suksessfulle generasjonen av spillere som hadde slik suksess på 90-tallet. Flere av dem var med på det fantastiske landslaget under Drillo. Felles for alle er at de har fått sparken som trenere. Og noen av dem opptil flere ganger. Status nå er at vi ikke har noen fotballtrenere av betydning i klubber utenfor Norge. Det er i grunn ganske spesielt, og forteller om en tilnærming til jobbene som har vært en totalt fiasko.

Folk som Kåre Ingebrigtsen, Frode Grodås og Ola By Rise tok raskt konsekvensen av at de fikk spraken som hovedtrener, og fant sin plass som assistenter for andre trenere. Stig Inge Bjørnebye forsvant fra trenerrollen etter sin fiasko i Start. Steinar Nilsen hadde suksess i Tromsø, men fikk sparken i Brann og fant ut at det var lettere å være "ekspert" på tv, slik som Mini Jakobsen. Kjetil Rekdal har hatt litt suksess, men har stort sett også fått sparken, mest på grunn av hans dårlige personalbehandling. Likevel har han fått nye jobber, nå sist i Vålerenga.

De trenere fra denne generasjonen som har fått mest oppmerksomhet er nok likevel trioen Martin Andresen, Henning Berg og Ståle Solbakken. Andresen ble lansert med brask og bram som den som skulle gjøre Vålerenga til en storklubb. Noen år seinere er klubben like middelmådig som den var da han tok over. Henning Berg fikk noe ut av lite i Lyn, men ingenting ut av mer i Lillestrøm og nå sist i Blackburn  Ståle Solbakken gjorde det skarpt i velstående København, men mislyktes med små midler i Køln og Wolverhampton.

Så kommer naturlig spørsmålet: Hvorfor går det så dårlig for de norske trenere? Og spesielt de som prøver seg i utlandet? Mye handler nok om penger. Det er mye lettere å lykkes dersom man har penger å bruke på de spillerne man vil ha. Det kunne Solbakken i København. Et poeng er også at man har fått for lite tid på seg. Men jeg tror også det finnes en annen viktig faktor.

Da den islandske "stjernen" Veigar Pall Gunnarson begynte å klage til pressen om at han fikk for lite spilletid i Vålerenga, fikk han beskjed av trener Martin Andresen at han burde glede seg "på vegne av den som ikledde rollen hans" på laget. Med andre ord handler det om en filosofi der den enkelte spiller på laget skal fylle definerte roller på et lag. Man tilpasser altså ikke spillet etter spillerne, men det blir opp til spillerne å fylle forhåndsdefinerte roller. Dette er langt fra Nils Arne Eggens godfotteori som handlet om å utnytte den enkelte spillers sterkeste sider.

Jeg tror det handlet mest om at de nevnte trenerne hadde en forhåndsfilosofi om hvordan spillet skulle være. Så prøvde man å finne spillere som kunne fylle disse rollene,  men som viste seg å enten ikke passe inn eller være gode nok. Og dersom man da ikke hadde muligheter til å kjøpe de spillerne man ville ha, gikk det som det måtte gå. Man trente det laget man skulle ønske man hadde, i stedet for det laget man hadde.

Gode trenere får det beste ut av det laget man har, uansett hvor man er eller hva man har til rådighet. Dermed har de norske trenerne fortsatt mye å bevise for at man kan kalle dem gode trenere.

Integritet og sykkelsport

Dramaet rundt Lance Armstrong ser ut til å nå nye høyder når hans enormt mye omtalte innrømmelses-intervju med Oprah Winfrey blir sendt verden rundt kl 03 natt til fredag norsk tid. Vi har kunnet følge dramaet rundt Lance og hans tidligere lagkamerater i mange år allerede, men det er først det siste året det har tatt av, med Tyler Hamiltons selvbiografi og de amerikanske dopingmyndighetene sin etterforskning. Mange mener at man bør la gamle skjeletter bli liggende, og spørsmålet er om vi noen gang får vite hvor omfattende dopingbruken og korrupsjonen har vært i sykkelsporten. Og om alt er så mye bedre nå enn før. For det finnes tegn på det motsatte.

Med Lance sin eventuelle innrømmelse, har vi fått nok en mann som står fram. Sannsynligvis vil hatet mot mannen bli vendt til sympati ettersom tårene faller hos Oprah og han forteller hvordan han ble presset til å gjøre ting han ikke ville. Også her regisserer mannen hendelsene etter sin egen hjerne. Det er underlig hvordan forakt kan bli til sympati når folk som har gjort så mye galt, nektet for det i årevis, for så å komme med en bekjennelse. Vi setter pris på ærlighet, og for mange er kanskje ærlighet viktigere enn integritet. For integriteten til de nevnte syklistene er borte for alltid. Men de fortjener kanskje en ny sjanse?

For hvem står igjen med noe integritet i det hele tatt i denne saken? La oss se.

Armstrong selv er ribbet for alt som kan minne om noe slikt, uansett hva han innrømmer. Det samme kan man si om lagkameratene Tyler Hamilton, Floyd Landis, Steffen Kjærgaard, Levi Leipheimer og George Hincapie. Årevis med benektelser avløses av åpne bekjennelser. Men hva med Frankie Andreu, som riktignok dopet seg med Armstrong, men som tidlig innrømmet misbruken? Eller Jonathan Vaughters, som i dag holder en klar antidoping-profil for laget sitt, men som benektet egen doping som de andre i mange år? Eller hva med Benoit Joachim som sier at han aldri dopet seg, men at han angrer på det nå, siden alle andre gjorde det? Er det integritet?

Eller for å ta noen av syklistene etter denne epoken til Armstrong. For eksempel SKY-laget som har kjørt en beinhard linje mot tidligere dopere i sitt lag. Er det integritet å sparke alle som har innrømmet doping tidligere? Fortjener folk en ny sjanse? Og hva med legen som var ansatt i 2011 hos laget, og som Levi Leipheimer har vitnet var en av dem som forsynte han med dopingmidler? Sier ansettelsen av denne noe om lagets integritet? Hva med vår egen Thor Hushovd, som alltid har vært klar i sin holdning til doping, men som nå vegrer seg veldig for å ta avstand til Lance Armstrong? Bør vi kunne kreve mer?

Noen som ser ut til å miste all troverdighet og integritet, er UCI-pampene Hein Verbruggen og Pat McQuaid. Den største spenningen rundt Oprah-intervjuet er nok om Lance vil trekke de to ned i søla sammen med seg selv. De har lenge versert rykter om at Lance fikk informasjon fra høyeste hold om hvordan han kunne unngå å teste positivt for doping.  Dersom ryktene blir bekreftet, handler ikke dette lenger bare om svindel, men om den verste korrupsjonsskandalen idretten har sett.

Det er trist det vi ser i sykkelsporten. Jeg mener at man fortsatt må grave om man vil komme til bunns. Flere mener at doperne har et forsprang og at det fins midler som enda ikke kan avsløres på tester. Det fins flere grunner til å mistenke også fjorårets TDF-vinner for doping. Integriteten til alle hovedaktørene i sporten er borte.

Jeg vil likevel nevne to mann som har bevart integriteten gjennom det hele. Felles for de er at de har fått smake vreden fra Lance Armstrong. Christophe Bassons var en fransk syklist som skrev om det alarmerende ved Lances første TDF-seier i 1999. Han syntes det var underlig at man skulle se så suverene syklister, året etter at flere trodde at Festina-skandalen hadde skremt doperne til å slutte å dope seg. Han fikk så hatten passet av Lance. I en tid der ingen turte å si fra, stod Bassons fram. Karrieren tok fort slutt, og lenge var han en ensom stemme. Senere fikk han følge av flere.

Den andre er den irske journalisten Paul Kimmage. Lenge før verden mistenkte Lance, la journalisten fram indisier som sterkt talte for at Armstrong var en doper. Mitt tidligere innlegg om Lance bygger også det dette. Trass sterk motbør og søksmål, har han stått på sitt. På en pressekonferanse sa Lance i all offentlighet at Kimmage "ikke var verdt stolen han satt på". Nå får Kimmage endelig oppreising. I sin siste uttalelse pekte Kimmage på det mistenkelige i at laget til Bradley Wiggins var så suverent i fjorårets TDF. Vi får se om han får rett i sine mistanker.

Sykkelsport og integritet er jo akkurat nå to ord som ikke passer i samme setning. Dessverre.

Kjempens fall

Den store nyheten innenfor idrett denne uka, har vært avsløringene om sykkel-stjernen Lance Armstrong som en systematisk doper gjennom hele karrieren. Mange har tvilt, mange har hatt vanskelig for å tro at en så stor helt kan være en simpel bedrager. Nå er det få som tviler lenger. Folk som tidligere har støttet Armstrong, vender han nå ryggen. Det er lite ære igjen for mannen som har funnet sykkelsportens store utstillingsvindu Tour de France sju ganger.

La oss gå tilbake til mars 1995. Lance Armstrong har vunnet verdensmesterskapet i sykkel i Oslo halvannet år tidligere, og slått blant andre tidligere lagkamerat Dag Otto Lauritzen, som måtte ta til takke med 7. plass. Sykkeleliten er samlet til årets første klassiker Milano-San Remo. Armstrong og resten av Motorola-laget blir fullstendig frakjørt av de beste europeiske lagene. En rasende syklist krever overfor lagkamerater og lagledelse at de setter i gang å bruke de samme produktene som de andre lagene bruker. Han er en vinner, og nekter å bli ydmyket på denne måten. Det er her dopingfortellingen om Lance starter, selv om han sikkert hadde forsøkt produkter før også. Men det nye superdopet EPO er av en annen klasse. Og det er umulig å avsløre i tester. Men det er ikke gratis. 

Resultatene lar ikke vente på seg. Noen måneder senere vinner han sin første etappe i Tour de France.  Dopingen gir umiddelbare resultater. En av lagkameratene til Lance på denne tiden, er George Hincapie. Han blir den nærmeste vennen og støttespilleren gjennom hele karrieren til Lance. Han er en av dem som nå har stått fram og innrømt at det meste av både hans egen og bestevennens karriere er basert på systematisk doping. En annen lagkamerat i 1995 er nordmannen Bjørn Stenersen. Noen få år senere får han et illebefinnende og omkommer under et sykkelritt. Noen sammenheng med doping blir aldri fastslått.

Karrieren til Lance får seg en alvorlig knekk da testikkelkreftsykdommen slår han helt ut i 1996. Legene gir han små sjanser for å overleve, en fortsatt karriere som proffsyklist virker utopisk. Men Lance kjemper seg tilbake. Og det er nå Lance vinner en hel verdens beundring og sympati. Han er er helten som har overlevd mot alle odds. Ikke bare har han overlevd, men i 1999 går han til og med til topps sammenlagt i Tour de France. Folk undrer seg og hyller supermannen fra Texas. Men bak sceneteppet har det skjedd mye. Og det handler om systematisk doping.

Lance kommer tilbake etter sykdommen og begynner å sykle for US Postal i 1998. Også her er dopingen en viktig faktor, administrert av den spanske legen Celaya. Armstrong er derimot ikke fornøyd. Han mener Celaya er altfor defensiv og opptatt av rytternes helse i de preparatene han gir dem. Celaya forlater laget sammen med sportssjefen, dansken Welz, som ikke kommer overens med Armstrong. Inn kommer en ny sportsjef, Johan Bruyneel og en annen spansk lege, ironisk nok ved navn Moral. De to har lært av de beste spanske lagene hvordan blodoverføringer systematisk utført kan skape enorme konkurransefortrinn. I tillegg starter Armstrong å arbeide med den beryktede italienske legen Ferrari. Fra nå av setter US Postal en ny standard for systematisk doping, i bresjen går Armstrong og Bruyneel.

Lagledelsen med Bruyneel i spissen, er omtrent sykelig overvåkende på rytterne sine. Blodprosenter og hemakroditverdier blir testmålt daglig. Blodoverføringene blir foretatt på hotellrom og i lagbusser, helt åpent for de fleste på laget. Et av vitnene, tidligere lagkamerat Floyd Landis, hevder at ved et tilfelle kjørte lagbussen langt av gårde slik at alle ni deltakerne i touren 2003 kunne få blodoverføringer samtidig. Lagkameratene til Lance må innfinne seg med de nye kravene. Noen er vant til at det må være slik etter en lang karriere. De nye, som David Zabriskie, lar seg fortvilet presse til å delta i opplegget. Samtidig er det andre på laget, som norske Steffen Kjærgaard, som hevder at de ikke ante noe om det som foregikk. Samtidig begynner andre lag å ta etter US Postal, for å ta igjen forspranget US Postal hår fått. Det verste året er kanskje 2003, hvor det er omtrent umulig å finne en dopfri rytter blant de beste.

Bare noen få tør å si fra om at noe er galt. Da tar Lance på seg rollen som vaktbikkje. Han skal ikke ha noe av at folk anklager ham for noe, eller at noen gjør seg til talsmenn for anti- doping. Noe for eksempel italieneren Filippo Simeoni får merke. Han fortalte at det var Armstrongs legevenn Ferrari som hadde forsynt ham selv med dopingprodukter:

Jeg var den eneste som var ærlig om en doktor som dopet ryttere og som dopet meg. Jeg tilsto og ble utestengt. En gruppe av andre ryttere var ikke ærlige og ingenting skjedde med dem. De bare fortsatte som normalt. Og som om ikke det var ille nok, så forfulgte Armstrong meg og jeg fikk ingen støtte fra UCI. Folk skrev om det, og det ble litt storm, men det var ingen som virkelig forsto hvor seriøst det var: skremming av et vitne.

Fram til nå har Armstrong kunnet forsvare seg med at han aldri har avlagt en positiv dopingprøve. Av det som er kommet fram, er det noen som hevder at han avla positive prøver både 1999 og 2001, men at han fikk sykkelforbundet til å overse det. Det er også blitt hevdet at Armstrong og laget alltid fikk beskjed på forhånd dersom de skulle testes, slik at de rakk å ta forehåndsregler. Så kan man undre seg over hvor stor makt denne mannen faktisk hadde. Folk som la seg ut med Armstrong, måtte ta konsekvensene. Og det kunne ofte bety at man kunne se langt etter nye kontrakter som kunne forlenge karrieren. Dette gjaldt ikke bare for Lance, det har lenge vært en taushetskultur, hvor enhver som innrømmer, og i verste fall angir andre, blir fryst ut av miljøet.

Armstrong selv har ikke uttalt seg om de overveldene vitnemålene mot ham, annet enn at han er "uberørt". Det er vanskelig å tro på. Avsløringene har i hvert fall rystet en hel idrettsverden. I dag er de fleste fra laget hans og epoken borte fra sykkelsirkuset. Også de som fortsatt er aktive av disse doperne, hevder at de har sluttet med doping for lenge siden. Men det er ikke mer enn en uke siden en fransk rytter fra et annet lag avla positiv prøve. I et av vitnemålene i saken mot Armstrong, blir noen av de beste av dagens ryttere, stemplet til Ferrari. Fortsatt sitter det mange tidligere dopere i lederposisjoner på de ulike lagene. Johan Bruyneel har faktisk vært sportssjef for sykkellag helt til han endelig fikk sparken på fredag. De omtalte legene er også utestengt på livstid fra sporten. 

Så får vi håpe at sporten er i stand til å rydde opp i det grumset som er igjen. Det er nok en stund før ryktet til denne sporten kan sies å være gjenopprettet. Ryktet til Lance Armstrong blir det nok aldri.

Vuelta - sykkel på sitt beste

Sesongens tredje GT er i gang og jeg gleder meg! De siste årene har vueltaen vært vel så jevn og underholdende som de to andre treukersrittene. Det kan godt hende at det samme vil skje i år, i hvert fall har rittet åpnet forrykende med angrepsvillig sykling og stor dramatikk. Profilen er ikke av de tøffeste, og etappene er også noe kortere enn i for eksempel TDF. Likevel har de funnet fram til hele ti toppfinisher og det kan godt hende det bli vel så undertholdende med korte og intense etapper som lange og utmattende.

Alberto Contador er tilbake, og han er en garantist for angrepsvillig og offensiv sykling. I gammel form er han skyhøy favoritt, men spørsmålet er om han er i den formen allerede etter utestengelsen. Størst konkurranse vil han ventelig få av Chris Froome, som imponerte enormt i TDF. Kan han ha bevart den sensasjonelle formen fram til nå? Profilen favoriserer også Joaquin Rodriguez som ikke er så god i de lengste stigningene og lange tempoetappene. de slipper han nå. Fjorårsvinner Juan Jose Cobo må også regnes med, selv om han ikke har vist toppform så langt i år. Det blir også spennende å se om Igor Antonendelig kan innfri de enorme forventingene man har har hatt til ham i flere år. Uhell og sykdom har vært følgesvenner for baskeren så langt. I tillegg vil nok Rabobank-duoen Bauke Mollema og Robert Gesink revansjere et mislykket TDF. Blant disse navnene har vi nok helt sikkert årets vinner.

Det kan selvsagt komme overraskelser. Flere har nevnt Garmins Andrew Talansky, som er en ung og temposterk mann. Er han moden for å prestere i GT allerede? Thomas De Gendt var en sensasjon i giroen, kan han vise noe lignende igjen? Og hva med de unge colomibianerne Quintana, Uran og Henao? Eller franskmannen Jeannesson?

Blant spurterne er det litt mer tynt. Ingen av de aller største stjernene stiller. Det gir mulighet for folk som Nacer Bouhanni, John Degenkolb og Elia Viviani å vise seg fram. Det samme kan man si om briten Ben Swift. En annen faktor er at flere av de beste lagene ikke satser på sprintene, noe som vil gjøre det enklere for brudd å gå inn. FDJ og Argos vil nok likevel sette sine folk fram for å prøve å kontrollere de flatere etappene.

Så kommer de alltid nye navn og presenterer seg. Kanskje fra et av de mindre, spanske lagene? Noen hete navn som jeg ikke kjenner til? Uansett, god fornøyelse!  Den norske representanten i rittet er Gabriel Rasch, som sier at han er i sitt livs form. Kan bli moro, det og ;)

Giro d'Italia - vårens eventyrlige eventyr

Favoritten min av alle idrettsarrangement er kanskje Giro d'Italia. Helt siden jeg fulgte rittet for første gang for ti år siden, har jeg elsket dette sykkelrittet. Vakker italiensk natur, herlige massespurter, dødsdømte brudd og avgjørende og beinharde klatringer er noen av ingrediensene. Og man slipper alt mediemaset det er rundt Tor de France. I tre uker kan vi glede oss til å følge syklistene.

Årets ritt er meldt å være en god del mindre beinhardt enn fjorårets. Det er likevek nok av bratte fjell, spesielt den siste uken. Og for tempospesialistene er det nok bedre å satse på touren i år, siden det kun er 40 km individuell tempo i Italia. Det er vel som det skal være, giroen er for klatrerne, først og fremst.

Selv om vi snakker om Italia rundt, skal faktisk årets ritt starte i Danmark! Det er ikke uvanlig at man beveger seg utenfor Italias grenser i starten av rittet, men man har aldri startet så langt nord. Av danskene var det knyttet en del forventning til Jakob Fuglsang, som dessverre måtte trekke seg på grunn av skade. Alex Rasmussen er nok ekstra gira på å vinne prologen og bli den første som kler seg i rosa i år.

Tre norske ryttere har vi på startstreken: Spurterne Thor Hushovd og Alexander Kristoff, samt allrounderen Gabriel Rasch. De to førstnevnte burde i alle fall ha muligheten til å hevde seg på de flatere etappene, og begge jager sin første etappeseier i giroen..

Blant sammenlagtfavorittene er det naturlig å nevne de tidligere vinnerne Ivan Basso og Michele Scarponi. Begge har vist sin kapasitet før, men har slitt med formen i år. Begge stiller til start uten å være skråsikker på egen form. Av de beste i fjor, er det også spennende å se om Jose Rujano og John Gadret kan følge opp. I tillegg venter mange på at Roman Kreuziger skal ta steget opp på pallen i en GT. Etter Fuglsangs forfall, kom Frank Schleck inn på RadioShack-laget, og han hører også med i favorittgruppa. Men han har ikke vist så mye i år at han er blant de heteste kandidatene. Spanjolene Joaquin Rodriguez og Mikel Nieve er andre gode kandidater. Domenico Pozzovivo og Rigoberto Uran skal heller ikke regnes bort.

Det kan bli interessant å se hva som skjer dersom kapteinene Basso og Scarponi ikke finner formen i tide. Kan løytnantene Damiano Cunego og Sylwester Szmyd overta kapteinsrollene og lykkes? Cunego viste i fjorårets TDF at han er på vei tilbake som sammenlagtrytter og Szmyd har en kapasitet i fjellene som veldig få andre har.

Av de yngre rytterne knytter det seg spenning til hva colomibainernen Sergio Henao kan få til. Peter Stetina og Diego Ulissi blir også spennede å se.

Blant spurterne er det mange av de samme navnene vi er vant til. Fraværet av Allessandro Petacchi merkes, men folk som Tyler Farrar, Mark Cavendish og Matt Goss er på plass. Alle disse vil nok stå av rittet etterhvert. Bak disse har vi en skog av gode italienere. Sasha Modolo, Francesco Chicchi, Andrea Guardini, Roberto Ferrari, Daniele Bennati, pluss en del til. Spennende også å se om Alexander Kristoff kan ta steget helt opp.

Så kommer vel noen nye navn fra det store intet og presenterer seg. På bildet kan du se trofeet og vinneren fra 2002, Paolo Savoldelli. Falken fra Bergamo ble selvsagt min stor favorittrytter helt til han la opp for tre år siden.

God fornøyelse Italia rundt!!

Godt å ha noe å skylde på....

Vi vet vel alle at det er en fordel å ha en god unnskyldning når vi ikke får det til som vi vil. Men noen ganger blir unnskyldningene ganske så latterlige. En som har tatt dette til nye høyder, er vårt stor sprinthåp i VM i friidrett, Jaysuma Saidy Ndure. I fjor, eller kanskje det var to år siden, mislyktes han i finalen på 200 meter, som er hans spesialdistanse. Grunnen til det var, i følge han selv, at banen han løp i var ugunstig. Blant sprintere flest er bane tre regnet for å være kanskje den beste banen å løpe i, men altså ikke for Jays.

Nå har han gjort det igjen, etter at han mislyktes i å kvalifisere seg for nattens finale på 100 meter i VM i Korea. Grunnen var ikke at han ikke var god nok, men at lyden av startpistolen nådde fram til han for seint:

Lyden går sakte og den var ikke så høy. De som starter i bane 1 til 3 har en fordel av det. Det pleier å stå en høyttaler bak hver blokk, men det var det av en eller annen grunn ikke her. Jeg hadde forventet å være i finalen, at det skulle være lett. Men det er ikke lett når jeg hører skuddet sist. Da kommer jeg sist avgårde fra blokka også. Jeg pleier å reagere raskt, men det er ikke så lett når lyden er der borte, ved bane 1.

Ikke akkurat noen vitenskapsmann, Jays. Håper han finner på en bedre forklaring når han mislykkes på 200 meter.

Northug - for siste (?) gang

Nå burde jeg sikkert holdt kjeft om dette, jeg har jo skrevet ganske mye om hva jeg mener om saken før. Og de fleste som bryr seg, vet hva jeg tenker. Men jeg tror kanskje det er et perspektiv i denne saken som ikke har kommet godt nok fram. Derfor skriver jeg litt mer. Men så er det slutt. Mannen fortjener ikke så mye oppmerksomhet fra meg eller noen andre.

For er det noe Petter Northug elsker, så er det oppmerksomhet. Det vil si, når han vil ha det. Og det er ikke alltid. Da han etter sølvmedaljen på sprintstafetten skulle til NRKs studio for å snakke om medaljen, var han blitt "syk". Hele Norge fikk panikk og spekulerte i hva som kom til å skje dersom han ikke ville gå stafetten. Men fredag var han plutselig frisk som en fisk. Og det som ikke så mange fikk med seg etter stafettseieren var at Northug selv innrømmet at det hele hadde vært spill for galleriet, fordi han ikke orket å være med på alt styret som fulgte med medaljen. Det passet han mye bedre å sløve på rommet.

Den store snakkisen etter stafetten var Northugs målgang der han hånet sine motstandere, ved å stoppe opp rett før målstreken for å demonstrere for svenskene, som kom 20 meter bak, hvor overlegen han var. Reaksjonene kom, så klart. Svenske reportere kalte ham en gris. De svenske løperene ville ikke si så mye, men kroppspråket talte klart nok. Mange nordmenn syntes det ar kult. Andre ville ikke kommentere. Det de fleste av hans overdordnede sa, var at han må få være seg selv, at det bare var show, at Bjørn Dæhlie gjorde det samme osv. Og det er her mitt poeng kommer. At en skiløper oppfører seg som en drittunge, får så være. At han bruker sin stjernesatus til å håne og tråkke på sine motsatandere er verre. At ingen av hans ledere tar til motmæle og setter han på plass, er det verste.

La meg sitere det min kloke fetter Fred sier på Facebook:

To ting: Ser selvsagt at man kan se på det hele som show og moro, men problemet er at han har blitt et forbilde for mange små. De holdningene han viser er vel stikk imot alt man prøver å få inn både hjemme og i skolen...? Vi har her i landet hatt et stadig større fokus på mobbing i skole og arbeidsliv. Dere som kjenner meg vet at jeg selv flåser og tuller om alt for mye og har det med å gå for langt. Men akkurat denne saken er veldig alvorlig for meg. Skal man gjøre noe med problemet, må man begynne med å gjøre noe med den type holdninger som ble vist fram i Kollen i dag. Til vill jubel fra tusener av selvgode nordmenn som tror det er greit... Den andre tingen: Det er gøy med rivalisering med svenskene, men ikke når den går bare en vei... Da er det vel strengt tatt ikke rivalisering? Skal vi la en trønder med dårlig dømmekraft skade den fine balansen i søskenforholdet til svenskene? Ikke det at jeg tror han klarer det...

Som lærer er jeg også opptatt av at barna lærer sentrale verdier som respekt, toleranse og empati. Dersom noen ikke viser andre respekt og vennlighet er det min jobb og plikt som lærer og leder å si i fra at dette ikke er greit. Den vanligste reaksjonen da fra elevene er at de ikke mener noe med det, at det er ironi eller kødd, som de sier. Og det er det kanskje fra deres side, men det blir ikke oppfattet slik nødvendigvis. Dersom jeg da ikke gjør noe med det, opptrer jeg totalt uansvarlig og gjør meg selv medskyldig i at det skapes et utrygt og uvennlig miljø. Og er det ikke akkurat det Åge Skinstad og co gjør nå når de reagerer som de gjør: Petter må få være Petter. Han liker å showe. Han blir mer motivert av å terge svenskene?

Er jeg moralist, mørkemann og en grinete gubbe? Sikkert. Men jeg må innrømme at opplevelsen av å se store, norske idrettsprestasjoner har blitt sterkt redusert av denne smågutten fra Trøndelag. Og på fredag var jeg ikke spesielt stolt over å være norsk. Selv så jeg innspurten sammen med elevene mine. Også noen av dem reagerte på det Northug gjorde. Heldigvis. Skulle ønske flere var som dem. Det er kanskje typisk norsk å være god. Men jeg håper ikke det blir typisk norsk å være som Northug. La meg avslutte med å sitere den tyske skitreneren Jochen Behle: Slik oppførsel vil jeg aldri se fra en av mine utøvere.

En nasjon av snyltere?

Aslak Sira Myhre har fått en viss oppmerksomhet etter sine uttalelser, blant annet i Dagbladet, om at Norge er en nasjon av snyltere og at Petter Northug er det fremste symbolet på dette. han begrunner dette med at Northug alltid ligger bak og lar andre gjøre jobben, før han slår alle i spurten når han går på ski. Selv om dette er en erklært kommunist som snakker, kan jeg ikke fri meg fra å tenke at han har veldig rett. Jeg har jo skrevet en del om Northug før, men aldri tenkt på dette perspektivet. Nå er ikke Myhre ute etter Northug spesielt men han blir mer brukt som et eksempel på det Myhre vil ha fram. Det er i alle fall lite tvil om at han rett i følgende:

I 2002 var vi rasende på Cristian Zorzi som ikke ville dra i duell med Thomas Alsgaard i stafetten. Alsgaard slo etter Zorzi med staven, og alle var enige om at «sånn oppfører vi oss bare ikke». Vi var sinte på Silvio Fauner for å alltid henge på Bjørn Dæhlie for så å satse i spurten - det ble sett som usportslig og uetisk i Norge. Men nå er strategien at Petter skal henge på de andre lengst mulig for å kunne knuse dem i spurten. Senest i OL i Vancouver hørte jeg ekspertene på TV si at vi måtte håpe på snø, sånn at de andre ikke klarte å gå fra Northug. Andre skal gjøre jobben.

Men uttalelsene handler altså ikke mest om idrett, men om samfunnsutviklingen:

Petter Northug representerer det nye Norge. Hans ideal er at noen andre skal ligge og dra. Målet for Northug er ikke å sløse krefter på å dra selv. Alle skal jobbe og han skal spurte til slutt. Han er en snylter, og det er også det nye norske idealet: At man skal leve av andres arbeid. I dette landet har «I ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød!» vært et ideal. I Norge har man skullet jobbe til livets opphold selv, innen industri, fiske eller jordbruk. Nå har vi blitt til et land hvor polakker skal gjøre rørleggerjobben og svensker skal lage drinkene, mens vi selv skal leve av oljefondet. Vi er i ferd med å bli en kollektiv snylternasjon.

Nå har jo Myhre hatt sin dose av dusteuttalelser tidligere, men her er han inne på noe vesentlig, synes jeg. Det gjenstår å se om noen skjønner poenget eller om de er mest interessert i forsvare gullgutten Northug, slik som noen politikere synes å være.

Holloways oppgjør

Jeg har jo skrevet en del om fotballen og fotballspilleres negative fokus de siste årene. De siste ukene har saken om Wayne Rooneys merkelige oppførsel preget mediene. Fra å være en fantasisk spiller og målscorer i fjor til en flopp i VM-sluttspillet med England til å nekte å skrive under på en ny kontrakt med klubben sin, Manchester United, fordi klubben angivelig "mangler amisjoner", til helomvendingen som gjorde at han skrev under på en langtidskontrakt med klubben likevel før helgen.

Den frittalende Blackpool-manageren Ian Holloway har også tidligere fått oppmerksomhet for sine friske utspill. Han er forfriskende annerledes enn de fleste andre managerne, og i denne pressekonferanen gir han Rooney og hele transfersystemet det glatte lag. Festlig. Under kan du lese ord for ord hva han sa.




Hva om han sitter der i 18 måneder, har raserianfall, ikke forsøker og ikke spiller. Om noen allerede har sagt til ham: ”Vi vil hente deg og betale deg noen av pengene vi skulle ha betalt til Manchester United, fordi du kan dra gratis”.

Hva sier vi om det, som mennesker? Vil du signere en slik person? Ønsker du å spille for en klubb som sier det til deg? Hvordan vet vi at det ikke allerede har skjedd? Spillet støtter dette.Det er noe galt med spillet. Det er noe galt med spillets ledere. Jeg nevner ikke navn, men de tar så feil at det er skremmende.

Om Alex Ferguson blir herset med av en spiller og hans agent, hvor galt er ikke spillet? Når skal dere (FIFA og UEFA) høre på folkene som er involvert i fotballen?

De sier det ikke er rettferdig overfor spillerne. Tullprat. Spilleren har fått lønnen sin hver uke, skadd eller ikke. De kjøpte ham, jobbet med ham og han tilhører dem. Om du eier et hus, så har du skjøtet. Du betalte for det. Er du så heldig at du kan gjøre det, så er det ditt.
Det er ikke rett, det er så åpenbart at det er feil. Verden bør endre seg når noe er galt, og fotballen bør seg på seg selv. FIFA og UEFA, hvem enn dere er. Dere tar feil. Vi gjorde det rett, og det burde blitt kopiert i Bosman-regelen.

Mr. Bosman ble holdt tilbake, og kontrakten gikk ut. De tilbød ham halvparten av pengene, med ba om mer enn noen ville betale for ham. I landet vårt ville han gått gratis. Det skulle de kopiert. Så var det en som sa at når du er 24 så kan du gjøre som du vil. HVEM ER DENNE PERSONEN? HVOR FEIL ER DET? Få livet ditt i orden, det er alt jeg sier. Det er kanskje morsomt å se det, men jeg er lidenskapelig når det gjelder dette.

Jeg ser på Alex Ferguson og tenker «for en fantastisk manager». Hvordan kan han håndtere dette? Hans følelser for Manchester United, hvor stolt han er av Man United, og likevel kan Wayne Rooney og hans agent skape en situasjon som dette.

Vuelta a España 2010 - en oppsummering

Da er det slutt på nok et treukersritt i Spania, og selv om det kan være uenighet om kvaliteten på dette rittet, må man kunne si med relativ objektivitet at vi har vært vitne til et svært underholdende ritt, hvor spenningen i sammendraget holdt seg helt til mål på den nest siste etappen. Duellen mellom Nibali og Mosquera føyer seg inn i en rekke av spennende dueller de siste ti årene, som duellene mellom Sevilla og Casero, Heras og Nozal, Valverde og Vinokourov, for å nevne noen.

For meg er Vueltaen sammen med Giroen årets høydepunkter i sykkelsesongen. Det er noe grunnleggende flott over ritt som varer i tre uker, og hvor man konkurrerer nesten hver eneste dag og det i timesvis i alle slags vær. Hvilke andre idretter kan skilte med noe lignende? Må i så fall være seilrittet som går verden rundt. Det som skiller disse rittene fra det tredje treukersrittet er jo at man slipper alt det utenomsportslige maset, gnålet om en grønn trøye og ekstremt nasjonalistiske tv-kommentatorer.

Det som vel gjorde Vueltaen i år såpass underholdenede, var nok først og fremst profilen. Man hadde funnet en flott mix mellom flate og kuperte etapper, hvor bare noen få var etapper med massespurt. Også i disse var det jo flere ulike vinnere. Stignignene på fjelletappene var heller ikke så harde at tidsavstandene ble for store. Slik ble spenningen bevart helt til det siste. Først på den siste tempoetappen og den siste fjelletappen ble avstandene større. Sisteetappen var også en opplevelse med sin ekstreme stigningsprosent på en smal betongvei gjennom tåken.

En annen grunn var at ikke så mange valgte å bryte vueltaen for å lade opp til VM. Kun noen få stykker, som Freire og Hushovd valgt å bryte halvveis. Det forsterket inntrykket av et sterkt felt som kjempet for seire og posisjoner helt inn til Madrid. I fjor ble det jo nærmest en parodi med alle som stod av. Parodi ble det jo på sett og vis likevel med Cancellara som brøt uten å informere laget. Noen dager senere var han ferdig som Saxo-rytter.

En tredje grunn må sies å være Igor Anton og laget hans. Fra å være superoffensiv og supersterk rød trøye-bærer til velt og armbrudd. Så brutal kan sporten være. Det mest imponerende var nok måten han tok armbruddet på. Med takknemlighet over dagene han hadde fått kjøre og det han hadde prestert. Euskaltel vant nok også mange fans da de maktet å slå tilbake med etappeseieren til Mikel Nieve.

Av overraskelsen i årets Vuelta, kommer man vel ikke utenom Peter Velits. Slovaken kjørte inn til en sensasjonell pallplass. Også Nicholas Roche og Tom Danielson overrasket positivt sammen med nevnte Nieve. På den negative siden kommer man ikke utenom den aller største forhåndsfavoritten Denis Menchov. En kombinasjon av kneskade og dårlig form førte til stor skuffelsen for russeren og laget hans. Personlig var jeg også skuffet over det Benat Intxhausti presterte. Mange forventet også mye av den unge amerikaneren Tejay van Garderen. Han åpnet godt, men tre uker blir nok for langt foreløpig.

Caisse D'Epargne laget startet veldig godt, men stod kun igjen med et par etappeseire til slutt. spanias største lag er nok ikke fornøyde med det. Mye skyldes fallene til Bruseghin og Uran, men også Plaza og Arroyo skuffet. Mange ble nok også skuffet over at tre av Saxos ryttere dummet seg ut. Resten av laget presterte derimot bra. Sky-laget skuffet kanskje aller mest, selv om de ble rammet av virus. Sånn i etterpåklokskapens navn hadde det jo vært interessant dersom Shack-laget hadde fått delta i stedet. Da kunne nok topp ti sett ganske annerledes ut, med folk som Zubeldia, Brajkovic og Klöden.

I sum en super Vuelta, gleder meg til neste!