Pinseoriatoriet

I nesten eit år har vi øvd. I helga var det endeleg premiere på verket "Pinseoriatoriet" av kollegaen min frå kulturskulen, Bjarte Sætre, i kyrkjene i Stryn og Volda. For ein opplevelse det vart, både for oss som var med, og eg trur og for dei som høyrde på. Nydelege melodiar, fantastiske musikarar, og eg trur heller ikkje vi i koret gjorde ein dårleg jobb. Orkesteret inneheldt både gitarar, bratsjar og klarinettar pluss mykje anna, og eit par instrument eg aldri har sett før. Å vere med på dette er heilt annleis enn noko eg har vore med på før. Så enormt mange store, samt ulike, talent og kompetansar på ein gong, i ein felles innsats for eit felles mål.

Lokalavisa Fjordingen sin utsende var også begeistra. Sjølv er eg glad for å ha vore med på eit slikt storslått prosjekt, samt litt letta over at det er over :) Bileta er frå konserten i Stryn og den eminente dirigenten, Magnar Åm.

Hver gang vi møtes

Sitter her og ser på TV2 en lørdagskveld. Da jeg var liten, var dette kvelden vi var samlet rundt fjernsynsapparatet, for å se på programmer som Cosby Show og LørDan. Men etter hvert ble det jo fredag som ble den typiske tv-kvelden, med den såkalte gullrekka. Men programmet Hver gang vi møtes overgår dem alle, spør du meg. Sjelden har jeg sett et underholdningsprogram som er så genuint interessant og samtidig så varmt og koselig å se på. Både fordi det er så mange flinke artister og mye flott musikk. Men også fordi man blir kjent med hver artists musikalske uttrykk og personlighet. Og fordi det er et program der de som er med er genuint hyggelige mot hverandre.

Så må jeg innrømme at jeg får et helt annet, oig mye bedre, inntrykk av noen av artistene enn de jeg hadde. Morten Abel har jeg sett på som en fullstendig klyse.I programmet fremstår han både sympatisk og interessant. Men aller mest overrasket bar jeg blitt av kveldens hovedperson, Magnus Grønneberg.

I 1989 var jeg før første og eneste gang med på Norway Cup. CC Cowboys hadde da nettopp gitt ut sin første kassett (!), og den gikk nonstop i bussen både til og fra Oslo, med sanger som Harry, Tigergutt og Vill, vakker og våt. Det er kanskje ikke rart at jeg dermed har tenkt på frontfigur Grønneberg som en rølpete rock'n roller fra Østfold. For, la oss være ærlige, selv om det kan komme noe bra fra Østfold også ((;), er området ikke akkurat kjent for høykultur og dype refleksjoner. Vi kjenner jo for eksempel til Ole i Dole, WigWam og Rune Rudberg. Men i dette programmet har jeg blitt kjent med en helt annen type østfolding.

Mer enn kanskje noen annen person i programmet har Grønneberg framstått som positiv, inkluderende, reflektert, vennlig og sympatisk. Av de mange gode programmene i serien, framstår kveldens program som et av de aller beste. Og jeg må innrømme at Magnus Grønneberg er en helt annen person enn jeg trodde. Selv om jeg ikke er blodfan av musikken hans.

Idiol-Tone

Det er kanskje i overkant å kalle vår kjære "Idol-Tone", eller "Skal vi danse-Tone" eller "kjendis-Tone" eller "kjæresten til Aksel Hennie-Tone" for en idiot, men jeg lar det stå til. På mange måter er Tone et symbol på alt det syke med hvordan samfunnet idoliserer de pene, rike og vellykkede. For hva kan man si om denne smellvakre jenta fra Sogndal?

Nå har jeg blitt så gammel at jeg foretrekker å se på QuizDan i stedet for Idol på fredagskveldene. Mesteparten av Norges befolkning prioriterer derimot helt annerledes, og i denne sesongen har Tone Damli Aaberge vært en av de fire dommerne. Så kan man spørre hva slags kvalifikasjoner hun har for å være en slik. Det er nesten så man mistenker at mens de andre tre skal finne musikalske talenter, er Tone der for å sjekke om de er pene nok til å bli kjendiser.

Her om dagen zappet jeg innom en reprisesending av en Idol-audition. Der var det en ung gutt med gitar og god stemme som sang for dommerne. Før det sa han at han alltid hadde drevet med musikk og at han ville fortsette med det. Eter sangen skrøt Tone av at han hadde karakter og personlighet, at han var ydmyk og at han var good-looking. Så sa hun vel at han hadde en bra stemme også. Utrolig hva Tone fant ut om gutten ved å høre ham synge en sang og svare på et spørsmål. Dersom man er dyktig og pen er det lett å slenge på noen andre gode egenskaper også.

Tone har vel overtatt rollen som "mest kjent for å være kjent" etter Pia Haraldsen. En svært middelmådig popartist med et pent ansikt har gjort geniale karrieremoves. Meldt seg på Idol, så Skal vi danse, delta i masse reklamer, for så å bli kjæreste med en av Norges mest kjente skuespillere, Aksel Hennie. Og nå har hun jammen fått sitt eget TV-program på TV2 der hun visstnok okker seg over hvor fæl kjendispressen er som skriver usannheter om henne. Hvem i himmelens navn er det som syns at slike programmer er gode? Det må jo være nok av dem til at TV2 ser det bryet verdt å lage og sende slike programmer?

Selv holdt jeg på å få hakeslepp da Tone i en alder av noenogtjue ga ut en samleplate(!) i fjor og annonserte at hun skulle legge opp som artist. Sikkert for å være kjendis på heltid, det er nok slitsomt nok. Idoliseringen av folk som Tone vitner om en utrolig fordumming av samfunnet og viser hvor utrolig grunne mange av oss her. No offense.

Anbefalt julemusikk

Desember er, i alle fall for meg, tida for å bytte ut den musikken man vanligvis hører på, med ny og gammel julemusikk. Det fins etterhvert et utall av julesanger, og de fleste artister med respekt for seg selv har laget en julesang, eller til og med en egen juleplate. Noen artister, som Carola og Amy Grant, har nærmest gjort karriere av å gi ut juleplater og har en fire-fem på samvittigheten. Kvaliteten på juleplater er selvsagt svært så variert, de fleste nøyer seg med å spille inn julesanger du har hørt tusen og en ganger før, i verste fall i en egen versjon, som er mye dårligere enn originalen, i et forsøk på å være kreativ.

De gode juleplatene inneholder en blanding av det beste fra en lang tradisjon av sanger, samt nye og gjerne egenkomponerte sanger. Personlig synes jeg også at det er et pluss om man unngår å ta med de amerikanske "crooner"-sangene, som man gjerne blir småkvalm av når man har hørt dem noen ganger. Her følger de fem juleplatene jeg vil anbefale i denne førjusltiden.

1. Casting crowns "Peace on earth"



Dette har nok vært min favorittjuleplate de siste årene. Plata er en fin blanding av gamle slagere som er presentert mest mulig lik sin originale form, samt nye og vakre sanger. Fokuset er på stallen og Jesusbarnet, men her er også plass til sosiale og politiske aspekter ved julen i sanger som "I heard the bells on christmas day" og "While you were sleeping". Alt sammen er pakket inn i nydelige arrangemneter hvor strykere er sentrale. Dette er en usedvanlig vakker juleplate. Her kan du høre mer

2. Graham Kendrick "Rumours of angels"

Lenge var dette den platen jeg hørte mest på i tiden før jul. Men det var før jeg fikk meg CD-spiller, for denne har jeg bare på kassett. Plata inneholder bare egenkomponerte snger, og ingen av de gode, gamle. Likevel er dette en utrolig vakker og variert plate, med et tydelig lovsangspreg. Hør mer her

l

3. Peter Jöback "Jag kommer hem igjen til jul"

Svensken med den fantastiske stemmen ble vel først kjent for oss nordmenn gjennom denne juleplata. En samlig av gamle og nye sanger i en vakker blanding, sentrert rundt mannens fantastiske stemmeprakt. Denne ruller og går i bilen i desember hvert år. Her er et eksempel

4. Randi Hansen og Olav Stedje "Stille natt"

Ingen plate skaper julestemning som denne. Etter at den kom ut i 1983 har denne vært spilt hjemme hos oss mer enn noen annen juleplate, og når denne settes i kassetspilleren, velter julestemingen inn over oss. Inneholder stort sett kjente ting, pluss noen oversatte sanger fra Amerika.

5. Matthew West "The heart of christmas"

Under tvil får denne den siste plassen på lista. Den beste juleplata jeg har fra de siste par årene. Her skiller de nye sangene seg ut, som "One more christmas" og "The day after christmas". En munter og samtidig rørende plata som setter meg i god stemning før jul. Lytt her

På konsert med Ida

At salen i Stryn kulturhus i går knapt var halvfull, brydde ikke Ida Jenshus og musikerne seg om. Hun leverte en konsert som jeg er sikker på kunne vært holdt en hvilken scene i verden og skapt begeistring hos de fleste. For det vi fikk i går, var faktisk en stor musikalsk opplevelse, den beste jeg har hatt på det jeg kan huske. Det er synd ikke denne artisten får mer oppmerksomhet, når man ser på hva slags andre fjortis-artister fra inn-og utland som gjør akkurat det.

Jeg har ikke studert katalogen til Ida Jenshus spesielt nøye, så det var i grunn bare "Someone to love" jeg klarte å synge med på. Men det var helt greit å sitte bare og lytte og nyte også. Selv om jeg følte at lyden bare ble høyere og høyere etterhvert som kvelden skred frem. På slutten var det litt høyt for 37 år gamle ører ;)

Så hva var det som var så bra? Det handler om stor spilleglede,  stor kreativitet og stor låtskriving. For meg handlet det også om utrolig spennende lydbilder. Bandet til Ida hadde sikkert med seg ti forskjellige gitarer som de byttet på på nesten hver låt. I tillegg hadde med seg en egen gitarstemmer som løp ut og inn på scenen med gitarer. Noen av strengeinstrumentene de brukte, har jeg aldri sett før, og jeg aner ikke engang hva de heter.

Gitarist Alexander Pettersen stod i sentrum for lyden. De mange gitarene han trakterte og de mange lydene han klarte å få ut av dem, var et orkester i seg selv. Han dro med seg resten av bandet i endeløse, viritouse soloer og improvisasjoner. Som Ida Jenshus selv informerte om, den siste plata hennes handlet mye om eksperimenter med elektrisk gitarlyd. Det hørtes ut som kreativiteten har vært helt grenseløs.

Helt fra begynnelsen koste jeg meg maksimalt. Høydepunktet for meg var nok "My baby's gone" og nevnte "Someone to love". Bare synd ikke flere fikk med seg dette.

Farshuset

Tradisjonen med at både mor og far skal ha sin eigen dag, er ein god skikk. Alle dei som jobbar og slit for å få endane til å møtast, enten det gjeld pengar eller tid, eller begge deler, fortener den hyllesten dei får. Min far har og feira sin 86-års dag denne veka, så han har fått dobbel merksemd. Han er ikkje så sprek og klar som han var ein gong, men det må ein vel rekne med i den alderen.

Biletet av farshjertet og farshuset har ei betydning som nok ikkje kan overdrivast. Den første gongen eg heldt ein tale for ei større menighet, var overskrifta mi "Gud er de farløses far". Det eg ikkje visste var at at det sat en ung gutt der som hadde mista far sin, og bar på ei stor sorg på grunn av det. Etter talen kom han gråtande fram. Eg blei nok lit satt ut, men eg tok tid til å be for han. Da eg snakka med han senere, fortalde han at det skjedde noko spesielt med han den kvelden. Slike ting går på djupet.

Mitt bilde av min egen far skiljer seg nok ikkje veldig frå det dei fleste har. Far min har gjort så godt han kunne. Noko fekk han til, andre ting fekk han ikkje til. Men han var der, i alle fall. Det såg eg nok ikkje betydninga av då. Men eg har forstått det seinare, at foreldre kan være svært så ufullkomne, men det at dei er til stades, betyr enormt mykje. At dei har tid.

Den siste tida har Tim McGraw si plate Southern voice rulla og gått i bilen min. Han har også fleire songar om dette emnet, fedre som sviktar og forsvinn, og barna som må bære konsekvensane. Her er for eksempel en del av teksten fra You had to be there:

He sat down, picked up the phone and said: Boy, I'm your old man. 

He touched the glass between the two, as if to shake his hand 

The boy he didn't budge, not even so much as a blink 

The man said: oh come on, better late than never, don't ya think. 

He said: I read it in the paper, can't believe you're 21, 

I can't believe some son of mine could do the things I hear you've done. 

He went on like some big hero, who flew in to save the day 

And the boy said: if your here, to steer me right, man, its too late 

You had to be there, and I'm talkin from from day one. 

That's the only time a man should talk through glass to his new son 

And you'd have to go back, and teach me how when I was nine 

Cause my mama couldn't throw a ball even if she had the time. 

I should have been learning how to fish, instead of learning how to smoke. 

I bet if you'd of whoopped my tail, I'd never thought it was a joke 

He said sometimes the will for doing wrong is way too strong for any mama's prayers 

You had to be there. 

Han avslutter plata med den gripande I love you, goodbye, som fortel at det er rom for forsoning og tilgivelse også når ein har blitt svikta og forlatt. Ta deg tid til å høyre på denne!

På konsert med Marit

Etter å ha vært på turné i ti måneder i inn- og utland, valgte Marit Larsen og hennes musikere å avslutte det hele med en fredagskveld i Stryn. Konserten var nesten helakkustiusk, bare noen få innslag av litt elgitar var unntaket, og det ble en trivelig kveld i kulturhuset for de som hadde funnet veien. Og det var ikke altfor mange. Det så artisten ikke ut til å bry seg nevneverdig om, hun smilte og lo og virket kjempefornøyd. Nesten så hun virket litt som en fnisete tenåring fortsatt, slik hun var da hun ble kjent gjennom superduoen M2M.

Selv har jeg ikke noe spesielt forhold til Marit Larsens musikk, og det var ikke mange sanger jeg kunne synge med på. Bare på et par refrenger kunne jeg teksten sånn noenlunde. Lyden var heller ikke den aller beste. Likevel koste jeg meg skikkelig. Det er flott å høre på artister og musikere som både er kreative og nyskapende, og ikke minst dyktige på instrumentene sine. Trioen bestod, ved siden av artisten selv som viste at hun var like dyktig på både gitar og piano, cellisten Kaja Pettersen og mulitstrengeinstrumentalisten Marius Graff.

Marit Larsen var superkjendis i perioden hun spilte i tenåringsbandet M2M samen med Marion Ravn. Selv skjønte jeg hvor populære bandet var en gang jeg dro med fly i Russland. Inniblant merkverdig russisk popmusikk på skjermene i flyet, kom plutselig Don't save me med det norske tenåringsbandet. Samme låt var for øvrig en av låtene Marit Larsen framførte på konserten. Men siden M2M-tiden har hun bevist at hun står fjellstøtt på egne bein. Det var mange høydepunkter på konserten, ikke minst fordi både cello, banjo og mandolin er blant mine favorittinstrumenter  I tillegg til hennes egne låter fant hun også plass til låter av Gillian Welch, og Erik Byes kjente Vår beste dag var ekstranummer. Mange av hennes egne låter kjenner jeg ikke navnet på (men jeg planlegger å ta meg tid til å høre dem flere ganger på Spotify). Uansett var kanskje høydepunktet da hun framførte sin kanskje beste sang Under the surface uten annet akkompagnement enn sitt eget pianospill.

Alt i alt en flott konsertopplevelse fra en dyktig og kreativ artist.

Rolling home......

Kvar gong Jesu namn eg nemner

ser eg kvite segl mot sky.

Høgt velsigna skuta stemner

mot Jerusalem, det ny.

Ankre der, ankre der,

høgt velsigna gå 

med landlov,

gå med landlov høgt velsigna

inn i livsens morgongry.

Kvar gong Jesu namn kjem til meg,

kjenner eg hans broderhand,

og eg veit at alt han vil meg

er å lose meg i land

til den stad, til den stad,

staden som på berget lyser

høgt på berget der han lyser

mot den gylne himmelrand.

Namnet Jesus, fullt av nåde,

denne enkle sjømannssong

dikta er i havsens våde

på ei einsam vakt ein gong.

Rolling home, rolling home,

heim frå sjø og stride stormar,

mønstre av til evig landlov,

mønstre av frå naud og trong.

(Jakob Sande)

Umbra

Då eg var liten, kjøpte far min eit trekkspel. Planen var at eg eller systrene mine skulle lære å spele på det. Slik vart det aldri. Han sjølv spelta av og til nokre akkordar på det, men mest stod det ubrukt til det vart selt. Trekkspelmusikk vart aldri heilt noko for meg. No ser det derimot ut som eg kan bli nøydd til å revurdere dette. Kollega Linda Gytri si ny plate med eigenprodusert trekkspelmusikk er både stemningsfull og vakker, og langt frå den bedehusmusikken eller gammeldansen eg assosierte med instrumentet. Her kan du høyre opningsmelodien "Vakje". Sjekk gjerne ut resten av plata "Umbra" på Spotify eller Wimp.

Deep water faith in the shallow ends

Kristen populærmusikk er big business i USA. Indiustrien omsetter for enorme summer hvert år, har sine egne hitlister og sine egne prisutdelinger. For dem som er så heldig å komme gjennom nåløyet inn i bransjen, er framtiden sikret og vel så det. Men det handler ikke bare om talent og gode sangstemmer i denne bransjen. Det handler vel egentlig ikke først og fremst om det. Akkurat som i den vanlige musikkbransjen, er det flere forventninger som skal innfris, selv om det hander om andre ting. I denne bransjen handler det om livsstil. Det handler om å holde sin sti ren og sitt rulleblad plettfritt. Riktignok kan bransjen tilgi og gi nye sjanser, så sant det ikke handler om de verste syndene (les: de som har med sex å gjøre).

Mange har gjort det godt i bransjen og tjent sine penger på ærlig vis ved å jobbe hardt. Andre har blitt kjørt fram av mer eller mindre kyniske managere og produsenter. Mange av de første kristne artistene som slo gjennom, har vendt bransjen ryggen. Chuck Girard, som var en av dem, sa blant annet at han ikke gadd å høre på kristen musikk. Men det var før han flyttet til Nashville, hvor bransjen har sitt hovedsete, og lagde en sang om hvor viktig det var at Amerika vendte tilbake til Gud. Slikt liker bransjen. Den største stjerna innenfor CCM (Christian Contemporary Music) er Michael W Smith. Han er utvilsom en flink fyr som lager god musikk. Men nyskapende er han knapt. Ekstra stjerner i boka fikk han nok da han ble bestis og dro på ferie med George Bush. Og da snakke vi om senioren, som er over tredve år eldre enn artisten selv.

Industriens yndling var Amy Grant. Hun lagde egne sanger om Gud og seg selv. Så ble hun skilt og slo gjennom utenfor bransjen. Så var hun ingen yndling lenger. Michael English var en "up and coming man". Så ble hans utenomekteskapelige sidesprang med artistkollega Marabeth Jordon avslørt. English ble behandlet som en spedalsk i årevis, før han ble tatt inn i varmen igjen av Bill Gaither. Verst gikk det med Ray Bolz. Han passet perfekt inn i rollen og bransjen. Pompøs musikk med evangeliske og patriotiske tekster, som tidvis flommet over av sentimentalitet. Så stod han fram som homofil og det var takk og farvel. Det er påfallende at det er nærmest umulig å få tak i platene hans og musikken hans både på nettbutikker og streamingtjenester.

Casting Crown er en av gruppene som er mest populære i bransjen i dag. De skriver tekster som faller i smak hos den evangeliske kristne befolkningen i Amerika og resten av verden. Det handler om lovsang til Gud fordi man var i rennesteinen og Gud frelste, om frykten for å falle i synd, og for at Amerika ikke skal våkne opp. Og så kan jeg sette punktum og bare fylle innlegget med kritikk.

Men det er ikke poenget, eller grunnen til at jeg skriver dette. For til og med innenfor en slik tvilsom bransje, fins det noe som skiller seg ut. At musikk er noe mer enn toner, noe mer enn følelser. At musikk er mer enn underholdning. Da jeg opplevde dette som ung, bestemte jeg meg for bare å høre på "kristen musikk". Sånn er det ikke lenger. men likevel er det fortsatt slik at noe av den "kristne musikken" kan berøre meg på en måte ikke annen musikk kan. Kanskje er det åndelig. Kanskje er det nostalgi. Kanskje handler det om en lengsel. Men noe er det...

Casting Crown sin sang "Somewhere in the middle" er ganske typisk for dette bandet, og er ikke veldig original. Men denne sangen satte ord på noe som jeg trengte hjelp til å sette ord på . Det skal jeg skrive mer om snart. Men du kan høre sangen nå.

I'm only Jesus

Topp 25 - mine favorittfilmer - en oppdatering

Tid for å oppdatere denne også. Siden sist har jeg sett en god del filmer, men ikke veldig mange som får plass på lista. Det skal noe til å lage en historie som skiller seg ut i mengden. men noen gode filmer har det blitt. De nye står i kursiv. Og for å gjenta det jeg sa da jeg presenterte den første listen:

Her kommer en veldig subjektiv liste over hvilke filmer jeg mener er de beste som er produsert. Selvsagt vil mange savne sine favoritter her, derfor utfordrer jeg dere til å lage deres egne lister. Og bare så det er sagt: Jeg er ikke noe fan av gamle svart/hvitt-filmer eller science fiction. Så de finnes ikke på denne lista. Og ja da, jeg liker best amerikanske filmene. Og siden den første filmen jeg så på kino var Hot Shots i 1991, vil de fleste filmene være fra etter det. Vil nok være få actionfilmer også. Rangeringen kan jeg nok være villig til å gjøre om på...her er lista:

1. Almost famous. 2000.

Vet ikke helt hva som gjør denne filmen så fantastisk. Men det er vel en kombinasjon av musikk, gutteaktig naivitet og sjarm og 70-tall. Filmen er for meg en stor hyllest til musikk og til en tid hvor musikken fortsatt hadde et snev av uskyld. Handler om en ung gutt som drømmer om å bli musikkjournalist og som får dra på turné med et av sine favorittband. Du kan se en av scenene fra filmen i vinduet over.

2. Forest Gump. 1994.

En fantastisk film om en fantastisk person. Vi får også en flott oversikt over den amerikanske nyere historien. Tom Hanks gjør en fabelaktig rolle som Forest. Denne har det meste.

3. Schindler's liste. 1993.

Steven Spielbergs mesterverk som viser oss nazismen og Holocaust i all sin grusomhet. Kanskje filmhistoriens fremst historiske drama.

4. Alive. 1993.

Historien om fotballaget som overlevde flere uker i Andesfjellene ved å spise hverandre, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortvilelse, håp og kameratskap skaper en unik atmosfære.

5. Danser med ulver. 1990.

Fantastisk filmepos med fantstiske bilder fra USA på 1800-tallet. Gripende historie om en amerikanske soldats møte med de innfødte indianerne.

6. Seven pounds. 2008.

En usedvanlig sterk og gripende film om å ville gjøre opp for seg og å ofre seg for andre. Gradvis i løpet av filmen forstår vi hva hovedpersonen, spilt glimrende av Will Smith, forsøker å oppnå med alle menneskene han oppsøker og forsøker å hjelpe. Til slutt kommer det endelige valget om å redde seg selv eller den han elsker.

7. Bibelen: Josef. 1995.

Finnes det særlig mer fantastiske historier enn denne? Historien om gutten som ble solgt av sine brødre, fengslet, og som endte opp som nestkommandrenede etter farao i Egypt.

8. Slumdog millionaire. 2008.

En fantastisk historie fra veien fra slummen til milllionærstatus. Fantastisk spilt og fortalt, med et utall av gripende scener.

9. Dumb and dumber. 1994.

Dette er vel en litt annen kategori enn de første, men dette er komedie på sitt aller beste med Jim Carrey i storform.

10. Never let me go. 2010.

Filmatiseringen av Kazuo Ishiguros bok har klart å ta vare på den fantastiske atmosfæren i boken. En vakker og rørende skildring av livets sårbarhet.

11. Groundhog day. 1993.

Hysterisk morsom film om en mann som våkner opp til den samme dagen hver eneste dag.

12. Love actually. 2003.

Den beste av et utall romantiske komedier som har slått an de siste årene. Romantisk, søt og godhjertet.

13. The Shawshank redemption. 1994.

Fantastisk historie om en mann som blir uskyldig dømt for drap og om livet i fengselet fram til den totalt overraskende slutten.

14. Me, myself & Irene. 2000.

En annen av Jim Carreys glimrende, elleville komedier. Denne gang som schizofren politimann.

15. Shutter island. 2009.

Leonardo Di Caprio spiller som alltid glimrende i denne filmen om snikende galskap. Overraskende vendinger og en guffen atomsfære skaper en førsteklasses thriller.

16. Pirates of the caribbean: The curse of the Black Pearl. 2003.

17. Passion of the Christ. 2004.

18. Volcano. 1997.

19. Kopps. 2003.

20. Clockwise 1986.

21. Ben Hur. 1959.

22. Hotel Rwanda. 2004.

23. Walk the line. 2005.

24. Hawaii Oslo. 2004.

25. Black hawk down. 2001.

Topp 25 - mine favorittplater - en oppdatering

For litt over to år siden lanserte jeg mine 25 favorittplater. Siden den gang har jeg jo hørt noen flere plater og tenkte det var tid for en oppdatering. Også denne gangen har jeg begrenset meg til en plate fra hver artist. De som er nye på listen, har jeg satt i kursiv.

1. Written on the Wind - Chuck Girard. 1977.
For en fantastisk plate. Har hørt den sikkert 500 ganger, men er like imponert fortsatt. Flotte tekster, gjennomførte arrangementer, og den har denne posisjonen selv om det faktisk er et par låter her som ikke er så bra. Finnes dessverre ikke på CD.

2. Ending is beginning - Downhere. 2008.

Denne plata er på stadig opptur på denne lista, spesielt etter at jeg hørte bandet live. Dype og reflekterte tekster og melodier som sitter og blir sittende. Det enkle er ofte det beste, ikke mye overarrnagering og symfoniorkestre her.

3. Fallen - Evanescence. 2003.
Fantastisk flott plate hvor omtrent alle sangene er fulle av nerve, følelse og fantastiske arrangementer. Dette er moderne musikk slik den skal lages, gjennomarbeidet og spennende. Platen er dyster, men full av engasjement.

4. Comatose - Skillet. 2006.

Plate som har mye til felles med den forrige, kraftige gitarer og piano/keyboard i en flott mix. Gjennomførte arrangementer og kraftige tekster. Fengende musikk som ikke taper seg mye etter et par hundre gjennomhøringer.

5. Back home again - John Denver. 1974.
Jeg elsker Denvers varme sanger om hjemmeliv, amerikansk natur og kjærlighet til mennesker og land. Vakre melodier framhever de poetiske tekstene.

6. Ten new songs - Leonard Cohen. 2000.

Leonard Cohen er vel først og fremst kjent som en stor poet og tekstforfatter. Jeg liker lyden av ordene hans, selv om jeg ikke skjønner så mye av meningen i dem. Denne platen er vakker og stemningsfull med lekre melodier og nydelig koring.

7. Legacy - Michael Card. 1983.

Michael Card er et geni av en låtskriver og beskriver bibelske emner og personer på en fantastisk måte til sine veldig melodiøse melodier. På denne plata, som er hans andre av veldig mange, er han på sitt beste. Klassikere som "El Shaddai" og "Love crucified arose" finner du her.

8. A thousand true stories - Silje Nergaard. 2009.

En nydelig vakker plate med et lekkert lydbilde. Siljes stemme omgitt av stemningsfullt akkompagnement, ganske minimalistisk, men melodisk og stemningsfullt. Spesielt "Frozen" er fantastisk vakker.

9. Desire - Bob Dylan. 1975.
Bob Dylan hører til langt oppe på en slik liste. Her er han på sitt mest melodiøse og på sitt lengste, med sanger på 8 og 11 minutter. Jeg elsker slikt. Her finner du blant annet klassikeren "Hurricane".

10. Now do you understand - Randy Matthews. 1975.
Beste live-plata jeg har hørt. En mann, en gitar, fantastisk publikum, morsomme historier, rørende fortellinger og geniale, enkle sanger. Skulle ønske jeg var der.

11. Viktoria - Maria Mena. 2011.

På denne platen har ikke Maria bare en par hits med en del platefyll, slik hun ofte har hatt før, men platen er gjennomført melodisk og nydelig. Tekstmessig kan hun fortsatt noen ganger overdrive ordbruken, men hun er på mange måter et musikalsk geni. Flott at det blir laget så vakker musikk fremdeles.

12. The unforgiven - Within Temptation. 2011.

Herlig melodiøs hardrock med assosiasjoner til 80-tallet. Utrolig fengende låter som man blir glad av å høre. På denne platen har bandet valgt å tone ned sin bruk av kor og symfoniorkester. Det kler dem, og dette er deres beste plate, full av potensielle hits.

13. Tell 'em again - Dallas Holm. 1978.

Dallas Holm har en inderlighet og pasjon som det er vanskelig å finne hos noe andre. Han synger med sterk følelse og har et klart budskap å komme med. Dette er varm musikk som gir deg en god følelse, selv om dette ikke er så veldig avansert.

14. More power to ya - Petra. 1982.

Mange minner knytter seg til denne. Etter min mening er dette gruppen på sitt definitive høydepunkt, og her finner du klassikere som Judas Kiss og Road to Zion

15. Brother of the son - Don Francisco. 1976.

Kunne tatt med flere av platene hans her. Fantastisk storyteller, har en evne til å fortelle lange historier som berører kraftig selv om melodiene kan være noe enkle. Og stemmen hans er ikke den beste. Men en ener på sitt felt.

16. Everybody needs a little help - David Meece. 1979.

17. Karla Bonoff - Karla Bonoff. 1977.

18. No greater sacrifice - Ray Boltz. 1996.

19. Quiet revolution - Telecast. 2008.

20. Maple room - Wayne Kirkpatrick. 2000.

21. Oden Fong - Come for the children. 1979.

22. Daniel Amos - Shotgun angel. 1977.

23. No room in the middle - Greg X Volz. 1990.

24. Even this - Wayne Watson. 2007.

25. All stand together - Bloodgood. 1991.


Føl deg gjerne fri til å kommentere dersom du føler jeg mangler noe essensielt her ;)

På konsert med Kurt

Sesongen for julekonsertar er for lengst i gang, og denne veka fekk eg sjansen til å vere med på julekonsert med Kurt Nilsen i Operahuset på Nordfjordeid. Saman med kolleger frå jobben og fleire hundre andre kunne vi kose oss i vellyden i Operahuset. Til ein blanding av amerikanske "crooners" og meir eller mindre kjende norske julesongar. På fremste rad, sjølvsagt. Ei lun og fin oppleving vart det, og valuta for billetten fekk vi og. Over 90 minutt med fantastiske musikarar og ein fantastisk stemme, frå heile Noregs rørleggar-artist.

Når eg likevel ikkje er heilt i ekstase over det musikalske, kan det vel forklarast på fleire måtar. Juleplata til Kurt, som kom i fjor, klarte ikkje å begeistre så mange anmeldarar. Når ein gjev ut songar som er kjende for dei aller fleste frå før, forventar ein nesten at artisten skal tilføre songane noko nytt og kreativt. Det gjer i grunnen ikkje Kurt. Dei blir stort sett framført slik vi har høyrt dei før. Med unntak av ein ting: stemmeleie. Og sjølv synes eg at songar som "When you wish upon a star" og "White christmas" fungerar mykje betre i sine originalversjonar med ein bassstemme, enn med falsettstemmen til Kurt. Han legg rett og slett dei fleste songane i eit altfor høgt toneleie. Kanskje er det slik han mest får imponert med stemmeprakten sin, men han er like flink i dei lave stemmeleia. Han kunne faktisk tene på å synge heilt vanleg av og til, utan å skulle imponere.

Best fungerte det faktisk då Kurt song sin eigen "I kveld". At Marion Ravn også dukka opp på scenen, løfta heller ikkje konserten nevneverdig, sjølv om ho framførte Joni Mitchells nydelige "River". Alt i alt ein fin og hyggelig kveld i Operahuset, men ikkje ein stor musikalsk opplevelse. Sjølv om det var umulig å ikkje bli imponert over musikarane Kurt Nilsen hadde med seg. Men for meg vil nok rørleggaren frå Arna framleis først og fremst vere mannen som urinerte på sykkelen til svogeren min.

Downhere - one more concert....

For the second time in my life I had the chance to attend a concert of one of my favourite bands, Downhere from Canada. This time in a sport hall in Vikeså in Rogaland. Not the best of locations, not the best of sounds. Not the biggest of audiencens, either, there could not be more than a couple of hundreds inside. And very few of them my age or older. Maybe people had not heard. Or maybe they did not care. And surely they'll never know what they missed. But the ones who were actually there, got the treatment of kings.

There's just something about this band. The lyrics, the melodies. The authencity, the honesty. It is real music made by real people. Not by superstars or superstars' songwriters. Although they tried to act as evangelists a couple of times during the concert, it was clear that this was not their best. But the band, well played together, giving their best to a luke warm audience that came most to life when Marc Martel bragged about the Norwegian countryside and the Norwegian people.

Surely, there were songs I missed. And there were songs I wouldn't have missed if they chose not to play them. I wonder why they played "Living the dream" from their latest album while they did not play the beautiful "Holy" and the rocky "Only the beginning". And as their extra number they chose to play "Bleed for this love" instead of all the other wonderful songs from "Ending is beginning". But it's ok. They came. They played. They entertained. And we all felt richer afterwards. This band is a secret that is hidden from too many.

Maybe that is changing, though. Marc Martel has appeared on YouTube and The Ellen Show, with his "sound like and look like Freddy Mercury" act. And he has a blending voice. But the band is so much more than that.

The band took time to write autographs and talk to people afterwards. My "perfect British speaking" brother-in-law talked to all of them for quite some time, as I talked with Jason Germain a bit about songwriting and why they didn't play their best songs (in my view anyway) in concert. Now it's much about the Queen stuff, he said. And didn't sound too pleased with that. Or maybe that's just my interpretation. I still had a blast. And the next time they come, I'll be there, too!

What you want

Evanescence var et av mine definitive favorittband for noen år siden. Siden den gang har bandet mistet det meste av det som gjorde dem til en favoritt. Nå er de igjen ute med ny plate, så jeg får vel gi dem en sjanse til å overbevise. Dette er første singel.

On the altar of love

For meg er det et definitivt musikalsk høydepunkt når Downhere kommer med ny plate. Deres plate Ending is beginning er en av de aller beste jeg har i samlingen min, og oser av lyrisk og musikalsk kvalitet. Forventningene til deres siste, On the altar of love, var derfor forståelig nok skyhøye her i gården. For en uke siden fikk jeg den, og nå har den surret og gått i bilen både på vei til jobben og på langtur til Oslo. Og selv om de kanskje ikke når like høyt denne gangen, er det fortsatt kvalitet tvers gjennom.

Musikken har den kvaliteten at den vokser for hver gjennomhøring. De første par gangene jeg hørte gjennom, må jeg innrømme at jeg var litt skuffa. Den fremste svakheten til denne plata, i forhold til Ending is beginning, er tekstene. Denne gangen har de gått inn i det sporet som forbausende mange kristne band går i i våre dager, at tekstene skal ligne på lovsanger som kan synges i menighetene, Selv om Downhere ikke lager tekster av typen "Å så høyt jeg elsker deg, Gud, det går bare ikke an å beskrive", synes jeg ikke følgende er av det mest lyriske bandet har produsert:

I'm asking for a miracle, because I believe
Only You can turn this around
I'm at the end and falling fast
A moment to redeem

Only You can turn this

Only You can turn this

Only You can turn this around

Musikalsk sett er det flere godbiter. Spesielt den country-aktige On the altar of love og den majestetiske lovsangen Holy skiller seg ut som gode spor. Den beste er nok likevel Let me rediscover you, som jeg tenker er en av de beste låtene Downhere har gjort. Teksten er undrende, spørrende og søkende, rett og slett spennende:

Let me rediscover You
And by Your grace I'll follow through

Reveal to me the God I thought I knew

Alt i alt et solid album som kanskje ikke er like godt som forrige gang, men bandet har etablert seg i min tanke som et band jeg vil følge spent med på videre. Nå har jo også resten av verden oppdaget vokalist Marc Martels stemmeprakt, det er jo morsomt. Selv gleder jeg meg til Downhere kommer til Rogaland i slutten av måneden!

What are words

I forbindelse med at vi planlegger å ha en skolekonsert med niendeklassene jeg har i musikk, ble elevene oppfordret til å finne fram sanger de hadde lyst å øve inn og fremføre. En av elevene kom da med sangen What are words med artisten Chris Medina. Selv hadde jeg aldri hørt denne før, men tenkte at dette var en usedvanlig vakker sang, foruten at den var ganske enkel å spille. I går var jeg inne på YouTube og fant musikkvideoen til sangen. Da ble jeg klar over den sterke historien til Chris Medina.

Chris Medina var en av de som meldte seg på den siste utgaven av American Idol. På audition fortalte han historien om seg selv og forloveden Juliana. Kort tid etter at han hadde fridd til henne på den mest romantiske måte, ble hun rammet av en trafikkulykke som sendte henne i et langvarig koma. Sjansene for at hun kom til å våkne var ikke de beste, men Chris nektet å gi opp håpet. Og våknet gjorde hun, men med hjerneskader og uten evnen til å gå.

Og her kan vi stoppe et øyeblikk og tenke på hva ville gjort. De var ikke gift, bare forlovet. Slik tenkte ikke Chris. I dag bruker han tiden sin på å pleie sin forlovede sammen med moren hennes. Og hver gang han bli spurt, forteller han om sin kjærlighet for henne og viktigheten av å holde det man lover og være trofast, selv om det kan koste. Og det er også det denne sangen handler om. I videoen ser vi bilder av forloveden både før og etter ulykken. I sangen synger han blant annet:

What kind of guy would I be if I was to leave when you need me most

En sterk, sterk historie om noe som jeg tror er heller sjelden. Lytt til sangen selv!

The Adjustment Bureau

Jeg liker filmer som leker med logikk og umuligheter, ikke minst når de knytter det til eksistensielle spørsmål. Inception var en slik film, og nå The Adjustment Bureau. Filmen handler om spennende spørsmål som: Finnes det en forutbestemmelse for hvordan livet blir? Hvem styrer denne? Og går denne an å forandre på?

David, som blir spilt av Matt Damon, får et lite innblikk i hvordan dette fungerer da en i byrået, en engel, sovner og går glipp av en mulighet til å søle kaffe på David. Resultatet blir at David treffer kvinnen i sitt liv, henne han er bestemt til å være med. Tror han i alle fall selv. Men byrået og formannen har andre planer. Og setter jord og himmel i bevegelse for å hindre at forholdet utvikler seg. Spennende blir det. Og David stiller spørsmålene vi andre sitter med. Hvorfor er det så viktig å følge planen? Hvorfor kan han ikke få være sammen med henne?

Konklusjonene blir egentlig tilnærmet bibelske. Det finnes en plan, en forutbestemmelse. Men denne kan endres av menneskene. Slik som vi ser hos Moses og profeten Jonas i Bibelen. Sistnevnte reddet jo byen Ninive fra utslettelse etter en liten omvei i en fiskemage. Selv om slutten av filmen virker noe improvisert, er den akkurat så amerikansk som vi liker det. Dersom du virkelig vil noe nok, blir det som du vil. Og da velsigner også formannen det.

Et lite tankekesperiment dette. Men spennende nok. For finnes det en plan for oss alle? Hvor detaljert er den? Hvordan skal vi vite når vi er i den og når vi er ute av den? Og hva da med den frie viljen? Er den begrenset eller ikke-eksisterende? Ikke vet jeg, men spennende spørsmål er det!

Vamp

Poster en morsom parodi på gruppa Vamp, laget av komikerne Bye & Rønning. Ganske tatt på kornet, spør du meg, i hvert fall det om metaforer som er totalt uforståelige. Bare sjekk teksten til Månemannen:

Den første morgentime er i rute
for natten er blitt gråhåret og blek.
Nå holder verden pusten sin der ute
og månen er en gyllen tankestrek.

Nå svinger heksen seg i siste dansen,
og skyggene er skygger mer enn før.
Snart vekker solen verden ut av trancen,
mens trollet sprekker og vampyren dør.

En dannet bil slår blikket ned i svingen.
Der står en grønnøyd hulder uten klær.
Hu var der visst! Men nei, nå er der ingen.
Hun flyktet mellom natt og dag og trær.

Den dømte ber for aller siste gangen
før han blir tatt med utenfor og skutt.
Mens munken gjør seg klar til morgensangen,
slår solen til – og nok en døgn blir brutt.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.