Aust or markom

Hyss! Er det mogeleg? Drøymer eg eller er eg verkeleg vaken? - Det regner, stilt og fint, varmt og tett, utan bråk og brak.....

Eg ligg og lyder lenge og ser gjennom glaset. Himmelen grånar meir og meir og sig inn over skogane som ein grå ullduk. Og regnet strøymer. Og spreier seg - over alle dalar, over bygd og by, vidare og vidare, ut over heile verda. Og jorda drikk med tusen tyrste munnar, drikk og laugar seg, velter seg, sym - i varmt, stilt, godt regn.

Han Jon reiser seg frå krakken, gløtter gjennom glaset, smiler, tek golvet i to steg og smyg stilt gjennom døra. Der rusla han opp til saltsteinen, set seg, tek lua av seg og nester hendene. - Det gråsprengde håret ligg fagert om den brune nakken. Han legg andletet mot himmelen, mot regnet, og eg ser at leppene rører seg stilt.....Han Jon Andersen takka Gud for regnet. Og det rører meg så eg får tårer i augo. Velsigna vere regnet! Det sløkkjer. Det svalar. Det yngjer. Det fyller jorda med ny kraft. Det gir livsens saft og sevje til døyande liv. Det drys voner som blanke dropar i den vonlause.

Vi krabbar oss ut av sengene, den eine etter den andre og stumlar ut, øre av draum, ruste av nye voner. Og vi set oss ende ned og let det regne på oss. Det trippar over hals og hovud som bittesmå snøgge føter. Det tuslar og kviskrar i gras og groe. Det sig gjennom vesterygger og skjorteermar, kitlar over huda, renn nedetter rygg og lår så ein grys og kulsar og ler.

Vi sit lenge og ser og kjenner regnet.

Sven Moren

Sangen om løpende hester

Bilde fra http://frihetbortizkogen.blogspot.no

Han går og mumler litt mens han bærer noe forsiktig, som var det et barn, en liten filletull ser det ut som, et flak av et tøystykke dingler under armen hans, men der er han ved treet og stanser, vender ansiktet opp, som om han lytter. Er det vindens lek med granbaret han lytter til, eller er det himmelen han anstrenger seg for å høre? Og hva kan himmelen ha å si til ham?

Så vikler han forsiktig en gjenstand ut av tøystykket, noe brunt, blankt, buet, vakkert. En fiolin. En bue. Og tårene springer i øynene hans mens han kjærtegner instrumentet. Det er så lenge siden, herregud, så lenge siden-! Et tomrom har det vært i mange år, et isnende tomrom, mellom halsen hans og den venstre hånden. Han har manglet dette viktige, som holdt ham oppe, selve klangen i livet har han vært foruten, selve skjønnheten, herregud, skjønnheten!

Er det for sent nå, kan hende? Vil han aldri noen gang finne den igjen? Tonen? Selv om instrumentet er ustemt og vanstelt av han som hadde det før, så har han det i sine hender nå, men har disse hendene den kunnskapen, den kraften de en gang hadde? Den kraften som kan forvandle? Famlende leter han seg fram, hele tiden mens han lytter, men det høres ingen skrik, ingen latter, ingen som håner verken Skakke-Johan eller fela hans, han kan våge et strøk med buen langs strengene, og enda et strøk, til tonene stiger som gråt, for smerten er det første et menneske erfarer, smerten og savnet, og gleden kan aldri nås på en annen måte enn gjennom dette første, bare gjennom lengselen kan det møtet oppstå som forandrer alt.

En elv har delt seg i stille slynger, og under et tre sitter en mann på en stein, han bøyer seg over et instrument og forvandler det, forvandler seg selv og alt omkring, det løftes, det får en stemme, en kraft som beveger, som river i stykker, som lindrer, og skaper noe som aldri før er blitt skapt, og etter dette kan ingenting bli som før.

Britt Karin Larsen

Outsideren

Det fins mange bøker og filmer om outsideren, og det ser ut som disse har en tendens til å appellere til oss. Jeg snakker om mennesker som på en eller annen måte, av ulike grunner, er annerledes. De er ofte sosialt utilpass, har underlige vaner og noen av dem også en eller annen form for handikap. Siden sommeren er lesetid for mange, vil jeg anbefale fem flotte bøker om mennesker som på ulike måter er annerledes.

1. Mysterier av Knut Hamsun. Den største outsideren av dem alle, er nok Knut Hamsuns Nagel fra Mysterier. Selve navnet henspeiler jo på at mannen er gal. Han dukker opp i en sørlandsby uten at noen vet hvorfra eller hvorfor han kommer. Det meste av det han foretar seg er irrasjonelt og uforståelig, i alle fall tilsynelatende. Samtidig er det noe genuint menneskelig og rørende ved skikkelsen, som gjør at dette er mer enn en framstilling av en gal person. Mysterier var med på å bekrefte Hamsun som en ny, litterær stjerne da den kom ut i 1892, selv om kritikken var blandet.


2. Lillelord av Johan Borgen. Lillelord er en oppvekstroman fra mellomkrigtida, og handler om en tilsynelatende dypt forstyrret gutt som bærer i seg en uforståelig ondskap. Det er vanskelig å ha sympati for gutten, siden man ikke fullt ut forstår hvor denne ondskapen kommer fra. Borgen skrev også flere bøker om denne Lillelord, uten at jeg har lest dem. Men etter det jeg har forstått vokser gutten etterhvert opp til å bli en forhatt nazist under andre verdenskrig.

3. Fuglane av Tarjei Vesaas. En av de vakreste bøkene jeg har lest handler om Mattis som har et psykisk handikap. Det er umulig å lese denne boka uten å kjenne en dyp medfølelse og empati med den unge mannen, som gjør det han kan for å bli inkludert og forstått. Uten å fullt ut fatte hvorfor han ikke klarer det. Noe av de vakreste skildringene, og mest kjente, er båtturen Mattis har sammen med noen byjenter, og den begeistringen forfatteren klarer å formidle av hvordan Mattis opplever dette.

4. Resten av dagen av Kazuo Ishiguro. Denne leste jeg for mange år siden, da jeg gikk på lærerskolen. Butleren Stevens er en frivillig outsider, på den måten at han har gått inn i familierollen som butler for en rik familie. Alt Stevens gjør og tenker handler om å være en perfekte butleren. På den måten blir han en tilskuer til livet. Han sliter med å forholde seg til andre sosialt, og forstår seg ikke på hvordan man skal småprate med andre. Og han sliter med å forstå og finne kjærligheten selv om den er rett foran nesa på ham.

5. Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen. Også en nydelig fortelling. Eva blir født med hår over hele kroppen, hår som ikke forsvinner. Dermed blir oppveksten formet av at hun er helt annerledes. Men forfatteren klarer likevel å ikke beskrive henne som et stakkarslig offer, men som et sterkt og selvstendig menneske. Man blir forbauset over alt det normale hun opplever, selv om hun er så annerledes utenpå.

Dette var noen bøker du kan kose deg med i tida framover, herved er de anbefalt.

Hemsöborna

Han tog sig då före att vandra i strumplästen fram och åter, mellan fönstret och dörren i den trånga kammaren och samlade hela sin uppmärksamhet på morgondagens blivande arbete; ordnade göromålen i huvet, utdelade dem; bemötte invändingar i förskott, övervann hinder, och efter en timmes arbete hade han ro och vila i huvet, som nu kändes ordentligt och upplinjerat som en kontrabok, i vilken alla poster blivit införda på sin plats och hopsummerade, så att man i ett ögonblick kunde överskåda ställningen.

Därpå gick han i säng, och när han kände sig ensam mellan de rena friska lakanen, utan fruktan att någon skulle under nattens lopp komma och störa honom, fann han sig liksom mera självägande över sin person, som en avläggare, den där nu satt egna rötter och var färdig att avskäras från moderbusken och leva sitt liv igenom för sig, i egen kamp, med större möda, men också med större lust.

Och så somnade han för att möta livets måndagsmorgon och arbetsvecka.

August Strindberg

Jesussoldaten

Boka om pastorsønnen Anders Torp kom ut i fjor, og er skrevet av Torp sammen med Tonje Egedius. Det var en ganske vond bok å lese. Det gjorde ganske vondt å lese om alt denne gutten har gått gjennom, som aktiv og mindre aktiv i faren, Jan Aage Torps menigheter. Det er vondt å lese om leiren der han lærte om å overleve endetiden ved å nærmest bli druknet. Det er vondt å lese om de mangfoldige "demonutdrivelsene" han ble vitne til og var med på. Det er vondt å ta inn over seg at mennesker som har et så oppriktig ønske om å tjene Gud og følge Bibelen kan komme så galt av sted. Mest vondt er det likevel å lese om hvordan oppveksten ble preget av et gudsbilde og et menighetsliv som var så usunt og forvrengt:

Hele oppveksten min fikk jeg høre at jeg måtte forsøke å overbevise kameratene mine om at Gud var glad i dem, gå foran som et godt eksempel og bygge opp et kristent miljø. Det tynget, å ikke bare kunne være seg selv. Uskylden forsvant med alt ansvaret. Det fikk meg til å føle meg innesperret (...) Det hjalp lite at ingen kjente tankene eller handlingene mine. Jeg hadde uasnett ikke noe privatliv. Gud så alt jeg gjorde (...) For den følelsen pappa av og til ga meg, av at han bare kunne elske det bildet han hadde av meg, og ikke den jeg egentlig var, fikk meg til å kjenne meg så alene.

Jeg kan kjenne meg igjen i en del av det han skriver, selv om jeg er enormt gald for at jeg ikke har gått gjennom alt det han har gjort. Han framstår ikke som bitter eller anklagende. Hans agenda er å fortelle slik at andre skal slippe å oppleve det samme. Derfor er det en viktig bok. Det betyr ikke at det er en veldig god bok.

Boka er ganske forvirrende og usammenhengende. Torps historie blir avbrutt av kapitler med betraktninger fra forfatteren. Fortellingen blir heller ikke presentert kronologisk. Når historien også er full av "frafall" fra menigheten og tilbakekomster til den samme, blir det veldig uoversiktlig. Og vi forstår ikke helt hvorfor hovedpersonen er så veldig mye fram og tilbake. I det hele tatt føler jeg, paradoksalt nok, at jeg ikke blir veldig godt kjent med Anders Torp i boka. Jeg klarer ikke helt å gripe hvorfor han handler som han gjør eller hvor sammensatt virkelighetsforståelsen hans er. Kanskje er det også for mye å forlange. Men jeg sitter igjen med veldig mange spørsmål etter å ha lest boka.

Da Anders Torp tar et endelig farvel men menigheten, Gud og kristendommen, beskriver han dette slik: "En strøm av glede for gjennom kroppen da jeg kjente det: Jeg var fri" og "Lett som en fjær gikk jeg tilbake til rommet mitt, enda sikrere på at Gud ikke fantes." Det er lett å forstå følelsen av lettelse eter å ha levd det livet han har levd. Samtidig underer jeg meg. Var det så uproblematisk? Var det virkelig det? Det er kanskje her jeg har mitt største ankepunkt mot historien til Torp. Handlet det ikke om mer enn en illusjon som ble avslørt?

Gjennom boka får vi også ta del i hsitorien til Anders' far og hans virke gjennom Seierskirken og Oslokirken. Dette er er kanskje den mest interessante delen av boka, og viser utviklingen som har skjedd i løpet av denne tiden, og hvordan mannen har stått standhaftig mot all kritikk han har fått. Selv om jeg verken har sans for eller stor respekt for fyren, er det en fascinerende mann. Kanskje burde det blitt skrevet en bok til, om Jan Aage Torp og hans mange krumspring?

Uansett, historien til Torp er dessverre ikke unik, og det er viktig at den blir fortalt og at den blir lest. Men boka kunne tjent på å være mer bearbeidet.

Å sette verden i brann

Bøker er noe av de beste julegavene som finnes. Sist jul fikk jeg denne, "Å sette verden i brann" av Bjørn Stærk. Med undertittelen "En ateist skriver om Jesus". Bare det i seg selv er nok til å vekke nysgjerrigheten min. Bjørn Stærk er i tillegg en mann jeg opplever det er verdt å lytte til. Jeg har tidligere skrevet om en veldig interessant kronikk han hadde i Aftenposten om konservative kristne. I denne klarer han å se hvor mye positivt det er er i en sammenheng han selv har tatt avstand fra. Denne kronikken var også mye av bakteppet til masteroppgaven jeg skrev. Stærks oppvekst i en frikirkelig kontekst ligner på mange måter på min egen, selv om vi har dratt ulike slutninger på de spørsmålene vi har hatt. Stærk har konkludert med at det ikke finnes noen Gud, og kaller seg ateist. Kanskje derfor er det spesielt interessant at mannen skriver en bok om Jesus og om kristendom. For Stærk klarer det de fleste sinna-ateister ikke vil eller klarer, nemlig å se hvordan Jesus og den kristne religionen faktisk har beriket kulturen og samfunnet vårt, og hvordan mye av det er overraskende relevant for det moderne mennesket.

Boka har sine sterke og svake sider. Stærk er ingen stilsikker forfatter, og mye av det han skriver er oppstykket, og ser ut til å være skrevet etter innfallsmetoden. Det er også tidvis vanskelig å forstå hvem han skriver for. Det meste av det han skriver tolker jeg å være en refsende oppdragelse av hans ateistiske venner. Samtidig skinner hans egen kritiske holdning til Jesus og den kristne relgionen tydelig igjennom i deler av boken. Jeg synes også at han sliter litt med å komme i gang, og den første halvdelen av boken mangler en klar retning. Han havner også tidvis i religionskritiske banaliteter:

Religion har to sider: ild og institusjoner. Den religiøse ilden er en kaotisk kraft som skaper muligheter for hvem som helst (...) De religiøse institusjonene er konservative og derfor gjennom mesteparten av krsitendommens historie like mannsdominerte som resten av samfunnet.

En slik framstilling av den organiserte kristne religionen som den som dreper alt liv, er velkjent og ganske fordummende. Heldigvis er det ikke slike glipper som er gjennomgangstonen i boken. Mye av det han tar opp, er både tankevekkende og presist. Ikke minst når han snakker om hvordan begrepet "synd", som stort sett har forsvunnet fra vokubularet for både lek og lærd, like mye er en realitet selv om man ikke snakker om det:

Hva gjør vi med det vi angrer på som ikke kan tilgis av mennesker? (...) Vi som ikke lenger er kristne, har gjort noe underlig. Vi har forkastet den kristne frelsen, men beholdt synden (...) Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av (....) Kanskje finnes det ikke-kristne varianter av den kristne frelsen, bare under andre navn? (...) La oss jakte på den sekulære frelsen.

Og i jakten på denne sekulære frelsen nevner han både de store ideologiene, psykoanalysen, troen på fremskrittet og velferdsstaten. Men Stærk peker på hvor mangelfulle alle disse er, og konkluderer med at "de lukter av billig nåde". Konklusjonen blir at "du må enten finne en annen måte å forstå lidelse på enn synd, eller så må du lære å leve uten tilgivelse." Stærk selv mener å kunne leve godt med det siste alterntivet.

Stærk peker også på hva som er kristendommens største utfordring i et sekularisert samfunn, nemlig å bli glemt. Kirken vokser på tross av eller på grunn av motstand. Men den står seg ikke mot likegyldighet og glemsel:

Dermed har vi gitt Jesus en strengere dom enn romerne gav ham: Vi har glemt ham (...) Glemsel er det sekulære Europas straff over kristendommen. Vi har sluttet å bry oss om hva prestene sier (...) Vi har lagt bort alt unntatt ritualene og identiteten.

Stærk konkluderer med at Gud har forlatt vesten og dratt andre steder hvor han ikke er glemt, til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det er også hva Stærks moderne, fiktive Jesus-skikkelse Mona gjør.

Mona går igjen i alle kapitlene i boka. Hun gjør som Jesus gjorde, hjelper mennesker, samler følgere og refser samfunnseliten. Lenge er hun i sentrum for samfunnets oppmerksomhet. Hun blir populær fordi hun tør å snakke makta midt imot, og fordi hun har evner til å gjøre syke friske. Vendepunktet kommer når hun begynner å kritisere moralen til vanlige mennesker. Da er hun ikke lenger like interessant. For det er slikt vi ikke vil høre. Dermed er Monas tid forbi, og hun drar til andre mennesker og andre kontinenter for å fortsette sin virksomhet der. For, som Stærk sier om våre sekulariserte samfunn: "Vi er ikke lenger opptatt av hva Gud mener om livsførselen vår. Vi er uinteressert i hva han mener om samfunnet."

Ateisten Stærk skinner sterkest gjennom i beskrivelsen av noe av det mest sentrale i den kristne religionen, nemlig tro. Han opplever begrepet som problematisk og Jesus' krav om tro som urimelig:

Dette er den største innvendingen jeg har mot mirakelfortellingene om Jesus. Ikke at mirakler er umulige, men at du må tro for å nyte godt av dem (...) Jesus forventer at mennesker som aldri har møtt ham før, skal ha tillit til ham (...) Det er galt å kreve at troen kommer før mraklene, selv om miraklene er ekte.

Stærk skiller mellom tro, som han opplever som noe krevende og negativt, og tillit som han opplever som noe postivt:

Gi meg heller en religion bygget på tillit. Tillit mellom mennesker bygger vi opp sammen, en god handling om gangen. Det første steget kan kreve tro. Jeg må våge å ta en sjanse på deg. Men deretter er troen unødvendig. (...) Hvis jeg får en ny venn som bare en gang iblant svarer når jeg ringer og nesten aldri holder det hun lover, og jeg påstår at vi har et vennskap basert på tillit, så har jeg lurt meg selv.

I det siste kapittelet av boka drar Stærk sammen alle trådene og kommer med sin hovedkonklusjon. Den kristne relgionen kan være et postivt element i vår kulturelle utvikling, på samme måte som andre religioner og livssyn kan være det. Gjennom å slutte å konkurrere om å ha mest rett, bør vi heller omfavne det beste hos hverandre. Det handler om at alle kan "bære god frukt" som Jesus kalte det:

Vi som har ulik tro, i stedet for å bekjempe hverandre bør konkurrere om å ha de fineste trærne med de beste fruktene (...) Vær så trygg på deg selv at du tør å bli vurdert etter fruktene dine.

Det er også mye annet i boka jeg kunne dratt fram. På mange plan er boka lesverdig, selv om den har sine mangler. Det er i alle fall forfriskende å lese en ateist som ser på kristendommen som noe mer enn et gammeldags hinder for det moderne menneskets livsutfoldelse. Stærk framstår som en oppriktig forsvarer av den kristne tradisjonen og samtidig en sterk kritiker av den samme. Det er godt gjort å komme fra begge deler med troverdigheten i behold.

Ein familie av lesarar

Eg kjem frå ein familie av lesarar. Sjølv har eg alltid vore glad i å lese. Søstrene mine er glad i lese (i alle fall den eine ;)) Begge foreldra mine har vore glade i å lese, sjølv om dei ikkje les like mykje lenger. Bokhylla til tante Sigrid har eg skrive om før. Også bestefar, altså morfaren min, var glad i lese. Når foreldra mine diskuterte kva ein skulle kjøpe til han, enda ein som regel opp med ei bok.

Då eg flytta heim igjen og begynte å sjå på det som fanst her, fann eg denne boka, ei gammal utgåve av Onkel Toms Hytte. Inne i boka stod namnet B. E. Maurseth (Bottolf skreiv etternamnet med h til slutt), altså farfaren min, som døydde då han var rundt førti år. Om dette funnet kan tyde på at også han var ein leser, veit eg ikkje. Men i alle fall hadde også han bøker, i alle fall ei bok. Eg bestemte meg for å lese denne gamle boka hans. Men eg fann fort ut at dette berre var den første delen av ei bok som var ganske tjukk. Så då måtte eg kjøpe ei ny utgåve av denne klassikaren, boka som blir hevda å vere ei av dei viktigaste årsakene til at amerikanarane bestemte seg for å avskaffe slaveriet.

Så no er eg i gong. Og kan avsløre at det også vart skrive god litteratur på midten av 1800-talet. Om farfar Bottolf nokon gong fekk lese boka, får eg nok aldri vite.

Moby Dick

What is it, what nameless, inscrutable, unearthly thing is it; what cozening, hidden lord and master, and cruel, remorseless emperor commands me; that against all natural lovings and longings, I so keep pushing, and crowding, and jamming myself on all the time; recklessly making me ready to do what in my own power, natural heart, I durst not so much as dare? Is Ahab, Ahab? Is it I, God, or who, that lifts this arm? But if the great sun move not of itself: but as an errand-boy in heaven; nor one single star can revolve, but by some invisible power; how then can this one small heart beat; this one small brain think thoughts; unless God does that beating, does that thinking, does that living, and not I. By heaven, man, we are turned round and round in this world, like yonder windlass, and Fate is the handspike

Herman Melville

Sårbarheten

Jeg har skrevet en del på denne bloggen de siste årene om hvordan troen min har forandret seg og om alle tingene som jeg tidligere trodde på og som jeg ikke tror på lenger. Det har vært en prosess der jeg har prøvd å finne ut hva som er igjen av den troen jeg en gang hadde. Det er en prosess som fortsatt pågår, og sikkert vil gjøre det en god stund til. Når man har forlatt en type tro og religionsutøvelse er det en stor utfordring å finne fotfeste for en ny måte å tro på, med et nytt innhold i troen.

Jeg har også skrevet om hvordan det ble vanskelig for meg å holde fast på et gudsbilde som jeg følte stemte mindre og mindre med det jeg opplevde som realitetene i det livet jeg levde. I en slik nyorientering, tror jeg at det er dette som er det mest sentrale av alle spørsmålene: Hvem er denne Guden, med stor eller liten g, som jeg fortsatt eller kanskje rettere sagt først nå, tror på? Siden det ble umulig å tro på en allmektig Gud som både var villig til og i stand til å svare på alle bønner, hvordan kan et slikt bilde nå se ut? Selvsagt er jeg ikke akkurat den første som har stilt dette spørsmålet, og som mange andre tror, har jeg også begynt å tro at svaret må ligge i begrepet "den sårbare Gud".

"Slik menneskets Gud er, slik blir også mennesket" sa en venn av meg en gang. Med andre ord vil troen på en sårbar Gud også innebære at jeg omfavner forståelsen av det sårbare mennesket. Og det er kanskje derfor dette oppleves som veien å gå. Etter at jeg i stadig større grad har erfart min egen svakhet og sårbarhet, og også forstått at dette ikke er noe som skal motarbeides og nedkjempes, har det også vært naturlig å prøve å finne en Gud som kan relatere til dette. Så kan man jo slik hevde at jeg skaper Gud i mitt eget bilde. Samtidig er det ikke vanskelig å finne også dette bildet av Gud i Bibelen. Problemet med det gudsbildet man finner i Bibelen, er at det er så sammensatt at jeg ikke lenger har klart å forene de ulike delene. Samtidig er det korset og det som skjedde der, som står igjen som det sentrale for meg. Det er det største og samtidig mest problematiske. Det mesktigste og mest uforståelige. Der Gud blir så svak som det går han å bli. Og det seier han at han blir for meg. For meg er det umulig å være nøytral er eller avvisende til noe slikt.

Det å forakte svakhet, bekjempe frykt og fokusere på Åndens kraft som en motpol til min egen sårbarhet, har både jeg og mange andre lang erfaring med. Man dyrket det sterke og fryktløse, og man så opp til dem som hadde slike egenskaper, enten det var i Guds eller egen kraft. På mange måter er dette også typisk for tida vi lever i. Som Sturla Stålsett formulerer det: Vi kan egentlig beskrive det moderne samfunn som en akselererende flukt fra sårbarheten. For meg førte livets forandringer til at jeg måtte forholde seg til min egen frykt og svakhet i stedet for å bare ignorere eller bekjempe den. Og kanskje er det slik at også Jesus selv levde mer i svakhet og sårbarhet enn vi faktisk tror. Stålsett formulerer troen sin på en sårbar Gud på en god måte:

Sårbarheten er helt sentralt plassert i det kristne budskapet. Kanskje er det sterkeste er at Gud selv gjør seg sårbar (...) Men det som er annerledes i kristen tro, det som ingen andre hadde hørt eller sett før, er at Gud selv har gjort seg sårbar. (...) Det innebærer at vår sårbare menneskelighet er kjent, anerkjent og villet av Gud, kanskje fordi sårbarheten gjør oss i stand til å elske, slik Gud elsker oss.(...) En som ikke kan la seg prege, kan heller ikke lide. En Gud som ikke er foranderlig, representerer et gudsbilde som ikke har rom for sårbarheten. da er Gud heller ikke medlidende. (...) 

(magasinet Tørst vinter 2014/15)

Det er litt annerledes enn bildet av en Gud som aldri forandrer seg, som jeg alltid har forfektet. Jeg vet ikke om Stålsett har rett. Men det er spennende å tenke at han kanskje har det.

Boka "Silence" av Shūsaku Endō handler om den lidende og sårbare Gud. En tidligere bibelskolekamerat av meg anbefalte meg boka, og sa at den faktisk var en av de viktigste grunnene til at han fremdeles kunne kalle seg kristen, fordi den "flytta gudsbilete frå power til vulnerability" som han formulerte det. I boka blir en kristen misjonær i Japan forsøkt overtalt til å frasi seg sin kristne tro. Gjennom alle plagene og forfølgelsen han og de andre kristne i Japan må gå gjennom, kan han ikke forstå hvordan Gud møter alle desperate bønner med stillhet. Til slutt taler Gud, men på en helt annen måte enn misjonæren forventet. Ut fra bildet av Jesus som blir lagt foran misjonæren og som han blir bedt om å tråkke på som et symbol på at han frasier seg troen sin, taler endelig Gud:

Trample! Your foot suffers in pain; it must suffer like all the feet that have stepped on this plaque. But the pain alone is enough. I understand your pain and you suffering. It is for that reason that I am here.

Jeg kjenner at dette nesten blir for radikalt. En Gud som ber oss om å tråkke på ham fordi det var derfor han kom. Samtidig viser det oss et bilde av en Gud som ikke bare har ordna alt for så å trekke seg tilbake og vente. En Gud som lider sammen med de lidende i stedet for å befri dem. En Gud som omfavner svakheten og sårbarheten i stedet for å befri oss fra den.

Her er jeg altså, og prøver å finne et nytt bilde av en Gud jeg alltid har trodd på. Jeg begynner å tro at utgangspunktet må være her, ved Jesus på et kors, svak, sårbar, lidende. Så får tiden vise om bildet blir klarere med tiden. Det er i alle fall ingen vei tilbake.

And if a man has got to listen to the voices of the mob
Who are reeling in the throes of all the happiness they've got
When they tell you all their troubles
Have been nailed up to that cross
Then what about the times when even followers get lost?
'Cause we all get lost sometimes

(Andrew Peterson)

Skinnende dager

Redd. Redd for denne sterke og farlige hengivelsen i jublende offervilje. Å ofre kjøtt og blod, hjertets fryd og kroppens mysterium og glede til et åndelig tyrannis grådige og amoralske flamme. En gang var det en opphøyet Gud som opplot sin røst fra en tordensky; nå er det Stater om brøler i høyttalere. Men alltid denne trangen til å bli større enn den enkelte, til å bli guddommelig; en alt-krevende overhøyhet, fylt av vrede og evig uformidlet.

Religiøs lidenskap. Tro på mennesket. Intolerant og fanatisk som all nyvakt tro. Den ville gi de fattige klær, de sultne mat og de undertrykte rettferdighet. Den hadde sine fanatikere, sine helgener, sine soldater. Den vakte de edleste ting i menneskets sjel: begeistring, trang til renhet, ærlighet og selvfornektelse. Men den overdrev også, arbeidet seg opp i vilt hat til dem som ikke tilpasset seg, så og forfulgte kjettere overalt, øvet terror i rettferdighetens navn, og glemte barmhjertigheten; videre og videre, drevet av sin ukontrollerte lidenskap til utrenskninger, offentlig eksekusjon og en fantastisk Hellig Krig; ingenting som ikke andre revolusjoner og andre religioner også hadde gjort i større eller mindre målestokk; et ufravikelig mønster ville den følge.

For mennesket ville alltid streve etter å erobre verden, å gjennomføre menneskets vilje i sin Guds navn. Med faner og rop, legioner og kors, ørner og soler, med slagord og med blod. Føttene i støvet, hodet oppe mellom stjernene.

Gamle guder, med ny, våt maling i ansiktet.

Han Suyin

Krig og fred

For alle de andre fangene var Platòn Karatajev en høyst almindelig soldat, de kalte ham litt ringeaktende Platòsja, gjorde en smule narr av ham og benyttet ham gjerne som en slags visergutt. Men for Pierre stod han som en merkelig, rund og evig inkarnasjon av sannhetens og enfoldets ånd - av det russiske folks ånd. Hans liv hadde ingen betydning eller mening som individuelt liv, men bare som en del av et stort hele, det han også selv bestandig følte seg som ett med og uadskillelig fra.

Leo Tolstoj

På tide å få Janteloven tilbake?

For en del år siden, på den tiden jeg gikk på bibelskole, ble jeg invitert i bryllup til en god venn. Som vanlig er ved slike anledninger, ble både brud og brudgom hyllet av en samlet gjesteliste. Brudgommen har en del onkler, og alle skulle si noen velvalgte ord til brudgommen. Da den siste skulle holde sin tale refererte han til alle godordene som var sagt om brudgommen før han uttrykte at han gjerne ville legge til en god karakteregenskap til hos brudgommen: "Han er beskjeden".

Jeg vet ikke hvilke assosiasjoner du som leser får av ordet "beskjedenhet". Men jeg drister meg til å påstå at det ikke er et ord folk flest ville brukt for å gi en positiv beskrivelse av noen. Grunnen til at jeg husker det så godt, er nok at jeg selv hadde sett på beskjedenhet som en negativ egenskap, ikke minst hos meg selv. Nå kan det selvsagt hende at taleren la et annet innhold i ordet enn jeg gjør, men likevel. For denne mannen var beskjedenhet noe positivt og verdt å vektlegge.

Kontrasten til virkeligheten som omga meg på den tiden, var ganske tydelig. Det å være en del av et offensivt, ekspressivt kristent miljø som jeg var på denne tiden, var både spennende og krevende. Noe av det jeg syntes var vanskeligst var å overvinne min egen beskjedenhet eller sjenerthet for å ta kontakt med ukjente mennesker. Jeg husker spesielt en episode der jeg var på teamtur, og rektoren vår skulle holde en "pep-talk" for oss før vi skulle ut og evangelisere. Han annonserte at han skulle snakke om hvordan vi skulle løse problemet med at vi var redde og usikre i det å snakke med ukjente mennesker. Jeg ble håpefull om at jeg endelig skulle å bukt med dette problemet, men ble nok litt skuffa da han fortalte at løsningen var å tenke på hvor høyt Jesus elsket menneskene vi skulle "evangelisere".

Senere ble det jo mer og mer tydelig at det å være beskjeden, sjenert, tilbakeholden var egenskaper som passet dårlig inn i en ekspressiv og utadretta kristendomsform som pinsekristendommen er. En gang hørte jeg faktisk en ung forkynner fra Australia si at å være sjenert var en synd.

Etter at forfatteren Aksel Sandemose skrev boken "En flyktning krysser sitt spor" i 1933, ble "Janteloven" et begrep som ble allment kjent. Det som noen ganger har undret meg er, hvor utbredt forestillingen er om hvor viktig kampen mot denne loven fortsatt er. Janteloven ble jo skrevet av en bestemt mann i en bestemt kontekst om en fiktiv oppvekst i en landsby i Danmark, en litterær skildring som jeg tolker som ganske lite representativ for hvordan gutter og jenter vokste opp på den tiden, og enda mindre i dag. Likevel får man stadig opplevelsen av at janteloven er utbredt, innflytelsesrik og må bekjempes. Da er det kanskje tid for å se på det fra en annen vinkel? Er kampen mot Janteloven noe som fortsatt må prioriteres?

Selvsagt er det element av Janteloven som vi absolutt verken trenger eller vil ha. Nå er det viktigste med Jantelova kanskje ånden den ble skrevet i, den beskrev en smålig, misunnelig, kontrollerende holdning til den som skilte seg ut. Det trenger vi ikke. Når Janteloven sier at "Du skal ikke tro at du duger til noe", og "Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg", går det jo på tvers av alt det som er verdifullt for oss. Men samstundes kan man undre seg på om den innbilte kampen mot Janteloven har ført til at man har kjørt seg godt fast i den motsatte grøften. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, er jo idealet for mange i dag å vektlegge individet sin unikhet og eksepsjonalitet, der ingen skal legge noe begrensing for den enkeltes personlige drømmer og ambisjoner. Kanskje er det på tide å slå et slag for beskjedenheten, eller som Janteloven sier: "Du skal ikke tro du er klokere enn oss (...) bedre enn oss (...) mere enn oss."

I tiden for den ekspressive individualismen, er det kanskje sunt med litt balanse. Jeg bare slår et lite slag for beskjedenheten. Hans Nielsen Hauge hadde jo slagordet "Gudsfrykt med nøysomhet". Kanskje det ikke var så dumt.

Tante Sigrids bokhylle

Då mi no avdøde tante Sigrid skulle flytte på pleieheim for nokre år sidan, måtte eg og søstrene mine rydde ut av leiligheita hennar før den vart lagt ut for sal. Der var det litt av kvart som hadde samla seg opp gjennom åra, og i dag angrar eg på at vi ikkje tok med oss meir av det som var der. Mykje gjekk til Fretex og ein god del vart nok kasta.

Tante Sigrid hadde ei bokhylle. Det var ikkje veldig mange bøker der, en som så mange nadre var ho i mange år medlem av bokklubben. Dersom du tek ein tur på ein bruktbutikk i dag, finn du alltid mange av desse bøkene. Mange av dei er uleste av dei tidlegare eigarane. Eg veit ikkje kor mange av dei tante Sigrid las, men i fleire har eg funne eit postkort eller eit anna slags bokmerke midt inne i bok. Tydelegvis har ho kome dit og ikkje lenger. Ho hadde nok ikkje den staheita som eg har at eg aldri stoppar midt i ei bok. Nesten aldri, i alle fall.

Desse bøkene frå boklubben er ei samling av bøker og forfattarar som få har høyrt om lenger. Det vil seie, nokre av dei er framleis relativt godt kjende. Aksel Sandemose, Tarjei Vesaas og Knut Hamsun er vel godt kjent av dei fleste. Men kva med Oskar Braaten, Johan Borgen, Torborg Nedreaas og Sigbjørn Hølmebakk? Den siste tida har eg lese nokre av desse, og eg har forstått at her er det mykje flott litteratur som har gått i gløymeboka. Barndomsskildringane i Oskar Braatens "Uleviet" og Johan Borgens "Lillelord" for eksempel. Skildringane av det beinharde lofotfisket i Johan Bojers "Den siste viking". Og Trygve Gulbrandsens trilogi om gamle-Dag og unge-Dag, som var det einaste mannen skreiv. Og det slår meg at det langt i frå er dei mest kjende forfattarane som skriv dei beste bøkene. For å ta eit døme: No held eg på med den kjende "En flyktning krysser sitt spor" av Aksel Sandemose. Ei  karikert og rimelig uinteressant skildring av ein imaginær oppvekst. Før denne las eg "Karjolsteinen" av Sigbjørn Hølmebakk. Ei perle av ei bok om dei store spørsmåla i livet. Eg veit kva for ei av desse to eg ville ha anbefalt.

Konklusjonen er at det fins mange litterære skattar som du ikkje får i pocket-utgåve. Hugs det neste gong du er på bruktbutikken.

Karjolsteinen

Jeg er ingen prest. Jeg kan ikke belære andre om det jeg ikke har lært selv. Når jeg ser tilbake på livet og spør: hva har jeg lært? - blir svaret alltid det samme: ingenting. Ingenting har jeg lært - uten dette ene: at jeg ingenting vet, ingenting forstår, at alt det jeg har fått det er gitt meg ufortjent - av nåde. 

Sigbjørn Hølmebakk

Av måneskinn gror det ingenting

Har du opplevd våren noen gang - fra den gale siden, spurte hun sakte. Jeg mener - har du noensinne kjent, hvor ond våren kan være, mot den som har det vondt? Om morgenen, tidlig, tidlig om morgenen begynner fuglene å synge. Første en ensom en, mens det ennå er om natten. Du hører den juble der ute, og natten er perlemor og blod. Og stillheten hvisker, den hvisker og tisker om elskov og glede - bare ikke for deg. Det perler og fløyter i en fuglestrupe, men det er gråt også i den strupen, det er så vakkert, og det kjennes som en sviende hån mot din ensomhet. Alt som er vakkert, er grusomt somme tider. -Nesten alltid har våren vært grusom for meg. Bare når det regner kan jeg holde den ut, som regel. Høsten liker jeg best. Den har noe svalt og lint ved seg. Høsten er den ensommes beste tid.

Torborg Nedreaas

Fordommer

Behind, shrouded in clouds of forgetting, lies the beginning.

(Robert Goddard)

Når et innlegg har tittelen fordommer, vil vel de hundrevis (he-he) som leser dette innlegget anta at jeg skal dundre i vei mot fordommene som skaper et kaldt og ekskluderende samfunn. Men denne gangen er det ikke det jeg har tenkt, selv om det sikkert kunne vært skrevet mye om det. Fordommer er nok et av de mest negativt ladede ordene man kan bruke. Faktum er likevel at det ikke alltid har vært sånn. Det fantes faktisk en tid, fram mot 1700-tallet, der dette begrepet var et positivt ladet begrep. Da så man på fordommer som nye nyttig og verdifullt, en forhåndskunnskap som kunne hjelpe deg til å forstå situasjonen du kom i. Ikke for at du skulle bruke forhåndskunnskapene til å felle dom, men for at du skulle kunne ha en forventning om det du skulle møte. Etterhvert fikk jo uttrykket et mye mer negativt fortegn.

Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer satte seg som mål å reformere og rehabilitere begrepet fordommer. For Gadamer var fordommer noe verdifullt. Bare ved å ha fordommer, forutkunnskap ut fra vår egen kultur og vårt eget ståsted, kan man begynne å forstå andre kulturer og mennesker. I følge Gadamer er fordommer en forutsetning for å forstå fortiden, positive forutsetninger for forståelse. Så spesifiserte han også hva han la i begrepet fordommer, og skilte mellom legitime og ikke-legitime fordommer. Men uansett så var poenget hans at våre fordommer er noe positivt, noe vi kan bruke konstruktivt.

Når vi snakker om fordommer og historien, er fristelsen stor til å dra fram den negative assosiasjonen til ordet igjen. For, som sitatet jeg nevnte i går sier, de aller fleste har et negativt forhold til fortiden. Enten blir man anklaget for å være nostalgisk eller drømmende, fordi man mener at en del ting var bedre før. Eller så har man gjort så mye feil eller har et negativt forhold til fortida, slik at man helst vil legge den bak seg og se framover i stedet. Vi lever i en kultur der ord som framtidsrettet og visjonær er honnørord, mens ord som historisk og gammel ofte får assosiasjoner som utdatert eller gammeldags. I det hele tatt forteller samfunnet oss at historiens løp er en retning alene, at allting blir bedre etterhvert som tida går. Men samtidig som vi får nye tekniske duppeditter mellom fingrene og kommuniserer på helt utrolige nye måter, ser det ut som vi har glemt det eldste og viktigste av alt: Planeten vi bor på, og lufta vi puster.

Jeg har jo alltid vært historieinteressert, og mener at det er viktig at vi lærer om historien. Både for å forstå hvordan samfunnet vi lever i har blitt til, og ikke minst for å lære av de feil som har blitt gjort før oss. Jeg tror at vår tids negative forhold til fortida kan få negative konsekvenser. Vi ser det i storpolitikken, der stormaktene igjen lar seg lokke til å involvere seg i krigføring i Midtøsten, til tross for at det har vært full krise hver gang de har prøvd før. Vi ser det på det mellommenneskelige nivå, der gamle verdier som høflighet, folkeskikk og respekt ikke er i høysete for alle lenger. Jeg har jobbet som lærer og jeg vet hva jeg snakker om. (Synes du jeg låter som en gammel grinebiter? Har du fordommer? ;))

Også i kristne sammenhenger ser vi det samme. Paulus snakket jo om å legge det  gamle bak seg, og strekke seg framover. Og den enorme plassen tradisjoner har hatt tidligere, har jo ført til at mange har kastet babyen ut med badevannet, og hivd ut alt som kan minne om tradisjoner og historie, Resultatet har blitt en rotløshet som gjør at mange av de nye menighetene som har vokst fram de siste tredve åra, har forsvunnet like fort som de kom. Mye handler om å være relevant, oppdatert og aktuell. Så kan man kanskje si at det bør handle både om å grave i menighetens røtter, samtidig som man kan "høre hva Ånden sier til menigheten" i dag.

Jeg vil med dette slå et slag for fortiden og for fordommene. Ikke at alt var bedre før, men at alt ikke var verre heller. For der, i fortiden, ligger begynnelsen. Til verden vi lever i, til deg og meg, til alt vi er glad i. Og få ting er så vakkert som begynnelser.

Mer sommerlesing

Man kan jo ikke bare lese seriøs litteratur hele tiden, i alle fall ikke når man har ferie. En av mine favoritter når det kommer til det mer lettfordøyelige, er briten Robert Goddard. Han er faktisk en av få forfattere av krim- og spenningsbøker som viser litterære kvaliteter i det han skriver. I tillegg er ikke heltene typiske alkoholiserte privatdetektiver eller arbeidsnarkomane politietterforskere, men derimot helt vanlige, og ofte under snittet intelligente mennesker. Dermed blir det ikke vanskelig å kunne identifisere seg med heltene, som knapt kan kalles helter. Goddard er også flink til å porsjonere spenningen ut, slik at bøkene blir noen skikkelige "page-turnere".

I sommer har jeg lest en av de få av Goddards bøker som er oversatt til norsk "Fanget i lyset". Som vanlig er det her handlinger i en mer eller mindre fjern fortid som innhenter personene i nåtiden, med fatale og dødelige konsekvenser. Denne gangen er det en tilfeldig bilulykke som innhenter hovedpersonen, og snur hele hans verden opp ned. Den andre boken, "Beyond recall", er et justismord, et selvmord og en forsvunnet datter sentrale ingredienser. Og det er herfra jeg vil komme med et sitat, som virkelig satte tankene i sving hos meg. For Goddard gir oss ikke bare spenning og litterære opplevelser, her finner vi også en god del hverdagsfilosofi. Dette sitatet er utgangspunktet for mitt neste innlegg. Som kanskje kommer i morgen.

Living in the past. It's always said pejoratively, as if the past is necessarily inferior to the future, or at any rate less important; nobody's ever condemned for looking forward, only back. But the truth is that we do live in the past, whether we like it or not. That's where our life takes shape. Somewhere ahead, however near or far, is the end. But behind, shrouded in clouds of forgetting, lies the beginning.

Sommerens lektyre

Sommeren er, som alle andre årstider, tid for lesing. Jeg har pløyd meg gjennom en del bøker i løpet av sommeren, med vekslende underholdningsverdi og utbytte. Noe av det aller beste var de to bøkene til Brian McLaren The secret message of Jesus og Why did Jesus, Moses, the Buddha, and Mohammed Cross the Road? I motsetning til tidligere er det ikke så mange bøker med religiøst eller teologisk innhold jeg bruker tiden på å lese lenger. McLaren er et unntak. Det han skriver har på mange måter hjulpet meg til å finne fotfeste for en ny måte å være kristen på og en ny måte å definere troen på. Jeg skulle ønske at disse bøkene kunne bli oversatt til norsk, slik at flere kunne få tak i disse hemmelighetene og rikdommene. Jeg sendte en e-mail her om dagen til noen kristne forlag. De hadde ikke hørt om McLaren, men lovte å sjekke han ut. Vi kan jo håpe.

I boka Why did Jesus, Moses, the Buddha, and Mohammed Cross the Road?(lang tittel?) tar McLaren opp problematikken rundt det å ha en klar kristen identitet og samtidig forholde seg til mennesker i andre religioner. Han mener at man altfor ofte har havnet i en av to grøfter i slike møter. Enten har man tonet ned sin trosidentitet for å komme andre i møte, eller så har man frontet en sterk kristen identitet som har skapt konfrontasjoner med andre. McLarens budskap er at man kan ha en sterk og offensiv trosidentitet samtidig som man er åpen og imøtekommende mot mennesker i andre religioner. Faktisk så hevder han at en slik måte å tro på er en fordel i møte med annerledes troende. Han peker på hvordan bibelske prinsipper kan være med på å berike mennesker med annerledes tro, uten at man sier noe om hvem som tror rett eller feil.

Han seier noe både om hvordan man skal forholde seg til lære og liturgi, og ikke minst det faktum at de fleste store religionene er misjonerende religioner. Som vanlig er det sikkert mange som vil finne McLarens synspunkter kontroversielle, men jeg tror enda flere vil si at boka er inspirerende. Det gjør i alle fall jeg. Egentlig tror jeg dette er en bok som alle kristne kunne ha godt av å lese. Å se at det faktisk går an å være en klar og sterk kristen uten å skulle ekskludere andre.

I boka The secret message of Jesus er McLarens agenda å dykke dypere ned i hva Jesus' budskap egentlig var og handler om, og hvordan dette er fundamentalt annerledes enn hva kristne mennesker i dag tror det er. Mye av skildringene av "dagens kristendom" passer nok kanskje best i en amerikanske kontekst, men selv kjente jeg meg likevel igjen i mye. McLarens karikatur av den moderne kristendommen handler om at man tror på det rette i dette livet for å sikre seg for evigheten. Selv om dette er en karikatur, er dette fortsatt en dominerende oppfatning av hva kristendom er, og hva Jesus budskap var, spesielt blant de såkalt evangeliske kristne.

McLaren viser at dette er helt misforstått. Jesus forkynte Guds rike. ikke som noe som kommer etter døden, men noe som er her og nå, noe som er på vei og som likevel er kommet, noe som handler mer om dette livet enn det neste. Men når Jesus selv snakket om dette riket, gjorde han det aldri med punkter og lister på hva det inneholdt. Han gjorde det ved å fortelle historier og enker og fedre og talenter og perler. Hvorfor gjorde han det slik i stedet for å si det rett ut? Og hvorfor sier han selv at han gjorde dette for at folk ikke skulle forstå? Dette er noe av det McLaren forsøker å svare på i boka. Selv om han kaller budskapet "secret" er han også åpen på at han ikke er den første som kommer med disse tankene. Han har selv også vært inne på dette i sine tidligere bøker.

Mye av McLarens poeng er at man må sette Jesus og hans budskap inn i den tida han levde her på jorda, forstå hvordan han ble oppfattet og hvorfor. Han viser også hvordan Paulus fulgte opp Jesus budskap, og ikke brakte en annen lære slik det har blitt hevdet. Selv synes jeg dette var det aller mest interessante å lese om i denne boka, og dette kapittelet var også det som gjorde mest inntrykk på McLaren selv. Han skriver: I need to tell you that part of this chapter has been written through tears. I'm not excactly sure why I have felt so moved as I've written. I think it's a glimpse of the beauty of the secret messsage of Jesus.

Selv om de første halvdelen av boken er best, er nok dette noe av det aller beste Brian McLaren har skrevet. Det er friskt og nytt, samtidig velbegrunnet og bibelfundert. For hva var det Jesus forkynte? Var det at ved å tro på ham kunne man komme bort fra denne verden og komme til himmelen? Eller var det at man kunne forandre denne verden ved å bli en del av Guds rike? Har våre kulturelle briller ført til at vi har gått glipp av hva Jesus' budskap egentlig var? Les og lær, herved er bøkene anbefalt.

Pesten

Tarrou mumlet at det var aldri over. og at det enda en gang ville bli ofre, for det hørte til naturens orden. Det er mulig, svarte legen, men De skjønner, jeg føler mer solidaritet med de overvunne enn med helgnene. Jeg tror ikke jeg har sans for heroisme og hellighet. Det som interesserer meg, er å være et menneske.

(Albert Camus)

Bibelens vakreste fortellinger: #1 Røveren på korset

En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre bebreidet ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Og han sa: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Lukas' evangelium 23, 39-43

Det finnes altså mange vakre fortellinger i Bibelen, både sett fra et  teologisk og litterært ståsted. Denne fortellingen har  likevel alltid vært den som har gjort det aller dypeste inntrykk på meg, helt fra jeg var en liten gutt. Her ramler det altså en tilsynelatende tilfeldig kriminell inn på scenen til verdenshistoriens viktigste begivenhet. Plutselig henger han på et romersk kors ved siden av Guds egen sønn. I skriften står det at han var en røver, hva nå det enn betyr. Kanskje var han en politisk opprører eller en smålig lommetyv. Det skulle ikke så mye til for å få dødsstraff på denne tiden. Så henger han der, og det siste han får høre før han trekker sitt siste pust, er altså disse evige ordene fra Jesus: I dag skal du være med meg i paradis. Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.

Sangeren Don Francisco har skrevet en sang om denne mannen. Der maler han ut historien på en utrolig måte, fra mannen våkner denne dagen til han drar sitt siste åndedrag. Hver gang jeg hører eller synger denne sangen, får jeg alltid gåsehud over hele kroppen når teksten sier: He answered me, and even then his love was undisguised. He said: Before the sun has set today, you'll be with me in paradise.