A Million Miles in a Thousand Years by Donald Miller

A million miles in a thousand years

Jeg liker bøkene til Donald Miller. Han skriver annerledes bøker. Kristne bøker er ofte slike som er skrevet av en eller annen som har skjønt noe, og som skriver for at vi andre skal skjønne det samme. Eller av en som har opplevd noe og vil at vi andre skal oppleve det samme. Donald Miller er liksom bare en av oss andre, han skriver om oppturer og nedturer, små anekdoter om livet, kledd i en humoristisk og selvironisk språkdrakt.

Hans siste bok, A million miles in a thousand years, er likevel litt annerledes. Selv sier han at han endelig har skrevet en bok han er stolt av. Boken handler om en endringsprosess i Millers liv, fra å være en overvektig, TV-tittende og noe navlebeskuende livsnyter, til å bli en delatker i sitt eget liv, i sin egen historie. For boken har undertittelen: What I learned while editing my life. Han lærer altså noe når han redigerer livet sitt. (Som en parantes kan jeg jo nevne at det generelt er blitt veldig moderne å snakke om sin fortelling og Guds fortelling i forhold til å snakke om Guds plan, som man gjorde før)

Det begynner med at han får besøk av noen filmfolk som vil lage film av den første boka hans, hvor han skriver om seg selv. Han blir likevel overrasket når de forteller at de må gjøre om på mye fra boka, fordi livet hans ikke er spennende nok, at livet hans ikke er en god nok fortelling. Resten av boka blir så en jakt etter at livet skal gjenspeile den gode fortellingen han finner hos så mange andre av de menneskene han møter. Denne jakten tar han med til Machu Pichu i Peru, på kanotur i Canada og på sykkeltur på tvers av de amerkanske kontinenetet.

Han begynner med å dra på et seminar for å lære hva som kjennetegner en god historie. Dette seminaret blir utgangspunktet for veien videre, selv om han trenger hjelp av en venn for å finne essensen av det han skal lære:

Jordan looked back at the television and turned up the volume. "A story is a character who wants something and overcomes conflict to get it," he said with remarkable assurence. "What's that agian?" I asked reaching for a pen and flipping the bulk of pages in my yelolow pad over on my lap, arriving at a blank page. "A character," he said "who wants something," he continued, "and overcomes conflict," he paused so I could write it down. "To get it". I looked at the definition for a second, wonderding at how simple it really was.

Boka folger så hovedpersonen David, som vil noe, som overvinner hindringer og konflikter og kommer i mål på flere av de utfordinger som han gir seg selv. Og innimellom får vi høre historien til andre mennesker han møter, som også har sin fortelling. Og vi får også se at Miller ikke kommer i mål med alt. Han er tross alt bare en av oss vanlige....Boka anbefales på det sterkeste!

Miljø, skatt og biodiesel

Biodisel og avgift på denne har vært den heteste politiske saken i uka som har gått. Ikke den mest spennende av saker, kanskje, men den har fått mye oppmerksomhet fordi mange partier har stemt for noe de egentlig var mot. Men dersom vi ser litt bak denne saken, finner vi et svært interessant tema som kan få stor betydning i årene som kommer.

Allerede da jeg var politisk aktiv i et av de største ungdomspartiene for 15 år siden, var spørsmålet om skatter, avgifter og miljø sentralt. Det ble argumentert for at man burde flytte skattetrykket fra skatt på inntekt til skatt og avgifter på forurensing. Med andre ord skulle statens inntekter i større grad komme fra avgifter på miljøfiendtlig virksomhet og i mindre grad på ærlig arbeid. Dette høres jo fint og flott ut, men jeg tenkte det vel allerede da, det som viser seg nå. Vil vi da få en stat som er avhengig av at folk forurenser for å få de inntektene de trenger? Og hva vil skje hvis alle begynner å bruke miljøvennlige alternativer? Da vil jo statens inntekter bli kraftig redusert. Skal man da gå over til å skattlegge arbeid hardere igjen? Det er dette som har blitt en aktuell problemstilling nå.

Vårt Lands Erling Rimehaug skriver:

Nå har AP-ledelsen rykket tilbake til det som var den virkelige grunnen til innføring av avgiften: Frykten fra statlig inntekstap. Det er blitt så lønnsomt å kjøre på biodiesel at store transportselskaper slutter å kjøre på den avgiftsbelagte fossile dieselen. En av statens store inntekstkilder, veiavgiften, stod i fare.

Det viser seg altså at klima og miljø er fint og flott, så lenge det ikke koster noe. Med slike signaler, viser jo regjeringen oss at klima ikke er viktig nok til at vi skal lide for det. Et svært dårlig signal, spør du meg...

Israelvenn eller Palestinavenn? Ja takk, begge deler!

I mange år har det vært en egen gruppe på Stortinget for de som kaller seg Israelsvenner. I forrige periode ble det også startet en egen gruppe for de som kaller seg Palestinavenner. Og ikke er overraskende består den første gruppa av folk fra sentrum og høyresida og den siste av folk fra venstresida. Egentlig virker hele greia ganske barnslig, spør du meg. Det synes tydeligvis også Høyres Torbjørn Røe Isaksen, som har valgt sin egen vri. Han har likegodt meldt seg inn i begge gruppene! Han sier følgende til Vårt Land:

Dessverre høres den norske diskusjonen om Midtøsten ut som om en heier på to fotballag. Det virker som en tror at enten den ene eller den andre parten skal få fullt gjennomslag....... Jeg synes det er en uting at en må velge side, enten det ene eller det andre. Det er ikke slik at det er to parter i denne konflikten, der Benjamin Netanyahu utgjør det alternativet og Hamas det andre. De fleste står i en mellomposisjon.

Jeg må innrømme at jeg har veldig sans for dette og det Isaksen sier. Noen ganger er Ole Brumm - politikk den beste.

Almost Famous - Tiny Dancer

Fantastisk scene fra tidenes film!!!

Topp 25 - mine favorittfilmer

Her kommer en veldig subjektiv liste over hvilke filmer jeg mener er de beste som er produsert. Selvsagt vil mange savne sine favoritter her, derfor utfordrer jeg dere til å lage deres egne lister. Og bare så det er sagt: Jeg er ikke noe fan av gamle svart/hvitt-filmer eller science fiction. Så de finnes ikke på denne lista. Og ja da, jeg liker best amerikanske filmene. Og siden den første filmen jeg så på kino var Hot Shots i 1991, vil de fleste filmene være fra etter det. Vil nok være få actionfilmer også. Rangeringen kan jeg nok være villig til å gjøre om på...her er lista:

1. Almost famous. 2000.

Vet ikke helt hva som gjør denne filmen så fantastisk. Men det er vel en kombinasjon av musikk, gutteaktig naivitet og sjarm og 70-tall. Filmen er for meg en stor hyllest til musikk og til en tid hvor musikken fortsatt hadde et snev av uskyld. Handler om en ung gutt som drømmer om å bli musikkjournalist og som får dra på turné med et av sine favorittband. Du kan se en av scenene fra filmen i vinduet over.

2. Forest Gump. 1994.

En fantastisk film om en fantastisk person. Vi får også en flott oversikt over den amerikanske nyere historien. Tom Hanks gjør en fabelaktig rolle som Forest. Denne har det meste.

3. Schindler's liste. 1993.

Steven Spielbergs mesterverk som viser oss nazismen og Holocaust i all sin grusomhet. Kanskje filmhistoriens fremst historiske drama.

4. Alive. 1993.

Historien om fotballaget som overlevde flere uker i Andesfjellene ved å spise hverandre, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortvilelse, håp og kameratskap skaper en unik atmosfære.

5. Danser med ulver. 1990.

Fantastisk filmepos med fantstiske bilder fra USA på 1800-tallet. Gripende historie om en amerikanske soldats møte med de innfødte indianerne.

6. Bibelen: Josef. 1995.

Finnes det særlig mer fantastiske historier enn denne? Historien am gutten som ble solgt av sine brødre, fengslet, og som endte opp som nestkommandrenede etter farao i Egypt.

7. Dumb and dumber. 1994.

Dette er vel en litt annen kategori enn de første, men dette er komedie på sitt aller beste med Jim Carrey i storform.

8. Groundhog day. 1993.

Hysterisk morsom film om en mann som våkner opp til den samme dagen hver eneste dag.

9. Love actually. 2003.

Den beste av et utall romantiske komedier som har slått an de siste årene. Romantisk, søt og godhjertet.

10. The Shawshank redemption. 1994.

Fantastisk historie om en mann som blir uskyldig dømt for drap og om livet i fengselet fram til den totalt overraskende slutten.

11. Me, myself & Irene. 2000.

12. Pirates of the caribbean: The curse of the Black Pearl. 2003.

13. Passion of the Christ. 2004.

14. Volcano. 1997.

15. Deep impact. 1998.

16. Kopps. 2003.

17. Clockwise 1986.

18. Ben Hur. 1959.

19. Hotel Rwanda. 2004.

20. Walk the line. 2005.

21. A beautiful mind. 2001.

22. Hawaii Oslo. 2004.

23. Black hawk down. 2001.

24. Hurricane. 1999.

25. Major League. 1989.

Dette var grusomt vanskelig og jeg har sikkert glemt noen åpenbare kandidater. Din tur, Johan Fredrik!

Downhere - A Better Way

Downhere - in concert!

Det fantastiske canadiske bandet Downhere har vært på en liten mini-turne på der norske Sør- og Østland, og da jeg fikk vite at de skulle det, var jeg rask til å bestille billetter til konserten i Kristiansand. Og en opplevelse ble det! Massevis av fantastiske sanger, dyktige musikere og vokalister, flott stemning og et band som er opptatt av tilhengerne sine, og som gjentatte ganger tok tid til å takke folk for at de kom.

Så hvorfor liker jeg dette bandet så godt? For det første så har de en fantastisk låtskriver-duo i Marc Martel og Jason Germain. De har en fantastisk evne til å lage catchy melodier som også hever seg etter flere gangers høring. Tekstene er reflekterte og tidvis avanserte og handler om tro og tvil, problemer og muligheter, dette livet og det neste. Og selv om mange tekster handler om vanskeligheter, blir de aldri mørke og pessimistiske. Måten de opptrer på skaper tillit. De forteller åpenhjertig om livene sine, oppturer og nedturer. Og de bryr seg. Nok til å ikke framstille det kristne livet som rosenrødt, men heller være ærlige og gi av seg selv i sangene sine. Nok til å legge ut alle sangene fra den siste plata si med tekster og akkorder på hjemmeisda si, uten å ta betalt for det. Nok til å ta seg god tid til å signere plater, posere for bilder og snakke med folk etter konserten.

Gruppas siste plate "Endig is beginning" ble kåret til fjorårets beste kristne plate av en av de største kristne nettavisene. Vokalistene Martel og Germaine sier dette om den siste plata på hjemmesida si:

But the title does reflect the idea of coming to the end of yourself, of letting what you can't change be and letting God make His strength known in our weakness. Those things that we all experience, things that don't seem to run true, He often uses to achieve His ultimate aims for us. God uses us in our weakness. He is closest to us when we most need him. We want to capture that idea in the work we're doing now, so Ending Is Beginning in many ways reflects of where we are as a band. Ending Is Beginning is probably the most positive record we've ever recorded. It's almost epic in its statement of hope. But that message is set against a backdrop of despair. There comes a point in anyone's life when you realize that some of our wounds aren't going to heal. Some of our problems won't go away. There are always going to be temptations. I mean, hope has always been at the core of who we are, but it's taken on a more complex form.

You get the sense in the world right now that maybe something really big is going to happen soon, that maybe the way of life we enjoy isn't going to last much longer. We had that in mind as we wrote; we want to write songs that have meaning, no matter how things are going.

Så selv om jeg savnet sanger som "All at war", "Don't miss now" og "Beggars who gives alms" på konserten var den mer enn valuta for inngangsbilletten. Og jeg har aldri vært på en konsert der jeg kunne nesten alle tekstene.....Og nå surrer og går den nye julaplata "How many kings" i bilen. Fantastisk den også. Og snart er det jul...

En ufordragelig idrettsutøver

Skisesongen er ikke ordentlig kommet i gang, men likevel merker jeg at jeg allerede er lei av Petter Northug. Makan til urfordragelig type skal man lete lenge etter. Jada, jeg vet han er en vinnertype som er så på tvers av janteloven som det går an å komme. Og at han har vist at han god grunn til å være en blære, han har jo vist seg som den beste flere ganger. Men litt folkeskikk likevel?

De få årene Northug har vært en toppløper har han vist å markere seg godt. Han tar ikke fem øre for å håne og latterliggjøre folk som trener knallhardt for å nå sine mål og som naturtalentet Northug slår i en spurt. Han har rukket å tirre på seg den tyske gentlemannen Axel Teichman som synes Northug bør vise mer respekt for konkurrentene sine. Bildet viser Northug i konflikt med en annen konkurrent, italienske Giorgio di Centa. Northug er fortsatt sur fordi han var for ung til å være med sist det var OL. Og de siste uka har vi fått sett mer enn nok mediadekning.

Det begynte med at Northug ble intervjuet med en privat sponsor på lua si. Dette er imot skiforbundets regler, noe som Northug burde vite meget godt. Så har han skrevet under for en annen personlig sponsor, som flere av de andre sponsorene i forbundet hadde problemer med. De godeste Noprthug furter som en drittunge og nekter å la seg intervjue. For en stor baby. Nå har han i alle fall noe å skylde på om han ikke vinner så mange renn i vinter.

Northug viser de fleste trekk fra et barn i trassalderen. Skrytete når han får det som han vil, og pottesur når noe går imot han. Finnes det noen annen grunn til å heie på denne mannen, bortsett fra at han er norsk? Håper han får seg en på trynet, billedlig talt, i vinter. Det skulle han hatt for lenge siden.

Filmens Jesus

Jeg er en av de som liker å flykte fra virkeligheten inn i filmens verden fra tid til annen. Faktum er jo at, i tillegg til at det er en virkelighetsflukt, kan man også lære veldig mye av film, både på den ene og den andre måten. Spesielt hvis man leter godt. Noen leter også etter å finne Kristus-figurer i film, og finner mange. I filmer som Matrix, Ringenes herre og Narnia, mener flere at Kristus-analogiene er svært tydelige. I norsk film kan kanskje den fantastiske Hawaii Oslo være en parallell.

Faktum er likevel at religiøse mennesker oftest blir framstilt svært negativt og tidvis demonisert på film. David Åleskjær skriver om dette i dagens Vårt Land. I de amerikanske filmene rammer dette først og fremst arabere og muslimer, noe som kanskje ikke er så overraskende, spesielt med tanke på oppløsningen av den kalde krigen, angrepet på World Trade Center og krigen mot terror. Kristne mennesker blir ofte framstilt som ganske dumme og troskyldige, folk som man kan latterligjøre uten for store konsekvenser, for eksempel i filmer som Borat. I norske filmer, er det mitt inntrykk at kristne ikke slipper så lett unna. Mange vil huske godt Bjørn Sundquist som utpreget ond prest i filmer som Søndagsengler og Kautokeino-opprøret. Spesielt i det siste tilfellet blir karakteren Stockflet en karikatur av det verste man kan tenke seg av religiøs maktmisbruk og undertrykkelse. Et enkelt og nyttig filmgrep, men langt fra den tidens virkelighet og likeså dagens.

Faktum er vel at den tradisjonelle kristne person sjeldent eller aldri blir framstilt positivt i norsk film. Enda mindre karismatiske kristne, de få gangene slike titter fram. Erik Poppes filmer er det nærmeste vi kommer Kristus i våre filmer. Men det er ikke her heller snakk om den institusjonaliserte kristendom eller den tradisjonelle kristne.

For noe år siden kom det en film i USA, som gikk veldig motstrøms av det som er vanlig, Robert Duvalls The Apostle. Filmen handler om en predikant som i et raserianfall dreper eks-konas nye elsker, rømmer, døper seg selv på nytt, og reiser til en falleferidg kirke i sørstatene, hvor han setter i gang med gudstjenester og samler stadig flere mennekser. Han framstilles som en ufullkommen predikant, men likevel et menneske som har en genuin tro og omsorg for de menneskene han kommer i kontakt med. Vi får også se mennesker som får livene sine forvandlet av troen.

Dessverre er dette et unntak. Det hadde vært spennende om noen kunne lage filmer fra slike miljøer som ikke bare handler om maktmisbruk, incest eller religiøs fanatisme. La oss håpe det kommer, ikke bare fra de kristne filmselskapene, men også fra Hollywood og fra Europa.

Jon Schaus Jesus

Det er spennende å se hvordan åndelige spørsmål er i vinden som aldri før om dagen. Meningene spriker riktignok i alle retninger, så man kan jo bli forvirret av mindre. Da er det jo godt at du har denne bloggen til å klargjøre det hele litt for deg ;)

På bibelskolen jeg gikk på, snakket en av lærerne om den åndelige oppvåkningen som kom til å komme de neste årene, og om hvordan det vil bli umulig for den kristne kirke å inkludere og få plass til hele denne. Kanskje er det denne vi ser konturene av nå? Og er dette en trussel eller en mulighet for de etablerte kristne kirkene?

Komikeren Jon Schau hadde for noen år siden det som gjerne blir kalt en "Nær døden - opplevelse". Han var klinisk død i 2004, kom tilbake til livet, og har siden den gang hatt det han selv kaller samtaler med Gud. Disse samtalene er det han forteller om sin sin bok "Jons bok". På mange måter passer han godt inn i det postmoderne tid, med sine personlige, individuelle forestillinger om Gud.

I et intervju med VG, forteller Schau om boken sin og det han tror er hensikten med at han kom tilbake til livet:

Jeg ønsker verken å krangle med, konfrontere eller provosere noen. Jeg er kun interessert i å formidle mine egne opplevelser. Jeg føler at det var derfor jeg kom tilbake etter dødsopplevelsene. Jeg hadde en oppgave å gjøre her. Men jeg vil ikke presse noe på noen.

De fleste er av den oppfatning at sykdom er noe feil, og man frykter døden. Men døden finnes ikke. Det skjønte jeg da jeg selv «døde». Døden er bare noe vi tror om det som forsvinner ut av syne. Vi mennesker har ingen begynnelse eller slutt. Jeg opplevde å se både de som hadde «dødd» før meg og de levende menneskene som satt rundt sykesengen min.

Schau forteller også om samtaler med døde slektninger og venner. Han mener også at alle mennesker kan ha slike samtaler med Gud som de han presenterer i sin bok, men at svarene Gud gir, kan variere fra person til person.

Alle kan snakke med Gud på denne måten hvis man tar bort behovet for at alt skal være fornuftig og henge sammen. Jeg opplevde at selv om jeg kastet min egen logikk, så ble ikke resultatet ulogisk. Det er vi mennesker som skaper Gud. Vi er Gud. Samtidig er Gud det vi er lagd av. Vi skaper vår egen virkelighet. Dermed vil også svarene vi får være forskjellige. Hver av oss skaper vår egen Gud. Gud er akkurat den vi trenger at han er, mener Jon som legger til at han mener at alle religioner er bra. Religionene er gode som et utgangspunkt å jobbe ut fra. Men det finnes ingen absolutt sannhet. Jeg tror at alle mennesker deler sjel. Vi kommer alle fra en felles kilde, og finner vi oss selv fullt og helt, opplever man bare kjærlighet og godhet.

Selvsagt er det elementer her som ligner mye mer på religionsblanding, nyreligiøsitet og holisme enn på tradisjonell kristendom. Likevel synes jeg Schau har mye spennende å fortelle, og det blir spennende å høre hva mer som kommer fra den kanten.

Visjon Norges Jesus

Jeg har skrevet litt om den krstne TV-kanalens grunnlegger Jan Hanvold før, og det er jo slik at kanalen hans også blir preget av hanvolds oppfatninger og visjoner. Kanalen har riktignok programmer som er både severdige og oppbyggelige, men summen blir dessverre alt annet enn god. Den kjente karismatiske predikanten Arnfinn Clementsen, som vanligvis ikke er kjent for å være spesielt kritisk, skriver om kanalen og andre kristne TV-kanaler på sin blogg:

Vi har flere 24-timers kristne tv-kanaler som når vårt land. Det ligger et stort engasjement bak disse kanalene. Jeg sier ikke at alt er dårlig, men helhetsinntrykket disse kanalene gir er at dette er indremedisin for kristne, og ofte en spesiell type karismatiske kristne. Mange av programmene viser tydelig gapet mellom de kristne og den verden vi skal vinne, og de bekrefter den innadvendthet, isolasjon og selvopptatthet som mye av den kristne verden befinner seg i. For min del har jeg mistet mye av interessen for de kristne TV-kanalene, og noen ganger er min eneste «bønn» at naboer og ikke-kristne venner ikke skal slå på tv`n eller zappe seg innom disse kanalene og få bekreftet sine fordommer og motforestillinger mot kristen tro. Både fraværet av god kristen tv på kanaler som TV2 og all den kristne ukulturen som foregår på de kristne kanalene, overbeviser meg mer enn noen gang om at vi trenger en ny type kristen tv-kanal i Norge.

Ganske klare ord fra Clementsen, dette. Hanvold har nå kommet med en noe sår kommentar til det Clementsen skriver, og argumentet er som vanlig at "siden folk blir frelst, gjør vi en god jobb":

Arnfinn synes det er bedre å evangelisere relevant over et glass rødvin, enn at folk skal bli frelst. For han betyr det ikke noe at vi i Visjon Norge har bedt med over 3800 mennesker til frelse. Det er ikke relevant nok forkynnelse for han. Men vi tror ikke at Gud hører hans fromme bønner, men tvert imot at naboene og vennene hans ser på Visjon Norge og blir frelst. Vi ønsker Arnfinn lykke til og Guds velsignelse med oppstart av en ny kristen tv-kanal. Fordi han vet hvordan en slik kanal skal drives, det har jo ingen hos Visjon Norge eller andre kristne tv-kanaler forstått. Må Gud velsigne deg.

Fra tid til annen inviteres også forkynnere fra andre kontinenter til menigheten som deler navn med kanalen. Disse samlingene blir som regel også sendt direkte på kanalen. Ofte er disse predikanter som deler Hanvolds tvilsomme gudsbilde og teologi, samt enkle løsninger på vanskelige spørsmål. Forrige uke fikk et besøk av den amerikanske predikanten Thurman Scrivner flere til å reagere. Blant det som Scrivner forkynte, var det også fokus på synd og sykdom:

Sykdom skyldes synd. Når vi lyder Gud, trenger vi ikke være syke. Da kan vi være friske, rike og suksessfulle. Sykdom og forbannelse kan skyldes forfedrenes synder tilbake i ti ledd.

Åge Åleskjær er en av de som har reagert:

Jeg tror på Guds løfter om helbredelse, men det er viktig å holde fram at syndene er tilgitt enten man er frisk eller syk. Og det der legger virkelig stein til byrden for folk å ha en sånn forkynnelse at du er syk på grunn av synd. Det er egentlig sjelesørgerisk veldig makabert å forkynne sånn.

Kritikken preller av på Hanvold, som toer sine hender:

Vi har solgt 8.000 DVD-er etter at han var her i august, og også noen etter at han var her nå. Forkynnelsen hans skaper debatt. Tilbakemeldingene er enten superpositive, eller supernegative. Men de positive er i et overveldende flertall, . Vi driver ikke med noen teologisk sensur på vår kanal. Enhver uttalelse fra en pastor eller en forkynner står for sin egen del. Vi kan ikke stå inne for alt som forkynnes her, enten det er voksendåp eller barnedåp, eller det er ulike syn på endetiden.

TV-gründeren synes det er bra at Scrivner skaper ettertanke og debatt med sin forkynnelse.

Folk kommer i syndenød og omvender seg fra sine synder og frafalne kommer tilbake. Det er veldig bra. Når legevitenskapen i Norge snakker om at hele 80 prosent av sykdommene har en psykosomatisk årsak, går vi inn på det psykiske. Og da kan vi snakke om synd. Han sier at hvis du ikke elsker deg selv, er det en synd som forårsaker sykdom. Og han sier at Guds ord sier at vi ikke skal syte og klage. Når vi klager på alt fra været til livssituasjonen skaper det sykdom. Og det er synd.

En blogger på verdidebatt.no utrykker det slik: Me får håpa at Visjon Norge snart går konkurs. Dersom du vil se mer av det denne Scrivner skal ha sagt og debatten rundt dette, kan du lese her.

Det undrer meg hvilket gudsbilde som blir formidlet her. Jeg forstår ikke hvordan folk som sier at de tror på en god og nådig Gud, samtidig kan gå god for en Gud som synes det er ok at folk som ikke strekker til, blir straffet med sykdom. Som Åleskjær sier, dette er virkelig å legge stein til byrden for folk. Og hvordan folk kan være "superpositive" til dette, er mer enn jeg kan fatte.

Som jeg har sagt før, det gudsbildet som altfor ofte blir presentert på denne kanalen, er så ulikt mitt eget, at jeg flere ganger har lurt på om vi tror på den samme Gud.

Toppidrettens bakside

De fleste får vel lett et inntrykk av at livet som toppidrettsutøver er et drømmeliv. Man får holde på med det man helst vil hele tiden, og til og med få astronomisk høyt betalt for det. Likevel kommer det stadig nyheter om utøvere som mistrives, som ruser seg for å døyve smerten og nå har vi også fått meldinger om flere utøvere som har tatt sitt eget liv.

For et par uker siden var det den belgiske toppsyklisten Dimitri De Fauw som tok sitt eget liv, han hadde slitt med depresjoner siden han var innblandet i en ulykke på sykkelen som førte til at en annen toppsyklist døde.

Hendelsen som vakte enda større oppmerksomheten var da meldingene om at den tyske landslagskeepren i fotball, Robert Enke, begikk selvmord ved å kaste seg foran et tog tirsdag kveld. Også han hadde slitt med depresjoner i lang tid. -Han var redd for at dette skulle komme ut, og at vi skulle miste foreldreretten for Leila på grunn av en depressiv far. Han fryktet også at karrieren som spiller ville kunne ruineres, sa konen til Enke etter hendelsen.

Det finnes altså mennesker som har det vanskelig overalt. Kjendisstatus og store lønninger kan ikke alltid bøte på det. Kanskje disse hendelsene vil gi et større fokus også på det.

Flere fjollete fotballfolk

Jeg har jo skrevet litt før om diverse ting kjente fotballspillere har prestert å uttale. Nå er det en til som ønsker å være med på denne lista: Lillestrøm-spilleren og sunnmøringen Lars-Kristian Eriksen. Foruten at han bemerket seg med middelmådig backspill for Lyn i en årrekke, fikk han også noen overskrifter for noen år siden da han poserte for noen (nesten-) nakenbilder.

Nå har han uttalt seg på bloggen til den blonde og ekstremt tynne modellkjæresten sin. Tema: Slanking og kvinnekroppen. Her har Eriksen blant annet sagt følgende om superstjernene Beyonce Knowles og Kim Kardashian:

Etter min smak er de 15-20 kilo for tunge. I hvert fall Kim Kardashian, hun har hofter og rumpe som jeg vil betegne som enorme

Etter at saken fikk en viss oppmerksomhet, går nå Eriksen ut og beklager. Ikke det han har sagt, men at han har sagt det:

Jeg ble stilt et direkte spørsmål om hva jeg syns om kroppene til jenter som Mira Craig, Beyonce og Kim Kardashian. Da svarte jeg at de var 15 - 20 kg for store, etter min smak. Tallene 15 - 20 var selvfølgelig en stor overdrivelse fra min side, og jeg innser nå i ettertid at jeg aldri burde skrevet det. Derfor beklager jeg dette........Ellers burde det være rimelig klart for de fleste oppegående mennesker, at folk har forskjellige meninger. Jeg er fullstendig klar over at noen mennesker syns jeg er en elendig fotballspiller, eller at jeg er stygg, eller at jeg er tynn, mens noen faktisk mener det helt motsatte. Jeg syns det er flott at folk har forskjellige meninger, syns bare det er skremmende at folk blir like overrasket hver gang noen mener noe annerledes.

Ja, ja da har han jo opphevet all tvil. Enda en flott representant for sin yrkesgruppe. Du kan jo se på bildet av Kardashian og vurdere selv.

Brian McLarens Jesus

Brian McLaren er talerør for en stadig større bevegelse i USA som kalles "The Emergent Church". I McLarens bok "A Generous Orthodoxy" skriver han blant annet om hvordan de ulike kirkesamfunnene ser på Jesus og hvordan alle disse forskjellige oppfatningene har påvirket hans liv og tro. McLarens hovedanliggende er å bygge bro over store tradisjonelle motsetninger som forskjellen mellom liberal og konservativ, mellom ortodoks og protestantisk, og mellom det karismatiske og det konservative og hente ut det beste fra alle tradisjoner og oppfatninger.

I kapittelet "The seven Jesuses I have known" skriver han om de forskjellige syn ulike retninger har på Jesus. Han deler det inn i sju:

Den konservative, protestantiske Jesus

Den pentekostale, karismatiske Jesus

Den romersk-katolske Jesus

Den østlige, ortodokse Jesus

Den liberale, protestantiske Jesus

Den anabaptistiske Jesus

De undertryktes Jesus

Han mener man kan lære og bli inspirert av alle disse. For oss som kjenner de to første utgavene best, mener han blant annet at vi kan lære av katolikkenes fokus på oppstandelsen, de ortodokses fokus på legedom for hele skapelsen og de liberales engasjement for sosial rettferdighet.

Men siden de fleste av oss kjenner best til de to første utgavene av Jesus, den protestantiske og den karismatiske, er det kanskje mest interessant å lese hva han sier om disse. Han beskriver den pentekostale Jesus som en som er mektig til stede i dagens virkelighet og en som kan gjøre det overnaturlige mulig. Men, som mange andre, han peker på de karismatiskes problem med at det ofte blir et krav om konformitet og at man sjelden har plass til vanskelige spørsmål og gode svar på slike.

Det mest interesante er likevel det han har å si om den protestantiske, konservative Jesus, som i århundrer har preget troen i vårt samfunn. Denne Jesus er en Jesus som kom med hensikt om å dø, og at alt annet må ses i lys av begreper som synd, død, forsoning og personlig frelse. Det Jesus gjorde da han døde, var å frelse alle som tror fra en evig fortapelse. McLaren tviler selvsagt ikke på at alt dette er bibelsk og riktig. men han spør seg om man går glipp av noe dersom dette blir det eneste fokus:

Jesus' cross in the past saved me from hell in the future, but it was hard to be clear on what it meant for me in the struggle of the present. And more importantly, did the gospel have anything to say about justice for the many, not just the justification of the individual?..... And did the conservative Protestant emphasis on on the death of Jesus necessarily marginalize Jesus' life - his wise teaching and his kind deeds, which had captured my childhood imagination?....Have you noticed that our great creeds tend to do this, too - to affirm Jesus' birth and then skip to his death? What unintended consequences come from this focus on the beginning and end of Jesus' life and neglect or avoidance of the middle?

Du har kanskje hørt det samme som meg bli forkynt noe ganger fra en talerstol: -Grunnen til at vi fortsatt er på jorden, er at vi skal få flere med oss til himmelen. Ellers kunne jo Gud bare "tatt oss hjem" med en gang. Igjen det samme fokus på fødsel (den nye fødsel) og død/evig liv, på begynnelsen ogg slutten. Hvis disse to dogmene faller bort, blir da livet meningsløst, slik jeg skrev om i går?

Jesus sa det helt klart at hensikten med at han kom til jorden, var at han skulle dø og ofre seg selv for menneskene. Men jeg tror, som McLaren at vi går glipp av mye dersom vi ignorerer resten. Jesus' liv handlet om mer enn fødsel og død, og det gjør også våre liv.

Den frelsende Jesus

Stian Aarebrot har et innlegg i dagens Vårt Land der han stiller spørsmålet: "Har det ingen hensikt å være kristen hvis det ikke finnes noe helvete?" Han skriver dette som svar på et annet innlegg der det ble stilt sprøsmål ved Sigvart Dagslands tro, som jeg har skrevet om før. Aarebrot skriver blant annet:

Om Tønnesen (som skrev det originale innlegget) en gang i fremtiden står ved perleporten og prater muntert med St.Peter, og han underveis i praten med apostelen begynner å legge merke til at både den ene og den andre kjendisen han var sikker på skulle sørover, passerer bak ryggen på sin samtalepartner, og etter å ha spurt St.Peter om hvorfor ikke de er på vei til Helvetes porter, får til svar at "Far har bestemt at alle får komme til Himmelen", vil han da føle at livet på jorden har vært hensiktsløs, at han er blitt lurt?

Som jeg skrev om tidligere, har dette spørsmålet opptatt meg en stund. Hvis det finnes et helvete, hvordan er det? Og hvis det ikke finnes, hvordan skal vi da forstå Bibelen? Og hvorfor måtte Jesus da dø? Og hvilken hensikt har det da å være en disippel aller fortelle andre om Jesus? Og som poenget til Aarebrot sier: Vil vi føle oss lurt dersom Gud åpner himmelen for folk som vi mener ikke hører hjemme der?

Jesus fortalte en lignelse om en mann som leide arbeider til å jobbe for seg. Han avtalte lønnen med dem og de jobbet hele dagen. Så kom det noen flere på slutten som jobbet bare en liten stund. Når de skulle lønnes, fikk alle like mye. Sier dette noe om dette temaet?

Brian McLaren, som er den fremste talspersonen for det som kalles "The Emergent Church" skriver om disse tingene i flere av sine bøker. I boken "The last word and the word after that" tar han for seg argumenter fra flere sider og konkluderer med et standpunkt som tradisjonelt har blitt kalt universalisme. Dette vil si at det Jesus gjorde da han døde, var at han forsonet hele verden med seg selv, og at han åpnet himmelen for mennesker fra alle religioner og alle synspunkter. Ingen går dermed fortapt. Faktum er jo at i oldkirken var dette et ganske vanlig standpunkt blant teologene.

Enda mer interessant er det han skriver om i "A generous orthodoxy" der han systematisk framstiller sine synspunkter på det meste av praktisk teologi. I kapittelet "Jesus - saviour of what?" skriver han blant annet:

....I used to believe that Jesus' primary focus was on saving me as an individual and on saving other "me's" as individuals. For that reason I often spoke of Jesus as my "personal saviour" and I urged others to believe in Jesus in the same way.....I fear that for too many christians "personal salvation" has become another consumer product (like personal computers, a personal journal, personal time etc) and Chritianity has become its marketing program. If so, salvation is all about me...

...although I believe in Jesus as my personal saviour, I am not a christian for that reason. I am a christian because I believe that Jesus is the saviour of the whole world.

McLaren skriver også om at det enorme fokuset på døden og livet etter døden, fort kan bli til at vi går glipp av selve livet. Mer om det i morgen.