Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #1 Den håpende

....håpet skuffer ikke....

Paulus brev til romerne

På den tida jeg var en kristen forkynner, talte jeg en gang rundt dette verset. Håpet skuffer ikke, den som håper blir ikke skuffet. "Det der klarer jeg ikke å tro på", utbrøt en dame i forsamlingen umiddelbart. Og det er kanskje hele poenget. La meg prøve å forklare.

Religiøse mennesker blir gjerne karakterisert som troende. Det er troen som frelser, troen som flytter fjell, troen som kan forandre alt. Selv om det i Bibelen også står at "i håpet er vi frelst". Ubevisst har man kanskje lett for å tro at håpet er svakere enn troen. Troen styrker oss, håpet er noe vi klamrer oss til. Men har det ikke også lett for å bli noe uoppnåelig med troen? I alle fall når vi snakker om hvordan Bibelen definerer tro: Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser. For hvem har det slik i troen sin? Og når man tror at man har en slik tro, blir det ikke lett noe skråsikkert og hovmodig over det? Da er det annerledes med håpet. Ingen skryter av at de håper.

Kanskje er det slik at håpet er noe av det viktigste den religiøse kan ta med seg inn i det sekulære samfunnet. Håpet om at framtiden skal bli bedre enn fortiden. De religiøse skriftene er fulle av slike visjoner. I noen religiøse miljøer har det blitt og blir også fortsatt et påskudd for å se fram mot den store evakueringsdagen, da man skal bort fra denne jorden og være sammen med Gud. Da blir håpet en virkelighetsflukt, "opium for sjelen" som Karl Marx formulerte det. Selvsagt er det store håpet om dagen da hver tåre skal tørkes bort, viktig for mange mennesker. Men jeg tror det går an å holde fast i dette håpet uten at man samtidig skal gi slipp på at det fortsatt er håp for oss som samfunn, fellesskap og enkeltmennesker i dette livet. Uansett situasjon, uansett om man faktisk klarer å tro på det man håper. Det sekulære samfunnet omfavner ikke skråsikker tro og ferdigdefinerte sannheter. Men det trenger håpet.

Bjørn Stærk skriver i sin bok "Å sette verden i brann":

Håp er den mektigste motivasjonsfaktoren som finnes....Håpet overlever alt. Det er ekstra robust mot formaninger fra rasjonelle mennesker som har alt de ønsker seg....Håp er det som holder deg i live når alt går mot deg...Håpet trenger ikke noe rasjonelt grunnlag. Derfor overlever det alt....Håp handler ikke om sannsynlighet, men om den lille muligheten du ser så klart for deg at den overlever alt.
Det er vanskelig å være uenig. Det er noe utrolig slitesterkt med håpet. Man kan bli skuffet når man håper, men man gir ikke automatisk opp likevel. Håpet kan overleve det utroligste. Noen ganger kan det være seigere enn et ønske. Man ønsker til og med å slutte å håpe, men det går ikke. For håpet er så utrolig seigliva at det overlever både troen og viljen.

I det sekulære samfunnet får håpet mennesket til å søke alle slags veier med sine problemer. Ikke bare religiøse formidler håp i håpløsheten. Både religiøse og andre kan spekulere og tjene penger på andres fortvilede håp. Men det kristne håpet formidler også mye mer enn håp om at alt skal bli bedre her og nå. Det formidler et håp om at en dag skal alt bli satt i rett stand og alle tårer skal tørkes bort.

Håpet er en sterk drivkraft i mitt liv, sterkere enn troen. Troen kan variere og svikte, men håpet blir værende, på godt og vondt. Da er det kanskje bedre å la håpet bære i stedet for å prøve å klamre seg til troen. For de blir altså stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten. Men den sterkeste er håpet.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #2 Samfunnsdebattanten

Den tyske filosofen Jurgen Habermas mente at dersom det religiøse mennesket skulle bli hørt i det sekulære samfunnet, måtte denne oversette sine religiøse argumenter til et sekulært språk. Med andre ord nytter det ikke med argumenter som "det står i Bibelen" eller "det var slik og slik da vi var en kristen nasjon". Man kan jo hevde at dette er diskriminerende overfor den religiøse, at denne må debattere på den sekulære sine premisser. Samtidig ser vi at det er dette som er blitt vanlig praksis. Religiøse som bruker religiøse argumenter blir i hovedsak fortiet eller latterliggjort. De er de som evner å argumentere sekulært som har en sjanse til å bli hørt og respektert. Selv om også disse sliter med å nå fram i samfunnsdebatten.

Noen har etterlyst flere religiøse stemmer i samfunnsdebatten. Hvorfor er det så få religiøse stemmer som setter dagsorden? Hvor er prester, biskoper, imamer? I en tid der mange ser sine religiøse kjerneverdier forvitre, kan det jo virke underlig at man ikke roper høyere. Kanskje fins noe av svaret i Habermas' påstand. Man klarer ikke å argumentere sekulært, og således gjør man seg selv og sine argumenter irrelevante. For det er ingen tvil om at religiøse ledere i veldig liten grad preger samfunnsdebatten. Det religiøse menneskets argumentasjon har trange kår i det sekulære samfunnet.

Noen forsøker likevel å argumentere på en måte som stort sett blir forstått av andre religiøse. Mest kjent lokalt er nok pastor Hans Reite i Ørsta, som også ble kjent nasjonalt da en statsråd gikk ut mot ham. Reite markerer sin motstand mot homofiliens framvekst i Norge, og i Sunnmørsposten 26/4 bruker han den samme argumentasjonen han bruker i de fleste av innleggene sine: "Landet er på gal veg. Vi må tilbake til det dette landet er bygt på i tusen år....Dei unge forstår ikkje kva som er rett.....Vi er på veg til eit samfunn som vi ikkje kjenner igjen". De aller fleste rister på hodet av det han sier. Han taler stort sett for sin egen menighet og noen til. Og kanskje er det også det viktigste, at man sier fra. For denne verden er uansett underlagt det onde.

Andre viser større evner til å forstå disse mekanismene. Av kristne ledere er Espen Ottosen og Vebjørn Selbekk de mest framtredende. Selv om de til dels har erkekonservative standpunkt, evner de å debattere på et prinsipielt grunnlag, med et sekularisert språk. Dermed blir de i alle fall til en viss grad hørt og lyttet til, selv om de forfekter standpunkter nordmenn flest er ganske uenige i.

Den som etter min mening viser de beste evnene til å ta religion inn i den sekulære debatten på en relevant måte er den muslimske debattanten Muhammed Usman Rana. Kanskje er det fordi det på en måte er lettere for en muslim, som kan være mer offensiv i sin argumentasjon. For kristne handler mye om å ikke miste tradisjoner og verdier, å kjempe mot avkristning og sekularisering. Usman Rana snakker ikke om sekularisering som et onde, men som en mulighet. I boken sin "Norsk islam" prøver han ikke å avvise sekularismen som en feilutvikling, men derimot å definere hva slags sekularisme vi trenger. Og idealet hans er, kanskje noe overraskende, USA. Han forteller blant annet om møtet med den amerikanske konvertitten Hamza Yusuf:

Jeg merker at Hamza Yusufs tanker om islam og sekularisme setter dype spor i meg. Mange av mine trosefeller tro jo at sekularisme er antitesen til islam - fordi deres forståelse av sekularisme er så snever at den sidestilles med ateisme, og fordi islam de siste tiårene har vært utsatt for kraftig politisering.

Det ideelle samfunnet han ønsker seg beskriver han slik:

.....en stat som er mest mulig liberal, i den forstand at den verken forbyr religiøs eller konservativ praksis eller verdiliberalitet - en stat der verdiliberale og verdikonservative kan leve side om side, samtidig som muslimske nordmenn kan arbeide for at deres rett til å være aktivt religiøse blir ivaretatt gjennom demokratiske kanaler.

Noe som kanskje vil overraske noen, er at han også i møte med et religiøst brennbart tema som homofili, evner å være prinsipiell:

Norsk islam må altså ha rom for aksept og respekt for homofile muslimer, ta et oppgjør med homofobi, stigmatisering av homofile og ønsker om å rettsforfølge folk som praktiserer seksuell omgang utenfor et heterofilt ekteskap. Samtidig må norsk islam påpeke at utøvelsen av seksualitet i et islamsk perspektiv utelukkende er forbehold t et heterofilt ekteskap.

I boken skriver han også veldig mye annet interessant, ikke minst til sine egne, der han peker på at mange muslimer har urimelige forventninger til hvordan samfunnet skal ta hensyn til dem. Han kaller prosjektet sitt for "kontekstualisering" av islam, der han prøver å vise at islam må tilpasses samfunnet man lever i, uten å gå på kompromiss med religionens kjernepunkt.

Dersom religionen skal bli hørt i den sekulære debatten, trenger vi stemmer som klarer å se på religionens muligheter i det sekulære samfunnet, og ikke bare drømmer seg tilbake til hvordan det var før. Dessverre er det få stemmer som markerer seg i så måte. Desto mer grunn til å lytte til de som fins.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #3 Den forfulgte

Hvert år blir det lagt fram statistikk over hvilke land som er de verste når det gjelder forfølgelse av kristne, den såkalte World Watch List. Norge er heldigvis ikke i nærheten av en slik liste, noe vi alle selvsagt er glade for. Vi har jo en historie der ikke religionsfriheten har vært en selvfølge, vi også. Ikke minst med tanke på at vi ikke lot jøder og jesuitter komme inn i landet. Eller for å se enda lenger tilbake; da vikinger plyndret kristne klostre i Irland og andre steder.

Interessant nok er det øverste ønsket til mange forfulgte religiøse minoriteter at staten i deres land skal være sekulær, ikke-religiøs. Bare slik kan man sikre frihet til å følge sin tro og overbevisning. Her er de vestlige landene en klar rollemodell. Samtidig hører man jo ganske ofte synspunkter til kristne i Norge, som gir uttrykk for at den sekulære staten og det man kaller "avkristningen" av landet vårt, er en hindring for at man får dyrke sin tro som man vil. Og man skylder gjerne på "sosialistene". Man ønsker altså heller en stat hvor den ene religion favoriseres. Noen ganger kan man nesten få følelsen av at noen ser på seg selv som forfulgte for sin tro, av en nøytral stat og et sekulært samfunn. Man ønsker seg tilbake til tida før sekulariseringen, uten at det er lett å få noe svar på hva man ønsker seg tilbake til. Er det Norge anno 1850, 1900 eller 1950? Jeg tror at de fleste av oss kan være enige i at religionsfriheten knapt har hatt bedre vilkår enn i dag. Formelt sett. Uformelt er det kanskje noe annet.

Journalist i pinsebevegelsens ukeavis, Korsets Seier, vakte en viss oppsikt i høst, da han skrev et innlegg på NRK Ytring sine sider. Tema for det han skrev var at mange velger å fjerne sine erfaringer fra kristen utdanning og kristent arbeid når de skriver CV i jakt på jobb. "I konkurranse med et titalls andre jobbsøkere er kristen tro et handikap", hevder han. Han skriver videre:

I vinter intervjuet jeg Anders, en godt utdannet fyr med solid jobberfaring og rik erfaring fra politikken og frivillighet. Han var arbeidsløs. Etter avslag på avslag vurderte han å slette alt av kristendom på CV-en. Alternativet ville innebære at flere år sto tomt. Det ser ikke bra ut, men kanskje det likevel ser bedre ut. Å være en boms er bedre enn å være kristen. Han bekymret seg også over at et raskt googlesøk ville avsløre at han var aktiv i et lavkirkelig miljø.

Lignende historier hører jeg ofte. Alle spor på sosiale medier og nettet. Slett. Slett. Slett.

Med andre ord gir altså erfaring fra kristent arbeid ikke noe relevant kompetanse for jobben man søker, uansett hva slags sekulær jobb det måtte være. Det er ille nok. Enda verre er det dersom det stemmer at man stiller med et regelrett handikap i konkurranse med andre jobbsøkere som ikke har en slik erfaring. Da sier altså det sekulære samfunnet at det religiøse menneskets religiøse erfaring er både irrelevant og ødeleggende. Det er alvorlig.

Jeg må innrømme at jeg selv også har vært i tvil om hva jeg skal skrive og legge ved når jeg har søkt jobber. Skal jeg skrive at jeg har gått tre år på bibelskole? Skal jeg legge ved attester fra tiden som ungdomsleder? Jeg vet at jeg fort risikerer at jeg kan bli mistrodd på samme måte som Jahr beskriver. Spesielt i min rolle som lærer i religion, kan jo kanskje enkelte mistenke at jeg bruker jobben min som et skalkeskjul for å agitere for mitt religiøse syn. Jeg har likevel ikke unnlatt å informere om det. For jeg mener at akkurat denne erfaringen er noe av det som har gjort meg i stand til å gjøre en god jobb. At å skjule denne erfaringen både er uredelig og uetisk, spesielt i en slik jobb. Og at det blir fullstendig uakseptabelt dersom religiøs erfaring skal diskvalifisere meg fra å gjøre en jobb som en nøytral og objektiv formidler av religion.

Et samfunn som ikke evner å se på religion og religiøs erfaring som noe nyttig og verdifullt, er i ferd med å bevege seg mot å bli et sekulærfundamentalistisk samfunn. Man ser på religion som noe utelukkende negativt, ikke som noe som har potensiale til å berike samfunnet og skape et bedre samfunn. Dersom det er et slikt samfunn vi beveger oss mot, er det all grunn til å lytte mot de som advarer mot "avkristningen", selv om man ikke kjøper hele argumentasjonen. For jeg er overbevist om at det sekulære samfunn ikke vil fungere dersom man fjerner religionen som en viktig ressurs. Det har vi nok av eksempler på.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #4 Hjemlengteren

Vi har feiret jul og nyttår sammen, og et nytt blankt år står foran oss igjen. Romjula er en tid de aller fleste av oss tilbringer hjemme, og det er ikke uten grunn at mange av de kjente julesangene handler om å komme hjem til jul. Jula er en tid der hjemmet står i fokus, man pynter hjemme, lager god mat og spiser sammen, og tenner lys i hele hjemmet.

For mange kristne mennesker er dette fokuset på å komme hjem noe man lever med hele tiden. I min oppvekst var det lite man snakket mer om enn dette. Jorden var et sted man bare var gjester, på vandring. Det rette hjemlandet var himmelen, og man gikk alltid i forventning om at Jesus skulle komme tilbake og hente oss hjem. Hjem til et sted der det ikke fantes sorg, tårer eller smerte. Når noen døde, brukte man ord som "å få hjemlov" eller at Gud "hentet ham eller henne hjem". Flere brukte også slike ord i sommer da min mor døde.

Det kristne mennesket er himmelvendt, hjemlengtende. Selv om dette fokuset kanskje ikke er like sterkt i dag som det var før, ligger denne lengselen og forventningen latent. Slik kan man forklare trengsel og vanskeligheter, man er ikke i sitt rette hjemland, man er bare gjester i denne verden. Lengselen etter sitt rette hjemland har alltid stått sentral i den kristne troen.  Karl Marx kalte dette fokuset "opium for folket", og mente at fokuset på det hinsidige var et hinder for kampen for rettferdighet her og nå. Tanken hans var at  dersom man kom fram til det klasseløse, ideelle samfunnet, ville ikke folk lenger trenge religion og den ville dø ut. Derfor ble også de kommunistiske statene som ble formet etter hans ideer ateistiske, tidvis også forfølgende av religiøse. Uten at den religiøse og himmellengteren døde ut. Tvert imot.

Religiøse mennesker har likevel tatt kritikken fra Marx til seg. I dag er fokuset mye sterkere på livet her og når enn det hinsidige, også i de fleste religiøse sammenhenger. En annen kritikk som har blitt rettet mot de kristne, er at en del ikke engasjerer seg i miljøkampen, siden man ikke ser det store poenget i å redde en jord som likevel skal gå under. Men også her ser vi at et slikt synspunkt er blitt mer marginalt.

I dag ser vi, interessant nok, at denne hjemlengselen viser seg andre steder enn i de tradisjonelle, kristne kirkene. Det viser seg i tv-programmer om "Åndenes makt". Det viser seg i store show om engler og såkalt "reading", der man  kan få kontakt med de døde. I det hele tatt er det helt åpenbart et stort marked for hjemlengtende mennesker i det sekulære samfunnet. I en samfunnsutvikling der vi vet stadig mer, er døden det store unntaket. Vi vet ingenting, vi forstår ingenting. Vi prøver å utsette det så lenge vi kan, men døden innhenter oss alle. Den kan ikke kontrolleres eller overvinnes. Den vil nå igjen oss alle. Derfor søker også det sekulære mennesket etter svar. Noen i nyreligiøsitet, andre i vitenskapen. man klamrer seg til de antydninger av svar man kan få. Selv om disse ofte er bygd på et sviktende grunnlag. Fordi vi ikke klarer å akseptere døden som noe endelig, som et sluttpunkt.

Det religiøse mennesket har svar. Om en Gud som gir håp. Om en tilstand uten smerte og savn. Om en dom der ondskapen skal dømmes en gang for alle. Og i en tid der de eldgamle forestillingene om et evig helvete med uendelig fysisk pine (heldigvis) stort sett er forlatt, har religionen faktisk svar som det sekulære mennesket er på jakt etter. Derfor kan den religiøse hjemlengteren oppleve at det sekulære samfunnet har plass til det, og kanskje vil det i større grad også lytte til det.

Bildet over er tatt i Lisboa da jeg var der i april. Jeg aner ikke hva det egentlig skal gjengi eller representere, men jeg likte motivet av mennesker som av ukjente grunner strekker seg seg fra jorden opp mot himmelen. Helt siden mennesket bygde Babels tårn, har vi prøvd å strekke oss mot himmelen. På godt og vondt. Men tanken om himmelen handler om mer enn å strekke seg oppover. Det handler også om å dra himmelen nedover. Og her har det religiøse mennesket kanskje en enda viktigere funksjon.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #5 Museumsvokteren

Jeg har besøkt en del europeiske byer de siste årene. Sentralt i de fleste av disse byene står kirkene. De er ofte store og dominerende i bybildet, ofte sentralt plassert. Noen ganger tar jeg også en tur inn i kirkene. Felles for de fleste av dem, er at de vitner om fordums storhet. Om en tid der kirkene fantes fordi de var viktige i samfunnsliv og den enkeltes liv. Nå står de der mest som et minne om det som en gang var. Med sine gamle murer, gamle benker og gamle kunstverk. I det sekulariserte Europa er den offisielle kristendommen som et museum. Kirkene forteller om en tid som var, om et stadium som har vært og aldri mer kommer tilbake igjen. Slik er sekularismen, religion er et stadium på vei mot videreutviklingen av mennesket. Religionens storhetstid kommer aldri tilbake, og etterhvert vil den dø ut.

Med en slik tankegang kommer utfordringen for det religiøse mennesket, og det enkleste og mest naturlige er å operere som museumsvakter. Som snakker glødende om hvordan det var en gang, og om hvordan det skal skje på nytt, omtrent på samme måten som før. Man blir en romantiserende nostalgiker som hyller fortida og ergrer seg og gråter over alt som har bidratt til å "avkristne" samfunnet.

Vi kan dele disse museumsvokterne i to. Den ene gruppen vil gjerne har tilbake alt det man drømmer om, i form såvel som i innhold. Både stilen og teologien er som den var for 50, 100 eller tusen år siden. Man opplever sin Gud og sin religion i de gamle uttrykkene, som en ramme rundt den læren man elsker og som aldri må vannes ut. Det sekulære samfunnet kan nok beundre disse for deres standhaftighet, men i enda større grad riste på hodet av dem og regne dem som irrelevante. En utdøende rase. Man kaller dem i verste fall mørkemenn, i beste fall konservative.

Helt siden opplysningstida har religionens voktere hatt en rolle som konservative element i de stadig mer sekulariserte samfunnene. Det er det selvsagt ingenting galt i i seg selv, men i sum har det ført til at kirken har endret seg i takt med sekulariseringen, man har i stor grad kommet fram til de samme standpunktene, bare mye senere. På denne måten vil kirken framstå som nølende og tvilende til endring, men i liten grad annerledes enn resten av samfunnet i sin essens.

Den andre gruppen skiller klart mellom form og innhold. Man skjønner at formen må tilpasses det moderne samfunnet for å være "relevante". Gammel musikk blir byttet ut med ny musikk. Man kan gjerne bruke film, drama og rock for å nå ut med budskapet sitt. Men innholdet skal ikke forandres. Bibelen skal leses som den er, Gud vet best, og det som står der skal ikke stilles spørsmålstegn ved. Det sekulære samfunnet vil nok ha sans for deres stil og deres moderne tilnærming til hvordan troen skal aktualiseres og spres. Sympatien forsvinner fort når man diskuterer spørsmål om samboerskap, homofili eller helvete. For her er jo Guds ord klart, og det skal man ikke gå på kompromiss med.

Selvsagt skal museumsvikterne respekteres og inkluderes i det sekulære samfunnet. De skal få statsstøtte slik som andre troende. De skal få ytre og uttrykke de som de står for, selv om det er politisk ukorrekt. Som Voltaire er kreditert for å ha hevdet - uansett hvor uenig jeg er med deg skal jeg inntil døden forsvare din rett til å si det. Selv om pastor Hans Reite fra Ørsta nærmer seg en grense når han gir unge homofile skylda for at det vil en komme en Herrens dom som i Sodoma over Norge. Uansett skal museumsvokterne slippe å bli sjikanert eller mistenkeliggjort. Men jeg tror ikke at museumsvokterne, uansett hvilken form de kommer i, er framtiden for framtidas religiøse menneske, og for plassen religion skal ha i det sekulære samfunnet.

Jeg pleier ofte å si at jeg har kastet bort utrolig mye tid på å lese kristne bøker. Med det mener jeg ikke at alle kristne bøker er bortkastet tid, men veldig mange er det. Mange bøker handler om en eller annen kjepphest eller åpenbaring noen har fått, og som må deles med hele verden. Så hopper man videre til neste bok og en ny kjepphest som ofte kan være stikk i strid med den første. Så nå er jeg veldig kritisk til hvilke kristne forfattere jeg fortsatt leser. I hovedsak handler det om to stykker, Magnus Malm og Brian McLaren.

McLaren trigget meg med tittelen på sin første bok "A new kind of christian". Senere kom også "A new kind of christianity". Jeg har ikke tid eller plass til å gå inn på alle detaljer i det han skriver, men mye av det har hjulpet meg til å holde fast på en tro som holdt på å falle sammen. McLaren er veldig tydelig på at både form og innhold i religionen må tilpasses tida vi lever i. Han tar til orde for å forlate den voldelige guden vi leser om i det gamle testamente. Samtidig nekter han å bli plassert i båsen liberal. Han tar til orde for at vi ikke lenger skal betrakte Bibelen som et ferdig system av dogmer, men som en gradvis åpenbaring av hvem Gud er. Og her er ikke tid og utvikling nødvendigvis en motsetning til religionen, men en hjelp.

Christianity, we might say, is driving around with a loaded gun in its glove compartment, and that loaded gun is its violent image of God. It’s driving around with a license to kill, and that license is its Bible, read uncritically. Along with its loaded gun and license to kill, it’s driving around with a sense of entitlement derived from a set of beliefs with a long, ugly, and largely unacknowledged history.

I sin siste bok "The great spiritual migration" går McLaren enda lenger enn før, og hevder at kristendommen er avhengig av å forlate sin historie og systemteologiske tilnærming og migrere inn i en ny tid, der religionen skal handle om det han definerer som fire hovedområder'; For det første at Bibelen og kirkens historie ikke er et ferdig system av dogmer, men en fortelling, en reise mot stadig større forståelse og åpenbaring. For det andre at kristne forbilder ikke er kjendispredikanter og framgangsrike pastorer som roper høyt og tjener mye penger, men derimot vanlige mennesker som lever etter idealene til Jesus. For det tredje en praksis, mer enn teori. Det handler ikke om å tro rett, men å gjøre det gode. Og for det fjerde, en visjon om en framtid, der man ikke leser Bibelen som en profeti om antikrist og alt som skal gå galt, men en tro på at vi kan skape en god framtid for flest mulig her på jorda. Og at alt handler om kjærlighet.

Jeg vet ikke om McLarens visjon vil bli omfavnet av det sekulære samfunnet. Men jeg vet at det er større sjanse for det enn at det vil juble for museumsvokterne. Betyr det at man skal tilpasse budskapet til tida man lever i? Ja, kanskje gjør det det, i noen grad. Så handler det kanskje mest av alt hvilke sannheter man skal vokte og hvilke man kan forlate. Og det er de disse bøkene handler om, akkurat som det er det mitt religiøse liv har handlet om en stund.

If christian faith can be redefined in this way, if our prime contribution to humanity can be shifted from teaching correct beliefs to practicing the way of love as Jesus taught, then our whole understanding and experience of the church could be transformed. That's why I'd like us to take a fresh look at the church as a school of love.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #6 Kristenhumanisten

Helt siden Arnulf Øverland holdt sitt berømte landeplage-foredrag og livssynshumanismen etablerte seg i Norge, har kampen mot kirken og kristendommens innflytelse stått i høysete for de norske livssynshumanistene. Og kirkens folk har villig tatt opp slåsshanskene. Slik har det blitt skapt et inntrykk gjennom flere tiår at den største motsetningen i verdispørsmål i samfunnet vårt står mellom humanisme og kristendom. Levi Fragell har vært den fremste våpendrageren blant humanistene og holder seg fortsatt aktiv i debatten, stadig med lite annet enn kritikk og latterliggjøring å komme med i møte med kristne og andre religiøse. Min anmeldelse av hans selvbiografi kan du lese her.

Denne langvarige skyggeboksingen tror jeg likevel er med på å dra fokus bort fra at kristendommen og humanismen har mye mer til felles enn det som skiller. Grunnloven vår sier jo faktisk at vi skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Ikke som en motsetning, men som felles verdier. Dersom vi ser på hvordan det sekulære samfunnet utvikler seg, er tiden overmoden for at kristne og humanister står sammen i de viktigste verdispørsmålene i vår tid, i stedet for å krangle om mer eller mindre ubetydelige symbolsaker. For det er faktisk viktigere trekk i samfunnets utvikling enn om man skal beholde eller fjerne bokstaver i skolefag eller om man skal frivillig eller motvillig gå i kirken en gang før jul. Men det er nok vanskelig å tre ut av de motsetningsbilder man er vant til å forholde seg til gjennom flere tiår, og reorientere seg for en ny tid. Det gjelder både for kristne og humanister.

Faktum er at det viktigste av alt for både kristne og humanister, er kampen for menneskverdet. Ingen ting står høyere på plakaten, verken i idealer eller i praktisk tilnærming. Riktig nok kan man komme til ulike konklusjoner på hva som er den beste strategien, men målet er det samme. Samfunnet trenger å verne om livets verd, i en tid der dette er under press som aldri før. Her er det kristne og humanister trenger hverandre, selv om man begrunner menneskeverdet veldig ulikt.

I høst ble den australske filosofen Peter Singer invitert til Universitet i Oslo. Singer er kjent for sine kontroversielle uttalelser om menneskeverdet. Han mener balnt annet om at ideen om menneskets iboende verdi er en hindring for menneskelig utvikling. Mange av disse holdningene kan vi finne igjen under samlebetegnelsen Transhumanisme, og har kommet til uttrykk i flere avisinnlegg de siste årene. Felles for disse ideene er at vi har både en mulighet og en plikt til å forbedre mennesket gjennnom teknologisk utvikling: "Proaktiv transhumanisme derimot innebærer påstanden om at vi bør etterstrebe å utvikle, spre og bruke teknologi til å aktivt gjøre mennesket enda bedre enn det naturlig er på sitt beste.", som Einar Duenger Bøhn formulerer det i denne artikkelen. Her er vel både ordene vi, bedre og mennesket dypt problematiske. Man forfekter et menneskesyn som er totalt fremmed for både tradisjonell kristen og humanistisk tankegang, En del av dette er å se på det såkalte sorteringssamfunnet ikke som et problem, men som en nødvendighet. Idealet er det overutviklede supermennesket som fordriver det svake og sårbare mennesket.

Det andre store verdispørsmålet er spørsmålet om eutanasi, aktiv dødshjelp. Også her ser vi en tydelig trend av mer forståelse og aksept i det norske samfunnet. En vanlig holdning er at det ikke bør være noe hindring for at mennesket selv bør kunne avslutte livet sitt i kontrollerte former, uansett hva årsaken kan vere. Det frie, personlige valg er det store gjenstående mantra i de fleste verdispørsmål.

I begge disse store samfunnsspørsmålene har humanister og kristne sammenfallende syn. Da virker det meningsløst at man skal bekjempe hverandre i symbolspørsmål i stedet for å forene krefter i kampen om de store spørsmålene. Det sekulære samfunn åpner for en gjensidig respekt for hverandre sine motstridende synspunkter, i stdet for at man driver tradisjonell religionskrig med ord. Og kanskje er det dette den nye generasjonen av humanetikere har forstått. Det er i alle fall liten tvil om at vi ser en tilnærming. En av de yngrre lederne i Human-Etisk forbund, Didrik Søderlund, gir uttrykk for en helt annen holdning til kristne og andre religiøse enn det vi har vært vant til fra for eksempel Fragell. Han skrev nylig en bok, Presten og ateisten, sammen med presten Stian Kilde Aarebrot, der respekten for Aarebrots livssyn og holdninger skinner klart gjennom. De går også den andre veien. Bente Sandvig gjør det også helt klart at Human-Etisk forbund ikke har som mål å ersatte kristendommen med sekularismen i samfunnet, men at målet er et pluralistisk samfunn, der religionen har sin plass. Dette skulle klinge mye bedre i kristne ører enn sekulærfundamentalismen til Bård Vegar Solhjell.

Tar jeg med dette til ordet for en slags synkretisme, der kristendom og humanisme smelter sammen? På ingen måte. Det finnes selvsagt grunnleggende forskjeller og motsetninger mellom dem. Men slik jeg ser det åpner det sekulære samfunnet muligheten for at selv om man har ulike syn på mangt, kan man står sammen om det viktigste. At man kan vere kristenhumanister eller humanistkristne uten å gå på kompromiss med det man står for. Humanismen setter mennesket i fokus, kristendommen har Gud i sentrum. Tilsynelatende en uoverstigelig forskjell. Samtidig, var det ikke det Jesus fra Nasaret viste i hvordan han behandlet mennesker? At viktigere enn religiøse bud og forordringer var menneskets verd og menneskets verdighet? At han på denne måten møtte det enkelte mennesket og gi det en opplevelse av å ha en verdi, av å være viktig? Og da er kanskje ikke forskejellen så stor når det kommer til stykket.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #7 Streberen

For det religiøse mennesket er det ufordrende å leve i et sekulært samfunn. Ikke minst fordi religiøse utfordringer og kamper i liten gtad blir forstått i et slikt samfunn. Når de felles referansreammene om synd, nåde, frelse og fortapelse ikke lenger er relevante, forandres også den religiøse streberens kamp. Jeg vil i dette innlegget se litt på to eksempler i form av to bøker skrevet, om enn i ulik form og i ulike kontekster, om det samme, nemlig den religiøse streberens kamp. Den første ble skrevet av Arne Garborg i 1892, er en roman som bygger på hans egen fars liv, og fikk den ironiske tittelen "Fred". Den andre er skrevet av Eskil Skjeldal, en selvbiografi skrevet i år, med tittelen "Eg slepper deg deg utan at du velsignar meg".

Selv om begge bøkene tar for seg det religiøse mennesket sin kamp og dermed har mange felles referanser, er de samtidig eksempler på hvordan denne kampen har endret seg på disse drøyt hundreårene som har gått. Garborgs "Fred" forteller om Enok Hoves "syndenød", hvordan han innser at han ikke strekker til mot Guds krav og bud, hvordan han gjennom en lang indre kamp kommer til en forløsning og en gjennomgripende fred og glede. Så blir denne igjen avløst av frykten for å miste frelsen, en beinhard kamp mot seg selv, djevelen og mot alle krefter rundt ham som kan føre han bort fra den smale vei. Familien hans blir ufrivillge medsoldater i denne kampen, og opplever at Enok blir lik den guden han selv kjemper med, humørsyk og utilregnelig. Selv om det også kommer fredelige og gode perioder, intensiverer kampen seg, og kuliminerer til slutt i den ene lengselen som han formulerer slik: "Fanst det berre eit menneske på jordi...som kunde få meg til å tru at der ikkje er nokon Gud." Ingen kan gi han en slik forsikring, og kampen ender i tjernet en mørk natt, "Han kom kje uppatt meir".

Selv om Fred er en framstilling av et psykisk ustabilt menneske, er nok Garborgs fortelling  typisk for hvordan man så på sin religion i et samfunn som ikke bare var preget av bibelske referanser og fortellinger, men også av pietismens krav om et personlig, inderlig og aktivt forhold til sin Gud. Gud var sentrum i tilværelsen og menneskets oppgave var å  gjøre bot og vende seg bort fra synd og "forsake djevelen og alle hans gjerninger" som vi fortsatt sier i syndsbekjennelsen i kirka. Det er lett å se at Garborgs hovedperson først og fremst er drevet av frykt; frykt for Gud og hans straff og avvisning, frykt for å avvike fra den smale vei, frykt for å ikke strekke til. Frelsen er er ikke noe man kan ta imot, men noe man skal kjempe for, holde fast på med nebb og klør. Det er vanskelig å bevare og lett å miste. Det er jo tross alt snakk om en smal vei og en bred vei.

Til slutt blir altså døden det eneste forløsende mulighet. For å forlate Gud, komme seg bort fra Gud er ikke mulig på noen annen måte. Ingen kan si de forløsende ordene om at Gud ikke finnes. For Gud er den han er og kan ikke klandres eller forandres. Mennesket må bare forholde seg til det. Spørsmålet er ikke om Gud er sann. Spørsmålet er om man er god nok for han. Og for mange er det vanskelig å være sikker på.

Den indre kampen er sterk også i Skjeldals bok. Men likevel er kampen annerledes. Selv om man ser frykt også i Skjeldals bok, er søken etter sannhet den største motivasjonen hans. Og kampen er ikke først og fremst mot seg selv eller sin synd, men mot Gud selv. Djevelen er ikke en faktor i det hele tatt. Det er ikke ens egen synd eller tilkortkommenhet som er motstanderen, men Gud og hans stillhet. Er det noe vits i å tro? Det er Gud som er på tiltakelbenken, ikke mennesket. Og det er en vesentlig forskjell.

Dermed blir også utgangen av kampen så totalt ulik for de to. Mens for den første fins det ikke noen annen utgang enn å komme seg bort fra Guds krav ved å ta livet av seg, er det for Skjeldal mulig å si farvel til Gud og leve videre. Begge innser at livet blir lettere uten Gud. Skjeldal sier det rett ut "Eg er letta over at eg vart kvitt trua på Gud". For den ene er det mulig å leve videre uten Guds realitet i livet sitt.

Dette er en av de sentrale sannhetene i et sekulært samfunn, som i tilfeller som dette, viser vei til en god framtid også for den religiøse streberen av denne typen. Det går an å leve uten en tro, det går an se for seg en framtid uten kamp og strev, det går an å finne andre alternativer. Det gjorde det ikke for Enok Hove. For i det sekulære samfunnet er det ikke lenger en selvfølge at Gud fins. For den religiøse streberen er det godt å vite. Og kanskje kan det også føre til en oppdagelse: Gud er ikke avhengig av om at jeg tror på ham for å være til. Som Bjørn Eidsvåg formulerer det " E du den du e fordi eg trur det eller e du den du e uansett?"

Det religiøse mennesket og det sekulære samfunnet

Bilde fra hidayatullah.com

Et av de spørsmålene som engasjerer meg mest, er hvilken plass religionen skal ha i det moderne, sekulære samfunnet vårt. Dette er et stort emneområde som jeg har tenkt mye på, ikke minst siden jeg studerte sekularitet og sekularisme da jeg tok videreutdanning for noen år siden. Det er veldig nærliggende for de fleste av oss å tro at det sekulære samfunn og en stadig sterkere sekularisering er en naturlig og uunngåelig prosess, men vi er et av ytterst få samfunn i verdenshistorien som har opplevd dette. For meg er det viktig å peke på at sekularitet er noe vi velger, som enkeltmennesker og som samfunn, og ikke en selvsagt utvikling. Samtidig så er det lett å se at det er mye vanskeligere å ikke være del av denne prosessen enn å være det. Tilsynelatende er dette en irreversibel prosess.

Mange vil hevde at dette er en naturlig utvikling. Når mennesket på stadig flere områder er i stand til å klare seg uten det religonen har å tilby, er det naturlig at religionen blir skjøvet vekk. Vi trenger ikke lenger Gud til verken å forsørge oss eller å frelse oss. Penger har vi nok av, og den evige fortapelse er avlyst for lengst. Om religionen er sann eller ikke er heller ikke relevant, siden alle nå har sin individuelle, tilpassa sannhet. Det som er sant for meg, er ikke nødvendigvis sant for deg. Slik kan religionen fort bli et tilbakelagt stadium i menneskets naturlige utvikling, og religiøse mennesker blir mer eller mindre underutviklet. Framgangen for religionen i verden i dag, viser det samme. De mest avanserte og utvikla landene i vesten, blir sekulariserte, mens religionen har bedre vilkår i mindre utvikla land i Latin-Amerika og Asia. For der trenger de religionen fortsatt.

Det er samtidig noen faktorer som ødelegger bildet. Selv om den tradisjonelle religionen er på retur, er religionen langt fra å dø ut. Og i USA har religionen aldri blitt svekket, snarere tvert imot, på tross av den samme økonomiske og intellektuelle utviklingen som i Europa. Alt dette kunne jeg skrevet mye mer om, men i noen innlegg framover nå vil jeg prøve å sette fokus på det religiøse mennesket i den sekulariserte samfunnet. Hvem er det og hvordan passer det inn? Hva slags utfordinger har dette mennesket og hva er veien videre? For meg er religionsfriheten et av de viktigste prinsippene i et moderne demokrati, og viktigheten av å verne om denne kan ikke overvurderes.

Selv om vi har kommet langt i en sekulariseringsprosess, har vi fortsatt religiøse uttrykk i det ofentlige rom, det er ikke slik at de er borte. Felles er likevel at de er kuriøse, at de viser hvor ulike det religiøse menneskets tankegang er fra det vi oppfatter som det "normale", det sekulære. Jan Hanvold og TV Visjon Norge er jo et velkjent eksempel. For det sekulære mennesket er hans virkesomhet avskyelig og kriminell. Dette gjelder forsåvidt langt inn i de religiøses rekker. For menigheten er hans kanal redningen for Norges framtid. Artisten Lisa Børud ble et religiøst alibi inn i beste sendetid på høstens lørdagsunderholdning. For kristne ble hun en helt, spesielt da hun sang en kristen sang i et av "Stjernekamp"-programmene. Måten sangen ble mottatt på av dommerne og andre, ble tolket som at man var del av en "åndskamp", spesielt når det ble sungert en sang med banning rett etterpå, som fikk mye bedre respons. For et sekulært menneske er denne virkelighetsforståelsen totalt fremmed. Den religiøse virkelightesforståelsen er altså blitt mer og mer fjern i forhold til den virkeligheten som blir oppfattet av det sekulære samfunnet.

For litt over et år siden foregikk det en debatt på VG sine nettsider mellom tidligere SV-nestleder Bård Vegar Solhjell og KRF-leder Knut Arild Hareide. Her kom det godt fram hvor den store forskjellen ligger. Dersom man leser Solhjells første innlegg i denne debatten, får man et tydelig bilde av hva motsteningene mellom religiøsitet og sekularitet handler om, og Solhjell hyller sekularismen ( forskjellen mellom sekularitet og sekularisme er at det siste snakker om en målrettet, ønsket utvikling, mens det første snakker mer om et generelt utviklingstrekk) blant annet ved å si at "ikkje-religiøsitet er blant dei verdiane som har sterkast oppslutnad i samfunnet", "Vi menneske må tru på det vi vil, men det skal ikkje prege samfunnet sine verdiar og avgjerder", "Moderne norske fellesverdiar går ikkje i lag med alle konservativ kristendom eller islam sine verdiar." Med andre ord er det vanskelig å forstå Solhjell på noen annen måte enn at han står for eit synspunkt der religion i utgangspunktet er en negativ kraft som man kan drive med hjemme så lenge man følger kardemommeloven, men ikke skal prege det offentlige livet på noen måte. Religion er altså et problem, ikke en ressurs.

Hareide går i rette med Solhjell i flere innlegg, og jeg skal ikke gå inn på den videre debatten. Men Solhjells perspektiv om at religion er en privatsak som ikke bør vere synlig, er for meg dypt problematisk. Jeg ser også at religion kan vere en negativ kraft, men det fins også mengder av eksempler på at religion kan være positivt, ikke bare for enkeltmennesker, men for hele samfunn. Når jeg da i de neste innlegene vil se på den religiøses plass i samfunnet, vil dette være min grunnleggende holdning.

Uansett vil det sekulære samfunnet kreve at det religiøse mennsket tilpasser seg. Fortida kommer ikke tilbake. Der hjelper ikke å nostalgisk drømme om den gangen Norge var et kristent land, før "avkristningen". Skal det religiøse mennesket ikke bare overleve, men også fortsatt vere med på å prege samfunnsutviklingen, må det religiøse mennesket kjenne til hvordan sekulariteten fungerer. Og det er kanskje målet mitt for disse neste innleggene, å si noe om det.

Den straffende guden

Bilde fra getalongwithgod.com

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om ulike gudsbilder, blant annet om den sårbare guden og om den voldelige guden. Det er vanskelig å se at noe er mer avgjørende for hvordan menneskers religiøsitet er, enn hva man tenker om hvem Gud er. Bildet av den straffende guden er kanskje det mest gjennomgående gudsbildet man kan finne om man ser på historien. I alle religioner har dette vært noe av grunnlaget; at dersom man ikke tilfredsstiller guden eller gudenes krav, vil denne guden straffe. Straffen var som regel utført gjennom bruk av naturkreftene, vulkanutbrudd, stormer, ødelagte hus og avlinger. Også den kristne religionen har vært preget av dette synet, ikke minst i middelalderen der prester gjorde det de kunne for å bekrefte folks oppfatninger om sammenhengen mellom folkets unnlatelsessynder og manglende velsignelser fra naturens side.

For meg ble dette aktualisert gjennom mammas sykdom og død. For dersom man ikke kan finne noe mening eller poeng med sin egen lidelse, søker man gjerne å finne denne sammenhengen, hvor Gud straffer, også med sykdom, for en eller flere kjente eller ukjente synder. Så også mamma, som ikke forstod hva hun hadde gjort for å fortjene dette. Man kan synes det er underlig at et menneske som har gått i en frikirkelig, evangelisk menighet gjennom hele livet, fortsatt skal vere så okkupert av denne type tankegang. I hennes tilfelle handlet det om et gudsbilde hun arvet hjemmfra, der Gud i alle fall i ett konkret tilfelle straffet min bestefar for hans manglende offervilje til Guds sak. Straffen var at to melkekyr døde, noe som selvsagt skapte store økonomiske problemer. Gudsbildet man vokser opp med, er omtrent umulig å bli kvitt. Det vet jeg også en del om.

Felles for bildet av denne straffende guden, er at det ikke er noe samsvar mellom forbrytelse og staff. En liten synd kan bli straffet med evig lidelse. Og sin ytterste konsekvens, evig pine i et inferno av flammer. Det er noe stalinistisk over det, straffen virker helt vilkårlig, tilfeldige i forhold til det som er gjort. Under Stalin kunne folk bli dømt til livstid i fangeleire for de minste forbrytelser. Det er ikke øye for øye, tann for tann, men mer famile for øye og nasjon for tann. Vi ser det spesielt i amerikansk religion, der man har forklart de fleste nasjonale katastrofer med at Gud straffer. Eller "Gud tar bort sin beskyttelse" som man gjerne framstiller det. I Norge så vi noe av det samme med den såkalte "22. juli-profetien", hvor terroren på Utøya var en hendelse som var forutsagt som en konsekvens av Norges ugudelighet. Nå sist skrev noen en blogg med påstander om at flommen på Sørlandet var Guds straff for homofile orgier. Man er blitt så vant til denne typen logikk fra enkelte kretser, at det for mange gikk hus forbi at dette riktignok var en satire over akkurat denne typen standspunkter.

Så bør vi framelske et gudsbilde uten en straffende Gud? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke på en verden og en virkelighet der det vi gjør ikke får konsekvenser. Men det må vere samsvar. Derfor tror jeg ikke lenger på livets to utganger, der bare et eneste spørsmål vil vere avgjørende for himmel eller helvete. Men jeg tror, som man sier i kirken hver søndag om Jesus at han skal "komme tilbake for å dømme levende og døde". Og jeg tror at denne dommen vil vere rettferdig, i samsvar med det gode eller dårlige man har gjort, ikke som en evig frikjennelse eller evig fordømmelse. Ikke vilkårlig, tlfeldig. For ellers ville jo for eksempel dommen over Gandhi og Hitler vere den samme, begge går til helvete siden de ikke var Jesus-troende. Og er det rettferdig?

For meg vil dette få konsekvenser for hvordan man tenker om tradisjonell kristen misjon. Dersom motivasjonen for misjon er å redde mennesker fra helvete, henger jeg ikke lenger med. Dersom motivasjonen er å gjøre mennesker kjent med Jesus' person og lære, er jeg fortsatt på lag. Men jeg vet at formen for evangelisering og misjon jeg selv var en del av, ble problematisk. For mange vil nok dette slå beina under begrunnelsen for at man faktisk driver misjon. For hva kan man tilby om det ikke er frelse fra fortapelse? Dette er kanskje et spørsmål som det faktisk er ganske sunt å stille seg, dersom man forkynner det man er overbevist om er sannheten.

Døden

Bilde fra forskning.no

Den siste fiende, sier apostelen Paulus om hva døden er. De fleste av oss velger, kanskje naturlig nok, å ikke forholde oss til den før vi må. Det er på en måte noe vi frykter, noe vi utsetter å tenke på, noe vi velger å ikke forholde oss til. Samtidig kommer disse øyeblikkene da vi blir konfrontert med den, enten vi vil eller ikke. Og hvordan er det å oppleve den da?

At mamma var døende, har vi vært klar over ganske lenge. I sommer ble det klart at slutten nærmet seg. Legene snakket om uker, så om dager. Hele familien samlet seg og våket over mamma de siste dagene. Tilfedighetene ville at det var jeg som satt der da det var slutt. Det var forventet at hun skulle dø, men samtidig noe man aldri kan forberede seg på, tror jeg. I alle fall opplevde jeg det sånn. Å være til stede i det øyeblikket der livet forlater kroppen. I det ene øyeblikket et levende vesen, i det andre et tomt skall. Man har funnet ut at kroppen  blir 21 gram lettere i øyeblikket livet ebber ut. 21 gram, det er altså vekten på livet.

Da øyeblikket var der, var det ikke opplevelsen av å miste henne som var sterkest. Vi hadde mistet henne gradvis over lang tid, og da hun lå der uten å kunne kommunisere med oss, var det på en måte ikke henne lenger. Det var opplevelsen av å være der i møte med et hellig øyeblikk. Noe utenfor min fatteevne, noe mye større enn meg selv. Et møte med det ukjente, med det overnaturlige. Samtidig så alminnelig, så naturlig. Og at jeg delte et av de mektigste øyeblikkene jeg har opplevd med en mer eller mindre ukjent sjukepleier, føltes også merkelig godt og naturlig.

Et menneske som bare slutter å puste. Livet her er over, og hva som skjer etterpå vet ingen av oss. Men det er fryktelig vanskelig å tro at livet bare blir borte, selv om jeg ikke har den samme skråsikkerheten på at man går rett til himmelen, slik som hun hadde selv. Er døden en fiende, slik som Bibelen beskriver det? Eller en venn som tar bort all lidelsen? Eller kanskje begge deler? Jeg er uansett glad for at jeg var der og fikk oppleve det.

Sju viktige verdier for meg: #1 Livet

Dette er mest av alt et protestinnlegg. At livet er den største og viktigste verdien er ikke akkurat selvsagt, verken for meg eller i samfunnet i dag. Og da mener jeg livet i seg selv, ikke hva livet inneholder, hva livet gir eller hvordan livet får mening. Jeg snakker om livet i seg selv, uten alt det andre. At livet i seg selv er den viktigste verdien, uansett om dette livet har mening, lykke, innhold eller framtid. For uten livet gir heller ikke noe av det andre jeg har skrevet om i denne serien mening. Livet er utgangspunktet for alt, og uten livet er alt det andre umulig.

For meg har dette en personlig side og en samfunnsmessig side, som selvagt henger sammen. Mine personlige synspunkter avgjør også mine politiske synspunkter. Og i dette spørsmålet mer enn noen andre. Kampen for livet er også det viktigste spørsmålet for meg politisk. Men det er ikke vanskelig å forstå de som vil sette andre verdier over livet, verken på det personlige eller det politiske plan. La meg prøve å forklare hva jeg mener.

I løpet av livet kommer vi alle i kontakt med dødskreftene. Om ikke annet, så i alle fall i vårt eget liv. Selv om man prøver å finne måter man kan forlenge livet og gjøre det nærmest evig, er det i alle fall foreløpig en ting som er sikkert. Vi skal alle møte døden. Vi kommer som regel til å møte døden før vi møter vår egen død også. Gjennom at vi mister besteforeldre, foreldre eller venner. Vi møter dødskreftene i andres og vår egen sykdom og alderdom. Vi må forholde oss til krefter som bekjemper lykken, meningen og til sjuende og sist livet. Det er i disse situasjoner man lett kan tenke at livet ikke er den viktigste verdien. For dersom livet ikke er verdt å leve, har det ingen verdi. Det er ikke et verdig liv, vil noen si. Derfor er det noen ganger bedre å avslutte livet. Dersom man er uhelbredelig syk og i smerter. Dersom man er gammel og ikke lenger har noe å bidra med. Dersom man ikke finner noen grunn til å leve lenger. Da har ikke livet noen verdi.

De er derfor jeg kaller dette et protestinnlegg. For jeg vil hevde at livet er den viktigste verdien uansett. Jeg vil hevde det, selv om det ikke føles sånn. Hva slags livskvalitet har min kreftsyke mor som bare venter på at slutten skal komme, og som må holde smertene i sjakk med sterke medisiner? Hva slags livskvalitet har min gamle far som ikke har igjen noen av sine gamle kjente, som er isolert fordi han nesten ikke hører noenting, som er frustrert og forvirra fordi han ikke husker eller kan gjøre rede for så mye lenger, og er livredd for å måtte bo på aldershjem? Ut fra min subjektive vurdering, er livskvailiteten liten eller nærmest ikke-eksisterende. Det kan hende du får et annet svar om du spør dem selv. Å leve så nær på alderdom og død, gjør noe med livskvaliteten min også. Jeg føler meg altfor ung til at død og alderdom skal oppta så mye av tida og energien min. Men vil jeg dermed si noe om at livene til mine fordeldre, eller meg, eller andre i lignende situasjoner mangler verdi? At det ikke er verdige liv? Definitivt ikke. Jeg kan vurdere livskvalitet, men ikke livsverdi. Det har jeg ingen rett eller autoritet til.

Samfunnsdebatten om livets verdi den siste tiden har tatt utgangspunkt i Aksel Braanen Sterris innlegg til forsvar for det som har blitt kalt sorteringssamfunnet. Mange har reagert sterkt, forståelig nok, på synspunktene om at det vil bli et bedre samfunn uten mennesker med Downs syndrom. Sterri har fått, i alle fall delvis, støtte fra Andreas Wahl Blomkvist. Han hevder at tesen om menneskets ukrenkelige verdi er en fiksjon:

Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store ­deler av humanismen deler med kristendommen.

Da menneskrettighetene ble definert etter andre verdenskrig, med nazistenes jødeutryddelse som bakteppe, ble det for første gang definert en forståelse av mennesket som ukrenkelig. Dette synet har bakgrunn i læren til flere, blant annet Jesus. Men gjennom store deler av vår historie, har man ikke sett slik på mennesket. Mennesker har i stor grad blitt brukt i et spill om makt mellom andre mennesker. Mennesket har vært et middel, ikke et mål. I den humanistiske tradisjonen er det motsatt, mennesket er et mål i seg selv, ikke et middel i en strategi for å skape et bedre samfunn. Det er en slik strategi Sterri og Blomkvist tar til orde for, der samfunnets beste blir det viktigste, og menneskets ukrenkelighet blir utvisket. Menneskeverdet blir ikke lenger atskilt fra livskvaliteten, men uløselig knyttet til denne.

Mitt synspunkt på livets ukrenkelighet er avgjørende for mitt samfunnsyn. Jeg står helhjertet bak de såkalte "kristne og humanistiske verdier" vårt lovverk og vårt samfunn er bygd på. Jeg stemmer på de politikerne som løfter menneskeverdet høyt, enten det handler om eutanasi, forsterreduksjon eller bioteknologi. For i kampen for et bedre og mer feilfritt samfunn, må ikke menneskets verdi bli en brikke i et spill.

Min livssituasjon er at jeg er midt i livet, i møte med dødkreftene hos min foreldregenerasjon. Det er fryktelig lett å gi etter for dem og tenke at det beste er å gi opp. Noen vil til og med si at det er rett og "hjelpe" døden til å vinne når det ikke lenger er noe livskvalitet. Man lever i en situasjon der døden noen ganger kan føles som en venn, noe forutsigbart i alt det ukontrollerbare og uforutsigbare. Når menneskelivet ikke lenger er ukrenkelig og hellig, blir det mer rom for slike tanker. Moren min skulle egentlig vært død nå, dersom legene hadde hatt rett. Likevel ser vi at livkreftene kjemper. Selv om vi alle vet at de vil tape til slutt, nekter de å gi opp uten kamp. Det er livets kamp. Livet som viser at det ikke vil bli tråkka på eller nedvurdert, livet som nekter å gi seieren til døden uten kamp. Og i den kristne troen blir også døden kronet med seier til livet, til slutt.

Det er vel også det denne årstida minner oss om, for å bruke en klisje. Livet overvinner døden, hvert eneste år. Naturen nekter å legge seg ned selv om man vet at de nye bladene og de nye fruktene må dø igjen om få måneder. Men livet gir ikke opp, det kommer en ny vår. Så får man prøve å feire livet midt i dødens herjinger.

We are standing all together

Face to face and arm in arm

We are standing on the threshold of s dream

No more hunger no more killing

No more wasting life away

It is simply an idea

And I know its time has come

I want to live I want to grow

I want to see I want to know

I want to share what I can give

I want to be I want to live

(John Denver)

Sju viktige verdier for meg: #2 Rausheten

Rausheten er en verdi som har blitt mer og mer sentral for meg. Det har nok med livet og utviklingen å gjøre, og forhåpentligvis blir vi alle rausere med alderen. Ungdommen er ofte preget av et oppgjør eller et opprør og man forfekter andre tanker og ideer som står i kontrast med det andre har. Man er ikke like opptatt av å omfavne andres synspunkter, mer opptatt av å forme sine egne. For meg som var i en progressiv religiøs samenheng, ble dette enda mer tydelig, og det ungdommelige, offensive ble dyrket nærmest uhemmet. En slik religionsutøvelse preges ofte av en av mangel på raushet. Man vurderer mennesker og setter dem i kategorier, Ikke bare etter hva slags menighet eller kirkesamfunn man tilhører. Men enda mer etter hvor ivrige, offensive, frimodige man er. Eller i verste fall som gode nok eller ikke. Som innenfor eller utenfor. Og de som er utenfor blir bare interessante som objekter for evangelisering, ikke som mennesker i seg selv. Slik var jeg også. Og da er man ikke spesielt raus mot seg selv eller andre.

For det er ikke så lett å være raus mot seg selv heller, når standarden blir for høy. Dermed så ble man satt på valget mellom å være ærlig eller heller å pynte på sannheten. Eller "bekjenne positivt" som det gjerne ble kalt. Det Guds ord sa ble viktigere enn å stikke fingeren i jorda. Man forholdt seg til hvordan ting burde være, i stedet for hvordan ting faktisk var. Og uten en ærlig erkjennelse var det heller ikke pass til raushet, verken mot meg selv eller andre.

Jeg har skrevet mye om tro og krise og trenger vel ikke skrive så mye mer om det. Men det som hjalp meg videre mer enn noe annet, var at jeg forstod at jeg måtte være raus mot meg selv. Det har tatt lang tid for meg å lære det. men jeg kom til et punkt der jeg ikke hadde så mye valg. Og jeg fikk hjelp av en psykiater som sa de forløsende ordene: Det er greit at det er sånn nå. Selv om jeg ikke klarte å tro som jeg ville, eller forstå alt jeg ikke forstod eller fikk til det jeg ville få til. Det er greit at det er sånn nå. Det er greit at jeg er svak eller har dårlige egenskaper. Jeg trenger ikke kjempe mot meg selv på daglig basis. Og jeg har forstått at om det aldri kommer til å endre seg, er det også greit. Og når man er raus mot seg selv, er det lettere også å være raus mot andre. Som ikke lykkes, som ikke bidrar og som ikke kan gi meg noe av det jeg vil ha.

Så hva handler denne rausheten om? Rausheten kan lett forveksls med utydelighet. Slik som for eksempel kirkens mantra om å være "åpen og inkluderende". Raushet handler ikke om at alt er greit, at alt er like bra og at alt kan være sant. Egentlig er dette i motsetning mot raushet, slik jeg ser det. For meg er raushet å være tydelig, uten å lukke døra for at man  kan ta feil. Å være åpen for at andre kan ha mer rett enn meg, uten å aksepetere at alt er like sant eller rett.

Raushet er å ikke vurdere mennesker ut fra hva de mener, men hva de er. Rausheten setter mennesket selv i sentrum, og viser interesse for det, ikke hva mennesket mener eller hva mennesket kan bidra med. Rausheten er ikke interessert i hva mennesker mener, men hvem mennesker er. Takk til henne som har lært meg det. Rausheten setter ikke krav til at du må ha en bestemt mening eller en bestemt personlighet for at jeg kan møte deg, akspetere deg eller lære av deg. For om jeg ikke orker å være sammen med mennesker, eller ikke kommer overens med noen, er det ikke sikkert det er meg det er noe galt med. Det er ikke sikkert det er noe galt med deg heller. Vi matcher kanskje ikke sammen. Og det er greit. Helt greit.

Vi lever nok alle i en kultur der det å skulle mene noe om andre mennesker, står veldig sentralt. Man skal gjøre seg opp en mening om folk, hvem man liker og hvem man misliker. Hvordan man vurderer, kan nok variere, men i stor grad handler det om mennesker passer inn i en standard vi har skapt oss. I det hele tatt skal vi mene veldig mye om folk. Vi snakker om folk, vi mener om folk og vi kategoriserer folk. Rausheten er ikke slik. Den aksepterer folk som de er, og prøver å finne møtepunkt, i stedet for skillelinjer.

Det er når man kommer tett på andre mennesker, at man trenger denne rausheten mest. For det er da man oppdager at ens egne egenskaper kolliderer med andres. Og det mest naturlige da, er jo å prøve å forandre på den andre, slik at denne passer inn i forhold til hvordan jeg er. Rausheten er ikke sånn. Den aksepterer ulikheter, uten å si at den ene er bedre enn den andre. Selvsagt er dette mye mer krevende, det hadde vært mye enklere om verden kunne tilpasses meg. Men sånn er ikke rausheten.

Derfor er rausheten viktig for meg. Og jeg har mye å lære om å leve i denne rausheten. Jeg vet ikke i hvor stor grad livet mitt er preget av denne rausheten, men det er et viktig ideal. Enten det gjelder trivielle ting som penger eller gaver. Eller den mer grunnleggende holdningen til mennesker. Og det begynner her: Be kind to yourself.

Jesussoldaten

Boka om pastorsønnen Anders Torp kom ut i fjor, og er skrevet av Torp sammen med Tonje Egedius. Det var en ganske vond bok å lese. Det gjorde ganske vondt å lese om alt denne gutten har gått gjennom, som aktiv og mindre aktiv i faren, Jan Aage Torps menigheter. Det er vondt å lese om leiren der han lærte om å overleve endetiden ved å nærmest bli druknet. Det er vondt å lese om de mangfoldige "demonutdrivelsene" han ble vitne til og var med på. Det er vondt å ta inn over seg at mennesker som har et så oppriktig ønske om å tjene Gud og følge Bibelen kan komme så galt av sted. Mest vondt er det likevel å lese om hvordan oppveksten ble preget av et gudsbilde og et menighetsliv som var så usunt og forvrengt:

Hele oppveksten min fikk jeg høre at jeg måtte forsøke å overbevise kameratene mine om at Gud var glad i dem, gå foran som et godt eksempel og bygge opp et kristent miljø. Det tynget, å ikke bare kunne være seg selv. Uskylden forsvant med alt ansvaret. Det fikk meg til å føle meg innesperret (...) Det hjalp lite at ingen kjente tankene eller handlingene mine. Jeg hadde uasnett ikke noe privatliv. Gud så alt jeg gjorde (...) For den følelsen pappa av og til ga meg, av at han bare kunne elske det bildet han hadde av meg, og ikke den jeg egentlig var, fikk meg til å kjenne meg så alene.

Jeg kan kjenne meg igjen i en del av det han skriver, selv om jeg er enormt gald for at jeg ikke har gått gjennom alt det han har gjort. Han framstår ikke som bitter eller anklagende. Hans agenda er å fortelle slik at andre skal slippe å oppleve det samme. Derfor er det en viktig bok. Det betyr ikke at det er en veldig god bok.

Boka er ganske forvirrende og usammenhengende. Torps historie blir avbrutt av kapitler med betraktninger fra forfatteren. Fortellingen blir heller ikke presentert kronologisk. Når historien også er full av "frafall" fra menigheten og tilbakekomster til den samme, blir det veldig uoversiktlig. Og vi forstår ikke helt hvorfor hovedpersonen er så veldig mye fram og tilbake. I det hele tatt føler jeg, paradoksalt nok, at jeg ikke blir veldig godt kjent med Anders Torp i boka. Jeg klarer ikke helt å gripe hvorfor han handler som han gjør eller hvor sammensatt virkelighetsforståelsen hans er. Kanskje er det også for mye å forlange. Men jeg sitter igjen med veldig mange spørsmål etter å ha lest boka.

Da Anders Torp tar et endelig farvel men menigheten, Gud og kristendommen, beskriver han dette slik: "En strøm av glede for gjennom kroppen da jeg kjente det: Jeg var fri" og "Lett som en fjær gikk jeg tilbake til rommet mitt, enda sikrere på at Gud ikke fantes." Det er lett å forstå følelsen av lettelse eter å ha levd det livet han har levd. Samtidig underer jeg meg. Var det så uproblematisk? Var det virkelig det? Det er kanskje her jeg har mitt største ankepunkt mot historien til Torp. Handlet det ikke om mer enn en illusjon som ble avslørt?

Gjennom boka får vi også ta del i hsitorien til Anders' far og hans virke gjennom Seierskirken og Oslokirken. Dette er er kanskje den mest interessante delen av boka, og viser utviklingen som har skjedd i løpet av denne tiden, og hvordan mannen har stått standhaftig mot all kritikk han har fått. Selv om jeg verken har sans for eller stor respekt for fyren, er det en fascinerende mann. Kanskje burde det blitt skrevet en bok til, om Jan Aage Torp og hans mange krumspring?

Uansett, historien til Torp er dessverre ikke unik, og det er viktig at den blir fortalt og at den blir lest. Men boka kunne tjent på å være mer bearbeidet.

Sju viktige verdier for meg: #4 Sårbarheten

"Når jeg så at du var redd, da visste jeg at du var glad i meg." Sitatet er fra Tv-serien Nobel om den norske krigføringen i Afghanistan. Det var så utrolig mye i de ordene jeg kunne ha skrevet om, men det får være til et annet innlegg. Det ble sagt av en far til en sønn. En sønn som anklaget sin far for å ha skapt frykt i et guttesinn med måten han taklet det farlige på. For faren trengte å merke at sønnen hans var glad i ham. Og det merket han best da gutten var redd. En forkastelig måte å behandle barn på? Kanskje. men også veldig menneskelig. For vi er sårbare, og vi lar oss såre mest av de som er oss nærmest. Akkurat som det er fra dem vi trenger mest kjærlighet og bekreftelse.

"There's a crack in everything. That's how the light gets in." Et annet sitat, som er gjengitt utallige ganger, av den nylig avdøde artisten Leonard Cohen. Det er gjennom våre ufullkommenhet, våre brister at hjelpen, lyset kan komme inn. Det er gjennom sårbarheten.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å se Gud som sårbar var noe av det mest sentrale i det å prøve å bygge et nytt gudsbilde etter at det gamle raste sammen. Dette fortalte blant annet boka Silence om, en bok som har blitt filmatisert og som har kinopremiere i Norge i disse dager. Men kanskje enda viktigere enn å se Gud som sårbar, har vært å se seg selv som sårbar. Og ikke bare se det, men akseptere det. Og ikke bare akseptere det, men verdsette det. At sårbarheten ikke bare er et nødvendig onde, men en viktig verdi i livet.

"Slik et menneskets gud er, slik blir også mennesket". Et tredje sitat, sagt av en predikant og venn en gang. Og det er ingen tvil om at han har rett. Selv var gudsbildet mitt preget av en kontrollerende, flegmatisk, upåvrkelig gud. Han er jo "i går og i dag den samme, ja til evig tid". Ikke mye rom for endring, påvirkning eller reaksjon der. Og på mange måter var det også slik jeg framstod, eller i alle fall likte å framstå.

Jeg husker ikke første gang noen karakteriserte meg som flegmatisk. Men flere syntes at det passet på meg. Jeg var han som ikke lot seg affisere, som var urokkelig, stabil, karakterfast. Det finnes nok elementer av dette i min personlighet, men det ble også noe selvoppfyllende med det. Jeg reagerte veldig sjelden med sinne, for eksempel, og det skulle mye til å få meg ut av fatning. I alle fall tilsynelatende.

Jeg ble også preget av idealene i den kristne sammenhengen jeg var i. Man skulle ikke bygge på følelser, ble det sagt, og da tolket man det gjerne som at følelser var noe man ikke skulle verdsette. "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk", ble det sagt, og dermed skulle man takle alt og ikke vise svakhet. Så mistet man vel av syne om man var "i ham" eller i sin egen styrke.

Vendepunktet for meg var nok det som skjedde i 2008, med hjerneslag og påfølgende angstproblemer. Det ble helt åpenbart for meg hvor sårbar jeg var, både fysisk og psykisk. Og plutselig oppdaget jeg at det fantes ting jeg ikke hadde noen strategi for å takle. Og når troskrisen satte inn for fullt, måtte jeg innse det. Jeg var sårbar både i ånd, sjel og kropp. Løsningen og begynnelsen på fortsettelsen var noen enkle ord som ble sagt til meg: Det er greit. Det er greit at det er sånn.

Da fikk jeg et nytt perspektiv. Jeg lærte å akseptere min begresning. jeg lærte å slutte å streve for å finne svar. Jeg lærte at det var lov å være sårbar og svak. Så har jeg erfart og akseptert at det er personer og situasjoner jeg takler dårlig. At det er ting som går inn på meg, selv om jeg ikke vil at det skal gjøre det. At ikke alt kan kontrolleres med viljen. Og etter hvert har jeg ikke bare akseptert at det er sånn, men også lært meg å verdsette det.

Lærer ikke selv naturen oss det vakre i det sårbare? Hvordan de vakreste planter vokser på de mest bortgjemte steder? Hvordan den økologiske balansen i naturen krever at vi verner og verdsetter det mest sårbare for å ikke miste det. Hvor skjørt alt det vakre er? Kan det også være slik blant oss mennesker, at de mest sårbare også er de mest dyrebare og verneverdige menneskene?

Robust er et ord som blir brukt i hjel av forståsegpåere og politikere i dag. Vi skal ha robuste kommuner, et robust helsevesen, robuste løsninger. Og robuste mennesker. Kanskje bør idealet ligge et annet sted. Jeg er i alle fall glad for at vi lever i ei tid der det er lov å være såbar. Der macho-idealer for lov til å leve side om side med helt andre idealer. Der Farmen-Tore kan være like akseptert som Farmen-Lothe. Og der den menneskelige sårbarheten er noe som får gode levekår.

Å sette verden i brann

Bøker er noe av de beste julegavene som finnes. Sist jul fikk jeg denne, "Å sette verden i brann" av Bjørn Stærk. Med undertittelen "En ateist skriver om Jesus". Bare det i seg selv er nok til å vekke nysgjerrigheten min. Bjørn Stærk er i tillegg en mann jeg opplever det er verdt å lytte til. Jeg har tidligere skrevet om en veldig interessant kronikk han hadde i Aftenposten om konservative kristne. I denne klarer han å se hvor mye positivt det er er i en sammenheng han selv har tatt avstand fra. Denne kronikken var også mye av bakteppet til masteroppgaven jeg skrev. Stærks oppvekst i en frikirkelig kontekst ligner på mange måter på min egen, selv om vi har dratt ulike slutninger på de spørsmålene vi har hatt. Stærk har konkludert med at det ikke finnes noen Gud, og kaller seg ateist. Kanskje derfor er det spesielt interessant at mannen skriver en bok om Jesus og om kristendom. For Stærk klarer det de fleste sinna-ateister ikke vil eller klarer, nemlig å se hvordan Jesus og den kristne religionen faktisk har beriket kulturen og samfunnet vårt, og hvordan mye av det er overraskende relevant for det moderne mennesket.

Boka har sine sterke og svake sider. Stærk er ingen stilsikker forfatter, og mye av det han skriver er oppstykket, og ser ut til å være skrevet etter innfallsmetoden. Det er også tidvis vanskelig å forstå hvem han skriver for. Det meste av det han skriver tolker jeg å være en refsende oppdragelse av hans ateistiske venner. Samtidig skinner hans egen kritiske holdning til Jesus og den kristne relgionen tydelig igjennom i deler av boken. Jeg synes også at han sliter litt med å komme i gang, og den første halvdelen av boken mangler en klar retning. Han havner også tidvis i religionskritiske banaliteter:

Religion har to sider: ild og institusjoner. Den religiøse ilden er en kaotisk kraft som skaper muligheter for hvem som helst (...) De religiøse institusjonene er konservative og derfor gjennom mesteparten av krsitendommens historie like mannsdominerte som resten av samfunnet.

En slik framstilling av den organiserte kristne religionen som den som dreper alt liv, er velkjent og ganske fordummende. Heldigvis er det ikke slike glipper som er gjennomgangstonen i boken. Mye av det han tar opp, er både tankevekkende og presist. Ikke minst når han snakker om hvordan begrepet "synd", som stort sett har forsvunnet fra vokubularet for både lek og lærd, like mye er en realitet selv om man ikke snakker om det:

Hva gjør vi med det vi angrer på som ikke kan tilgis av mennesker? (...) Vi som ikke lenger er kristne, har gjort noe underlig. Vi har forkastet den kristne frelsen, men beholdt synden (...) Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av (....) Kanskje finnes det ikke-kristne varianter av den kristne frelsen, bare under andre navn? (...) La oss jakte på den sekulære frelsen.

Og i jakten på denne sekulære frelsen nevner han både de store ideologiene, psykoanalysen, troen på fremskrittet og velferdsstaten. Men Stærk peker på hvor mangelfulle alle disse er, og konkluderer med at "de lukter av billig nåde". Konklusjonen blir at "du må enten finne en annen måte å forstå lidelse på enn synd, eller så må du lære å leve uten tilgivelse." Stærk selv mener å kunne leve godt med det siste alterntivet.

Stærk peker også på hva som er kristendommens største utfordring i et sekularisert samfunn, nemlig å bli glemt. Kirken vokser på tross av eller på grunn av motstand. Men den står seg ikke mot likegyldighet og glemsel:

Dermed har vi gitt Jesus en strengere dom enn romerne gav ham: Vi har glemt ham (...) Glemsel er det sekulære Europas straff over kristendommen. Vi har sluttet å bry oss om hva prestene sier (...) Vi har lagt bort alt unntatt ritualene og identiteten.

Stærk konkluderer med at Gud har forlatt vesten og dratt andre steder hvor han ikke er glemt, til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det er også hva Stærks moderne, fiktive Jesus-skikkelse Mona gjør.

Mona går igjen i alle kapitlene i boka. Hun gjør som Jesus gjorde, hjelper mennesker, samler følgere og refser samfunnseliten. Lenge er hun i sentrum for samfunnets oppmerksomhet. Hun blir populær fordi hun tør å snakke makta midt imot, og fordi hun har evner til å gjøre syke friske. Vendepunktet kommer når hun begynner å kritisere moralen til vanlige mennesker. Da er hun ikke lenger like interessant. For det er slikt vi ikke vil høre. Dermed er Monas tid forbi, og hun drar til andre mennesker og andre kontinenter for å fortsette sin virksomhet der. For, som Stærk sier om våre sekulariserte samfunn: "Vi er ikke lenger opptatt av hva Gud mener om livsførselen vår. Vi er uinteressert i hva han mener om samfunnet."

Ateisten Stærk skinner sterkest gjennom i beskrivelsen av noe av det mest sentrale i den kristne religionen, nemlig tro. Han opplever begrepet som problematisk og Jesus' krav om tro som urimelig:

Dette er den største innvendingen jeg har mot mirakelfortellingene om Jesus. Ikke at mirakler er umulige, men at du må tro for å nyte godt av dem (...) Jesus forventer at mennesker som aldri har møtt ham før, skal ha tillit til ham (...) Det er galt å kreve at troen kommer før mraklene, selv om miraklene er ekte.

Stærk skiller mellom tro, som han opplever som noe krevende og negativt, og tillit som han opplever som noe postivt:

Gi meg heller en religion bygget på tillit. Tillit mellom mennesker bygger vi opp sammen, en god handling om gangen. Det første steget kan kreve tro. Jeg må våge å ta en sjanse på deg. Men deretter er troen unødvendig. (...) Hvis jeg får en ny venn som bare en gang iblant svarer når jeg ringer og nesten aldri holder det hun lover, og jeg påstår at vi har et vennskap basert på tillit, så har jeg lurt meg selv.

I det siste kapittelet av boka drar Stærk sammen alle trådene og kommer med sin hovedkonklusjon. Den kristne relgionen kan være et postivt element i vår kulturelle utvikling, på samme måte som andre religioner og livssyn kan være det. Gjennom å slutte å konkurrere om å ha mest rett, bør vi heller omfavne det beste hos hverandre. Det handler om at alle kan "bære god frukt" som Jesus kalte det:

Vi som har ulik tro, i stedet for å bekjempe hverandre bør konkurrere om å ha de fineste trærne med de beste fruktene (...) Vær så trygg på deg selv at du tør å bli vurdert etter fruktene dine.

Det er også mye annet i boka jeg kunne dratt fram. På mange plan er boka lesverdig, selv om den har sine mangler. Det er i alle fall forfriskende å lese en ateist som ser på kristendommen som noe mer enn et gammeldags hinder for det moderne menneskets livsutfoldelse. Stærk framstår som en oppriktig forsvarer av den kristne tradisjonen og samtidig en sterk kritiker av den samme. Det er godt gjort å komme fra begge deler med troverdigheten i behold.

Sju viktige verdier for meg: #5 Takknemligheten

Og vær takknemlige! 

Paulus' brev til Kolosserne, kapittel 3, vers 15

Takknemligheten er en verdi jeg tror vi alle trenger å lære oss å verdsette. Det er fryktelig lett, uansett hvor bra vi faktisk har det, å være opptatt av alt vi mangler og alt vi ønsker var annerledes, Og jeg erkjenner glatt at jeg tenker mye sånn selv også. Spesielt i situasjonen jeg lever i nå, omgitt av sykdom og alderdom. Det er jammen ikke lett å fokusere på alt man har å takke for. Jeg har vært nødt til å lære meg dette med takknemlighet. Og jeg er fryktelig langt fra utlært. Fortsatt tenderer jeg til å grave meg ned i alt jeg ikke har ;) Og små problemer vokser opp til å overskygge alt annet. Og det er da man virkelig trenger å få hjelp til å forstå hvor viktig og godt det er å være takknemlig, å vise takknemlighet og tenke seg takknemlig.

Kanskje vi som nordmenn er et klagende og negativt folkeslag. Kanskje er det ikke et norsk problem, men et menneskeproblem for folk fra alle kulturer. Men det er helt klart forskjell på folk. I min oppvekst ble jeg ikke oppfostret i en kultur der det var spesielt vektlagt å vise takknemlighet eller å sette pris på. Man sa heller fra dersom det var noe som var dårlig enn når det var noe som var bra. Jeg tror ikke vi var unike i så måte, dette er sikkert noe mange kan kjenne seg igjen i. Ord om at man satte pris på hverandre eller hverandre sine egenskaper satt ikke akkurat løst. Kanskje har det også sammenheng med hva som var mer vanlig før enn nå. Jeg ble altså ikke født inn i en takknemlighetskultur. Det var noe jeg måtte lære meg.

Jeg lærte mye om takknemlighet i mine år i karismatiske kristen-kretser. Noe av det mest attraktive med livet der, var lovsangen, hvor man kunne uttrykke sin takknemlighet til Gud. Og man ble stadig minnet på hvor mye man hadde å takke Gud for. Hans nåde, hans kjærlighet og alt han har gjort for oss. Men da troen ble vanskelig, ble det også vanskelig å synge lovsanger med et oppriktig hjerte.

Jeg lærte mye om takknemlighet av ei som kom inn i livet mitt for fem og et halvt år siden. For henne faller det helt naturlig å sette pris på og være takknemlig. Og ikke bare være det, men uttrykke det. Jeg merket fort at dette var noe som tiltalte meg, noe som inspirerte meg. Og da jeg møtte familien hennes, skjønte jeg hvor det kom fra. Hun hadde vokst opp i en takknemlighetskultur, hvor man var vant til å sette pris på hverandre, og uttrykke sin takknemlighet. Ting ble ikke helt slik som vi hadde håpet mellom oss, men ingen annen person har lært meg så mye om takknemlighet. Og selv om jeg på ingen måte er like flink på dette, har jeg merket hvor viktig det har blitt for meg også.

Takknemligheten er altså en verdi som ikke kommer så lett for meg. Men jeg har lært meg noe, i alle fall. Å sette pris på naturen rundt meg. Å prøve å sette pris på mennesker. Å glede meg over det jeg kan skape selv. Så jeg prøver å feste blikket på det som er godt, det som løfter opp, det som gir livet glede og mening. Og jeg prøver å lære meg å uttrykke at jeg setter pris på mennesker, opplevelser og livet. Men jeg merker at når jeg skriver dette, har jeg en lang vei å gå før jeg blir flink til det. Men jeg prøver. For jeg har merket selv hva det gjør med meg når noen sier at de setter pris på meg. Det skal ikke så mye til.

Sju viktige verdier for meg: #6 Ydmykheten

Bilde fra katolsk.no

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet,så skal dere finne hvile for deres sjel. 

Evangeliet etter Matteus, kapittel 11, vers 29

Møtet var godt i gang og lovsangen fylte lokalet. Vi var på besøk med et team fra bibelskolen jeg gikk på. Folk i salen sang med, noen hender var løftet. Predikanten og møtelederen var på plass på plattformen. Så skjedde noe jeg aldri har opplevd verken før eller siden. Predikanten så ned i salen, begynte å gå ned fra plattformen og stoppet ikke før han stod ved siden av en ung mann med altfor langt hår som stod nede i salen. Meg. Han stoppet ved siden av meg. Så la han hendene sine på meg og begynte å profetere. Han sa mange underlige ting og brukte store ord. Jeg husker noe av det han sa, men ikke alt. Men jeg husket det siste ordet han sa, for det gjentok han tre ganger. Ydmykhet, ydmykhet, ydmykhet.

Ordene fra predikanten har fulgt meg. Ikke slik at jeg har tenkt på dem hele tiden, men av og til har jeg undret meg over dem. Om ting jeg har opplevd har vært oppfylelsen av det han sa. Eller om de i det hele tatt kommer til å bli oppfylt. Om de kanskje ikke betyr så mye likevel. Men det er kanskje ikke så rart at jeg helt siden denne opplevelsen har tenkt at det er viktig for meg å være ydmyk. Selv om jeg tenker at ydmykhet er noe jeg har vært opptatt av alltid. uten at jeg har brukt akkurat det ordet.

Mange vil kanskje tenke at å være ydmyk er å legge seg under janteloven. At det er det samme som å bli ydmyket, at andre kan ydmyke og undertrykke deg. Janteloven sier Du skal ikke tro du kan lære oss noe. Eller definisjonen man finner på Wikipedia: beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Hvis dettte er assosiasjonen man får med bruken av ordet ydmykhet, skjønner jeg at ordet og innholdet av det ikke har noen verdi. Anti-janteloven sier "Du har evner til å forstå og lære av andre". Det er det det handler først og fremst om for meg. At jeg forstår at andre kan lære meg noe, at jeg ikke har skjønt alt, at jeg har en vei å gå.

Lenge dro jeg dette for langt. Jeg tenkte at ydmykhet i praksis for meg handlet om at andre hadde forstått mer enn meg, visste mer enn meg og var mer åndelige (for det var jo ganske vesentlig i sammenhengen jeg stod i) enn meg. Jeg hadde åndelige mindreverdighetskomplekser. Når ting ble sagt eller gjort av mennesker som brukte store og åndelige ord, bøyde jeg meg eller trakk meg unna. Selv om jeg opplevde det de sa og gjorde som noe feil, noe jeg ikke kunne stille meg bak, var jeg redd for å si fra. Jeg ville være ydmyk og akseptere at de hadde skjønt mer enn meg. Jeg ville gjøre som Bibelen sa: Ydmyk dere under Herren. For mange var tydelige på at det var Herren som hadde talt.

Men erfaringene fra flere slike situasjoner gjorde meg tryggere på at jeg kanskje hadde skjønt mer enn mange andre. Og det er kanskje da man trenger denne verdien aller mest. Så man ikke blir høy på pæra og slutter å tro at andre kan ha rett, at man har mye å lære. For meg har trangen etter stadig å lære mer, mer kunnskap, mer innsikt, mer forståelse vært og er en viktig drivkraft i livet. Slik tror jeg at jeg både blir flinkere i jobben min som lærer, men også at jeg kan bli et bedre menneske. Og forhåpentligvis er ikke målet for dette at jeg en vakker dag skal få rett i alt og vinne alle diskusjoner ;)

Frans av Assissi yttrykte dette i sin berømte bønn: La meg ikke søke så meget å .......bli forstått som å forstå. Eller som den sprenglærde apostelen Paulus uttrykte det: Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran. Det er slik ydmykhet som er viktig for meg, en sånn ydmykhet jeg har lyst å bli preget av.

Sju viktige verdier for meg: #7 Anstendigheten

Bilde fra india.com

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!

Paulus' brev til Filipperne, kapittel 4, vers 8

Gjennom det siste året har jeg blitt mer og mer klar over at anstendighet er en viktig verdi for meg. Egentlig trodde jeg dette var en verdi alle delte, men den siste tiden har jeg blitt mer og mer klar over at dette ikke er tilfelle. For det er ikke mange andre måter å forklare en del av de fenomenene dette innlegget skal handle om. Til og med mennesker som jeg har gått på skole med, studert med, ja til og med gått bibelskole med, viser nå at anstendighet ikke er en verdi man holder høyt i møte med konkurrerende verdier.

Jeg har egentlig vært inne på dette emnet en del ganger før. For eksempel når jeg har skrevet om skiløperen Petter Northug, har det handlet mest om anstendighet. At han bruker sine overlegne evner til å gå på ski og den oppmerksomheten det medfører, til å rakke ned på motstanderne sine. For mange er dette underordnet, siden han er norsk og han er best. Slik blir jeg klar over at det å snakke om sine motstandere på en anstendig og ærefull måte, ikke nødvendigvis er uviktig, men likevel mer underordnet for andre enn det er for meg.

Jeg har også skrevet mye om Jan Hanvold og Visjon Norge. Dette handler om mye av det samme. Mange er villige til å overse forbausende mye fra den kanten, for det mest verdifulle er at man har en kristen tv-kanal og "folk blir frelst". For meg er dette underordnet når kanalen formidler en teologi som handler om at folk er syke fordi de har syndet, handikappede er blitt slik av samme årsak, og de som betaler mest penger til kanalen har mest sjanse til å bli helbredet. For meg er dette fullstendig uanstendig, og siden dette er en viktig verdi for meg, overskygger det det meste av det andre kanalen byr på.

I fjor fikk vi også en ny innvandringsminister som smiler når hun er på tv, bærer kors rundt halsen og løfter opp sin kristne tro. Samtidig omtaler hun flyktninger mer eller mindre som lykkejegere som forventer å "bli båret på gullstol inn i Norge", skryter av å ha den strengeste innvandringspolitikken i verden, og poserer for pressen når hun tropper opp for å sende folk ut av landet. Dette handler altså ikke om hva slags innvandringspolitikk man skal ha. Det meste av det politiske landskapet i Norge er overens om dette. Det handler om måten man omtaler og behandler medmennesker på. Minsteren har jo erklært at våre nye landsmenn må ta kurs i folkeskikk, men jeg undrer meg over om hun har fullført kurset selv. For meg er måten hun omtaler andre mennesker på, fullstendig unastendig. Og jeg registrerer at forbausende mange ikke bare støtter politkken hennes, men også retorikken. Og at forbausende mange som egentlig deler mye av det samme verdigrunnlaget som meg, stemmer på hennes parti.

Det grelleste eksempletet er likevel det vi har vært vitne til denne uken. En skitten amerikansk valgkamp kulimenerte i innsettelsen av den skitneste kandidaten man noen gang har sett. Hele mannen oser av mangel på anstendighet. Måten han omtaler politiske motstandere på. Måten han gjorde narr av en handikappet journalist på. Måten han omtaler kvinner, muslimer og latinamerikanerne på. Måten han tar igjen på når han blir kritisert. Fullstendig uanstendig. Og jeg snakker altså ikke om mannens politikk, selv om jeg kunne sagt mye om det. Dersom man kan si at han har noe politikk i det hele tatt. Det meste av det han presenterer ser ut som en rekke av selvmotsigelser og snuoperasjoner, alt etter hvor mye motstand han får. Det handler om måten han omtaler andre mennesker på.

I denne saken, mer enn noen andre forbauser det meg at ikke alle ser det som jeg ser. Mange omtaler mannen som en helt vanlig kandidat, og er opptatt av han mener om politiske spørsmål. Abort-spørsmålet er vel det tydeligste eksempelet, og man glemmer at Trump i valgkampen har skiftet mening flere ganger i spørsmålet, og før valgkampen aldri frontet noe mening om det i det hele tatt. For meg er det irrelevant hva han mener i noen politiske spørsmål i det hele tatt. En så uanstendig mann har for all framtid diskvalifisert seg fra å ha noen form for lederposisjon, slik jeg ser det. Jeg blir ekstra sjokkert når folk jeg selv gikk på bibelskole med, som jeg trodde delte i alle fall de grunnleggende verdier med, skriver avisinnlegg til støtte for mannen, og innlegg på Facebook, der de hevder at de kjente Guds velsignelse og nærvær under presidentinnsettelsen. Jeg har jeg begynt å skjønne at amerikanerne ikke går an å forstå. For eksempel sa jo Franklin Graham, sønnen til den kjente predikanten Billy Graham, at valget av Trump var Guds vilje, et syn som deles av ufattelig mange amerikanske kristne. Men jeg trodde faktisk at folk jeg har kalt venner, visste bedre. Som en annen tidligere bibelskole-kollega sa: Den nye presidenten står for det motsatte av det Jesus gjorde.

Så konkluderer jeg altså at jeg gjennom det siste året har oppdaget hvor viktig anstendigheten er for meg. At man passer på hva man sier. At man viser respekt og medfølelse. At man snakker om andre og behandler andre slik man selv ville blitt behandlet. Og selv om jeg er skuffet over alle dem som ikke deler mitt syn, registrerer jeg også at det er veldig mange som gjør det. Og det er jeg glad for.