Sju viktige verdier for meg: #1 Livet

Dette er mest av alt et protestinnlegg. At livet er den største og viktigste verdien er ikke akkurat selvsagt, verken for meg eller i samfunnet i dag. Og da mener jeg livet i seg selv, ikke hva livet inneholder, hva livet gir eller hvordan livet får mening. Jeg snakker om livet i seg selv, uten alt det andre. At livet i seg selv er den viktigste verdien, uansett om dette livet har mening, lykke, innhold eller framtid. For uten livet gir heller ikke noe av det andre jeg har skrevet om i denne serien mening. Livet er utgangspunktet for alt, og uten livet er alt det andre umulig.

For meg har dette en personlig side og en samfunnsmessig side, som selvagt henger sammen. Mine personlige synspunkter avgjør også mine politiske synspunkter. Og i dette spørsmålet mer enn noen andre. Kampen for livet er også det viktigste spørsmålet for meg politisk. Men det er ikke vanskelig å forstå de som vil sette andre verdier over livet, verken på det personlige eller det politiske plan. La meg prøve å forklare hva jeg mener.

I løpet av livet kommer vi alle i kontakt med dødskreftene. Om ikke annet, så i alle fall i vårt eget liv. Selv om man prøver å finne måter man kan forlenge livet og gjøre det nærmest evig, er det i alle fall foreløpig en ting som er sikkert. Vi skal alle møte døden. Vi kommer som regel til å møte døden før vi møter vår egen død også. Gjennom at vi mister besteforeldre, foreldre eller venner. Vi møter dødskreftene i andres og vår egen sykdom og alderdom. Vi må forholde oss til krefter som bekjemper lykken, meningen og til sjuende og sist livet. Det er i disse situasjoner man lett kan tenke at livet ikke er den viktigste verdien. For dersom livet ikke er verdt å leve, har det ingen verdi. Det er ikke et verdig liv, vil noen si. Derfor er det noen ganger bedre å avslutte livet. Dersom man er uhelbredelig syk og i smerter. Dersom man er gammel og ikke lenger har noe å bidra med. Dersom man ikke finner noen grunn til å leve lenger. Da har ikke livet noen verdi.

De er derfor jeg kaller dette et protestinnlegg. For jeg vil hevde at livet er den viktigste verdien uansett. Jeg vil hevde det, selv om det ikke føles sånn. Hva slags livskvalitet har min kreftsyke mor som bare venter på at slutten skal komme, og som må holde smertene i sjakk med sterke medisiner? Hva slags livskvalitet har min gamle far som ikke har igjen noen av sine gamle kjente, som er isolert fordi han nesten ikke hører noenting, som er frustrert og forvirra fordi han ikke husker eller kan gjøre rede for så mye lenger, og er livredd for å måtte bo på aldershjem? Ut fra min subjektive vurdering, er livskvailiteten liten eller nærmest ikke-eksisterende. Det kan hende du får et annet svar om du spør dem selv. Å leve så nær på alderdom og død, gjør noe med livskvaliteten min også. Jeg føler meg altfor ung til at død og alderdom skal oppta så mye av tida og energien min. Men vil jeg dermed si noe om at livene til mine fordeldre, eller meg, eller andre i lignende situasjoner mangler verdi? At det ikke er verdige liv? Definitivt ikke. Jeg kan vurdere livskvalitet, men ikke livsverdi. Det har jeg ingen rett eller autoritet til.

Samfunnsdebatten om livets verdi den siste tiden har tatt utgangspunkt i Aksel Braanen Sterris innlegg til forsvar for det som har blitt kalt sorteringssamfunnet. Mange har reagert sterkt, forståelig nok, på synspunktene om at det vil bli et bedre samfunn uten mennesker med Downs syndrom. Sterri har fått, i alle fall delvis, støtte fra Andreas Wahl Blomkvist. Han hevder at tesen om menneskets ukrenkelige verdi er en fiksjon:

Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store ­deler av humanismen deler med kristendommen.

Da menneskrettighetene ble definert etter andre verdenskrig, med nazistenes jødeutryddelse som bakteppe, ble det for første gang definert en forståelse av mennesket som ukrenkelig. Dette synet har bakgrunn i læren til flere, blant annet Jesus. Men gjennom store deler av vår historie, har man ikke sett slik på mennesket. Mennesker har i stor grad blitt brukt i et spill om makt mellom andre mennesker. Mennesket har vært et middel, ikke et mål. I den humanistiske tradisjonen er det motsatt, mennesket er et mål i seg selv, ikke et middel i en strategi for å skape et bedre samfunn. Det er en slik strategi Sterri og Blomkvist tar til orde for, der samfunnets beste blir det viktigste, og menneskets ukrenkelighet blir utvisket. Menneskeverdet blir ikke lenger atskilt fra livskvaliteten, men uløselig knyttet til denne.

Mitt synspunkt på livets ukrenkelighet er avgjørende for mitt samfunnsyn. Jeg står helhjertet bak de såkalte "kristne og humanistiske verdier" vårt lovverk og vårt samfunn er bygd på. Jeg stemmer på de politikerne som løfter menneskeverdet høyt, enten det handler om eutanasi, forsterreduksjon eller bioteknologi. For i kampen for et bedre og mer feilfritt samfunn, må ikke menneskets verdi bli en brikke i et spill.

Min livssituasjon er at jeg er midt i livet, i møte med dødkreftene hos min foreldregenerasjon. Det er fryktelig lett å gi etter for dem og tenke at det beste er å gi opp. Noen vil til og med si at det er rett og "hjelpe" døden til å vinne når det ikke lenger er noe livskvalitet. Man lever i en situasjon der døden noen ganger kan føles som en venn, noe forutsigbart i alt det ukontrollerbare og uforutsigbare. Når menneskelivet ikke lenger er ukrenkelig og hellig, blir det mer rom for slike tanker. Moren min skulle egentlig vært død nå, dersom legene hadde hatt rett. Likevel ser vi at livkreftene kjemper. Selv om vi alle vet at de vil tape til slutt, nekter de å gi opp uten kamp. Det er livets kamp. Livet som viser at det ikke vil bli tråkka på eller nedvurdert, livet som nekter å gi seieren til døden uten kamp. Og i den kristne troen blir også døden kronet med seier til livet, til slutt.

Det er vel også det denne årstida minner oss om, for å bruke en klisje. Livet overvinner døden, hvert eneste år. Naturen nekter å legge seg ned selv om man vet at de nye bladene og de nye fruktene må dø igjen om få måneder. Men livet gir ikke opp, det kommer en ny vår. Så får man prøve å feire livet midt i dødens herjinger.

We are standing all together

Face to face and arm in arm

We are standing on the threshold of s dream

No more hunger no more killing

No more wasting life away

It is simply an idea

And I know its time has come

I want to live I want to grow

I want to see I want to know

I want to share what I can give

I want to be I want to live

(John Denver)

Sju viktige verdier for meg: #7 Anstendigheten

Bilde fra india.com

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!

Paulus' brev til Filipperne, kapittel 4, vers 8

Gjennom det siste året har jeg blitt mer og mer klar over at anstendighet er en viktig verdi for meg. Egentlig trodde jeg dette var en verdi alle delte, men den siste tiden har jeg blitt mer og mer klar over at dette ikke er tilfelle. For det er ikke mange andre måter å forklare en del av de fenomenene dette innlegget skal handle om. Til og med mennesker som jeg har gått på skole med, studert med, ja til og med gått bibelskole med, viser nå at anstendighet ikke er en verdi man holder høyt i møte med konkurrerende verdier.

Jeg har egentlig vært inne på dette emnet en del ganger før. For eksempel når jeg har skrevet om skiløperen Petter Northug, har det handlet mest om anstendighet. At han bruker sine overlegne evner til å gå på ski og den oppmerksomheten det medfører, til å rakke ned på motstanderne sine. For mange er dette underordnet, siden han er norsk og han er best. Slik blir jeg klar over at det å snakke om sine motstandere på en anstendig og ærefull måte, ikke nødvendigvis er uviktig, men likevel mer underordnet for andre enn det er for meg.

Jeg har også skrevet mye om Jan Hanvold og Visjon Norge. Dette handler om mye av det samme. Mange er villige til å overse forbausende mye fra den kanten, for det mest verdifulle er at man har en kristen tv-kanal og "folk blir frelst". For meg er dette underordnet når kanalen formidler en teologi som handler om at folk er syke fordi de har syndet, handikappede er blitt slik av samme årsak, og de som betaler mest penger til kanalen har mest sjanse til å bli helbredet. For meg er dette fullstendig uanstendig, og siden dette er en viktig verdi for meg, overskygger det det meste av det andre kanalen byr på.

I fjor fikk vi også en ny innvandringsminister som smiler når hun er på tv, bærer kors rundt halsen og løfter opp sin kristne tro. Samtidig omtaler hun flyktninger mer eller mindre som lykkejegere som forventer å "bli båret på gullstol inn i Norge", skryter av å ha den strengeste innvandringspolitikken i verden, og poserer for pressen når hun tropper opp for å sende folk ut av landet. Dette handler altså ikke om hva slags innvandringspolitikk man skal ha. Det meste av det politiske landskapet i Norge er overens om dette. Det handler om måten man omtaler og behandler medmennesker på. Minsteren har jo erklært at våre nye landsmenn må ta kurs i folkeskikk, men jeg undrer meg over om hun har fullført kurset selv. For meg er måten hun omtaler andre mennesker på, fullstendig unastendig. Og jeg registrerer at forbausende mange ikke bare støtter politkken hennes, men også retorikken. Og at forbausende mange som egentlig deler mye av det samme verdigrunnlaget som meg, stemmer på hennes parti.

Det grelleste eksempletet er likevel det vi har vært vitne til denne uken. En skitten amerikansk valgkamp kulimenerte i innsettelsen av den skitneste kandidaten man noen gang har sett. Hele mannen oser av mangel på anstendighet. Måten han omtaler politiske motstandere på. Måten han gjorde narr av en handikappet journalist på. Måten han omtaler kvinner, muslimer og latinamerikanerne på. Måten han tar igjen på når han blir kritisert. Fullstendig uanstendig. Og jeg snakker altså ikke om mannens politikk, selv om jeg kunne sagt mye om det. Dersom man kan si at han har noe politikk i det hele tatt. Det meste av det han presenterer ser ut som en rekke av selvmotsigelser og snuoperasjoner, alt etter hvor mye motstand han får. Det handler om måten han omtaler andre mennesker på.

I denne saken, mer enn noen andre forbauser det meg at ikke alle ser det som jeg ser. Mange omtaler mannen som en helt vanlig kandidat, og er opptatt av han mener om politiske spørsmål. Abort-spørsmålet er vel det tydeligste eksempelet, og man glemmer at Trump i valgkampen har skiftet mening flere ganger i spørsmålet, og før valgkampen aldri frontet noe mening om det i det hele tatt. For meg er det irrelevant hva han mener i noen politiske spørsmål i det hele tatt. En så uanstendig mann har for all framtid diskvalifisert seg fra å ha noen form for lederposisjon, slik jeg ser det. Jeg blir ekstra sjokkert når folk jeg selv gikk på bibelskole med, som jeg trodde delte i alle fall de grunnleggende verdier med, skriver avisinnlegg til støtte for mannen, og innlegg på Facebook, der de hevder at de kjente Guds velsignelse og nærvær under presidentinnsettelsen. Jeg har jeg begynt å skjønne at amerikanerne ikke går an å forstå. For eksempel sa jo Franklin Graham, sønnen til den kjente predikanten Billy Graham, at valget av Trump var Guds vilje, et syn som deles av ufattelig mange amerikanske kristne. Men jeg trodde faktisk at folk jeg har kalt venner, visste bedre. Som en annen tidligere bibelskole-kollega sa: Den nye presidenten står for det motsatte av det Jesus gjorde.

Så konkluderer jeg altså at jeg gjennom det siste året har oppdaget hvor viktig anstendigheten er for meg. At man passer på hva man sier. At man viser respekt og medfølelse. At man snakker om andre og behandler andre slik man selv ville blitt behandlet. Og selv om jeg er skuffet over alle dem som ikke deler mitt syn, registrerer jeg også at det er veldig mange som gjør det. Og det er jeg glad for.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #9 Staten Israel er Guds verk

Dette innlegget kan nok provosere noen. Jeg skrev det med bakgrunn i et emne jeg tok i studiet mitt i tiden før jeg skrev det; "Brennpunkt Midtøsten". Da jeg gikk på bibelskole på 90-tallet provoserte også min "læremester" Aril Edvardsen med å kalle sidestilling av å velsigne det jødiske folket med å velsigne staten Israel som en vranglære. Så jeg er vel i godt selskap. Tror jeg kan stå for alt som står i innlegget fortsatt. Innlegget ble først publisert på bloggen i mars 2013.

Bilde fra fn.no

Å snakke om Israel er et vepsebol man kanskje burde vegre seg for å gå inn i. Derfor vil jeg gjerne komme med noen presiseringer først. Jeg sier ikke noe om jødene som Guds folk. Jeg sier heller ikke noe om Bibelens løfter til jødefolket. Jeg er verken antisemitt eller erstatningsteolog. De siste er de som mener at det er de kristne som er "det nye Israel" og at de gamle løftene til jødene gjelder de kristne nå. Jeg sier heller ikke noe om hvem jeg tror har eiendomsretten til det hellige landet. Jeg sier heller ikke noe om hvem som har mest og minst skyld i konflikten i landet. Jeg kunne sikkert skrevet om slik ting også, men det er ikke det dette innlegget handler om. Det handler om at jeg ikke tror på at måten den politiske staten Israel ble dannet på, var Guds verk. Jeg tror heller ikke på at måten landet i dag styres på, er etter Guds tanke eller hjerte.

Da den moderne staten Israel så dagens lys i 1948, ble det jubel blant kristne over hele verden. Man så dette som oppfyllelse av Bibelens mange profetier om jødenes tilbakekomst, og et tydelig endetidstegn. Begeistringen ble enda større da rapporten om den lille David-staten kjempet ned de overtallige Goliat-statene som gikk til krig. Man var overbevist om at dette måtte være noe overnaturlig  at det var Gud som ga seieren til Israel. Seieren i seksdagerskrigen i 1967 skapte også begeistring, spesielt med tanke på at man nå kontrollerte den hellige byen, Jerusalem. Dette måtte være Guds vilje.

Jødene selv hadde ikke et slikt perspektiv på det. For dem handlet det først og fremst om å skape et sted å være trygge etter de grusomme forfølgelsene de hadde opplevd gjennom århundrer, og som kulminerte med Holocoust under andre verdenskrig.  Spesielt de ortodokse var skeptiske til ideen om at dette var knyttet til Guds løfter. Man forventet at det var Messias som skulle føre dem hjem til løfteslandet. Og han venter de som kjent på enda. Derfor hadde ikke religiøse forestillinger en spesielt sentral plass i at staten Israel ble etablert, med de såkalte sionistene som drivkraft. Sionismen ble avvist av mange jøder, og selv i dag er det flere jødiske grupper som karakteriserer sionismen som en vranglære.

Blant såkalte Israel-venner, har støtten til jødene og støtten til Israel vært en og samme ting. Mange har forsvart Israel i ett og alt. Konfliktene har blitt forklart med arabisk aggresjon og israelsk forsvarskrig. Spørsmål om palestinerne har stort sett blitt avfeid med at det ikke er noe som heter palestinere, de er arabere og kan flytte til de andre arabiske landene. Selv husker jeg hvordan en fra den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem besøkte oss da jeg gikk på bibelskole  Han var en "sann israelsvenn", og da jeg forsiktig spurte om hva han tenkte om palestinerne, sa han bare at de måtte vekk. Med andre ord: Palestinerne stod i veien for Guds plan. På denne tiden var den såkalte Osloprosessen i gang. Den sårbare fredsprosessen krevde to liv som en direkte konsekvens: Norges utenriksminister Johan Jørgen Holst og Israels statsminster Yitzak Rabin. Det ble mer enn bare antydet at disse døde mer eller mindre som en Guds straffedom for at de rørte ved "Guds øyensten".

Åpningen av israelske arkiver på 80-tallet, avslørte hvordan dannelsen av staten Israel fant sted. Og det lignet svært lite på den uskyldige Davids kamp mot den fryktinngytende Goliat. Det handlet mye mer om ekstreme sionister som ikke skydde noen midler for å nå sitt mål. Om bombeaksjoner og likvidasjoner. Og massakrer av palestinske kvinner og barn, og fordriving av titusener av palestinere fra de hjemmene de hadde bodd i i generasjoner. De aller fleste av disse fikk aldri komme hjem. Husene de hadde bodd i, ble ofte annektert og overtatt av israelske familier. Sentral i den sionistiske terroren stod ledere som Menachim Begin og Yitzak Shamir. Senere ble begge statsministere. Førstnevnte fikk til og med Nobels fredspris (tror ikke det var så mange i Vesten som protesterte mot denne tildelingen. Da palestinernes president fikk prisen etter Osloprosessen, var protestene mange). Den vestlige verden stod i kø for å forsyne Israel med det de trengte av våpen. Etterhvert fikk de også ervervet atomvåpen, med uvurderlig hjelp fra Norge til å skaffe tungtvann.

Kristenfolkets romantisering av Israel er vanskelig å forstå om man ikke kjenner til bakgrunnen for dette. Jeg skal ikke gå dypt inn i det, men det handler, bibelfundamentalisme, frykt for synd og lojalitet. Mange av de såkalte israelsvennlige ønsker ikke annet enn å gjøre det som de tror er Guds vilje. Og når predikanter og ledere sier at Guds vilje er at de skal velsigne og tale vel om den sekulære (ja, Israel er faktisk en av de mest sekulariserte stater i verden) staten Israel, så gjør de det. Spesielt hvis man skremmer dem litt for hva konsekvensen kan bli om de ikke gjør det. For meg er det underlig hvordan de kristne prinsippene om nåde og nestekjærlighet ikke gjelder lenger når det kommer til Israel. Det gamle testamentes Gud overtar scenen. Men jeg lurer litt på hva de gamle bibelske profetene Amos og Jeremia hadde sagt om de levde i de israelske byene i dag. For de vegret seg ikke for å påpeke urettferdighet. På samme måte kommer noen av de mest kritikerne av Israel i dag fra landets egne, spesielt historikere som Ilan Pappe.

Så kjenner vi til hvordan situasjonen er i dag. Om selvmordsbombere, raketter, kriger, likvidasjoner, om håpløshet og oppgitthet på begge kanter. Konflikten er fastlåst. Så hva med Israels Gud opp i det hele? Jeg håper han er mer opptatt av de tragiske menneskeskjebnene staten Israel har ført med seg, enn de såkalte israelsvennene er. Og jeg håper at flere vil forstå at å velsigne jødene ikke er det samme som å velsigne terrorisme og undertrykkelse.

Tida og kulturen: #1 Ytringskulturen

Det tar litt lenger tid å bli ferdig med disse seriene mine enn det gjorde tidligere. Kanskje tankene ikke flyter så fritt som før, eller kanskje jeg har funnet ut at det er en fordel å tenke grundig gjennom det man har tenkt å skrive ;) Uansett er det vel ikke veldig kontroversielt å snakke om en ytringskultur som et av de viktigste kjennetegn på vår tid, og ytringsfriheten som en av de viktigste verdiene. Vi har sett utallige eksempler på at denne friheten er det som blir løftet fram som den viktigste av alle dogmer i et sekulært samfunn. Vi har til og med sett at mannen som var den store inspiratoren for terroristen Anders Behring Breivik, den såkalte Fjordmann, fikk offentlig støtte fra "Fritt ord" til å skrive bok. I ytringsfrihetens navn. Under den såkalte karikaturstriden for noen år siden, ble det hevdet fra muslimsk hold at ytringsfriheten er like hellig for vestlige samfunn som Koranen eller Muhammed er for en muslim. Uten at jeg skal gå god for en slik påstand, er det interessant å se nærmere på om en slik påstand kan noe for seg. Få er uenige om at ytringsfriheten er en viktig verdi, likevel kan man problematisere hvor opphøyd denne har blitt i et samfunn som vårt.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg med tittelen "ytringsfrihetsfundamentalistene" og har ikke tenkt å gjenta alt jeg skriv der. Poenget var at ikke alt kan forsvares i ytringsfrihetens navn. Ytringsfriheten kan ikke slå ihjel andre viktige verdier. Ytringsfriheten som sekulært dogme kan ikke stå alene. Den må stå sammen med andre verdier, som respekt, toleranse og raushet,

Poenget med dette innlegget, er noe mer. For det kan virke som ytringsfriheten ikke bare blir sett på som verdien med stor V, men også som løsningen med stor L. Vårt samfunn synes å tro på at alt kan uttrykkes med ord, at man kan få utløp for alt med ord og at ord er veien til å finne løsninger på alle konflikter. For hva er alternativet? Krig, konflikt, maktbruk? Det er ikke til å undres over at vi setter våre lit til ordene, når vi har sett hva slike virkemidler har ført til gjennom historien. For har vi noe annet enn ord å bringe til bords?

Helt siden antikken har ordet og retorikken blitt framhevet som det ypperste av menneskelig kvalitet. Da antikkens idealer ble gjenoppdaget i renessansen og seinere i opplysningstida, ble dette forsterket. Vår del av verden produserte erklæringer, grunnlover, fulle av ord som skulle regulere samfunn. Vi er takknemlige for alt dette. Men helt siden da har Vesten vært i utakt med resten av verden, og med den globaliseringen som har eskalert, kommer dette enda tydeligere fram. Vår verbalkultur, vår ytringskultur kommer i kontrast med andre kulturer, der andre verdier er vel så viktige. I antikken ble de som ikke deltok i politikk kalt for idioter. I vår tid er idiotene de som ikke behersker ordet.

La meg ta noen kjente eksempler fra dagens virkelighet. Alle forsøk på forhandlinger, møter og taler har mislykkes i borgerkrigen i Syria, og krigen og bombingen fortsetter. Islamister bruker handling for å få oppmerksomhet, ikke ord. For ordene er vestens virkemiddel. Russland dyrker den sterke mann, handlingens mann, som knebler ytringsfriheten og annektere en del av et annet land, Krim-halvøya i Ukraina med å bruke makt. Men ikke bare i møte med ikke-vestlige fenomener er dette synlig. Donald Trump vinner fram som presidentkandidat i USA, selv om han motsier seg selv i det meste, og uttrykker seg klønete og usammenhengende. Handling, ikke ord, er det landet trenger, blir det hevdet.  Og når Storbritannia stemmer for å melde seg ut av EU, blir det tolket som vanlige folks opprør mot den verbale eliten. For folk er lei av fine ord uten handling også i Vest-Europa.

En av utfordringene med et samfunn som vårt, er at det favoriserer de som har ordet i sin makt, og diskvalifiserer de som ikke har det. Man tenker at alle kan få utløp for hva det skulle være med å bruke ord. Og bare ordene er en allmenn akseptert måte å gjøre det på. De som kan bruke ord, skriver gode innlegg i avisene, velformulerte blogginnlegg, eller blir politikere. De som ikke har ordet i sin makt, skriver grove og sinte kommentarer i kommentarfelt og på Facebook. De driver med terror og vold. De kriger mot folk med andre meninger og andre verdier.

Med andre ord: De som behersker ordet, kan uttrykke seg gjennom ordet. De kan få utløp for det de mener, føler og trenger på den måten. Gjennom å beherske ordet blir man respektert og elsket. Som Kong Harald. Eller president Obama. Eller Per Fugelli. Men hva med de som ikke opplever at de blir hørt eller respektert fordi de ikke mestrer den retoriske kunsten? Finnes det en måte samfunnet kan lytte til dem også på? Eller er løsningen alltid mer kunnskap, mer utdanning, mer ytringfrihet? Er vi sikker på at det er nok?

Der religiøse mennesket er kanskje det mest utsatte i så måte. I alle religioner har riktignok ordet og bruken av det en sentral rolle. Jesus var for eksempel mer enn noe annet Ordets mann, det fins ingen kjente eksempler på at han brukte vold eller oppfordret til vold. Verken han eller Luther oppfordret til væpnet opprør mot undertrykkere. Men sentral i alle religioner er kampen mot løgnen og vranglæren, altså ord man ikke aksepterer. Derfor har religiøse mennesker sjelden vært blant forkjempere for ytringfriheten. Man har vanskelig for å akseptere angrep på sin religion, om de er aldri så verbale. Og i vår tid, der religiøse mennesker, slett ikke alltid er de som behersker ordet best, ser vi at religiøse velger å kjempe på andre måter enn med ord. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft, sier Paulus. Det skal ikke så mye til for at noen tolker dette som kamp, vold, krig.

Utviklingen ser ut til å gå mot at flere ser ytringskulturens tilkortkommenhet. Og da tenker jeg ikke på ytringsfriheten som en sentral verdi, men troen på at ytringsfriheten kan løse alle problemer. At alle ting kan ordnes ved å finne og bruke de rette ordene. Vi hører stadig flere som uttrykker misnøye med den verbale ytringskulturen vi har. Vi har fått ord som "ordgyter" og "tåkefyrste". "Hykler"
er enda verre, altså en som ikke lever som man sier. Ordets makt er utfordra fra mange hold, er ytringskulturen på hell?

Tida og kulturen: #3 Tilpasningskulturen

Bilde fra frifagbevegelse.no

Det er et veldig igjenkjennbart trekk med tida vi lever i: Vi tilpasser oss i stadig mindre grad til samfunnet, og forventer i stadig større grad at samfunnet skal tilpasse seg individet. Tilpassa opplæring har vært det store mantraet hele tiden jeg har jobbet som lærer. Vi tilpasser tro og religion, slik at den passer best slik vi vil ha det. Hele hverdagen vår blir tilpasset til våre egne behov. For å nevne noe.

La meg ta noen typiske eksempler. I arbeidslivet har stadig flere sikret seg fleksibel arbeidstid. Man har hjemmekontor for å slippe å dra på jobben. Man "jobber inn" fredagen slik at man kan dra på hytta i stedet for å dra på jobben på fredag. Utlendinger undrer seg stadig over at så få nordmenn er på jobb denne dagen. Inneklemte dager, som fredagen etter Kristi Himmelfartsdag, er det snart ingen som jobber. Da tar man langhelg. Det blir også stadig mer vanlig at det ikke bare er skolene som har høstferie og vinterferie, og ropene blir stadig høyere om at også denne bør bli fleksibel, slik at man ta den ut når det passer den enkelte best.

I kirke og menighetsliv blir troen tilpasset tida. Slik har det jo for såvidt på sett og vis alltid vært, men er det ikke mer typisk i vår tid enn før?  Dogmer eller praksiser som ikke passer oss, finner vi en måte å forklare på som gjør at vi slipper å forholde oss til dem. Samtidig vektlegges at man skal ha plass til flere tolkinger og sannheter, som gjør at man ikke krenker den enkeltes trosfrihet eller tolkingsfrihet. Hva som kjennetegner den ekte religionsutøvelsen er i større grad opp til individet selv, den er tilpasset det personlige behov eller ønske. Mennesket er ikke til for sabbaten, men sabbaten for mennesket, sa Jesus. Var det dette han mente?

I det politiske livet ser vi det samme. Oppgavene til politikerne er i mindre grad å fastsette regler og i større grad å fjerne alt som er til hinder for individets handlefrihet. Dette har jo vært typisk for høyresida, nå er det typisk for alle. Det er jo også litt interessant at det mest konservative av alle parti, nemlig KRF, er de som roper høyest om valgfriheten til individet og familien, for eksempel i diskusjonen om kontantstøtte. Sekulariseringen er for de fleste et gode vi ikke vil være foruten. For det er ingen som ønsker seg tilbake til den tida der staten, kongen eller Gud skulle styre hva vi skulle se, høre og gjøre. Men i vår tid er denne voldsomme troen på individets ubegrensede autonome autoritet og ufeilbarlighet nesten like dogmatisk. Men man er forunderlig naiv til hvilken rolle "den usynlige hånda" til markedskreftene spiller.

Vi ser det også i mediehverdagen. Tilbudet er jo enormt stort etterhvert, men det holder ikke at man har så store valgmuligheter for hva man vil se og høre. Man må også velge når man vil se det. Dermed kommer tjenester som Netflix og lignende. Så i stedet for at man må vente en uke på å se neste episode av tv-serien man følger med på, kan man se hele serien med en gang. Eller så blir en ny episode lagt ut på mandag, så kan man se den når man vil.

For meg som jobber i skolen, er denne utviklingen veldig godt synlig i hverdagen på mange områder. En ting er at elever som er "hekta" på en tv-serie bruker første time mandag på å se den nye episoden på laptopen sin, i stedet for å følge med i timen. Det som er mer påtakelig er at den voldsomme respekten for andres syn og frihet, gjør at de gode diskusjonene om viktige religiøse, etiske og politiske spørsmål er nærmest fraværende. For å si til andre at de tar feil, eller at mitt argument er bedre enn ditt er nærmest politisk ukorrekt. Og ukorrekt i tida. For man vil ikke støte noen. Eller provosere noen. For hva har jeg med å mene noe om dine sannheter. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig.....Og dersom man  faktisk har en avvikende mening, må denne rundes av og pakkes godt inn, slik at den ikke kan oppfattes som provoserende. For å engasjere elevene politisk må man røre ved deres egen individuelle frihet.

For noen uker siden valgte flere elever å engasjere seg politisk og gå i demonstrasjonstog i stedet for å gå på skolen. Egentlig skulle man vel ønske slikt velkommen, endelig litt politisk engasjement. Men hva var saken? Jo, man protesterte mot kravet om at elevene må følge undervisningen for å få karakter i et fag. Dersom fraværet kom over 10%, skulle de ikke få det. Det vil si det udokumenterte fraværet. Med andre ord: Man demonstrerte for retten til å få karakter selv om man var borte uten å være syk. For eksempel på grunn av kjærlighetssorg. For det er som kjent ikke en diagnose man får legeerklæring av. Kunnskapsministeren, som fremmet forslaget, argumenterte med at man ikke kan forvente den type tilpasning når man kommer ut i arbeidslivet. Et godt argument, skulle man tro. Men det spørs jo det også da, om ikke arbeidslivet også må tilpasse seg til denne type behov. Eller kanskje er det slik allerede?

Så er det kanskje litt ironisk når man roper høyt om hvordan våre nye landsmenn må tilpasse seg samfunnet man kommer til, lære språk, få seg jobb, sette seg inn i kulturen vår. Mens vi selv i stadig større grad forventer det motsatte. At samfunnet skal tilpasse seg oss.

Drømmen om Kurdistan

For et par uker siden ble det klart at Norge sender soldater til Midtøsten for å trene lokale styker i kampen mot den såkalte islamske staten, IS. Selvsagt er dette kontroversielt og det mye man kunne sagt om det. Uansett er alle enige om at vi i fellesskap må bekjempe ekstremismen som IS står for. Problemet er at det har vært umulig å finne noen "good guy" i Syria. Mange av gruppene som kejmper mot IS, er preget av den samme ekstremismen. Regjeringen i Syria er heller ikke noe man vil støtte. De har tross alt bombet i hjel store deler av sin egen befolkning. Samtidig er det en gruppe som skiller seg ut: Kurderne. Selv om den norske regjeringen ikke konkret vil ut med hvem det er man skal trene, er det nærliggende å tro at vi vil støtte de samme gruppene som USA støtter, og som står fremst i kampen mot IS, i alle fall i nordområdene.

Kurderne er det største folkeslaget i verden som ikke har sin egen stat. Kampen for et fritt og uavhengig Kurdistan har vært en drøm som har levd i århundrer. Kampen har likevel manglet den avgjørende støtten internasjonalt til å kunne bli en realitet. Kurderne bor i dag konsentrert i tre ulike stater, Syria, Tyrkia og Irak, og ingen av disse statene har vært villige til høre på kurdernes drømmer. Etterhvert har kurderne senket sine krav om en egen stat, og heller gått inn for mer selvstyre innenfor de statene de bor i. I Irak har de fått det, konkretisert ved en avtale fra 2006. I Syria kan det fort bli en realitet, når den grusomme krigen en gang tar slutt. I Tyrkia ser dette målet fjernere ut enn noen sinne.

Selv om de store internasjonale aktørene ikke har støttet en kurdisk stat, har et land som Israel uttrykt at de støtter dette. Etter at kurderne fikk utvidet selvstyre i nord-Irak, har dette området vist seg å bli et demokratisk unntak blant alle diktaturstyrene i det muslimske Midtøsten. Kurderne har vist at også i muslimske land, kan demokratiet og religionsfriheten fungere. Kanskje ikke rart at Israel støtter noe som gjør at de ikke lenger er det eneste fungerende demokratiet i dette området.

De såkalte Peshmerga-styrkene, de kurdiske militære, er de som har fått mest vestlig sympati i kampen sin mot IS. Men folk fra vesten som reiser ned for å slutte seg til IS, risikerer straffeforfølgelse, blir vestlige kurdere som reiser dit for å støtte Peshmerga, støttet og oppmuntret. TV2 viste blant annet en dokumentar om en slik mann i fjor. USA støtter styrkene med trening og flyvåpen. Resultatet har blitt at Peshmerga har drevet IS ut av flere områder, selv om kampen fortsetter. Det har også vakt oppmerksomhet at et muslimsk folkeslag som kurderne, bruker kvinner som soldater. Noe som er en vederstyggelighet for IS, spesielt som de skulle blir drept av en slik.

Samtidig er det ikke bare lett å si at kurderne er den gode i denne konflikten. Vi kjenner til "vår egen" Mullah Krekar som er en kurdisk islamist med støtte i alle fall fra noen av sine egne. I Tyrkia er bildet spesielt sammensatt. Tyrkerne har brukt krigen mot IS som et påskudd til å angripe også kurdiske mål. Den kurdiske selvstendighetskampen i Tyrkia har vært spesielt brutal, på begge sider. De siste månedene har vi sett at tyrkerne har gått til mer eller mindre vilkårlige angrep på kurdiske mål. Kurdernes organisasjoner er stemplet som terrorister og legitime mål. Blant vanlige tyrkere har den kurdiske frigjøringskampen lite forståelse. Jeg husker for noen år siden da vi hadde besøk av noen tyrkiske lærere på skolen jeg jobbet på. En av våre lærere fortalte at vi hadde flere elever fra Kurdistan på skolen vår. Smilet til den enste tyrkeren som snakket engelsk, stivnet fort, og han erklærte at det ikke fantes noe Kurdistan.

Bildet øverst i innlegget viser den 24 år gamle Seher Çağla Demir. Når jeg tenker på terrorister, ser jeg for meg ubarberte unge menn med arabisk utseende som ikke ser ut til å ha sovet på en stund. Men terrorismens ansikt ser også slik ut. Demir sprengte seg selv i luften og tok med seg et tredvetalls andre i Ankara i mars. Som en reaksjon på de tyrkiske myndighetene sine angrep på kurdiske byer. Dermed ga hun tyrkerne et argument som ingen i det internasjonale samfunnet kan motsi: Kampen mot kurderne er en kamp mot terrorisme.

Så fortsetter søken etter det gode eller den gode i kampen mot grusomheten. Og mens Norge og andre land ikke lenger kan vente på at man finner det man søker, bestemmer man seg for å prøve å skape det gode selv. Med å sende soldater. Skulle ønske jeg var mer optimistisk i forhold til hvordan det vil gå.

Kilder:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/tyrkia/denne-kvinnen-24-skal-ha-vaert-selvmordsbomber-i-ankara/a/23641103/

http://www.vg.no/nyheter/meninger/irak/kurderes-kamp-for-en-nasjon/a/23273170/
http://www.dagsavisen.no/verden/ny-motgang-for-folk-uten-stat-1.703965

Ytringsfrihetsfundamentalistene

Hendelsene i Paris for en uke siden har ført til et mylder av uforståelige og rent ut idiotiske uttalelser og handlinger fra folk her hjemme. Folk står timesvis i kø for å kjøpe det franske vitsebladet. I dag ble et eksemplar lagt ut til 8000 kr på finn.no. Debatten rundt ytringfrihet har vært preget av ønsket om å "ta" dem som kommer med "feil" ytringer, ytringer som kan tolkes som at man vil begrense ytringsfriheten.Vi har fått et ytringsfrihetshysteri, som vel kan forstås ut fra grusomheten i det som skjedde. Men det er overraskende hvor mange som ikke klarer å se nyansene i denne problematikken. Og de få som faktisk gjør det, som AP-leder Jonas Gahr Støre, filmregissør Erik Poppe og Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, blir sablet ned.

Den ene store kortslutningen som stort sett kommer hver gang vi ser en terroraksjon fra islamister, er at dette ikke har noe med islam å gjøre. Selvsagt er de aller fleste muslimer fredelige og flotte folk, Spesielt i Norge er vi velsigna med fredelige og reflekterte muslimer. Men det likevel ingen tvil om at disse islamistene er religiøse muslimer, og at handlingene deres er umulige å forstå uten i sin religiøse kontekst. Det ser du også på reaksjonene fra muslimer flest: man tar avstand fra terroren, men man forstår heller ikke hvorfor profeten skal hånes på den måten. Abid Raja er således i utakt med sin egen religiøse gruppe når han sier at dette "har ingenting med religion å gjøre" For noen muslimer har det alt med religion å gjøre. Derfor bør man lytte til analysen til Naser Khader som sier at "Islam trenger en revolusjon".

Den andre kortslutningen er det jeg vil karakterisere som ytringsfrihetsfundamentalisme. "Man kan ikke sette et "men" bak ordet ytringsfrihet", sa liberalismens fremste talskvinne Trine Skei Grande på NRK her om dagen. Uttalelsen kom som en reaksjon på at Jonas Gahr Støre gjorde akkurat det. Selvsagt har Støre rett, og jeg vil gjøre det samme. Det går ikke an å snakke om ytringsfrihet uten å si et men bak. For det Grande gjør seg skyldig i, er det klassiske liberale dilemma, som Hans Skjervheim formulerte. Man tar et overstandpunkt som man selv definerer som liberalt, så blir alle synspunkt som går mot dette, stemplet som illiberale. Slik har man selv blitt den mest illiberale av alle. Man  er tolerant mot alt unntatt intoleranse. Når den samme Grande sier at "Enten så er du for, eller så er du mot", viser det hvor hysteriske man kan bli på prinsipper. Knut Nærum formulerte det glimrende ironisk i "Nytt på Nytt": "Jeg liker at Trine Skei Grande sier hva det er lov og hva det ikke er lov å si i en debatt om ytringsfrihet."

Det som er det klareste signalet som kommer fra disse ytringsfrihetsfundamentalistene i tida etter angrepet i Paris, er at retten til å såre, krenke og latterliggjøre er viktigere enn hensynet til dem som lar seg såre, krenke eller bli latterliggjort. Selvsagt er prinsippet om ytringsfrihet en av de viktigste verdiene i samfunnet vårt. Det er et prinsipp som er umistelig. Men det er her mange kortslutter. Hvorfor skal man bruke dette prinsippet til å såre og latterliggjøre. Eller for å si det på en annen måte: Er det greit å bruke ytringsfriheten til å mobbe?

Det undrer meg at omtrent ingen har kommentert denne sammenhengen, før en 17-åring skrev dette i går. Før jul gikk tusenvis i store demonstrasjonstog mot mobbing, og kongen gjorde dette til et hovedtema i talen sin. Når mobbing.begrepet omtrent ikke blir anvendt i debatten rundt ytringsfrihet, sier det ikke da noen viktig om vår mangel til empati og mangel på å omsette ord til handling? Spørsmålet må jo stilles: Er det greit å bruke ytringsfriheten til å mobbe? For er det ikke det disse Muhammed-karikaturene gjør? Mobbe muslimer og latterliggjøre det som er hellig for dem? Som lærer vet jeg at jeg ville reagert dersom noen hadde bevisst gått inn for å såre og latterliggjøre religiøse elever og de de tror på. Jeg ville reagert sterkt, for det bryter med alle prinsipper jeg har om rett og galt. Hvordan kan vi da framstille tegnerne i Charlie Habdo som idealer vi hyller?

Debatten den siste uka viser at man er mer interessert i å ri prinsipper og hylle mobbende retorikk enn å bidra til en bedre verden. Akkurat nå framstår ytringsfrihetsfundamentalsitene som provokatører og krigshissere. Jeg er heller ikke Charlie.

KRLE - ei oppfølging

Svært få av mine innlegg har fått så stor merksemd som det forrige innlegget mitt om at den nye regjeringa vil endre religionsfaget i skulen frå RLE til KRLE. Dei fleste reaksjonane var positive, og eg valde å legge ut innlegget mitt på Verdidebatt.no , som eg av og til gjer med nokre av innlegga mine. Responsen her var ein heil anna. Eg registrerer at dette spørsmålet skaper sinne hos mange, og eg registrerer at ønsket mitt om ein fordomsfri debatt ikkje vart oppfylt i særleg stor grad. Eg blir framleis oppgitt over korleis enkelte oppfattar dette som "overgrep" eller "middelaldersk" eller "bakstreversk". Dersom det er å gå bakover i tida, er det i så fall ikkje med meir enn fem år. 

Eg registrerer tre argument som går igjen mot denne nye endringa. Eg opplever ikkje at nokon av desse argumenta er spesielt gode, og eg skal fortelje kvifor. For det første handlar det om desse 55% som skal brukast til å undervise om kristendom, og at det dermed berre blir igjen 45 % til alle dei andre religionane, livssyn og etikk. For meg er ikkje dette hovudsaka, men eg meiner samstundes at denne delinga ikkje er urimeleg på nokon måte. Av dei store verdsreligionane, er det stort sett berre kristendom og islam dei fleste av oss kjem til å behøve ein inngåande kjennskap til. Dette betyr ikkje at ein ikkje skal lære om dei andre, men det er ikkje naturleg å bruke like mykje tid til dette. Etikk er viktig, men mykje av etikken kan knytast til religionar, så mykje av etikken vil kome innanfor dei 55%. Når det gjeld livssyn, er mykje av verksemda her knytt til eit samfunn, Human Etisk Forbund. Så skal ein sjølvsagt lære om etiske modellar og aktuelle filosofar. Eg kan likevel ikkje gå med på at ein treng meir enn 45% av tida til dette. Så kan eg jo og minne om at då det vart gjort ei innstilling om denne delinga, vart det også forutsett at timetalet i faget skulle aukast.

For det andre handlar det om at enkelte meiner at ein på nytt vil få rettsaker og dommar mot den norske staten  slik ein fekk mot KRL-faget. Reelt nok vart det nevnt at prosentdelinga var problematisk, og at dette kunne oppfattast som ei kvalitativ skilnad. Men namnet på faget var aldri eit argument. Hovudproblemet var at faget var knytt til skulen sin kristne formålsparagraf. Dette var hovudgrunnen til dommane mot faget. Utan denne, er eg heilt sikkert på at ingen ville gitt dei klagande medhold. Difor trur eg heller ikkje på at slike klager vil få medhald no, med ei presiseringa av kvantitativ og ikkje kvalitativ skilnad på religionane.

Debatten på NRK i etterkant av mitt forrige innlegg, var slik som desse debattane brukar å være. Til å representere dei kristne, hadde dei hanka inn artisten Kjell Elvis, som knapt kan vere spesielt representativ for kristne i Noreg. Avtroppande kunnskapsminister Kristin Halvortsen sitt hovudpoeng var følgande: Vi treng ikkje ein ny debatt, ein runde til om dette spørsmålet. Og her er vi ved det tredje argumentet, og etter mitt syn det viktigaste. For når KRL-faget vart innført i 1997, kom det etter ein brei fagleg og politisk debatt. Utval vart sett ned, rapportar vart skrivne. Då RLE-faget ersatta KRL i 2008, skjedde dette heilt utan debatt. Departementet avgjorde at slik skulle det være. Grunnen var dommane mot faget.

Så er det sjølvsagt sant at ein måtte gjere noko etter dommane. Men kva ein skulle gjere vart aldri debattert. Som nevnt, er eg overbevist om at det hadde vore nok å fjerne den kristne formålsparagrafen. I tillegg fjerna dei K-en frå namnet, slik at vi hausten 2008 altså for første gang sidan 1789 hadde skulestart utan eit kristendomsfag på timeplanen. Så kan ein seie at namnet meir er eit symbol, men at det er eit kraftig symbol er det ingen tvil om. Meir dramtisk var endringane i faget sitt innhald som vart innført. Eg siterer frå semesteroppgåva mi:

Dersom vi samanliknar læreplanane i KRL frå 2005 og RLE i 2008, er det nokre viktige skilnader. Referansen til paragraf 2 i grunnlova er fjerna. Ein annan viktig skilnad er at formuleringa ”personlig utvikling og bevissthet om egen identitet” er borte. Linken til menneskerettane er meir markert, det same er ord som objektiv, kritisk, pluralistisk, saklig og upartisk. Teksten om at religionar og livssyn skal presenterast ut frå sin eigenart, er fjerna.

Med andre ord vart faget endra frå eit identitets- og dialogfag til eit reint informasjonsfag. Utan ein debatt. Det er denne debatten eg hadde håpa vi kunne få no.

Fra RLE til KRLE

Eit av punkta i avtalen om den nye regjeringsdanninga som vart lagt fram på mandag, handlar om at ein igjen vil endre namnet på religionsfaget i skulen, frå RLE til KRLE, i tillegg til at kravet om minst 55% kristendom i faget blir gjeninnført. Det begynner å bli ein del bokstavar etterkvart, og det er tydeleg at dette har vore ei viktig symbolsak i soneringane forut for den nye regjeringsdanninga. Etter at nyheita vart kjend, har rekasjonane kome, forutsigbart nok. Human-Etisk forbund kjem med eit av sine klassiske melodramatiske ramaskrik, og Jens Brun Pedersen fresar mot vedtaket og meiner at ein likegodt kan tvangsdøype alle norske barn. Dagbladet har, ikkje uventa, gått i spissen for å formidle reaksjonane, og skrive fleire artiklar om saka Dagbladets redaktør John Olav Egeland kallar vedtaket bakstreversk og respektlaust.

Eg skulle kanskje ikkje bry meg, men eg blir likevel ganske oppgitt over desse reaksjonane. Først og fremst fordi ein legg så stor betydning i noko som ikkje vil skape noko stor endring i faget. Rammene og innhaldet i faget står fast. Det er sjølvsagt ikkje snakk om at kristendommen skal "prioriterast" slik som det blir sagt, ei heller er det snakk om at kristendommen skal forkynnast eller formidlast som betre eller meir utvikla enn andre livssyn. I praksis er alle lærebøkene i faget lagt opp med ei overvekt av tema innanfor kristendom. Faktum er at det har vore så hyppige endringar i faget, at ein ikkje har rekke å lage så mange nye lærebøker etterkvart. Dei fleste av desse er relativt like lærebøkene som kom i 1997, då KRL-faget vart innført. Dette er ei symbolsak for Krf, som dei andre partia, klokeleg nok, ikkje såg noko stort poeng i å lage bråk om.

Eg er samstundes oppgitt over at det ser ut som veldig mange ser på religion og å lære om religion som noko negativt og farleg. Det er vanskeleg å tolke reaksjonane annleis. Faget er per i dag redusert til eit reint informasjonsfag, der det berre skulle mangle om ein ikkje vart betre informert om kristendommen enn dei andre religionane, sidan denne religionen har spelt ei så stor rolle i vår historie og kultur. Eg undrar meg stort over at ikkje dette er sjølvsagt. Så er det sjølvsagt også å lære om andre religionar, sidan vi i stadig større grad kjem i kontakt med menneske frå andre religionar. Faget bør handle om identitet og dialog, slik som var meninga i 1997. Men dommane fra menneskerettsdomstolen førte til ei panisk fjerning av alt som kunne lukte av ei prioritering av kristendommen. Difor vart også namnet endra.

Så seier jo nokon at no vil vi få nye søksmål mot staten. Og det kan godt hende. Men eg tvilar sterkt på at slike vil nå fram no. Mykje av årsaka til at søksmåla nådde fram før, var koblinga mellom faget og paragrafen i grunnlova som påbaud alle å oppdra barna i den kristne tru, samt skulen sin kristne formålsparagraf. Desse  er no endra, og problemet er borte. At ein får meir informasjon om kristendom enn andre religionar, kan umulig være eit overgrep. I så fall er det heilt meiningslaust.

Eg synes det er bra og spennande at nokon tør å reversere ei utviklinga som har gått berre ein veg. Og dette veit eg litt om sidan eg i vår skreiv semesteroppgåve på masterstudiet mitt om utviklinga av religionsfaget sidan starten. Det faget som vi har hatt sidan 2008 har vore blodlaust, uinteressant og politisk korrekt. Sjølv miner eg at ein må gå lenger i reverseringa, og nærme seg slik faget var tenkt i 1997. At det bør handle om å kjenne sin eigen identitet og kultur grundig og godt, at ein kan lære å sjå på både sin eigen og andre sin religion som ein ressurs i staden for eit problem, og at ein dermed kan bli menneske som både er trygg på sin eigen identitet og inkluderande over for dei som har ein heilt anna.

Ein kan snakke om tre typar av religionsundervisning. Den gamle typen, opplæring i og til ein religion, er det få som ønskjer seg tilbake til. Det er kyrkja si oppgåve å drive trusopplæring, ikkje skulen si. Den andre typen, informasjon om religionar, er den vi har i dag. Men vårt fag manglar totalt den tredje dimensjonen, som er framtredande i religionsundervisninga i fleire andre land, mellom anna Storbritannia. Dette er læring av religionane. Med andre ord: Kva kan vi lære av religionane? Korleis kan religionane være ein ressurs? Kva slags etikk og moral kan vi finne i religionane som kan anvendast i dag? Element av dette fantes i det gamle KRL-faget, men har vorer fråværande i læreplanen for RLE.

Eg håpar på at vi får ein levande og open debatt, utan karikaturar av andre sine ståstader og ei meir open haldning hos alle til at religion kan vere noko som framleis kan bidra positivt til samfunnsutviklinga. NRK1 skal ha debatt om saka i morgon. Men eg fryktar at debatten ikkje blir heilt slik som eg skulle ønskje.

En politisk analyse - dagen derpå

Då avtalen mellom dei fire partia på "borgarleg" side ble lagt fram i går, satt ordet historisk ganske laust. -Dette var ein historisk avtale, vart det sagt. Og på sett og vis var det jo det, all den tid Framstegspartiet vart tatt inn i varmen på denne måten. Eigentleg er det historisk det vi har sett sidan århundreskiftet: At dei radikale partia på fløyane begge no har vore i regjering, er noko vi ikkje har sett sidan samlingsregjeringa etter andre verdskrigen. Det kan sjå ut som vi har hatt ei rørsle mot meir ytterleggåande politikk.

Men dette er nok mest på utsida. Fakta er at dei partia som er mest vant til å stå på utsida og klage, no har kvitta seg med sine mest ekstreme synspunkt og blitt stovereine. I det store og heile merkar dei fleste av oss liten skilnad på om det er SV eller Frp som sit i regjeringa. Å styre landet handlar mest om å administrere og håpe på at landet styrer seg sjølv. Vi ser og har sett ei klar endring i det politiske landskap dei siste åra. Likevel heng dei gamle forestillingane om ei "sosialistisk" og ei "borgarleg side i politikken att.

Omgrepa heng saman med framveksten av arbeidarrørsla, og er i fremste rekke marxistisk tankegods. Trass i dette, ser vi at omgrepa blir brukt av begge sider. For folk flest er det kanskje godt å kunne setje namn på dei ulike sidene, men faktum er at det er Høgre og Arbeidarpartiet som stemmer mest likt i Stortinget. Dei store ideologiske skiljelinjene har blitt meir og meir utviska etterkvart som sentrumsorienterte politikarar som Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg har site ved roret i Arbeidarpartiet.

Kjell Magne Bondevik gjorde sitt beste for å lansere eit tredje alternativ i si tid: Sentrum som politisk tyngdepunkt. Han lukkast delvis med si eiga sentrumsregjering i det som var dei beste åra i Krf si historie. Verdiar var i skotet, og partiet tok steget ut frå bedehuset og vart eit meir vidtfamnande parti. Gleda vart kortvarig. I 2001 vart partiet igjen klistra til høgresida ved den andre Bondevik-regjeringa. Sidan har det gått nedover. I sum kan ein nok seie at partiet har vore for regjeringskåte, i staden for å byggje seg opp i opposisjon. Det kan ein kanskje sjå ei endring på no? Eg tvilar likevel på særleg vekst for partiet, sidan ein no har valt å vere garantist for ei blåblå regjering.

Så kva med framtida? Eg trur at dei gamle skiljelinjene blir meir og meir uklare. Kanskje ser vi om nokre tiår at vi får ei regjering av Høgre og Arbeidaerpartiet? Slik eg ser det, er det berre SV, Frp og kanskje Høgre av partia på Stortinget som ikkje er klare sentrumsparti. Bondevik har fått tyngdepunktet sitt, men ikkje ved at sentrumspartia har blitt større, men ved at alle partia har bevega seg mot sentrum. Då meiner eg og at landet bør ha ei sentrumsbasert regjering, utan fløypartia. Det er her det politiske tyngdepunktet bør ligge. Kanskje bør politikarane i større grad vere realitetsorientert i staden for å fokusere på gamle skillelinjer mellom klassar.

Dei neste åra vil vi sikkert sjå ei ny regjering som startar med friskt mot, for etterkvart å møte kritikk og fallande oppslutning. Sjølv håpar eg på ei samling i det reelle sentrum fram mot neste val, der Krf og Senterpartiet kan lage ein avtale med Arbeidarpartiet om regjeringssamarbeid etter neste val. Venstre? Eg er i tvil. Endå meir i tvil vart eg då eg såg dokumentavtalen som vart lagt fram i går. Der manglar Venstre si underskift i eit spørsmål. I eit spørsmål som er og skal vere eit av dei viktigaste for Krf.

Politikk og framtid

Heilt sidan Stortingsvalet 10. september har det vore stor spenning rundt kva slags samansetning landet si nye regjering vil få. Vil vi få Framstegpartiet i regjering for første gong? Vil Høgre-leiaren Erna Solberg klare å samle dei ulike politiske synspunkta og kulturelle skilnadane frå sentrumspartia til det populistiske partiet på ytre høgre? Vil Venstre og Krf halde saman eller gå kvar sin veg? Aller mest spenning har det knytt seg til kva som skjer i Krf. Vil partiet verkeleg gå i regjerning saman med Frp, sjølv om dei alltid har sagt at den politiske avstanden mellom dei to har vore for stor til at det skal kunne skje?

Når resultatet av dei to veker lange forhandlingane begynner å tikke inn, har vi fått svara. Frp går i regjering for første gong. Men det blir utan sentrum. Vi får ei blåblå regjering med sentrumspartia som støtteparti, kva no det enn vil innebære i praksis. Uansett vil det bli ei mindretalsregjering, i motsetnad til det vi har hatt dei siste åtte åra. Med dette er det både for- og bakdelar. Regjeringa kan nok bli mindre styringsdyktig  Samstundes vil mykje av dei viktige debattane igjen foregå på Stortinget, der dei høyrer heime, i staden for i lukka rom i regjeringa. Dert viktigaste uansett blir kva slags politikk vi vil sjå.

Det er vel ikkje noko stor løyndom at eg alltid har vore Krf-veljar. Så også sist val. Egentlig har det vel aldri vore tvil om kva eg skulle stemme. Men det spørs om framtida blir annleis. For no er eg i tvil. Både fordi partiet opna for eit Framstegsparti i regjerning. Og fordi ein vurderte å sitje saman med dei i regjering. Men kanskje aller mest no, der ein skal vere støtteparti for ei regjering der Frp er med, og ikkje ein sjølv. Hadde ein site i ei slik regjering, kunne ein i alle fall ha ein liten finger på rattet, trass sine fem prosent. Ein har rett nok fått nokre gode garantiar i spørsmål om miljøpolitikk og asylpolitikk, men no skal ein altså sitje og støtte ei regjering ein er så ueinig med at ein ikkje kan regjere saman med. Skal tru korleis det skal bli.

Kristenfolket har jo i store tal allerede forlatt partiet. Dei fleste av dei har gått til partia på høgresida. Etter at partiet hadde statsministeren og 12 prosent av stemmene, har det berre gått ein veg. Og mange har ropa om at ein må ta eit vegval. Det er det ein no har gjort. Konsekvensane blir at ein mistar seg sjølv og neste gong forsvinn under sperregrensa og blir heilt irrelevant. For korleis skal ein kunne hevde sine "mjuke"verdiar som nestekjærleik, omsorg, avhold og livsvern som støtteparti for eit høgrepopulistisk parti? Det er meir enn eg kan forstå.

For dei neste fire åra, la meg kome med eit ønskje: Finne tilbake til det gode samarbeidet ein hadde med Senterpartiet i mange år. Finn så saman med Arbeiderpartiet, slik at ein kan styre etter der tyngdpunktet bør ligge i norsk politikk. For at fløypartia med ekstreme synspunkt som Sv og Frp skal influere landets politikk slik vi har sett dei siste åra, og kjem til å sjå framover, er ei ulukke. Både for landet og for omdømmet vårt i utlandet.

Fordommer

Behind, shrouded in clouds of forgetting, lies the beginning.

(Robert Goddard)

Når et innlegg har tittelen fordommer, vil vel de hundrevis (he-he) som leser dette innlegget anta at jeg skal dundre i vei mot fordommene som skaper et kaldt og ekskluderende samfunn. Men denne gangen er det ikke det jeg har tenkt, selv om det sikkert kunne vært skrevet mye om det. Fordommer er nok et av de mest negativt ladede ordene man kan bruke. Faktum er likevel at det ikke alltid har vært sånn. Det fantes faktisk en tid, fram mot 1700-tallet, der dette begrepet var et positivt ladet begrep. Da så man på fordommer som nye nyttig og verdifullt, en forhåndskunnskap som kunne hjelpe deg til å forstå situasjonen du kom i. Ikke for at du skulle bruke forhåndskunnskapene til å felle dom, men for at du skulle kunne ha en forventning om det du skulle møte. Etterhvert fikk jo uttrykket et mye mer negativt fortegn.

Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer satte seg som mål å reformere og rehabilitere begrepet fordommer. For Gadamer var fordommer noe verdifullt. Bare ved å ha fordommer, forutkunnskap ut fra vår egen kultur og vårt eget ståsted, kan man begynne å forstå andre kulturer og mennesker. I følge Gadamer er fordommer en forutsetning for å forstå fortiden, positive forutsetninger for forståelse. Så spesifiserte han også hva han la i begrepet fordommer, og skilte mellom legitime og ikke-legitime fordommer. Men uansett så var poenget hans at våre fordommer er noe positivt, noe vi kan bruke konstruktivt.

Når vi snakker om fordommer og historien, er fristelsen stor til å dra fram den negative assosiasjonen til ordet igjen. For, som sitatet jeg nevnte i går sier, de aller fleste har et negativt forhold til fortiden. Enten blir man anklaget for å være nostalgisk eller drømmende, fordi man mener at en del ting var bedre før. Eller så har man gjort så mye feil eller har et negativt forhold til fortida, slik at man helst vil legge den bak seg og se framover i stedet. Vi lever i en kultur der ord som framtidsrettet og visjonær er honnørord, mens ord som historisk og gammel ofte får assosiasjoner som utdatert eller gammeldags. I det hele tatt forteller samfunnet oss at historiens løp er en retning alene, at allting blir bedre etterhvert som tida går. Men samtidig som vi får nye tekniske duppeditter mellom fingrene og kommuniserer på helt utrolige nye måter, ser det ut som vi har glemt det eldste og viktigste av alt: Planeten vi bor på, og lufta vi puster.

Jeg har jo alltid vært historieinteressert, og mener at det er viktig at vi lærer om historien. Både for å forstå hvordan samfunnet vi lever i har blitt til, og ikke minst for å lære av de feil som har blitt gjort før oss. Jeg tror at vår tids negative forhold til fortida kan få negative konsekvenser. Vi ser det i storpolitikken, der stormaktene igjen lar seg lokke til å involvere seg i krigføring i Midtøsten, til tross for at det har vært full krise hver gang de har prøvd før. Vi ser det på det mellommenneskelige nivå, der gamle verdier som høflighet, folkeskikk og respekt ikke er i høysete for alle lenger. Jeg har jobbet som lærer og jeg vet hva jeg snakker om. (Synes du jeg låter som en gammel grinebiter? Har du fordommer? ;))

Også i kristne sammenhenger ser vi det samme. Paulus snakket jo om å legge det  gamle bak seg, og strekke seg framover. Og den enorme plassen tradisjoner har hatt tidligere, har jo ført til at mange har kastet babyen ut med badevannet, og hivd ut alt som kan minne om tradisjoner og historie, Resultatet har blitt en rotløshet som gjør at mange av de nye menighetene som har vokst fram de siste tredve åra, har forsvunnet like fort som de kom. Mye handler om å være relevant, oppdatert og aktuell. Så kan man kanskje si at det bør handle både om å grave i menighetens røtter, samtidig som man kan "høre hva Ånden sier til menigheten" i dag.

Jeg vil med dette slå et slag for fortiden og for fordommene. Ikke at alt var bedre før, men at alt ikke var verre heller. For der, i fortiden, ligger begynnelsen. Til verden vi lever i, til deg og meg, til alt vi er glad i. Og få ting er så vakkert som begynnelser.

Tilbake i Egypt

Som jeg har skrevet før, liker jeg å ta en pause fra den norske vinteren og dra til sydligere strøk en uke i februar. I år gikk turen tilbake til Sharm el Sheik, der jeg også var for tre år siden. Ekstra stas var det i år å dra sammen med Marianne. Hotellet var også en av en noe høyere standard enn sist. Denne gangen bodde vi litt lengre nord  i Nabq. Der var det svært rolig og behagelig og vi koste oss big time.

Turist-Egypt har ikke forandret seg så mye siden sist. Fortsatt er 90% av de som kommer russere, og fortsatt er det ingen som har noe positivt å si om disse. Fortsatt blir du overfalt av hysterisk ivrige selgere som spør hvor du er fra og prøver å imponere med norsken sin: "Fiskebolli" var et merkelig tilbakevendende tema i så måte. Fortsatt kan du blir lurt trill rundt til å gjøre eller kjøpe noe du ikke hadde planer om. Denne gangen ble vi lokket opp på kameler, med løfte om at fyren på ingen måte var interessert i pengene våre. Neida.

Selv om mye var likt  blir jo turen annerledes når man har annet reiseselskap. Kanskje ikke til å undres på at man må ha kvinnelig selskap for å innse at kvinnene er totalt fraværende i dette samfunnet. Alle som jobbet på hotellet, fra de som stod i resepsjonen  til servitørene, til "stuepikene", var menn. Det var også alle selgerne og sjåførene. Skjønner godt at sene taxiturer i mørket kan føles litt ukomfortabelt.

Selv om det ikke har forandret seg så mye å være turist i Egypt, har landet gått gjennom store politiske endringer sidene sist. Den såkalte arabiske våren førte til president Mubaraks fall og til et demokratisk fritt presidentvalg. Det har ført, noe overraskende for oss kanskje, en islamist fra det muslimske brorskapet til makten. De siste månedene har demonstrantene vært tilbake på gatene med krav om at også den nye presidenten må fjernes. Så hva er det som skjer?

Selv om selgerne var mindre aggressive inne på hotellområdet, fikk vi ikke være helt i fred. Selv var jeg ikke veldig innstilt på å snakke for lenge med dem, men Marianne var veldig klar for å prate og bli kjent med de pågående selgerne av massasje, manikyr og båtturer. En massasjemann som het Karim virket ikke å være helt vant til den type turister, og før han var klar over det, var vi langt borte fra snakk om massasje og inne i en politiske diskusjon om det som skjer i Egypt.

Det han fortalte var overraskende for meg. Vi har jo lett for å tro at det folk vil ha, er ledere valgt blant folket, i en demokratisk prosess. Men for egypterne flest, er drømmen om en ny Nasser mye sterkere. Nasser var den sterke generalen som tok makten ved et kupp på 50-tallet og viste alle at det gikk an å være stolt over å være araber. Karim fortalte om hvordan han pleide å si til sin far at denne var heldig som fikk oppleve Nasser. Han forklarte om hvordan valget av den islamistiske presidenten egentlig bare skjedde fordi det ikke fantes noen gode kandidater. Og noen må man jo velge. Karim var overbevist om at det ville komme en ny sterk mann fra det militære og ta makten igjen ganske snart.

For oss er det ganske vanskelig å skjønne at unge egyptere vil ha en ny sterk mann så kort etter Mubaraks fall. Kanskje vil den arabiske verden for oss alltid være eksotisk og underlig. Og landet har mange utfordringer. Den største er kanskje at halvparten av landets folk knapt får muligheten til å synes.

Ekstremismens kilder

Et av emnene jeg studerer dette halvåret er "Brennpunkt Midtøsten". Sentralt i dette emnet står naturlig nok framveksten av ulike muslimske grupperinger og det som gjerne blir kalt "islamister", grupper som har Koranen som den viktigste (og noen ganger eneste) rettesnor for hvordan livet skal leves og samfunnet skal se ut. Selv om disse gruppene har hatt lite verdslig makt i de fleste muslimstatene (med unntak av Saudi-Arabia og de siste tiårene Iran og Afghanistan), har de likevel hatt stor innflytelse på mange rettroende muslimer.

Mange undrer seg nok over hvorfor hatet er så sterkt blant mange islamister, og hvorfor hatet blir rettet mot USA spesielt. Noe av dette skyldes selvsagt det som mange mener er innblanding fra amerikanerne i de arabiske landene, og deres ensidige støtte til Israel, som mange arabere ser på som USA sin trojanske hest i Midtøsten. Men det finnes også andre grunner. Noe av det mest interessante jeg leste om i Eugene Rogans bok "Araberne", var det han skrev om Sayyid Qutb.

Mange islamister, fra grunnleggerne av Hamas til Osama Bin Laden, har funnet inspirasjon i egypteren Qutb sine skrifter  Her tar han avstand fra "vestlige verdier" og taler for at araberfolkene må gå tilbake til sin islamske røtter. Enda mer interessant er det at tankene ble formulert etter at han hadde studert to år i USA og besøkt amerikanske kirker. Det han møtte der, sjokkerte ham:

Han var særlig sjokkert over å finne disse lastene i amerikanske kirker. -I de fleste kirker er det klubber hvor begge kjønn er sammen, og prestene prøver å trekke så mange mennesker som mulig til sin kirke, særlig fordi det er hard konkurranse mellom kirker av ulike trosretninger, skrev Qutb. Han mente denne typen atferd, ved at man prøvde å få stappet flest mulig mennesker inn i kirken, egnet seg bedre for en teatersjef enn for en åndelig leder. I essayet forteller Qutb at han en kveld var til stede ved en gudstjeneste som ble etterfulgt av en dansetilstelning. Han var svært sjokkert over hva pastoren fikk seg til å gjøre for at kirken skulle se mer "romantisk og innbydende ut". 

Pastoren spilte til og med en heftig plate for å få opp stemningen. I Qutbs beskrivelse av låten - "en kjent amerikansk sang som het Baby it's cold outside" - gir han uttrykk for kløften mellom ham selv og amerikanske populærkultur. -Sangen består av en dialog mellom en gutt og en jente som kommer hjem etter et stevnemøte. Gutten tar henne med seg hjem, for det er sent og moren venter, men hver gang hun finner på nye unnskyldninger, svarer han: -But baby, it's cold outside. Qutb syntes åpenbart at sangen var motbydelig, men han var enda mer sjokkert over at en religiøs mann kunne velge en slik upassende låt som de unge i menigheten skulle danse til. Ingenting kunne være fjernere fr moskeens samfunnsrolle, der kjønnene er atskilt og anstendighet er kravet både til klesdrakt og oppførsel. Qutb vendte hjem til Egypt, fast bestemt på å rykke sine landsmenn ut av den behagelige beundringen som Amerika representerte.

Selv om mya av USA-hatet kan stamme fra Qutbs skrifter, finnes det selvsagt også andre grunner som har med amerikanernes involvering i ulike kriger i området å gjøre. Men det som er interessant, er at Qutb ikke går til angrep på den kristne religion, men det faktum at denne religionen var infisert av "verdslig tankegang". Med andre ord er det ikke det kristne USA som er hovedfienden, men det verdsliggjorte USA.

Sekularismens ansikter

Jeg har begynt på masterstudium! De neste to årene skal jeg studere noe som kalles "Kulturmøte" ved Høgskulen i Volda. Jeg kjenner at jeg gleder meg veldig, spesielt med tanke på hvor interessant og aktuelt emnet er. De to emnene dette halvåret er "Brennpunkt Midtøsten" og "Den sekulære skolen". En av pensumbøkene i det siste emnet heter "Sekularismens ansikter". Derav overskriften.

Det har jo blitt slik i vår tid og i vår del av verden at man møter utfordringen med flere kulturer og flere religioner med en økende sekularisering. Man fjerner religionens framtredende rolle fra det offentlige liv og erstatter den med religionsnøytrale alternativ. I vårt land har vi sett dette blant annet ved at kristendomsfaget i skolen er erstattet med et religions- og livssynsfag og ved at Den norske kirke nå ikke lenger er en statskirke. Sekularisering er en vanskelig øvelse, og mange reagerer på at man enten går for langt eller for kort. Også blant religiøse kristne er det ulike meninger. Noen mener at båndene mellom kirke og stat er uheldige, fordi staten legger føringer på religionsutøvelsen. Andre er redd for det man kaller "avkristningen" av samfunnet og de konsekvenser det kommer til å få at kristne verdier og symboler ikke lenger blir løftet fram.

Det såkalte Stålsett-utvalget (bildet) la for noen uker fram sin innstilling til hvordan det nye Norge uten en statskirke skal se ut. Blant forslagene de kommer med, er at kirken skal fratas sin rett til å vie folk og ha ansvaret for begravelser. Utvalget uttaler seg dessuten om fengselsimamer, hijab i politiet og bruken av prester i forsvaret. KRFs Dagfinn Høybråten  reagerer sterkt på en del av forslagene:

Utvalget fremmer en rekke forslag som svekker kirkens og kristendommens plass og som gir et mer sekularisert samfunn uten et klart verdigrunnlag. Det er en farlig linje. Uten tydelige fellesverdier, for Norges del basert på vår kristne og humanistiske kulturarv, risikerer vi et verdivakuum med feilslått integrering og etablering av parallellsamfunn. Et av forslagene er å fjerne kirkens rolle ved nasjonale markeringer. Det er et oppsiktsvekkende forslag, kort tid etter at kirken viste seg som en samlende institusjon i forbindelse med terrorangrepet 22. juli.

Likevel er det ikke veldig radikale forslag utvalget kommer med. Det meste vil nok fortsette å være som nå. Samtidig sier utvalget at Målet bør være en endelig oppheving av de særskilte bånd mellom staten og Den norske kirke. Med andre ord vil da kirken mer eller mindre bli overlatt til seg selv? Hvordan vil det da bli for Den norske kirke? Og ikke bare for den, også andre trossamfunn er mer eller mindre avhengig av støtten fra den norske stat.

Rent prinsipielt vil nok de fleste kristne, i alle fall, se det fornuftige i at ingen trossamfunn får fordeler framfor andre. Likevel er det store konsekvenser det vil være snakk om.

Tenk om kirken måtte lønne alle sine ansatte selv? Tenk om kirken selv måtte finansiere sine kirker og vedlikehold av disse? Jeg forstår at mange i kirken frykter en slik virkelighet. Men et spørsmål som er enda mer interessant er dette: Tror kirken at man har noe som er sterkt nok til å klare seg uten statens krykker? Har man tro på at det evige budskapet fra Gud er noe som folket trenger og vil ha? Tror man at det er sterkt nok til å tåle alle slike utfordringer? Jeg er redd for at svaret er nei. For hvor mye av det kirken driver med er sentrert rundt dette budskapet om synd, nåde og forsoning? Ikke så altfor mye, er jeg redd. Kommer kirken da til å bli en ren seremonimester som må ta skyhøye priser for bryllup og begravelser for å få endene til å møtes?

Spørsmålet vi kommer til å høre mer om, forhåpentligvis, er hva slags sekulært samfunn vi ønsker oss, om dette skal være et religionsfritt samfunn. Mange frykter nok for det, spesielt de som lever i sterk kontakt med sin tro og sin kirke. Mer om det i neste innlegg.

Abortdebatten i gang igjen?

En eneste gang i livet mitt har jeg gått i demonstrasjonstog. Det var et av mine første år som lærer, Høyre var i regjering, og det langvarige spørsmålet om hvem som skulle forhandle om lærerens lønn, ble avgjort av statsråden uten noen form for forhandlinger. Det ble avgjort at fra nå av skulle lærerne forhandle med kommunene, altså de samme som betalte lærernes lønn. Lærerne var sinte og dro inn til et vinterkaldt Oslo for å demonstrere mot statsråden. Vi møttes på Youngstorget og gikk derifra i flokk. På bussturen innover diskuterte vi hva som ville være gode slagord å rope i toget. En foreslo spøkefullt at vi kunne rope: "Clemet er hemmet". For statsråden vi protesterte mot var Kristin Clemet. I ettertid er jeg ganske flau av å være med på en slik markering. For at de som betaler lønnen også skal være med å forhandle om lønnen, er vel bare rett og rimelig. Men kanskje det var måten det ble gjort på som provoserte. Uansett kommer det til å bli for noe viktigere neste gang jeg demonstrerer.

Etterpå har jeg registrert at Clemet har mye bra på hjertet. I dagens Vårt Land tar hun til orde for at abortdebatten bør vekkes til liv igjen. For et par uker siden skrev hun også om dette på bloggen sin. Hun mener at det bør være like god grunn til at debatten er like aktuell nå som på 70-tallet:

Vi trenger en slik debatt, som er kontinuerlig og åpen, om det etiske rundt abort (......).Jeg ble intervjuet av en avis, og snakket om mine meninger om abort. Det var som en demning brast, og jeg fikk enormt med oppmerksomhet etterpå. Nå merker jeg en spirende interesse for temaet.

På bloggen utdyper hun:

Jeg støtter loven om selvbestemt abort til utgangen av 12.svangerskapsuke. Men: Jeg gjør det ikke i begeistring - snarere av nød - og jeg gjør det ikke fordi jeg mener at kvinner har "rett til å bestemme over egen kropp".Etter min mening er dette en voodoo-debatt, som dekker over det essensielle: Har det skjedd en unnfangelse, fins det et liv, og dette livet vil normalt bli et barn, dersom ingen, med vilje, avbryter livet. Det er selvsagt en ubehagelig tanke, men et samfunn som må pynte på sannheten ved å late som om det er en fundamental forskjell på et foster før og etter 12 uker, er igrunnen feigt (.......) La oss heller se sannheten i øynene: Abortloven er etisk veldig problematisk, men nødvendig. Å innrømme dette, gjør det nemlig mye lettere å unngå det berømte skråplanet: Selv om vi har fattet en etisk problematisk beslutning (som f. eks. å tillate selvbestemt abort til 12.uke), behøver vi ikke å fatte nok en etisk problematisk beslutning (som f.eks. å tillate enda senere aborter).

For nøyaktig et år siden, skrev jeg selv et innlegg her på bloggen, hvor jeg etterlyste en slik debatt. Statistikken på bloggen viser at dette innlegget er blant de mest leste av de jeg har skrevet. Det kan jo også indikere at temaet interesserer.

Jeg mener ikke å si at abort er et lett spørsmål, eller at det svart/hvitt. Kanskje er også dagens abortlov det beste alternativet. Men når over 15000 barn ikke blir født i Norge hvert år, er det mye. Og når barn som har en sykdom eller skavank av noe slag, får de ikke sjansen til å prøve livet. Når alt kommer til alt, bunner det vel i spørsmålet om hvem som har gitt oss rett til å bestemme over liv og død. Det er faktisk et viktig spørsmål.

Kanskje jeg blir bønnhørt?

En løs kanon

Den rødgrønne regjeringen har, tross mørke spådommer fra enkelte, styrt landet i sju rake år. Såvidt jeg husker, har ingen statsminister sittet så lenge sammenhengende som Jens, siden Einar Gerhardsen på 50-tallet. Populariteten ser derimot ut til å være synkende, og neste år blir det nok et skifte. Hvis ikke regjeringen blir sprengt av en løs kanon på dekk. For en av statsrådene har gitt en ny dimensjon til begrepet, nemlig energiminister Ola Borten Moe.

Helt siden Per Bortens barnebarn gjorde sitt inntog i rikspolitikken, har han gjort det til en vane å komme med kontroversielle utspill. Selv om partiet hans satt i en rødgrønn regjering, snakket Borten Moe varmt om å gjenopplive det gamle "sentrum" med Sp, V og KrF. Det første han gjorde da han ble statsråd, var å gi klar beskjed om at han kom til å gi totalt blaffen i hva miljøbevegelsen mente i saker han hadde ansvaret for. Nå har han altså fulgt opp med følgende, sitert fra Aftenposten:

Jeg mener at den norske fremtiden gjenspeiler seg i fortiden. For 30 år siden hadde vi ikke åpnet områdene nord for Nordsjøen, og det var en stor diskusjon. Ettersom hvert som vi utvikler ny teknologi, blir vi mer sikre på oss selv..,......Nytt areal vil bli åpnet. Det er ingen grunn til å stoppe nå. Norges grenser slutter nesten helt opp mot Nordpolen......Noen ser ut til å tro at du må velge mellom boring i Arktis og miljøet. Den første brønnen ble boret i dette området for mer enn 100 år siden. Det er ikke et nytt fenomen. Vi har oljeselskap som har mye erfaring, og de har et partnerskap som strekker seg til nordområdene..... Jeg har stor tro på at vi kan løse disse utfordringene sammen. Det er ikke et spørsmål om vi kan gjøre det, men om hvordan.

SV var raskt ute med å understreke at dette ikke var regjeringens politikk. FRP uttalte at dette var typisk FRP-politikk. Selv har jeg aldri vært begeistret for rød-grønn politikk. Men lojalitet er en verdi jeg setter høyt. Spesielt når man er sammen om et brubyggingsprosjekt som en koalisjonsregering er. Og de synspunktene Borten Moe forfekter, er noe jeg trodde de fleste hadde forlatt for tjue år siden. Ikke siden Stoltenberg selv var energiminister på 90-tallet har vi sett en slik utvinningskåthet. Så slike synspunkt har jeg svært liten sans for. Enda mindre sans har jeg for måten statsråden opptrer.

Maktmennesket

Markedet flyter over av dokumentariske bøker om andre verdenskrig, enten det handler om de store slagene, enkeltepisoder, eller alle biografiene om Hitler, Himmler, Eichmann og hva de heter alle sammen. Selv føler jeg at vet mer enn nok om de tyske monstrene og deres avskyelige handlinger. Det jeg derimot har visst mye mindre, er italienernes rolle i krigen og hva slags mann deres beryktede leder Benito Mussolini egentlig var. Etter å ha lest svenske Göran Häggs biografi, føler jeg at jeg vet en god del mer. Häggs bok er usedvanlig velskrevet og spennende. Jeg har lest såpass mange biografier at jeg vet forskjell på en god og en dårlig. Denne er absolutt blant de gode, selv om kanskje forfatterens egne oppfatninger kommer vel klart til syne (ordene "ufyselig" og "motbydelig" er mye anvendt for å beskrive flere av Il Duces medsammensvorne). Mussolini selv blir ikke beskrevet på denne måten. Vi skjønner at vi har med et veldig sammensatt menneske å gjøre.

Det mest karakteristiske trekket ved Mussolini, i følge forfatteren, er hans opportunisme, hans vilje til makt for maktens egen skyld. Ideologi og en overordnet politisk retning er underordnet, målet er er makt. Vi kan jo også kjenne igjen dette fra vår egen tid i Italia, hvor Silvio Berlusconi har vært den mest sentrale politikeren. Også hos han er det vanskelig å få øye på noen overordnet politikk, og partiet hans heter jo også Forza Italia (Heia Italia). Faktisk var Mussolini i sine første politiske aktive år en del av kommunistpartiet. Men etter å ha røket uklar med ledelse og politiske motstandere innenfor partiet, ble han kastet ut. Sammen med flere av sine meningsfeller, startet han etterhvert de velkjente fascistpartiet. Uttrykket fascist hadde ikke den entydige negative betydningen vi tenker på i dag. Mussolini appellerte stort sett til folks sunne fornuft. Selv gjorde hans seg mest bemerket som skribent, og han viste et usedvanlig talent for politisk argumentasjon. Meningene hans kunne gå i alle retninger, men han evnet å skrive overbevisende.

Makten til Il Duce og partiet økte utover på 20-tallet. Mussolini behersket det politiske spillet, hvem man skulle alliere seg med, og når man skulle bryte alliansene. Veien til makten skjedde demokratisk, og på denne tiden var mannen ganske så populær blant det italienske folk. Det vokste etterhvert fram en oppfatning om at mannen alltid hadde rett, og på begynnelsen av tredve-tallet hadde han nærmest posisjon som landsfader. Ikke minst fordi han stiftet fred i den langvarige konflikten med den katolske kirken og ryddet opp i mafiaen på Sicilia. Synspunktene hans var heller ikke spesielt radikale, slik som den etterhvert voksende nazibevegelsen i Tyskland forfektet.

Forfatteren beskriver året 1936 som det store vendepunktet for Mussolini. Mens han stort sett hadde valgt gode beslutninger fram til det, gjorde han nå det meste feil. Forfatteren peker på at han nå var mer isolert fra sine medarbeidere og tok beslutninger på egen hånd. Det mest skjebnesvangre var likevel tilnærmingen til Nazi-Tyskland. Fram til dette hadde han stort sett uttrykt forakt for den tyske pratmakeren Hitler. Men etterhvert som Hitlers makt økte, ble Mussolini mer opptatt av å være på den vinnende siden i en framtidig krig. Han valgte dermed å ta imot Hitlers utstrakte hånd, noe som skulle vise seg å bli en katastrofe for begge landene. Beslutningen til Mussolini ble preget av Hitlers innflytelse, han innførte blant annet raselover, noe som var helt uhørt for de fleste italienere. Italienerens krigsinnsats var katastrofal, og egentlig mer en belastning enn en hjelp for tyskerne.

Mussolinis popularitet dalte, og han ble avsatt av sine egne medarbeidere. Desillusjonert og ferdig var han klar for å dra i eksil og trekke seg ut av politikken. Slik skulle det ikke gå. Hitler hentet ham til Berlin, innsatte ham som marionett for tyskerne i Italia, og sendte ham tilbake. Mussolini brukte de siste årene av sitt liv til å være Hitlers quisling, og hans popularitet fra tidligere år vendte seg til total forakt fra de fleste italienere. Til slutt ble han henrettet av den italienske motstandbevegelsen og hengt opp ned til spott og spe på torget i Milano.