Sykkel-VM og folkefest i Bergen

Hatten

Sjølv om eg var nesten kvar sommar i Hattfjelldal då eg var yngre, har eg aldri vore på fjellet som har gitt bygda namnet sitt. Men i sommar tok eg turen. Flott tur, flott fjell og fantastisk utsikt. Frå toppen kan ein til dømes skue ut over Røssvatnet og eit stykke innover i Sverige. På samisk heiter fjellet Aarpije "enka", sidan det står så åleine. Ein kan sjå at fjellet er ganske raudt, og tidlegare vart det henta ut kopar frå toppen. Den raude fargen kjem likevel av serpentin i fjellet.

Gaustatoppen

Sjølv om sommaren vart annleis enn det eg hadde tenkt og planlagt, har det likevel blitt tid til nokre fine fjellturar. Utsikta frå Gaustatoppen vart nyleg kåra til Noregs finaste. Det er vel kanskje som nokon sa, at det er mest fordi det er eit fjell veldig mange har vore på. Så også denne dagen, det var eit enormt anntall menneske som tok turen, ikkje alle i like god form, men mange med godt humør. Utsikta var flott, sjølv om eg kan rekne opp ganske mange fjell med endå finare utsyn. Og vegen opp var vel kort fortalt å gå i ei enorm steinur. Så sjølv om det var trangt og dei nye fjellskoa baud på gnagsår så det heldt, vart det ein fin tur. Ikkje minst på grunn av reisefølget. Fetteren min, Fred Josef  og eg hadde god tid til å snakke om det meste, ikkje minst oppdatere oss på siste nytt frå Vesterbukt-slekta. Og vi tok altså ikkje heisen verken opp eller ned ;)

Trappa

Oppussinga held fram....

Døden

Bilde fra forskning.no

Den siste fiende, sier apostelen Paulus om hva døden er. De fleste av oss velger, kanskje naturlig nok, å ikke forholde oss til den før vi må. Det er på en måte noe vi frykter, noe vi utsetter å tenke på, noe vi velger å ikke forholde oss til. Samtidig kommer disse øyeblikkene da vi blir konfrontert med den, enten vi vil eller ikke. Og hvordan er det å oppleve den da?

At mamma var døende, har vi vært klar over ganske lenge. I sommer ble det klart at slutten nærmet seg. Legene snakket om uker, så om dager. Hele familien samlet seg og våket over mamma de siste dagene. Tilfedighetene ville at det var jeg som satt der da det var slutt. Det var forventet at hun skulle dø, men samtidig noe man aldri kan forberede seg på, tror jeg. I alle fall opplevde jeg det sånn. Å være til stede i det øyeblikket der livet forlater kroppen. I det ene øyeblikket et levende vesen, i det andre et tomt skall. Man har funnet ut at kroppen  blir 21 gram lettere i øyeblikket livet ebber ut. 21 gram, det er altså vekten på livet.

Da øyeblikket var der, var det ikke opplevelsen av å miste henne som var sterkest. Vi hadde mistet henne gradvis over lang tid, og da hun lå der uten å kunne kommunisere med oss, var det på en måte ikke henne lenger. Det var opplevelsen av å være der i møte med et hellig øyeblikk. Noe utenfor min fatteevne, noe mye større enn meg selv. Et møte med det ukjente, med det overnaturlige. Samtidig så alminnelig, så naturlig. Og at jeg delte et av de mektigste øyeblikkene jeg har opplevd med en mer eller mindre ukjent sjukepleier, føltes også merkelig godt og naturlig.

Et menneske som bare slutter å puste. Livet her er over, og hva som skjer etterpå vet ingen av oss. Men det er fryktelig vanskelig å tro at livet bare blir borte, selv om jeg ikke har den samme skråsikkerheten på at man går rett til himmelen, slik som hun hadde selv. Er døden en fiende, slik som Bibelen beskriver det? Eller en venn som tar bort all lidelsen? Eller kanskje begge deler? Jeg er uansett glad for at jeg var der og fikk oppleve det.