Skurets Jesus

Boken "Skuret" eller "The Shack" som den heter på orignalspråket, er kanskje den mest omtalte og leste kristne boken de siste to årene. Boken er skrevet av William Paul Young, og den toppet bestselgerlistene i USA i månedsvis, og også her i Norge har mange latt seg begeistre eller forarge over denne boken. Nå har jeg endelig fått lest den selv. Og det angrer jeg på ingen måte på.

Boken handler om Mack, som går igjennom det som beskrives som "The great sadness", den store sorgen, etter at datteren forsvinner. Så blir han invitert på helgetur av Gud selv. Etter lenge å ha tvilt, reiser han for å møte Gud, og dette blir en livsforvandlende opplevelse for han.

Kritikerne av boken henger seg opp i måten Gud er framstilt på her. Gud fader blir framstilt som en afroamerikanske kvinne, Den Hellige Ånd som en asiatisk, mystisk kvinne, og Jesus som en arbeidskar fra Midtøsten. Gud gjør et poeng her også av at det ikke eksisterer noe hierarki i Guddommen, noe som har vakt harme hos enkelte som omtaler boken som "vranglære", "ubibelsk" og "farlig".

Selv må jeg si at jeg undrer jeg meg over at man ikke skjønner at dette er fiksjon, og ikke en bibelkommentar. Forfatteren bruker bilder for å forklare det uforklarlige. Han tar for seg noen av de vanskelige spørsmålene om det ondes tilstedeværelse i tilværelsen. Dette har mange prøvd på før, men jeg har sjelden opplevd noen som har lyktes så godt som Young. Han gir seg heller ikke ut for å gi svar på alle spørsmålene, men makter å framstille en kjærlig og nådefull Gud midt i alt det onde. Steve McVey sier det slik:

I suppose that, if one examines the book with the microscope of systematic theology, he may find some things that could have been better said or not said at all. But the book wasn't written as a systematic theology. I read it more like poetry. You don't approach a poetry book and a science book in the same way. Of course, if there is something in a poem that will cause a person to embrace heresy, that's a serious matter. But I just don't see it here. The Shack is a love story - one of love shared among the Trinity and shared with mankind. I think the potential of the book to stir the reader to rejoice in Papa's love is much greater than any risk of causing him to run doctrinally amuck.

Selv opplevde jeg boken som fantastisk vakker og poetisk, samtidig varm og oppklarende i forhold til et gudsbilde som ofte kan bli uklart for de fleste av oss. Så får heller de surmagede kritikerne mene det de vil. Jeg tar med åpne hender i mot den velsignelse som denne boken har gitt meg, og vil gjerne anbefale alle å lese den.

Steve McVey omfavner også denne boken, og anbefaler den varmt. Hvis du vil lese hva han sier om boken, kan du gjøre det her.

"Skuret"s Jesus og "Skuret"s Gud er så definitivt min Jesus og min Gud. Mange av tankene om en nådig og god Gud bekreftes i boken, uten at man kompromisser med den Gud man finner i Bibelen. Mange vitner om en forvandling i deres kristne liv etter å ha lest boken.

Jan Hanvolds Jesus

Jan Hanvold har på mange måter blitt de karismatiske kristnes mest kjente fjes gjennom sin kanal TV Visjon Norge. Kanalen sender gratis 24 timer i døgnet på omtrent det som er av satelitter i Norge. Det betyr at de aller fleste som har en parabolantenne kan se på programmene hans dersom de vil.

TV-predikanter i USA har jo fått et veldig (velfortjent) dårlig rykte for å bruke det meste av sendetiden sin til å mase om penger, kombinert med å jevnlig dømme folk til evig fortapelse for den ene eller den andre synd. Man skulle jo tro at de som startet lignende virksomhet i Norge, ville unngå slike feller. Men neida. Hanvold går rett i den samme fella med øynene åpne, i programmet "Studio direkte" der han veksler på å be folk om mer penger ("Så inn i Guds rike" som han kaller det. Det høres jo mye bedre ut), ta imot folks behov for forbønn og skjelle ut diverse politikere og kjentfolk. Av de mest kontroversielle uttalelsene kan vi jo nevne:

-Etter tsunami-katastrofen i Asia, gikk Hanvold langt i å antyde at grunnen til at den rammet som den gjorde var at Indonesia er et muslimsk land, og at Thailand er det han kaller et "....et stort horehus, det er sex-industriens mekka." Selvsagt gikk han ut og beklaget det han sa, når han så den oppmerksomheten det fikk.

-Etter prinsesse Märthas engle-utspill, ble hun dømt til evig fortapelse av Hanvold, og kalt "en representant fra helvete": "Alle som forkynner et annet evangelium, de er forbannet. De er under forbannelse ... De er ikke av Gud, de er i fra helvete, fra avgrunnen.....Märtha Louise er en representant fra helvete"

Ellers har pastoren markert seg med å be folk om å brenne Harry Potter-bøker og oppfordre folk til å be om regjeringskrise.

De aller fleste treff om man googler Hanvold, er negative. Mest går dette på hans måte å samle inn penger på og måten han administrerer det økonomiske. Flere aviser har kjørt kritiske artikler om dette, uten at Hanvold har kommet kritikken i møte. På TV har Hanvold sagt at om du får to forskjellige beløp i hodet når du har bestemt deg for å gi noe, kommer det største beløpet fra Gud og det minste fra Djevelen. Geir Magnus Nyborg, som er generalsekretær i Familie og Medier, mener at sendingene bærer preg av en ekstrem form for pengeappell.
- Jeg har knapt sett maken noe sted, heller ikke i USA, sier han.

Hegnar online har også skrevet om måten Hanvold og hans folk samler inn penger på, og forteller blant annet denne historien:

Kapital ble nylig oppringt av en kvinne som var bekymret for givergleden til sin 80 år gamle mor i Haugesund. - Min 80 år gamle mor ser på TV-kanalen hele tiden, og tok opp lån på leiligheten for å donere 100.000 kroner til dem, sier hun. - De ber hele tiden om penger for å få kunne drive TV-kanalen og dermed bringe ut sitt budskap. Jeg tror ikke det er noe enestående med min mors tilfelle. Jeg har hørt på budskapet på kanalen om at jo mer du gir, jo mer velsignelse får du, så vi er sikkert ikke alene om å bekymre oss, sier hun.

Nei, det er nok ikke noen enestående historie. Kanalen samler massevis av seere, de aller fleste er eldre eller godt voksne mennesker. At folk gir over evne, er nok ikke vanskelig å tenke seg til, når det følger så mange "løfter" med det å "så inn i Guds rike". Ekstra ille blir det når dette blandes med stadige opplesninger av bønneemner. Selv om det ikke blir sagt direkte at man "kjøper seg mirakler" så er det ikke rart om mange tenker at her finnes det en sammenheng.

Dersom Hanvold hadde vært en marginal figur, en lags guru for harry-kristne og ingenting mer, hadde det nok ikke vært så farlig. Men Hanvold er faktisk den som gir den karismatiske kristendommen et ansikt, og da reagerer jeg. For meg gir han både Gud og karismatiske kristne, ja alle kristne, et dårlig rykte.

Jeg lurer også på hvordan Hanvolds virksomhet harmonerer med Jesus' virksomhet. Hanvold vil vel hevde at han gjør som Jesus gjorde som kanalens nettside sier: "Når du slår på TV Visjon Norge er det èn ting du får: Evangeliet om Jesus til frelse og helbredelse. 24 timer i døgnet på mange forskjellige måter, Jesus Kristus i ord og handling. I det å forkynne evangeliet er det viktig å stå kompromissløst for Israel og Guds eget folk jødene og et reformert Skandinavia. Et Skandinavia hvor Guds Ord igjen settes sentralt ikke bare i kirker og bedehus, men også i næringsliv, politikk og kultur. Dette er essensen i hva vi står for på TV Visjon Norge."

Det har derfor slått meg mange ganger når jeg har hørt på Hanvold: Tilhører vi virkelig samme religion? Tror vi på den samme Gud? Jeg er fortsatt i tvil....

Benny Hinns Jesus

Den kjente helbredelsespredikanten Benny Hinn har vært kontroversiell i mange år. Likevel fortsetter han å samle masser av folk til sine kampanjer og TV-programmer. Tusenvis vitner om at de er blitt helbredet etter møter med predikanten. Kritikerne peker på Hinns ekstravagante livsstil, at han omgir sseg med luksus og at han for noen år siden samlet inn penger fra vanlige folk til å kjøpe seg sin private jet. Selv leste jeg Hinns kjente bok "God morgen, Hellige Ånd" for noen år siden og lærte mye av den.

Hinn har nå gitt et uhyre sjeldent TV-intervju til kanalen ABC News. Bakgrunnen er en kampanje en senator har satt i gang for å gå økonomien til kjente predikanter som Hinn, Joyce Meyer m. fl. i sømmene. I dette inervjuet kommer reporteren naturlig nok inn på mange av de kritiske spørsmålene mange har til Hinn. Hinn hevder selv at han har ventet i 20 år på å få lov til å svare på de spørsmålene han får her. Dette blir jo litt for dumt, så lenge det er han selv som ikke har latt seg intervjue. Det er ikke mye selvkritikk å hente når han blir konfrontert med sitt enorme forbruk: "Vet du, det er en oppfatning av at vi forkynnere skal helst gå rundt i sandaler og sykle til og fra steder. Det er tull", sa Benny Hinn og poengterte at det private flyet er «en nødvendighet, ikke luksus».

Det slår meg at på akkurat dette punktet er Hinn milevidt fra læren til mannen fra Nasaret, og det klinger vel ikke spesielt godt i det norske samfunnet heller. Det er ikke akkurat noen døråpner å leve slik som Hinn gjør. Men som Jesus, jeg tror Hinn samtidig er opptatt av å hjelpe de som faktisk er syke. Og selv om mye av det Hinn står for, virker tåpelig og misforstått og kanskje kan skape enda større avstand til Gud enn før for mange, vil også mange vitne om det motsatte. Det er ikke vi som dømmer, heldigvis. Og hva sa mesteren om det: "Den som ikke er mot oss, er med oss."

Hvis du vil se hele intervjuet med Hinn, kan du gjøre det her

Märthas Jesus

Prinsessen har skrevet bok om engler sammen med en venninne. Hovedpoenget i boken er at alle har en skytsengel man kan komme i kontakt med hvis man vil. "Jeg har en åpen dialog med skytsengelen min hele tiden", sier hun. I mye av det hun sier, kjenner jeg igjen mye av det språket vi kristne ofte bruker om vårt forhold til Jesus, og dersom vi hadde byttet ut ordet "skytsengel" eller "engel" med "Jesus" i det hun sier, høres det jo ut som noe jeg kunne sagt selv: "Englene er der hele tiden. De passer på oss,"........ "Uansett hvor liten jeg føler meg en dag, så ser engelen mitt høyeste potensial gjennom et kjærlighetsfylt blikk. Den dømmer meg ikke og trekker meg ikke ned og sier ikke at jeg ikke er bra nok, men ser meg i det guddommelige perspektivet."

Når hun bli intervjuet om dette i Vårt Land, peker journalisten på akkurat dette, at det høres ut som hun snakker om Jesus. Prinsessen svarer da at "Nei, det blir helt på siden av dette.". Hmmm. Litt underlig. For prinsessen er altså dette med engler noe som altså ikke har noe med dette med Jesus å gjøre. Hun understreker videre " Dette er ikke en religion, dette er en åndelig opplevelsesbok..."

Til slutt kommer hun med noen postmodernistiske mantra: "Ja, da er det sant for deg.....Det har vært sant for dem, men det har ikke vært sant for meg...vi har forskjellig måte å se livet på.." Med all respekt for prinsessen og det faktum at hun har satt åndelige spørsmål på dagsorden slik som hun har gjort, det er veldig vanskelig å finne noe konsistens i dette.

Er Märthas Jesus min Jesus? Umulig å svare på. Jeg vet ikke om hun tror på han i det hele tatt. I følge henne selv har han i alle fall ingenting med englene å gjøre.

Solveig Fiskes Jesus

Etter et kirkevalg med dårlig deltagelse, kom naturlig nok debatten om å skille kirke og stat opp igjen. Denne gangen var det Dagbladets redaktør som tok til ordet for at tiden er overmoden for et skifte. -Hvorfor skal staten drifte en kirke som nesten ingen går til, var hans oppfatning. Det er jo interessant at det de siste årene er de liberale delene av kirken som har strittet mest imot et slikt skille. Man er redd for at "mørkemennene" skal overta. De siste årene har Hamars biskop Solveig Fiske markert seg, som sin forgjenger i Hamar Rosemarie Køhn, som den mest liberale av biskopene.

Argumentasjonen hun bruker, er vel det som er mest interessant her, synes jeg. Hun mener at det som gjør kirken til en folkekirke, er at så mange bruker kirken til viktige begivenheter som dåp, konfirmasjon og bryllup. Derfor er ikke det viktigste, slik jeg forstår det i alle fall, at det jevnlige kirkebesøket er labert, men derimot at så mange bruker kirken til slike begivenheter. Med andre ord, er det ikke noe problem, men heller noe positivt, at kirken blir brukt som en seremonimester og lite annet, av de fleste av kirkens medlemmer.

Jeg undrer meg over om dette var det mannen fra Nasaret mente da han sa "jeg vil bygge min menighet". Tror ambisjonen var større enn som så, og det er jo bare trist at kirkens folk ikke ser dette. Hvis den kristnes kirkes oppgave er å gjennomføre dåper og begravelser og litt til, men ikke har noe ambisjon om å bringe kirkens budskap inn i folks dagligliv, forsvinner det meste av hensikten, spør du meg.

Er Fiskes Jesus min Jesus? Ikke på dette punktet, i alle fall.

Ray Boltz' Jesus

Den amerikanske sangeren Ray Boltz har vært til enorm velsignelse gjennom sin evangeliske og nådefylte sanger gjennom årene. Selv har jeg lyttet til og sunget flere av hans sanger selv. Selv om hans tekster noen ganger kan være noe melodramtasiske og over-patritoiske, er det sanger som rører ved noen strenger på innsiden til den som tar seg tid til å lytte. Sanger som "Thank you", "Scars", "God gave me back tomorrow" og "Still her little child" har i alle fall gjort et sterkt inntrykk på meg. En venn av meg fortalte hvordan han gråt da han hørte siste verset av "The anchor holds":

I've had visions and I've had dreams;

Well I've even held them in my hands,

But I never knew those dreams could slip right through

Like they were only grains of sand.

O, the Anchor holds, though the ship is battered.

The Anchor holds, though the sails are torn.

Well I have fallen on my knees,

as I faced the raging seas.

O, the Anchor holds, in spite of the storm.

På mange måter har jeg oppfattet Ray Boltz som en typisk representant for den klassiske amerikanske evangeliske bevegelsen. Stor var derfor overraskelsen da jeg tilfeldigvis søkte på navnet hans på Wikipedia og fant ut at for et år siden stod den 55 år gamle trebarnsfaren Ray Boltz fram som homofil. I mitt hode har det jo vært de liberale som er homofile, og han var vel den siste jeg hadde tenkt det om.

Reaksjonene på at han "kom ut av skapet" lot selvsagt ikke vente på seg. Da det store amerikanske magasinet Christianity Today viderebrakte denne nyheten, fikk folk mulighet til å skrive en kommentar under artikkelen. Jeg har aldri sett en artikkel i noen avis eller tidsskrift som har fått så mange kommentarer. Den siste ble postet for et par uker siden, altså over et år etter at nyheten kom. Og reaksjonene er som regel ikke balanserte. Enten applauderer de Boltz eller så dømmer de ham til evig fortapelse for sin sodomisme. Her er amerikanerne mye mer sort/hvitt enn oss. Hvis du vil, kan du lese noen av kommentarene her.

På Wikiepedia bruker jo informasjonen å være noenlunde nøytral, men da jeg så på artikkelen der i går kalte man Boltz handlinger for sodomisme og sa at dersom ikke Gud dømte Boltz, ble han nødt til å be Sodoma om tilgivelse. Da jeg sjekket artikkelen i dag, var den byttet ut med en mer nøytral beskrivelse.

Sa hva sier Boltz selv? Han gjorde nyheten offentlig i homoavisen "Washington Blade", og forteller følgende om det som har skjedd med han:

"I’d kind of had two identities since I moved to Florida where I kind of had this other life and I’d never merged the two lives. This was the first time I was taking my old life as Ray Boltz, the gospel singer, and merging it with my new life. Emotionally it was kind of a big deal to think about that. I thought I hid it really well, I didn’t know people could see what I was going through, the darkness and the struggle. After I came out to my family, one of my daughters said she was afraid to walk in my bedroom because she was afraid she’d find me — that I’d done something to myself. And I didn’t even know they’d picked it up.”

“I thought, ‘Well, I can just do what I always do and hide the truth or I can take a risk and be honest, It’s hard to say I came out because I didn’t have all the answers. I just admitted what I was struggling with and what I was feeling. It’s hard to go, ‘This is the point where I accepted my sexuality and who I was,’ but I came out to them and shared with them what I’d been going through.”

“I’d denied it ever since I was a kid. I became a Christian, I thought that was the way to deal with this and I prayed hard and tried for 30-some years and then at the end, I was just going, ‘I’m still gay. I know I am.’ And I just got to the place where I couldn’t take it anymore … when I was going through all this darkness, I thought, ‘Just end this.’

”This is what it really comes down to, if this is the way God made me, then this is the way I'm going to live. It's not like God made me this way and he'll send me to hell if I am who he created me to be — I really feel closer to God because I no longer hate myself."

“If you were to hold up the rule book and go, ‘Here are all the rules Christians must live by,’ did I follow every one of those rules all that time? Not at all, you know, because I kind of rejected a lot of things, but I’ve grown some even since then. I guess I felt that the church, that they had it wrong about how I felt with being gay all these years, so maybe they had it wrong about a lot of other things.”

Er Ray Bolz' Jesus min Jesus? Er det slik at alle de flotte sangene hans mister sin betydning fordi han er homofil? Jeg må si at det gjør inntrykk på meg å lese om det han sier. Og vi vet at mange andre kristne sliter med akkurat de samme tingene, og opplever, som Boltz, at det først når de aksepterer sin homofili at de får fred. Jeg må innrømme at jeg synes disse tingene er vanskelige, og at det er vanskelig å forbli konservativ og "bibeltro" i møte med fortellingene til menneskene som har opplevd dette. Det som gjør aller sterkest inntrykk er når Boltz sier at det å stå fram har ført at han føler seg nærmere Gud nå og at han ikke lenger hater seg selv...sterke ord. Og det får meg til å undres: Hva ville Jesus gjort? Hva tenker han om at Boltz hatet seg selv i 30 år? Hva ville Jesus sagt til Boltz?

Ja, Ray Boltz' Jesus er min Jesus. Det er det ingen tvil om...

Hvis du ikke kjenner til Ray Boltz' musikk, kan du for eksempel se denne videoen.

Jonas Gardells Jesus

Den svenske, homofile komikeren Jonas Gardell har skrevet bok om Jesus. Her gir han sin versjon om hva han tenker om Jesus, og hvem han er. Gardell er personlig når han beskriver Jesus, og veldig engasjert. Han famstiller bevisst en Jesus som er forskjellig fra den Jesus vi leser om i evangeliene, fordi han mener at den Jesus som blir beskrevet der, ikke er den historiske Jesus. Gardells synspunkter kan oppsummeres slik:


-Ingen av personene som har skrevet NT er øyenvitneskildreinger og derfor ikke troverdige.
-Jesus er ikke Guds Sønn, han døde ikke for oss og stod ikke opp igjen.
-Jesus' oppgave var å vise oss at Gud er i alt, og et godt sted å søke er inne i oss selv.

Er Gardells Jesus min Jesus? I veldig liten grad. Selv om jeg til en viss grad kan ha sympati med Gardells ønske om å finne et bilde av Gud som han kan omfavne og føle seg inkludert i, blir dette helt absurd. Han radbrekker hele Bibelens budskap og står igjen med en Jesus som ikke finnes noe annet sted enn i hans egen tanke. Denne Jesus kan være en fin tanke, men jeg tror ikke han har så mye med den virkelige Jesus å gjøre.

Sigvart Dagslands Jesus

Vi er, i følge flere, i gang med den postmoderne tiden, som jeg skrev om i går. I denne tiden tilpasser enhver gamle teorier og virkeligheter til å passe med sine egne oppfatninger. Individualismen er totaltdominerende. Og dermed forandrer synet på hvem Jesus er seg også. Vi må likevel huske at den moderne tids syn på Jesus, ikke er det som har vært enerådende siden Jesu fødsel. Vi har så lett for å tro at det vi er opplært til å tro, er det som mennesket alltid har trodd. Slik er det selvsagt ikke. Gjennom årene har man trodd forskjellig og vektlagt forskjellige sider av Jesus.

En av postmodernismens mest hørbare stemmer i Norge når det gjelder religiøse spørsmål er artisten Sigvart Dagsland. Nå har det kommet en ny biografi om ham, der han gjentar mye av det han har gitt uttrykk for, Både Vårt Land og Korsets Seier bruker en del spalteplass i dagens aviser på å kommentere det Dagsland står for. Synspunktene hans kan oppsummeres på følgende måte:

-Det finnes ikke noe helvete som mennesker må frelses fra
-Det har derfor ingen hensikt å drive misjon
-Kristne bør slutte å snakke om skyld, synd og skam, siden dette ikke er relevant
-Også i andre religioner kan det finnes veier til Gud

Mye av dette er jo ikke akkurat oppfunnet av artisten. Det er kjente innvendinger mot den tradisjonelle kristne tro. "Hvorfor vil en kjærlig Gud sende mennesker til helvete? Hvordan kan kristne være så eksklusive at det er bare deres religion som er den riktige? Hvorfor skulle det være nødvendig for Gud å ofre Jesus når han som allmektig kunne gjøre det han ville for å vise mennesker nåde?" Konklusjonen for Dagsland er at det er Jesus' budskap om kjærlighet og barmhjertighet som er viktig, det andre er underordnet.

Hva tenker så jeg om Sigvarts Jesus? Ligner han på min Jesus? Delvis. Min Jesus er også opptatt av å inkludere mer enn å ekskludere. Han er opptatt av kjærlighet og barmhjertighet. Jeg vil heller ikke utelukke at Gud har måter å frelse mennesker på som er annerledes enn den tro jeg har. Men det blir problematisk når Dagsland bare avfeier det som er Paulus' store tema og NTs fokus: At Jesus døde med en hensikt; Han ville frelse mennesker fra deres synder, fra en evig fortapelse. Jesus sa at han ga sitt liv frivillig, for å kjøpe mennesker fri. Ikke dermed sagt at Dagsland tar feil i alt han sier. Men hans Jesus er ikke identisk med min Jesus, og slik jeg ser det: Ikke den samme Jesus som Bibelen beskriver.

Den postmoderne Jesus

De som vet å forstå seg på sånt, mener at vi forlengst har forlatt den moderne tid og beveget oss inn i det som blir kalt postmodernismen, etter-modernismen. Det som kjennetegner den nye tiden, er blant annet den ekstreme individualismen. Ikke bare den individuelle friheten til å ta egne valg, bestemme hva man vil og ikke vil gjøre, men også friheten til å skape sin egen tro, sin egen religion. Mange mener at de gamle måtene å tenke på, å samles på og å påvirke på, er avlegs og må byttes ut med nye metoder..

I dagene framover nå vil jeg prøve å sette fokus på hva den postmoderne tiden gjør med vårt syn på hvem Jesus er, hva evangeliet går ut på, og hvordan menigheten må tenke i en ny tid. Det finnes mange nye stemmer i denne debatten. Mange av disse finner vi under paraplyen Emergent church. Mange i Europa har også i større eller mindre grad blitt påvirket av denne amerikanske bevegelsen. Det finnes også mer liberale stemmer, som går mye lenger i å redefinere det kristne budskapet. Blant de som har markert seg mest i det siste, er artisten Sigvart Dagsland og komikeren Jonas Gardell. Sistnevnte er den som går lengst i å redefinere hvem Jesus er.

I våre sammenhenger bruker vi gjerne å si at metodene endrer seg, men budskapet er det samme. Den fremste blant lederne i Emergent church, Brian McLaren, mener at dette ikke er godt nok. Også budskapet må forandre seg for å nå ut til mennesker i den tiden vi lever, mener han. Men er vi ikke da i ferd med å utvanne det vi tror på? Hva tror du?

Administrere eller lede?

For noen år siden sa ledelsen ved skolen der jeg jobber at de ønsket å bli kalt ledelse, og ikke administrasjon. Fram til det hadde begge begrepene blitt brukt litt om hverandre. De fikk det som de ville, og nå er det helt naturlig å kalle dem ledelsen. Men i dette ligger det jo interessante perspektiver på forskjellen på å administrere og å lede. Saken er vel at mye av det som blir kalt ledelse, egentlig bare er administrasjon.

Jeg har jo lagt merke til at uansett hva slags lederposisjon man har, så går veldig mye av tiden og energien med til å administrere, holde hjulene i gang, opprettholde og vedlikeholde. Stadig er det behov som skal dekkes, saker som skal følges opp, rapporter som skal skrives og så videre. Jeg tror dette gjelder helt fra Norges øverste leder via min arbeidsplass til livene til de fleste av oss. Det er ikke vanskelig å se, høre om og oppleve at arbeidspresset blir større, kravene blir mer krevende og behovene blir mer omfattende.

Norges regjering har jo vært mye kritisert for å rett og slett bare administrere A/S Norge. Landet går jo så bra, så hvorfor ha nye tanker og visjoner? Saken er vel at det samme skjer uansett hvem som styrer. De endringene som skjer, er kun kosmetiske. Noen milliarder til skattelette eller noen hundre millioner mer til veier. Men det meste er kun administrasjon. Det er mye lettere enn å gjøre noe radikalt for å stoppe klimaendringene, for eksempel.

Etter å ha sittet flere år som i ledelsen i en menighet, vet jeg at dette fenomenet fryktelig lett blir overveldende også der. Man kan ha masse visjoner, ideer og pågangsmot, men uten merke det blir man dratt inn i alt som haster, alle behov som må øyeblikkelig møtes og alle hjulene som må holdes i gang. Man blir igjen redusert til å administrere og tro meg, det er ikke spesielt inspirerende.

Hva er så poenget mitt med alt dette? Jo, hovedpoenget, hovedspørsmålet er jo om dette er et faktum også i livene til hver enkelt av oss? Lever vi livene våre, velger vi hvordan vi vil leve og bruke tiden vår, eller bare administrerer vi? Uten visjoner, uten drømmer? Lar vi oss bare rive med inn i kverna av rutiner, plikter jobb etc? Eller tør vi å gjøre forandringer med det vi ikke er fornøyde med? Tør vi å velge å bruke tida vår annerledes selv om vi vet at vi egentlig ikke har tid? Tør vi å bruke pengene våre på noe annet enn det som er opplest og vedtatt: Klær, bil, hus, hytte, båt? Og ikke minst: Er vi villig til å ofre noe, gjøre noe som svir litt, å gjøre noe upopulært? Eller er vi fornøyde med å administerere det eksisterende?

Det er veldig interessant, synes jeg, at de kommentarene som oftest går igjen når folk oppdaterer statusen sin på Facebook, er kommentarer om helg og ferier. " Snart helg". "Endelig ferie". "Bare to dager til helg". For å sette det litt på spissen: Er livene våre så rutinepreget, at alt vi gidder å melde om er at nå kan jeg snart ta pause fra det vanlige livet og gjøre noe annet?

Ledelsen på skolen vår kommer sjelden med noen visjoner og nye vyer om framtida. Det handler om å gjøre de samme tingene vi gjorde i fjor og året før. Så kommer det en og annen ny forskrift vi må forholde oss til. Det er sikkert ikke så mye bedre på andre skoler. Så prøver vi å løpe etter alt vi har forpliktet oss til å gjøre, men som få skjønner vitsen med. Lite ledelse, lite liv, mye administrasjon.

Så hva er løsningen? Kanskje du har noen tanker?

Kjent syklist døde

I går skrev jeg noen ord om sykkelsporten og problemene der. I dag kom meldingen om at en av de aller største sykkelstjernene på slutten av 90-tallet, Frank Vandenbroucke, er død. Vandebroucke var et usedvanlig talent som imponerte voldsomt i mange ritt. Selv om han fortsatt var aktiv, var det lenge siden han prestrete noe toppresultat. Tidligere i år innrømte han at han også var involvert i den omfattende dopingbruken i sykkelmiljøet på 90-tallet.

De siste årene var han preget av depresjoner og personlige problemer. Mandag ble han funnet død på et hotellrom i Senegal. I følge ryktene ble det funnet medikamenter av flere slag ved siden av senga hans, uten at dødsårsaken er endelig klarlagt. Historien til Vandebroucke ligner veldig på den til en annen toppsyklist, Marco Pantani. Også han oppnådde imponerende resultater på slutten av 90-tallet, men slet med personlige problemer og rus de siste årene før også han ble funnet på et hotellrom, i hjemlandet Italia, med en overdose kokain i kroppen.

Rest in peace.

Sykkelsesongen snart over

På lørdag går det siste, store landeveisrittet for verdens beste syklister. Ingen har en lengre sesong enn syklistene, sesongen startet for mange allerede i januar med et stort ritt i Ausrtalia. Siden det har syklistene syklet tusenvis av kilomter opp og ned, på brede og smale veier, alene eller i klynge. Det er vel ingen overdrivelse å si at dette er verdens harderste sport. Blant annet må syklistene sykle tjue mil hver dag i tre uker, i de størtste rittene som Tour de France og Giro d'Italia. Det er kanskje ikke så underlig at mange derfor velger snarveier tilk toppen , gjennom å ta i bruk dopingmidler.

På mange måter er denne sporten råtten. Ryktene om doping hos den ene etter den andre er dagligdags i feltet. Noen ganger blir noen avslørt, og de færreste innrømmer eller avslører noe. De får som faktisk gjør det, blir frosset ut av hele bransjen og må enten legge opp eller sykle for små og ubetydelige lag. Den indre justisen er grusom. Enda verre er det for dem sm ikke bare innrømmer, men bidrar til å avsløre andre. Mange mener at korrupsjonen i denne sporten går dypt inn i det internasjonale sykkelforbundet. Mange håper og tror at problemet løses nå når testmetoden er blitt bedre, andre mener det er like mye doping som før.

De fleste er enige om at omtrent alle var dopet på 90-tallet. Mange av de som var aktive syklister da, sitter som sportsdirektører og ledere i mange av profflagene nå. Mest kjent for oss nordmenn er nok Bjarne Riis, som vant Tour de France i 1996. Han har siden den gang kategrisk nektet for at ha dopet seg- helt til i forfjor, da han innrømmet at han hadde løyet i 11 år. Uten at han framstod som spesielt angrende.

Likevel er mange som meg. Vi lar oss fascinere av denne uforutsigbare, langtekkelige sporten og dens taktiskk, dramatikk og menneskeskjebner. Og vi vil nok vente med lengsel til de første rittene begynner igjen i Belgia i februar.

Usbekisk bomull

For flere år siden besøkte jeg det sentralasiatiske landet Usbekistan i noen dager. Jeg husker vi reiste dit uten visum, og forstår ikke helt at vi turte. Men folkene på flyplassen var vennlige og ordnet visum til oss. De få, varme (mellom 40 og 50 grader) dagene vi var der fikk vi også besøke en menighet av koreanere. Stalin tvangsflyttet tusenvis av koreanere fra den koreanske halvøy til Sentral-Asia. Det er farlig å møtes for å ha menighet i Usbekistan, og denne forsamlingen hadde samlinger på forskjellige steder hver gang, slik at sjansen for at myndighetene skulle finne ut om det, ble mindre. Vi fikk være med på to samlinger der, og det var fantastisk å oppleve det. I dag har situasjonen forverret seg mye, og stadig kommer det rapporter om kristne som blir arrestert og dømt for å ha samles til møter.

Men det er ikke bare de kristne som har det vanskelig. Under Khrutsjov ble det bestemt at Usbekistan skulle bli den store bomullsdyrkeren i Sovjetunionen, for å øke eksporten. En konsekvens av det var at flere eleveløp ble endret for å få mer vann til bomullsmarkene. Dette var elver som rant ut i den enorme Aralsjøen. Konsekvensen ble at Aralsjøens størrelse ble dramatisk redusert og sjøen enormt forurenset.

Bomullsproduskjonen er fortsatt essensiell for Usbekistans økonomi. Landet er i dag verdens 3. største eksportør av bomull. Og nå er årstiden for innhøsting av bomullen. Og hva skjer? Jo, hele samfunnet snus på hodet for en periode.

Omtrent halvparten av arbeidet med å høste inn, blir gjort av barn. Skolene stenges faktisk i flere uker, og barna blir sendt ut for å høste. Mange må dra langt av sted og bo i brakker i flere uker. Barn helt ned i tiårsalderen må jobbe. For dette blir de betalt 20 øre for hvert kilo de plukker. Disse pengene går stort sett med til å betale for husly og mat der de jobber. De jobber gjerne ti timer om dagen, sju dager i uka. Og tro ikke at dette er frvillig for barna. Og som ikke dette er nok, en fjerdedel av alt sprøytemiddel som blir brukt på planeten, blir brukt i bomullsprodusjonen. Det er altså ikke bare ren luft de puster i mens de plukker.

Hva slags konsekvenser få alt dette for barna? Tall fra i fjor viser at:
-5 barn døde av arbeidet
-en jente begikk selvmord fordi hun fikk kjeft for å ha plukket for lite bomull
-mange barn opplevde hodepine, konsentrasjonsvansker, pustevansker og synstap

Mange selskaper har nå valgt å boikotte usbekisk bomull. Blant disse er Hennes og Mauritz. Men de usbekiske myndighetene fikk likevel solgt store mengder bomull også i fjor. Og kjøperne var land som Kina, India, Pakistan, Bangladesh og Sør-Korea.

Neste gang du kjøper et klesplagg, kanskje du skal spørre hvor bomullen i plagget kommer fra? Sjekk ut nettsiden http://www.etiskforbruk.no/

Soria Moria II og skolepolitikk

Det bruker å være slik i hver valgkamp at partiene lover å prioritere skole høyt. Så blir det så som så med resultatene. Det ser ut som det blir slik denne gangen også. Den rødgrønne regjeringen sier dette i dokumentet sitt:

Det skal innføres en gratis time SFO hver dag for å legge til rette for leksehjelp, fysisk aktivitet og mulig samarbeid med kulturskolen.

Timetallet på barneskolen skal styrkes, og opplæringsloven skal endres slik at vi sikrer en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer på hver skole.

Forsterket innsats mot frafall i videregående utdanning, blant annet gjennom bedre integrering mellom teori og yrkespraksis.

Fine greier, i alle fall noe av det. Selv om jeg tror at teorien om at jo mer eleven er på skolen, jo flinkere blir de, er feilslått. Vi får i hver fall flere skolelleie elever på den måten. Typisk sosialistisk tankegods, hvor staten er flinkest til alt, også å oppdra barn. Uansett, du legger vel merke til hva som mangler? Jepp, det er ungdomsskolen. Og slik bruker det å være. Ungdomsskolen er den glemte og ignorerte avdelingen i skolesystemet. Siden jeg begynte å jobbe på ungdomsskolen i 2001, har følgende skjedd:

-Dramatisk reduksjon i timetallet. Det hjeleper ikke at kommunene får stadig mer penger overført. Timetallet er på et helt annet nivå enn bare for noen få år siden, og stadig flere foreldre er frustrerte fordi deres barn ikke får den hjepen de trenger.

-Mer teori og mindre praktiske fag. Dette er jo resultat av blant annet en sosialistisk teori om at skolen skal utjevne de sosiale ulikhetene i samfunnet, fordi det har vært slik at elever som kommer fra ikke-akademiske hjem, ofte har valgt praktiske yrker og lavtlønnsyrker. Så derfor må skoleleie elever pine seg gjennom enda mer teori og får enda færre praktiske pusterom enn før.

-Et nytt fag, Utdanningsvalg, som skal forberede elevene bedre på vidergående skole. En god tanke, men faget fungerer dårlig i praksis, fordi det er vanskelig å organisere og uklart hva faget skal inneholde. Og dette nye faget fører til at andre fag (i hovedsak Engelsk, RLE og Kunst & håndverk) får færre timer.

Vi hører jo stadig om at kommunene får mer og mer overføringer fra staten, men disse pengene når aldri fram til oss. Meldingene som når oss er at i år må vi spare enda mer enn i fjor, enda vi sparte mer enn noen gang i fjor. Det blir feil at kommunenens økonomiske tilstand skal avgjøre hvor bra skoletilbud den enkelte elev får.

Jeg er altså ingen sosialist, men akkurat i dette tilfellet mener jeg staten må gjøre mer enn å bare overføre penger til kommunene som prioriterer så ulikt. Alle skolene må sikres forsvarlige budsjetter som gjør at alle elevene får det antall timer de trenger for å få en god opplæring. Slik er det ikke nå.

Never let me go

Den tyske forfatteren Herta Müller er tildelt Nobels litterturpris. Aldri hørt om henne eller aldri lest noe av henne? Ikke jeg heller, og det har vel de færreste. De fleste leser vel heller bøker av Anne B. Ragde og Jo Nesbø enn av litteraturpsisvinnere. Selv leser jeg mest kristne undervisningsbøker og en og annen krim- eller spenningsbok. Tror aldri jeg har lest noe av en nobelprisvinner, ikke en gang våre egne Undset eller Hamsun. Jo, forresten, jeg leste en bok av den sure, gamle dama Doris Lessing som vant i fjor eller året før. Men det var fordi den var pensum på lærerskolen. Ikke gjorde den noe veldig inntrykk heller.

Likevel vil jeg påstå at jeg har en viss følelse av hva som gjør littertur til mer enn ren underholdning. Nylig leste jeg "Never let me go" av Kazuo Ishiguro og den var en flott opplevelse. Historien var ikke så fantastisk, men bøker kan være spennende uten å by på så mye spenning. Denne boka er slik. En enkel historie, riktig nok med et spesielt bakteppe, setter spor, dype spor, og skaper ettertanke. Jeg gjengir et avsnitt som forteller om de små ting som kan skape store gleder. Og dette handler altså ikke om forelskelse eller begjær, men om å tråle bruktbutikker for å finne en gammel kassett.

"When I think of that moment now, standing with Tommy on the little side-street about to begin our search, I feel a warmth welling up through me. Everything suddenly felt perfect: An hour set aside, stretching ahead of us, and there wasn't a better way to spend it. I had to really hold myself back from giggling stupidly, or jumping up and down on the pavement like a little kid. Not long ago, when I was caring for Tommy, and I brought up our Norfolk trip, he told me he'd felt excactly the same. That moment when we decided to go searching for my lost tape, it was like suddenly every cloud had blown away, and we had nothing but fun and laughter before us"

Boken holder nå på å bli filmatisert, så hvis du ikke gidder å lese boken, kan du jo vente på filmen. Keira Knightley skal visstnok spille hovedrollen.

Abid Raja

Mange fikk sikkert med seg dokumentaren om Abid Raja i går. Jeg så den i alle fall, og må si at denne Raja er et spennende menneske og et politiske talent. Han kom ikke inn på Stortinget denne gangen, men bør ha muligheter til å få det til senere. Mannen virker å ha en unik evne til å være et talerør for mange av minoritetene i Norge, selv om han ikke er en som alltid er enig i mange av deres synspunkter.

Da Raja gjorde sitt inntog som rikskjendis-advokat, ga han uttrykk for at han kunne tenke seg å engasjere seg politisk. I partiet KRF. Problemet var bare at man må være en bekjennende kristen for å ha tillitsverv i dette partiet. Raja er som kjent muslim. Så han fant seg en plass i Venstre, selv om hans synspunkter ikke alltid er sammenfallende med partiets, som vi så i går. Undrer om ikke KRF kunne tengt akkurat en person som Raja akkurat nå.

Etter de voldelige demonstrasjonene mot krigen i Gaza i vinter, hvor de fleste av demonstrantene kom fra innvandrermiljøet, fikk Raja ideen om å starte dialogmøter, hvor innvandrerungdom fikk mulighet til å få en arena å ytre seg. Møtene ble en suksess, og både utenriksminister Støre og kronprins Haakon deltok. Man kan jo spørre seg om det faktisk var dette initiativet fra Raja som satte en stopper for at vi skulle oppleve franske tilstnader i Norge. I mange av innvandrermiljøene der har jo frustrert ungdom herjet i gatene på nattestid.

Det som gjorde mest inntrykk på meg i gårsdagens program, var når en av talerene fikk spy ut sin antisemittiske propaganda, og prøvde å utfordre salen til respons: -Er der med meg? Han ble møtt med taushet og noen spede nei. Store deler av de som var der, var muslimer. Også en jødisk gutt var til stede, og spurte: Hvorfor hater du meg? Du kjenner meg ikke en gang. Jeg blir redd. Hvorpå Raja ga gutten et smil og la armen rundt ham.

Rajas hovedanliggende er at innvandrere er en ressurs, ikke en belastning. Og at de trenger en sjanse til å bevise dette, men sjelden får det. Jeg tror det er viktig å lytte til det Raja sier.

Dustete fotballspillere - og unntaket som bekrefter regelen

Gjennom flere år nå har vi fått utallige eksempler på hvor stor prosentandelen duster er blant fotballspillere. De fleste av oss husker godt at John Carew slo ned lagkamerat John Arne Riise i Drammen og at den samme Riise dummet seg ut med å sende sjekke-SMS til alle unge, blonde kjendisjenter i Norge. Morten Gamst Pedersen, som ble anklaget for at han var mer opptatt av sveisen sin og hårgele, forsvarte seg med at han ikke brukte gele, men derimot voks. Noen vil også huske Eirik Bakke som ble fratatt førerkortet for fyllekjøring i England, men som kjørte rundt som ingenting hadde skjedd hjemme i Sogndal. "Jeg står for det jeg har gjort....der borte" sa han til sitt forsvar. Intelligent.

Den siste uka har et par stykker til meldt seg på denne lista. Rosenborg-spilleren Vadim Demidov, svarte følgende på hvordan seieren i Tippeligaen skulle feires. "Drikke, drikke, drikke" svarte han. Ganske intelligent det også. Sist ute var Christian Gindheim som ropte følgende inn i kamera da han ble byttet ut i en kamp i Nederland: "Fuck that camera! Fuck you". Man blir så stolt over å være norsk.

Men det finnes et hederlig unntak. Kapteinen til Strømsgodset, Alexander Aas, som nettopp skrev ny kontrakt, gikk etter eget ønske ned 35% i lønn. "Med den kontrakten jeg hadde fikk jeg lyst til å skrive et langt brev til klubben og fortelle at jeg syntes klubben ble drevet fornuftig, men at lønnen min måtte ned for at vi skulle komme oss ned på et mer edruelig lønnsnivå", uttalte Aas. Og ga oss troen igjen på at det fins fotballspillere med noe mellom øra.

KrF - og veien videre

Etter at jeg har gitt bloggen en liten ansiktsløfting, er jeg klar til å prøve å være flinkere til å oppdatere bloggen enn jeg har vært de siste månedene...morsomt å mene mye om mangt men også litt slitsomt å skulle ha en mening om alt.

Litt mer politikk. KRF gjorde et katastrofevalg, fikk 5,5% av stemmene og meningsmålinger etter valget viser at partiet kan være på vei til å bli utradert til under sperregrensen, som Venstre opplevde ved valget. Årsakene kan være mange, men det mest interessante er vel hva som skjer videre.

Mange har som vanlig tatt til ordet for utskiftinger i ledelsen, og hvem som er de beste til å lede partiet videre. Jeg tror ikke løsningen ligger der, men i en reorientering av hva partiet skal være, både i forhold til seg selv og i det politiske landskapet.

Jeg ønsker meg fem ting:

- et rausere, åpnere parti som ikke bare er opptatte av kristne symbolsaker, men som er et verdiparti som fokuserer på vern om livet og naturen.

-et parti hvor ikke bare kristne kan ha tillitsverv i partiet, men som er åpent for alle som står for de samme verdiene.

-et parti som markerer seg mer som et ja-parti enn et nei-parti (tolk det som du vil).

-et parti som konsekvent velger å samarbeide til venstre i stedet for til høyre.

-et parti som er mer opptatt av å fremme sakene sine enn å komme i regjering.

Jeg håper partiet har mot nok til å kutte båndene til gruppene som tror at partiet skal være bedehusets forlengede arm inn i politikken, og drive politikk på politikkens premisser. Og for å markere dette: Hva med et nytt navn "Kristendemokratene"?