Boken "Skuret" eller "The Shack" som den heter på orignalspråket, er kanskje den mest omtalte og leste kristne boken de siste to årene. Boken er skrevet av William Paul Young, og den toppet bestselgerlistene i USA i månedsvis, og også her i Norge har mange latt seg begeistre eller forarge over denne boken. Nå har jeg endelig fått lest den selv. Og det angrer jeg på ingen måte på.lørdag 31. oktober 2009
Skurets Jesus
Boken "Skuret" eller "The Shack" som den heter på orignalspråket, er kanskje den mest omtalte og leste kristne boken de siste to årene. Boken er skrevet av William Paul Young, og den toppet bestselgerlistene i USA i månedsvis, og også her i Norge har mange latt seg begeistre eller forarge over denne boken. Nå har jeg endelig fått lest den selv. Og det angrer jeg på ingen måte på.torsdag 29. oktober 2009
Jan Hanvolds Jesus
Jan Hanvold har på mange måter blitt de karismatiske kristnes mest kjente fjes gjennom sin kanal TV Visjon Norge. Kanalen sender gratis 24 timer i døgnet på omtrent det som er av satelitter i Norge. Det betyr at de aller fleste som har en parabolantenne kan se på programmene hans dersom de vil. - Jeg har knapt sett maken noe sted, heller ikke i USA, sier han.
mandag 26. oktober 2009
Benny Hinns Jesus
Den kjente helbredelsespredikanten Benny Hinn har vært kontroversiell i mange år. Likevel fortsetter han å samle masser av folk til sine kampanjer og TV-programmer. Tusenvis vitner om at de er blitt helbredet etter møter med predikanten. Kritikerne peker på Hinns ekstravagante livsstil, at han omgir sseg med luksus og at han for noen år siden samlet inn penger fra vanlige folk til å kjøpe seg sin private jet. Selv leste jeg Hinns kjente bok "God morgen, Hellige Ånd" for noen år siden og lærte mye av den.lørdag 24. oktober 2009
Märthas Jesus
Prinsessen har skrevet bok om engler sammen med en venninne. Hovedpoenget i boken er at alle har en skytsengel man kan komme i kontakt med hvis man vil. "Jeg har en åpen dialog med skytsengelen min hele tiden", sier hun. I mye av det hun sier, kjenner jeg igjen mye av det språket vi kristne ofte bruker om vårt forhold til Jesus, og dersom vi hadde byttet ut ordet "skytsengel" eller "engel" med "Jesus" i det hun sier, høres det jo ut som noe jeg kunne sagt selv: "Englene er der hele tiden. De passer på oss,"........ "Uansett hvor liten jeg føler meg en dag, så ser engelen mitt høyeste potensial gjennom et kjærlighetsfylt blikk. Den dømmer meg ikke og trekker meg ikke ned og sier ikke at jeg ikke er bra nok, men ser meg i det guddommelige perspektivet."tirsdag 20. oktober 2009
Solveig Fiskes Jesus
Etter et kirkevalg med dårlig deltagelse, kom naturlig nok debatten om å skille kirke og stat opp igjen. Denne gangen var det Dagbladets redaktør som tok til ordet for at tiden er overmoden for et skifte. -Hvorfor skal staten drifte en kirke som nesten ingen går til, var hans oppfatning. Det er jo interessant at det de siste årene er de liberale delene av kirken som har strittet mest imot et slikt skille. Man er redd for at "mørkemennene" skal overta. De siste årene har Hamars biskop Solveig Fiske markert seg, som sin forgjenger i Hamar Rosemarie Køhn, som den mest liberale av biskopene.søndag 18. oktober 2009
Ray Boltz' Jesus

lørdag 17. oktober 2009
Jonas Gardells Jesus
Den svenske, homofile komikeren Jonas Gardell har skrevet bok om Jesus. Her gir han sin versjon om hva han tenker om Jesus, og hvem han er. Gardell er personlig når han beskriver Jesus, og veldig engasjert. Han famstiller bevisst en Jesus som er forskjellig fra den Jesus vi leser om i evangeliene, fordi han mener at den Jesus som blir beskrevet der, ikke er den historiske Jesus. Gardells synspunkter kan oppsummeres slik:-Ingen av personene som har skrevet NT er øyenvitneskildreinger og derfor ikke troverdige.
-Jesus er ikke Guds Sønn, han døde ikke for oss og stod ikke opp igjen.
-Jesus' oppgave var å vise oss at Gud er i alt, og et godt sted å søke er inne i oss selv.
Er Gardells Jesus min Jesus? I veldig liten grad. Selv om jeg til en viss grad kan ha sympati med Gardells ønske om å finne et bilde av Gud som han kan omfavne og føle seg inkludert i, blir dette helt absurd. Han radbrekker hele Bibelens budskap og står igjen med en Jesus som ikke finnes noe annet sted enn i hans egen tanke. Denne Jesus kan være en fin tanke, men jeg tror ikke han har så mye med den virkelige Jesus å gjøre.
fredag 16. oktober 2009
Sigvart Dagslands Jesus
En av postmodernismens mest hørbare stemmer i Norge når det gjelder religiøse spørsmål er artisten Sigvart Dagsland. Nå har det kommet en ny biografi om ham, der han gjentar mye av det han har gitt uttrykk for, Både Vårt Land og Korsets Seier bruker en del spalteplass i dagens aviser på å kommentere det Dagsland står for. Synspunktene hans kan oppsummeres på følgende måte:
-Det finnes ikke noe helvete som mennesker må frelses fra-Det har derfor ingen hensikt å drive misjon
-Kristne bør slutte å snakke om skyld, synd og skam, siden dette ikke er relevant
-Også i andre religioner kan det finnes veier til Gud
Mye av dette er jo ikke akkurat oppfunnet av artisten. Det er kjente innvendinger mot den tradisjonelle kristne tro. "Hvorfor vil en kjærlig Gud sende mennesker til helvete? Hvordan kan kristne være så eksklusive at det er bare deres religion som er den riktige? Hvorfor skulle det være nødvendig for Gud å ofre Jesus når han som allmektig kunne gjøre det han ville for å vise mennesker nåde?" Konklusjonen for Dagsland er at det er Jesus' budskap om kjærlighet og barmhjertighet som er viktig, det andre er underordnet.
Hva tenker så jeg om Sigvarts Jesus? Ligner han på min Jesus? Delvis. Min Jesus er også opptatt av å inkludere mer enn å ekskludere. Han er opptatt av kjærlighet og barmhjertighet. Jeg vil heller ikke utelukke at Gud har måter å frelse mennesker på som er annerledes enn den tro jeg har. Men det blir problematisk når Dagsland bare avfeier det som er Paulus' store tema og NTs fokus: At Jesus døde med en hensikt; Han ville frelse mennesker fra deres synder, fra en evig fortapelse. Jesus sa at han ga sitt liv frivillig, for å kjøpe mennesker fri. Ikke dermed sagt at Dagsland tar feil i alt han sier. Men hans Jesus er ikke identisk med min Jesus, og slik jeg ser det: Ikke den samme Jesus som Bibelen beskriver.
torsdag 15. oktober 2009
Den postmoderne Jesus
I dagene framover nå vil jeg prøve å sette fokus på hva den postmoderne tiden gjør med vårt syn på hvem Jesus er, hva evangeliet går ut på, og hvordan menigheten må tenke i en ny tid. Det finnes mange nye stemmer i denne debatten. Mange av disse finner vi under paraplyen Emergent church. Mange i Europa har også i større eller mindre grad blitt påvirket av denne amerikanske bevegelsen. Det finnes også mer liberale stemmer, som går mye lenger i å redefinere det kristne budskapet. Blant de som har markert seg mest i det siste, er artisten Sigvart Dagsland og komikeren Jonas Gardell. Sistnevnte er den som går lengst i å redefinere hvem Jesus er.
I våre sammenhenger bruker vi gjerne å si at metodene endrer seg, men budskapet er det samme. Den fremste blant lederne i Emergent church, Brian McLaren, mener at dette ikke er godt nok. Også budskapet må forandre seg for å nå ut til mennesker i den tiden vi lever, mener han. Men er vi ikke da i ferd med å utvanne det vi tror på? Hva tror du?
onsdag 14. oktober 2009
Administrere eller lede?
Jeg har jo lagt merke til at uansett hva slags lederposisjon man har, så går veldig mye av tiden og energien med til å administrere, holde hjulene i gang, opprettholde og vedlikeholde. Stadig er det behov som skal dekkes, saker som skal følges opp, rapporter som skal skrives og så videre. Jeg tror dette gjelder helt fra Norges øverste leder via min arbeidsplass til livene til de fleste av oss. Det er ikke vanskelig å se, høre om og oppleve at arbeidspresset blir større, kravene blir mer krevende og behovene blir mer omfattende.
Norges regjering har jo vært mye kritisert for å rett og slett bare administrere A/S Norge. Landet går jo så bra, så hvorfor ha nye tanker og visjoner? Saken er vel at det samme skjer uansett hvem som styrer. De endringene som skjer, er kun kosmetiske. Noen milliarder til skattelette eller noen hundre millioner mer til veier. Men det meste er kun administrasjon. Det er mye lettere enn å gjøre noe radikalt for å stoppe klimaendringene, for eksempel.
Etter å ha sittet flere år som i ledelsen i en menighet, vet jeg at dette fenomenet fryktelig lett blir overveldende også der. Man kan ha masse visjoner, ideer og pågangsmot, men uten merke det blir man dratt inn i alt som haster, alle behov som må øyeblikkelig møtes og alle hjulene som må holdes i gang. Man blir igjen redusert til å administrere og tro meg, det er ikke spesielt inspirerende.
Hva er så poenget mitt med alt dette? Jo, hovedpoenget, hovedspørsmålet er jo om dette er et faktum også i livene til hver enkelt av oss? Lever vi livene våre, velger vi hvordan vi vil leve og bruke tiden vår, eller bare administrerer vi? Uten visjoner, uten drømmer? Lar vi oss bare rive med inn i kverna av rutiner, plikter jobb etc? Eller tør vi å gjøre forandringer med det vi ikke er fornøyde med? Tør vi å velge å bruke tida vår annerledes selv om vi vet at vi egentlig ikke har tid? Tør vi å bruke pengene våre på noe annet enn det som er opplest og vedtatt: Klær, bil, hus, hytte, båt? Og ikke minst: Er vi villig til å ofre noe, gjøre noe som svir litt, å gjøre noe upopulært? Eller er vi fornøyde med å administerere det eksisterende?
Det er veldig interessant, synes jeg, at de kommentarene som oftest går igjen når folk oppdaterer statusen sin på Facebook, er kommentarer om helg og ferier. " Snart helg". "Endelig ferie". "Bare to dager til helg". For å sette det litt på spissen: Er livene våre så rutinepreget, at alt vi gidder å melde om er at nå kan jeg snart ta pause fra det vanlige livet og gjøre noe annet?
Ledelsen på skolen vår kommer sjelden med noen visjoner og nye vyer om framtida. Det handler om å gjøre de samme tingene vi gjorde i fjor og året før. Så kommer det en og annen ny forskrift vi må forholde oss til. Det er sikkert ikke så mye bedre på andre skoler. Så prøver vi å løpe etter alt vi har forpliktet oss til å gjøre, men som få skjønner vitsen med. Lite ledelse, lite liv, mye administrasjon.
Så hva er løsningen? Kanskje du har noen tanker?
tirsdag 13. oktober 2009
Kjent syklist døde
prestrete noe toppresultat. Tidligere i år innrømte han at han også var involvert i den omfattende dopingbruken i sykkelmiljøet på 90-tallet.De siste årene var han preget av depresjoner og personlige problemer. Mandag ble han funnet død på et hotellrom i Senegal. I følge ryktene ble det funnet medikamenter av flere slag ved siden av senga hans, uten at dødsårsaken er endelig klarlagt. Historien til Vandebroucke ligner veldig på den til en annen toppsyklist, Marco Pantani. Også han oppnådde imponerende resultater på slutten av 90-tallet, men slet med personlige problemer og rus de siste årene før også han ble funnet på et hotellrom, i hjemlandet Italia, med en overdose kokain i kroppen.
Rest in peace.
mandag 12. oktober 2009
Sykkelsesongen snart over
På mange måter er denne sporten råtten. Ryktene om doping hos den ene etter den andre er dagligdags i feltet. Noen ganger blir noen avslørt, og de færreste innrømmer eller avslører noe. De får som faktisk gjør det, blir frosset ut av hele bransjen og må enten legge opp eller sykle for små og ubetydelige lag. Den indre justisen er grusom. Enda verre er det for dem sm ikke bare innrømmer, men bidrar til å avsløre andre. Mange mener at korrupsjonen i denne sporten går dypt inn i det internasjonale sykkelforbundet. Mange håper og tror at problemet løses nå når testmetoden er blitt bedre, andre mener det er like mye doping som før.
De fleste er enige om at omtrent alle var dopet på 90-tallet. Mange av de som var aktive syklister da, sitter som sportsdirektører og ledere i mange av profflagene nå. Mest kjent for oss nordmenn er nok Bjarne Riis, som vant Tour de France i 1996. Han har siden den gang kategrisk nektet for at ha dopet seg- helt til i forfjor, da han innrømmet at han hadde løyet i 11 år. Uten at han framstod som spesielt angrende.
Likevel er mange som meg. Vi lar oss fascinere av denne uforutsigbare, langtekkelige sporten og dens taktiskk, dramatikk og menneskeskjebner. Og vi vil nok vente med lengsel til de første rittene begynner igjen i Belgia i februar.
søndag 11. oktober 2009
Usbekisk bomull
For flere år siden besøkte jeg det sentralasiatiske landet Usbekistan i noen dager. Jeg husker vi reiste dit uten visum, og forstår ikke helt at vi turte. Men folkene på flyplassen var vennlige og ordnet visum til oss. De få, varme (mellom 40 og 50 grader) dagene vi var der fikk vi også besøke en menighet av koreanere. Stalin tvangsflyttet tusenvis av koreanere fra den koreanske halvøy til Sentral-Asia. Det er farlig å møtes for å ha menighet i Usbekistan, og denne forsamlingen hadde samlinger på forskjellige steder hver gang, slik at sjansen for at myndighetene skulle finne ut om det, ble mindre. Vi fikk være med på to samlinger der, og det var fantastisk å oppleve det. I dag har situasjonen forverret seg mye, og stadig kommer det rapporter om kristne som blir arrestert og dømt for å ha samles til møter.Men det er ikke bare de kristne som har det vanskelig. Under Khrutsjov ble det bestemt at Usbekistan skulle bli den store bomullsdyrkeren i Sovjetunionen, for å øke eksporten. En konsekvens av det var at flere eleveløp ble endret for å få mer vann til bomullsmarkene. Dette var elver som rant ut i den enorme Aralsjøen. Konsekvensen ble at Aralsjøens størrelse ble dramatisk redusert og sjøen enormt forurenset.
Bomullsproduskjonen er fortsatt essensiell for Usbekistans økonomi. Landet er i dag verdens 3. største eksportør av bomull. Og nå er årstiden for innhøsting av bomullen. Og hva skjer? Jo, hele samfunnet snus på hodet for en periode.
Omtrent halvparten av arbeidet med å høste inn, blir gjort av barn. Skolene stenges faktisk i flere uker, og barna blir sendt ut for å høste. Mange må dra langt av sted og bo i brakker i flere uker. Barn helt ned i tiårsalderen må jobbe. For dette blir de betalt 20 øre for hvert kilo de plukker. Disse pengene går stort sett med til å betale for husly og mat der de jobber. De jobber gjerne ti timer om dagen, sju dager i uka. Og tro ikke at dette er frvillig for barna. Og som ikke dette er nok, en fjerdedel av alt sprøytemiddel som blir brukt på planeten, blir brukt i bomullsprodusjonen. Det er altså ikke bare ren luft de puster i mens de plukker.
Hva slags konsekvenser få alt dette for barna? Tall fra i fjor viser at:
-5 barn døde av arbeidet
-en jente begikk selvmord fordi hun fikk kjeft for å ha plukket for lite bomull
-mange barn opplevde hodepine, konsentrasjonsvansker, pustevansker og synstap
Mange selskaper har nå valgt å boikotte usbekisk bomull. Blant disse er Hennes og Mauritz. Men de usbekiske myndighetene fikk likevel solgt store mengder bomull også i fjor. Og kjøperne var land som Kina, India, Pakistan, Bangladesh og Sør-Korea.
Neste gang du kjøper et klesplagg, kanskje du skal spørre hvor bomullen i plagget kommer fra? Sjekk ut nettsiden http://www.etiskforbruk.no/
lørdag 10. oktober 2009
Soria Moria II og skolepolitikk
Det skal innføres en gratis time SFO hver dag for å legge til rette for leksehjelp, fysisk aktivitet og mulig samarbeid med kulturskolen.
Timetallet på barneskolen skal styrkes, og opplæringsloven skal endres slik at vi sikrer en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer på hver skole.
Forsterket innsats mot frafall i videregående utdanning, blant annet gjennom bedre integrering mellom teori og yrkespraksis.
Fine greier, i alle fall noe av det. Selv om jeg tror at teorien om at jo mer eleven er på skolen, jo flinkere blir de, er feilslått. Vi får i hver fall flere skolelleie elever på den måten. Typisk sosialistisk tankegods, hvor staten er flinkest til alt, også å oppdra barn. Uansett, du legger vel merke til hva som mangler? Jepp, det er ungdomsskolen. Og slik bruker det å være. Ungdomsskolen er den glemte og ignorerte avdelingen i skolesystemet. Siden jeg begynte å jobbe på ungdomsskolen i 2001, har følgende skjedd:
-Dramatisk reduksjon i timetallet. Det hjeleper ikke at kommunene får stadig mer penger overført. Timetallet er på et helt annet nivå enn bare for noen få år siden, og stadig flere foreldre er frustrerte fordi deres barn ikke får den hjepen de trenger.
-Mer teori og mindre praktiske fag. Dette er jo resultat av blant annet en sosialistisk teori om at skolen skal utjevne de sosiale ulikhetene i samfunnet, fordi det har vært slik at elever som kommer fra ikke-akademiske hjem, ofte har valgt praktiske yrker og lavtlønnsyrker. Så derfor må skoleleie elever pine seg gjennom enda mer teori og får enda færre praktiske pusterom enn før.
-Et nytt fag, Utdanningsvalg, som skal forberede elevene bedre på vidergående skole. En god tanke, men faget fungerer dårlig i praksis, fordi det er vanskelig å organisere og uklart hva faget skal inneholde. Og dette nye faget fører til at andre fag (i hovedsak Engelsk, RLE og Kunst & håndverk) får færre timer.
Vi hører jo stadig om at kommunene får mer og mer overføringer fra staten, men disse pengene når aldri fram til oss. Meldingene som når oss er at i år må vi spare enda mer enn i fjor, enda vi sparte mer enn noen gang i fjor. Det blir feil at kommunenens økonomiske tilstand skal avgjøre hvor bra skoletilbud den enkelte elev får.
Jeg er altså ingen sosialist, men akkurat i dette tilfellet mener jeg staten må gjøre mer enn å bare overføre penger til kommunene som prioriterer så ulikt. Alle skolene må sikres forsvarlige budsjetter som gjør at alle elevene får det antall timer de trenger for å få en god opplæring. Slik er det ikke nå.
fredag 9. oktober 2009
Never let me go

Den tyske forfatteren Herta Müller er tildelt Nobels litterturpris. Aldri hørt om henne eller aldri lest noe av henne? Ikke jeg heller, og det har vel de færreste. De fleste leser vel heller bøker av Anne B. Ragde og Jo Nesbø enn av litteraturpsisvinnere. Selv leser jeg mest kristne undervisningsbøker og en og annen krim- eller spenningsbok. Tror aldri jeg har lest noe av en nobelprisvinner, ikke en gang våre egne Undset eller Hamsun. Jo, forresten, jeg leste en bok av den sure, gamle dama Doris Lessing som vant i fjor eller året før. Men det var fordi den var pensum på lærerskolen. Ikke gjorde den noe veldig inntrykk heller.
Likevel vil jeg påstå at jeg har en viss følelse av hva som gjør littertur til mer enn ren underholdning. Nylig leste jeg "Never let me go" av Kazuo Ishiguro og den var en flott opplevelse. Historien var ikke så fantastisk, men bøker kan være spennende uten å by på så mye spenning. Denne boka er slik. En enkel historie, riktig nok med et spesielt bakteppe, setter spor, dype spor, og skaper ettertanke. Jeg gjengir et avsnitt som forteller om de små ting som kan skape store gleder. Og dette handler altså ikke om forelskelse eller begjær, men om å tråle bruktbutikker for å finne en gammel kassett.
"When I think of that moment now, standing with Tommy on the little side-street about to begin our search, I feel a warmth welling up through me. Everything suddenly felt perfect: An hour set aside, stretching ahead of us, and there wasn't a better way to spend it. I had to really hold myself back from giggling stupidly, or jumping up and down on the pavement like a little kid. Not long ago, when I was caring for Tommy, and I brought up our Norfolk trip, he told me he'd felt excactly the same. That moment when we decided to go searching for my lost tape, it was like suddenly every cloud had blown away, and we had nothing but fun and laughter before us"
Boken holder nå på å bli filmatisert, så hvis du ikke gidder å lese boken, kan du jo vente på filmen. Keira Knightley skal visstnok spille hovedrollen.
torsdag 8. oktober 2009
Abid Raja
Da Raja gjorde sitt inntog som rikskjendis-advokat, ga han uttrykk for at han kunne tenke seg å engasjere seg politisk. I partiet KRF. Problemet var bare at man må være en bekjennende kristen for å ha tillitsverv i dette partiet. Raja er som kjent muslim. Så han fant seg en plass i Venstre, selv om hans synspunkter ikke alltid er sammenfallende med partiets, som vi så i går. Undrer om ikke KRF kunne tengt akkurat en person som Raja akkurat nå.
Etter de voldelige demonstrasjonene mot krigen i Gaza i vinter, hvor de fleste av demonstrantene kom fra innvandrermiljøet, fikk Raja ideen om å starte dialogmøter, hvor innvandrerungdom fikk mulighet til å få en arena å ytre seg. Møtene ble en suksess, og både utenriksminister Støre og kronprins Haakon deltok. Man kan jo spørre seg om det faktisk var dette initiativet fra Raja som satte en stopper for at vi skulle oppleve franske tilstnader i Norge. I mange av innvandrermiljøene der har jo frustrert ungdom herjet i gatene på nattestid.
Det som gjorde mest inntrykk på meg i gårsdagens program, var når en av talerene fikk spy ut sin antisemittiske propaganda, og prøvde å utfordre salen til respons: -Er der med meg? Han ble møtt med taushet og noen spede nei. Store deler av de som var der, var muslimer. Også en jødisk gutt var til stede, og spurte: Hvorfor hater du meg? Du kjenner meg ikke en gang. Jeg blir redd. Hvorpå Raja ga gutten et smil og la armen rundt ham.
Rajas hovedanliggende er at innvandrere er en ressurs, ikke en belastning. Og at de trenger en sjanse til å bevise dette, men sjelden får det. Jeg tror det er viktig å lytte til det Raja sier.
onsdag 7. oktober 2009
Dustete fotballspillere - og unntaket som bekrefter regelen
Den siste uka har et par stykker til meldt seg på denne lista. Rosenborg-spilleren Vadim Demidov, svarte følgende på hvordan seieren i Tippeligaen skulle feires. "Drikke, drikke, drikke" svarte han. Ganske intelligent det også. Sist ute var Christian Gindheim som ropte følgende inn i kamera da han ble byttet ut i en kamp i Nederland: "Fuck that camera! Fuck you". Man blir så stolt over å være norsk.
Men det finnes et hederlig unntak. Kapteinen til Strømsgodset, Alexander Aas, som nettopp skrev ny kontrakt, gikk etter eget ønske ned 35% i lønn. "Med den kontrakten jeg hadde fikk jeg lyst til å skrive et langt brev til klubben og fortelle at jeg syntes klubben ble drevet fornuftig, men at lønnen min måtte ned for at vi skulle komme oss ned på et mer edruelig lønnsnivå", uttalte Aas. Og ga oss troen igjen på at det fins fotballspillere med noe mellom øra.
tirsdag 6. oktober 2009
KrF - og veien videre
Litt mer politikk. KRF gjorde et katastrofevalg, fikk 5,5% av stemmene og meningsmålinger etter valget viser at partiet kan være på vei til å bli utradert til under sperregrensen, som Venstre opplevde ved valget. Årsakene kan være mange, men det mest interessante er vel hva som skjer videre.
Mange har som vanlig tatt til ordet for utskiftinger i ledelsen, og hvem som er de beste til å lede partiet videre. Jeg tror ikke løsningen ligger der, men i en reorientering av hva partiet skal være, både i forhold til seg selv og i det politiske landskapet.
Jeg ønsker meg fem ting:
- et rausere, åpnere parti som ikke bare er opptatte av kristne symbolsaker, men som er et verdiparti som fokuserer på vern om livet og naturen.
-et parti hvor ikke bare kristne kan ha tillitsverv i partiet, men som er åpent for alle som står for de samme verdiene.
-et parti som markerer seg mer som et ja-parti enn et nei-parti (tolk det som du vil).
-et parti som konsekvent velger å samarbeide til venstre i stedet for til høyre.
-et parti som er mer opptatt av å fremme sakene sine enn å komme i regjering.
Jeg håper partiet har mot nok til å kutte båndene til gruppene som tror at partiet skal være bedehusets forlengede arm inn i politikken, og drive politikk på politikkens premisser. Og for å markere dette: Hva med et nytt navn "Kristendemokratene"?