Jul - Magne

Jul


Ho bur i første, leilighet ein
Har pynta og allting er skinande reint
I peisen er framleis litt glør
TV og radio står på
ingen kan høyre eller sjå
Henne ete sitt daglege brød

Og vi syng glade jul og fager er den himmel blå
Ho sit åleine igjen, ho har ingen stad ho kan gå
I år gler ho seg ikkje til jul

Han bur i eit land fullt av truslar og mord
Ikkje bodskap om fred på jord
Høyrer truande steg utanfor
Han kjenner barnet som vart sendt hit ned
Med bodskap om fridom og fred
Men å seie det høgt e’kje lov

Medan vi syng glade jul og fager er den himmel blå
Blir døra låst igjen, veggane er kalde og grå
I år får han ikkje lov å ha jul

Ho bur i eit land langt mot sør
Saman med mor og 12 systrer og brør
Dei ligg alle rundt henne no
Hugsar ikkje sist det kom regn
Håpar og ber om eit teikn
Slik at allting igjen kan få gro

Og vi syng glade jul og fager er den himmel blå
Ho kjenner kreftene svinn
Augene svir og huda er grå
I år har ho gløymt bort det er jul

Ho kan hugse slik det var før julepynt og glitrande snø
Bestemors varme kakao
No er freden bytta med rop
Sinne der alle før lo
Ho kjenner alt smaken av blod

Medan vi syng glade jul og fager er den himmel blå
Opnast ei flaske til, ho veit at han snart vil slå
I år er ho livredd og veit det er jul

Når vi syng glade jul og fager er den himmel blå
hugs at ikkje alle har nokon å lite på
Tenk på det, tenk på det og god jul!

Jul igjen!

Jeg kikket litt på hva jeg skrev om julefeiringen i fjor, og det var jo ikke så veldig lystig. Selv om jeg mener alt jeg skrev da fortsatt, er jeg litt mer positiv til jul i år. Selvsagt spiller min egen julefeiring en stor rolle. Det blir mye enklere i år enn før.

Så lenge jag kan huske har vi feiret jul med min gamle tante, siden hun ikke har noen annen familie enn oss. Det har selvsagt vært slitsomt de siste årene, når hun har blitt mer og mer skrøpelig, tunghørt og dement. I fjor var det verre enn noen gang. I år er hun havnet på gamlehjem og skal ikke feire sammen med oss. Det blir jo fort mye lettere, selv om det er synd at hun er blitt så skrøpelig. For oss blir det en jul med mye lavere skuldre og mer ro....og godt blir det.

I tillegg har jeg jo fått en ny svoger siden sist som skal feire jul her for første gang. Det blir også flott, bra med flere mannfolk i familien! Så i år tror jeg juletida blir ganske ok. Håper den blir det for deg også...

Klima og framtid

Da er klimamøtet i København avsluttet. Spådommene om at møtet kom til å bli en fiasko, har dessverre slått til. Riktignok klarte man å få til en avtale, men den er uten forpliktelser, kun med gode intensjoner og vage målsetninger. Alle forstår at i denne saken er ikke dette nok. Mange stilte voldsomme forventninger til Barack Obamas inntreden på møtet. Og ble ditto skuffet. Obama sa selv at han ikke kunne gi løftter han ikke ville være i stand til å holde. Det virker fornuftig, det er ikke Obama som er miljøsinke, det er den amerikanske kongressen. Og presidenten kan ikke gjøre mer enn det kongressen godkjenner.

Så hva nå? Jeg ser for meg to scenarier. Enten kan det bli en mer forpliktende avtale på et senere tidspunkt, for eksempel til neste år. Mange håper på dette, men mange er også pessimistiske etter møtet i København. Det andre alternativet er at flere og flere vil begynne å lytte til miljøskeptikerne, de som hevder at det slettes ikke er noen menneskeskapt miljøkrise. Det er jo velkjent at det er mye enklere å tilpasse virkelighetsoppfatninger til det som er komfortabelt, enn å ta slike trusler på alvor. Det blir for drastisk og hysterisk. Konsekvensen kan bli at røstene som hevder at hele greia er et massehysteri, etterhvert blir i flertall. Ikke fordi de har de beste bevisene eller prognosene, men fordi det gjør at vi kan fortsette å leve som før.

Avisen DagenMagazinet har en uoffisiell poll på sin hjemmeside, hvor 80% av de som har svart mener at miljøkampen er hysteri. Bare 20% mener at miljøkampe er viktig. Dette blir også støttet av avisens samfunnsredaktør Vebjørn Selbekk.

Svartmaling og dommedagsprofetier er ikke det som skal til for å mobilisere Ola Nordmann. Det fører i stedet til den helt motsatte reaksjonen. Dagens klimbevegelse er ikke de første som har gått i denne fellen. Overspent miljøaktivisme har tidligere vist seg som en sikker vei til nederlag i partipolitikken.

Det kanskje aller beste eksemplet på dette er Venstres valgkamp i 1989. Under Arne Fjørtofts ledelse brukte Venstre den kraftigste miljøretorikken som kanskje noen gang er benyttet i en kampanje for et norsk parti. Venstre antydet at vi kanskje bare hadde 20 år igjen. Hvis man ikke gjorde noe med miljøproblemene nå ville skadene for kloden vår være uopprettelige.
Nå har de 20 årene gått. Og verden eksisterer fortsatt. Det hadde nok også velgerne i 1989 en mistanke om at den ville gjøre. For de belønnet Venstres apokalyptiske spådommer med å unnlate å bruke partiets stemmesedler. Venstre gikk på et dundrende nederlag og Arne Fjørtoft måtte trekke seg som partileder.

I et demokratisk samfunn er det viktig at heller ikke de politisk korrekte kreftene er unntatt medienes kritiske søkelys. Det synes vi faktisk miljøbevegelsen ofte er.

Hvis man skal tolke Selbekk bokstavelig, er det altså ikke noe vits i å fortelle sannheten, dersom den blir for ubehagelig. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke på om dette gjelder for menneskets forhold til Gud og Bibelen også. Blir det slik at vi tilpasser innholdet til vår komfort, slik at vi i alle fall kan få noen til å ha sympati med oss og være villige til å lytte til oss? Er sannheten generelt for ubehagelig for oss? Og blir det slik at det ikke er så farlig, det går nok bra uansett? Er dette konsekvensen av å leve i et samfunn der staten ordner det meste for oss?

Jeg synes at det er underlig at kristne som er så konservative i noen spørsmål, blir så liberale i mlijøspørsmål. Det er tragisk, som jeg også har skrevet før, at det er de konservative kristne som skal være de største miljøsinkene. Man burde kanskje lytte til en av unntakene, diakonene Rune Singelstad, som er intervjuet i den samme avisen:

Det er betre å gjera noko no og ta feil, enn å ikkje gjera noko og så ta feil.......Vi har ansvar for å ta vare på den verda som Gud har skapt og med tanke på framtida for ungane våre...... Likesæle er det verste som kan skje med oss.......Vi som slepp ut mest skit i atmosfæren, betalar minst for dette, mens dei som slepp ut minst, betalar mest. Dette er direkte urettferdig, og eg blir flau på våre vegne når eg møter slike vitne frå den tredje verda.

Kanskje DagenMagazinets redaktører skulle lytte mer til folk de intervjuer.

Klima og vold

I etterdønningene etter Obamas "Noen ganger er krig nødvendig" - tale i Oslo, blander meldingene om vanskelige klimaforhandlinger seg med meldinger om sammenstøt mellom demonstranter og politi i Københavns gater. Vi begynner å bli vant til dette nå. Uansett hva slags type toppmøte man arrangerer, om det er G12, NATO eller i dette tilfellet klimatoppmøtet, meldes det om enorme sikkerhetsoppbud og store mengder politi i gatene. Og sikkert som snø i januar, folk kaster stein og gjenstander, blir arrestert og klager på et altfor voldelig politi.

Mange hevder jo at det ikke er demonstrantene som ødelegger, men at de som ødelegger er folk som blander seg med demonstrantene for å lage bråk. Selv om det helt sikkert finnes en del slike også, nekter jeg å tro at dette er hele sannheten. Det har utviklet seg en ukultur på ytterste venstre, over mange tiår riktignok, med Blitz i Oslo som et velkjent ekempel, men det ser ut til å bli verre. Poenget for disse er ikke å bidra konstruktivt i en samfunnsdebatt, men heller å melde seg ut av samfunnet og føre en voldelig kamp mot "undertrykkerne" med politiet i spissen. Med den ene hånda langer man ut mot USA og andre land for å bruke vold og våpen i krig. Den andre hånda bruker man til å kaste stein og angripe politiet. Det er kanskje ikke så rart at den krigsretorikk og konfliktmaksimering som har preget venstresidas uttalelser nå blir satt ut i praksis. Jeg har mange ganger undret meg over hvor sinte og lite kompromissvillige de er når de åpner munnen.

Jeg synes likevel det er veldig synd. Jeg har mange venner på ventresida, og har veldig sans for mye av det de står for. Vi trenger folk som tør å være radikale, spesielt når det gjelder miljøkampen. Men jeg er redd for at de gjør seg selv en bjørnetjeneste med veien de har valgt nå. Den unge generasjonen, med et berettighet håp om at framtida skal bli lysere enn fortida, kan kanskje ha godt av å lære av fortida. At det er aksjonene til Mahatma Gandhi og Martin Luther King, anitvoldelige aksjoner, som vant opposisjonen og skapte forandringen, ikke voldsaksjoner a la Baader Meinhof.

Kan jeg få lov til å komme med et berettiget håp om at alle fortsetter å engasjere seg i denne kampen, ja enda mer enn før, men at vi slipper å se flere bilder av stein som blir kastet, politi med køller og blødende ungdommer som blir dratt inn i politibiler?

Moral er ut!

Overskriften henspeiler på det faktum at den tida vi lever i, er det å være moraliserende noe av det verste du kan være. Tolerant, åpen, ærlig er hedersbegreper, mens dersom du er noe som kan oppfattes som belærende eller moraliserende, blir du latterliggjort eller ignorert. Dette har blitt aktualisert den siste uka gjennom programmet "Juntafil" på NRK P3. Ikke at dette er noe enestående tilfelle, men det føyer seg derimot inn i rekken av hvordan temaet sex og samliv (forresten, stryk det siste, det handler ikke veldig mye om samliv) blir snakket om i kule, ungdomsrettede programmer på Tv og radio.

Temaet i programmet var trekantsex. Her ble det snakket som om dette var noe helt normalt og greit, og "moralen" var som vanlig i slike programmer: Det finnes ikke noe rett eller galt, bra eller dårlig, du må finne ut hva som er bra og riktig for deg, hva som føles rett, og ikke minst snakke med partneren din om det. Alt er greit, bare man snakker om det. Dette fikk, heldigvis, Jarle Haugland i Ungdom og Medier, til å reagere:

Veiledningen som ble gitt kan kokes ned til følgende: Trekantsex kan være negativt for forholdet, eller det kan være bra for forholdet. Dere må bare snakke om det og være enige i det dere gjør. Når en lege og en psykolog hentes inn som fagpersoner, skaper det et inntrykk av at Juntafil vil gi seriøs og god veiledning til ungdommer. Dette var ikke god veiledning. Dette var voksne mennesker som fraskrev seg veilederansvaret og åpnet dører for ungdommene inn til en verden der sex er til for å eksperimenteres med.

Ungdommer søker råd, og dermed også tydelighet om hva som er bra og hva som er dårlig. Har NRK noen svar å gi dem? Finnes det noe som er rett eller galt, bra eller skadelig? Er det områder i det seksuelle landskapet som ungdommer bør holde seg borte fra, uavhengig av om det føles godt der og da?

Selvsagt ikke noe selvkritikk å hente hos NRK. P3-redaktør Tone Donald sier:

Mange unge utforsker sex, det er en del av ungdomstiden. Det å forholde seg til virkeligheten til unge folk vil NRK P3 aldri se på som skadelig, men nødvendig,

Det er vel slik det forventes. Det jeg derimot reagerer aller mest på, er hvordan de såkalte sexologer forholder seg til dette temaet. Spørsmål om sex har gradvis forandret seg fra å være et spørsmål om moral til å være et spørsmål om teknikk. Disse sexologer kan godt gi tusenvis av råd om det sistenevnte, men er livredde for å bli oppfattet som moralister kan det virke sem. Helt siden Alfred Kinsey la fram sin rapport om folks seksualvaner, hvor han presenterte seksualforbyteres og pedofiles seksualvaner som like normale som andre folks, har det blitt stadig vanskeligere å framholde at det finnes noe som er rett og noe som er galt, noe som er sunt og noe som er usunt. Og da mener jeg ikke bare om man bruker kondom eller ikke. Redaktør Anne Gustavsen i KS sier også noe om dette i sin siste kommentar:

Vi har ikke tid til å vente, derfor skaffer vi oss det vi vil ha umiddelbart, uten å tenke på at regningen kommer en dag. Siden vi har sluttet å vente på noe vi har lyst på, setter vi også mindre pris på det vi får.

A-magasinet tok nylig opp temaet «å vente». Der møtte de bl.a. det kristne kjæresteparetJonna-Jasmine Aro (23) og Andreas Nebdal (24) fra pinsemenigheten JesusChurch i Oslo. Det unge paret har ventet to år på brylluptsnatten. For dem hører seksualakten til innenfor ekteskapets rammer. Følelsene får ikke komme i veien for Guds Ord. De opplever ventetiden som god og rik. De lærer hverandre å kjenne på andre måter imens, noe som vil berike samlivet den dagen de skal bo sammen. I et samfunn som gjennomsyres av seksualitet som skal leves ut her og nå, går de som venter mot strømmen.

Altfor mange kristne bryter i dag med Bibelens anbefalinger for hvordan vi skal leve av to årsaker. Det er politisk ukorrekt og stemmer ikke med tidens trend og moralbeggreper: To: Det føles ikke feil, dermed er det ikke noen vits i å vente eller avstå [...........] Dagens forskere konkluderer med det Bibelen har sagt for lengst: Selvdisiplin og selvkontroll er en viktig nøkkel til å lykkes i livet. En ny undersøkelse viser at mennesker som greier å vente er mer intelligente og dyktigere på å jobbe langsiktig. De som ikke greier å vente er ofte mer frustrerte, vinglete, mistroiske og skygger unna utfordringer.

Til slutt sexolog Thore Langfeldts uttalelser, som gjengitt i Dagbladet, som jeg både blir forbanna og frustrert over. Han framstiller innvendingene som typisk kristne innvendinger, noe som også er typisk. Moralsk veiledning og grensesetting i disse spørsmål framstilles som noe som bare er for puritanske kristne, og dermed frarøves de fleste relevant moralsk veledning. Jeg mener ikke at det nødvendigvis finnes en evigvarende grense som alle må forholde seg til, men spørrende ungdommer som trenger grenser fra de voksne fortjener bedre enn dette:

Det er veldig viktig å ha et fordomsfritt program om sex på radio som kan forholde seg til ungdommene og ikke drive med moralpreik. Moralpreik er det nok av og det hjelper ingen, jeg mener det er helt uinteressant å diskutere om trekantsex er skadelig eller ikke. Man kan se dette som et moralsk anliggende og da vil et kristent mediebyrå nødvendigvis måtte snakke om dette som umoralsk. Når man mener at sex tilhører ekteskapet, så blir sex utenfor parforhold og trekantsex umoralsk i deres øyne.

Dust.

Klimakrise og troskrise

Det store klimatoppmøtet i København er i gang. Forventingene til dette møtet har gått fra å være store til å bli lunkne. Dessverre, får vi si, er det få politikere som er villige til å vise sant lederskap når det trengs som mest. De fleste er mye mer bekymret for finanskrisa enn klimakrisa. Og de stemmene som høylydt prøver å komme til orde for å si at det slett ikke er noe klimakrise på vei, får stadig mer oppmerksomhet. Det er jo tross alt disse det er mest komfortabelt å lytte til, for dersom de har rett, kan vi jo bare fortsette å leve som før, og det er jo det vi helst vil, ikke sant? Å være ansvarlig og føre var er både slitsomt og kostbart for oss som enkeltpersoner og storsamfunn.

De rike landene, som forurenser mest, har i et nytt forslag foreslått at de fattige u-landene skal bære like stort ansvar for nye kutt som de rike landene. De fattigere landene protesterer, så klart, det er jo ikke til å undres over at de mener at de rike selv må bære ansvaret for det uføret vi har kommet i. Likevel ser vi at vi i nord, spesielt vårt eget land, heller kjøper seg avlat ved å betale andre for å kutte, i stedet for å gjøre det selv.

Nå har også de konservative kristne kastet seg inn i debatten for fullt. Mange av de mer venstreorientert kristne grupperingene har lenge vært i front i forhold til vårt ansvar som forvaltere av den jorda vi er satt på. De konservative velger den andre sida. Jeg burde kanskje ikke bli overrasket over det, men jeg synes det er ganske utrolig det som kommer fra den kristne høyresida i statene nå. Man skulle jo tro at det å fortelle folk at måten du lever på får konsekvenser, harmonerte med et kristent budskap om synd og omvendelse. Men i praksis nører man jo opp under den likegyldighet og unnfallenhet som preger altfor mange i denne saken.

En av de fremste talsmenn for de evangeliske kristne i USA, Chuck Colson, har skrevet en del om dette i det siste. Erling Rimehaug kommenterer dette i gårsdagens Vårt Land:

Den konservative evangeliske samfunnsdebattanten Chuck Colson hevder at klima er i ferd med å bli en ny religion. «I dagens klima kan jorda komme til å ta plassen som tradisjonelt tilhører Bibelens Gud», skriver Colson i sin ukentlige spalte, som trykkes i flere kristne publikasjoner i USA.

Han får støtte fra klimaforskeren Roy Spencer fra Alabama Universitet i Huntsville.
«Nesten alle klimaforskere har et religiøst syn på jorda og hvor skjør den er, og det farger deres forskning og hvordan de tolker sine data», sa Spencer forrige uke på en konferanse arrangert av den konservative tenketanken Heritage Foundation, der evangeliske kritikere av FNs klimapanel sto fram.

Foran klimatoppmøtet i København har høyresida i USA mobilisert for å hindre at USA forplikter seg til tiltak mot utslipp av klimagasser. Noen utspill fra konservative kristne er en del av denne politiske mobiliseringen.

Det gjelder for eksempel en av de andre spaltistene i den evangeliske avisen Christian Post, Tony Beam, som er direktør for Christian Worldview Center ved North Greenville University. Han hevder at det såkalte Climategate avslører at menneskeskapt klimaforverring er en løgn. Og hvorfor spres denne løgnen, spør han, og svarer slik: Klimaguruene er egentlig resirkulerte kommunister, og målet med Københavnmøtet er å få en FN-avtale som kan være et redskap til å konfiskere privat eiendom og ta rikdommen fra de industrialiserte land.

Det er nesten for dumt til å være sant. Selv om det selvsagt finnes alternative teorier til årsakene for den globale oppvarmingen, er det mer enn underlig at kristne skal omfavne disse på den måten. Å reise kommunsimen som den store verdensfienden 20 år etter Berlinmurens fall, står nesten ikke til troende. Med dette er den kristne høyresida nok en gang i ferd med å gjøre seg selv til en vits for resten av verden med sine ekstreme synspunkter. Hvordan de kan finne støtte for dette i Bibelen, er mer enn jeg kan forstå.

Michelle Tumes - Outrageous Grace (with Susan Ashton and Christine Dente)

De uhyrlige, provoserende, skandaløse nåden....

Utilgivelig?

Siden jeg ikke var i min beste form i helgen, ble jeg sittende og se på et par programmer på lørdag, som tilfeldigvis handlet om noe av det samme. Det handlet om mennesker som hadde gjort fryktelige forbrytelser, og som på mange måter utfordrer oss på hvor langt vi er villige til å gå i å tilgi og gi folk en ny sjanse.

Filmen "The Woodsman" med Kevin Bacon, handler om en mann som slipper ut av fengsel etter å ha sonet en lang dom for å ha forgrepet seg seksuelt på mindreårige jenter. Han sliter, naturlig nok, både med å tilgi og akseptere seg selv, samtidig som han får få sjanser fra omgivelser som avskyr ham når de får vite hva han har gjort. Og poenget blir vel at han er uten mulighet til å begynne et nytt liv, så lenge ingen gir ham den sjansen han trenger. Men i en situasjon der han er i ferd med å falle tilbake til sitt gamle mønster, skjer det noe som setter en ny kurs for livet hans. Og da er det noen som er der for ham. Filmens tematikk spinner rundt om man tør å gi slike folk en ny sjanse, når det finnes en mulighet for at de vil gjøre noe lignende igjen. Går det an å stole på slike folk? Filmen behandler et svært delikat emne på en tankevekkende måte.

Senere så jeg intervjuet Viggo Johansen gjorde med Helge Fossmo, pastoren som er dømt for medvirkning og oppfordring til drap i Knutby. De fleste kjenner vel denne historien nå. Fossmo framstod som en angrende synder, som etter beste evne prøvde å forklare det som hadde skjedd. Uten at han helt kunne forstå selv at det kunne gå så langt. Jeg tenkte nok, som mange andre, at dette var en sympatisk mann som hadde blitt fanget av en syk sekt og dets syke spilleregler. Er jeg naiv og lettlurt? Eller finnes det nye sjanser også for slike mennesker?

Jeg tror vi alle kjenner at det finnes grenser for hvor langt vi er villige til å gå når det gjelder å tilgi og gi en sjanse til. Her beveger vi oss vel mot eller over disse grensene. Men kanskje finnes det en nåde som er grenseløs, hvor det faktisk ikke finnes noen grenser?

Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger,» svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!

Matt 18, 21-22

Menigheten

I dag har jeg offisielt avsluttet et engasjement i en lokal menighet som har strukket seg over nssten 10 år. Litt spesielt og vemodig når et slikt engasjement er over, men livet går videre både for meg og for menigheten. Jeg har jo lært veldig mye av disse årene, og man lærer ganske mye av å være en del av en menighet, både om seg selv og andre.

Guds menighet er jorden største under, står det i en gammel salme. Selv om det finnes nok av problemer og utfrodringer, og frustrasjonene står i kø for den som vil gå inn i dem, er det likevel noe mirakuløst over menighetens eksistens. Det er jo 2000 år siden Jesus levde og nesten like lenge siden siste ord i den hellige boka ble skrevet. Likevel har menigheten vokst og endog ekspandert kontinuerlig i alle disse årene. I dag har hundrevis av millioner sin identitet i sin kristne tro og sin kristne kirke. Hundrevis av millioner møtes hver uke for å be, høre forkynnnelse, synge sammen og bryte brødet. Folk som har forskjellig hudfarge, forskjellig stil og smak, forskjellig alder, ja endog forskjellig religion, finner sammen i dette de har felles, troen på Jesus som verdens frelser.

Også menigheten jeg har vært en del av er et under. Et under fordi mennesker som er så forskjellige kan møtes hver uke og finne noe sammen. Et under fordi det finnes så mye godhet og hjerterom hos så mange mennesker. Et under fordi det finnes så mye positivitet og lengsel etter å høre om og gjøre det gode. Og et under fordi det har vært plass til en slik som meg der, he he.

I en menighet finnes det også mye smerte. Skuffelser fordi livet ikke ble slik som man hadde drømt om. Skuffelser fordi det man trodde så sterkt på, slo feil. Skuffelser fordi ens egne barn og barnebarn har valgt en annen vei. Og så altfor mange som er skuffet over seg selv, over at man ikke strekker til, på grunn av alt det man skulle ønske man var og fikk til, men ikke klarer. Jeg har mange ganger undret meg over hvor ofte vi trenger å bli oppmuntret og trøstet. Vi har så mye lettere for å høre på de stemmene som vil trykke oss ned. Og mye smerte fordi man ikke føler at man passer inn, fordi man sliter med sykdom eller med synd.

Uansett vil jeg si takk til menigheten, fordi at den er en menighet. Ikke en fullkomen en, ikke av de beste i verden heller, kanskje. Men fordi det finnes noe det som er hellig og overnaturlig. Gud bygger sin menighet videre.

Bare statuer skifter aldri mening

Det brukte Aril Edvardsen å si når han skulle forklare hvordan han skiftet syn på Israel og palestinerne. Nå viser altså undersøkelser at hver fjerde nordmann har skiftet mening som et resultat av noe de har lest på en blogg eller nettdebatt. Selv om dette virker ganske utrolig når man leser hvor mye dumt som blir sagt i ulike nettdebatter, gir det en ny motivasjon til å fortsette å skrive på denne bloggen, selv om jeg er veldig nysgjerrig på hvor mange som leser den.

Redaktør Une Bratberg i Vårt Land skriver om dette i sin kommentar Det er ingen skam å snu. Her nevner hun blant annet røykelov-saken, der en voldsom fordømmelse av tidligere helseminister Dagfinn Høybråten nå er snudd til en allmenn lovprising av den nye røykeloven. Hun nevner også Palestina-saken og barnehagedekningen som saker der folk har endret mening.

Likevel hører vel dette til sjeldenhetene når vi snakker om politikere og debatter. Det er kanskje derfor politiske debatter er så urkjedelige i Norge. Man diskuterer ikke for å lytte og lære av hverandre, men for å vise hvor fortreffelige ens egne meninger er, i mostening til motstandernes. Tenk hvor forfriskende det ville være i en politisk debatt hvis noen sa: Det har jeg ikke tenkt på! Det har du jammen rett i, her er jeg enig med deg! Neida det kan jo bli oppfattet som svakhet. Egentlig er samfunnet blitt velidg sånn nå. Det handler ikke så mye om å lytte og lære av hverandre. Det handler om å eksponere seg selv og det talentet man har eller ikke har.

Så selv om politikere stort sett opptrer som statuer, trenger ikke vi andre å gjøre det. Vi kan faktisk lære noe av hverandre. Du kan faktisk lære noe av meg, og kanskje jeg kan lære litt av deg også. Som Une Bratberg gjør, la meg også sitere Ibsens selvgode prest Brand:

Vær ikke et i dag, i gaar, og noget andet om et aar, det som du er, vær det helt, ikke stykkevis og delt.

Dessverre lever Brand i aller beste velgående.

Tiger Woods isn't God

Stakkars Tiger Woods. Nå har han virkelig fått kjørt seg noen dager. Man kan vel si at det er ganske selvforskyldt, både at han hadde sex med en annen kvinne enn sin kone, og at han kjørte i et tre midt på natta. Nå har også den kjente (?) "pastoren" John Ziegler bestemt seg for å legge ned internettsida tigerwoodsisgod.com. Han mener at Tiger ikke lenger er verdig tittelen som frelser og Messias. Overskriften på siden er endret fra First church of Tiger Woods til The damnation of Tiger Woods. Selv om dette er et noe humoristisk innslag i en tragisk sak, er det ikke første gang folk blir skuffet over idolene sine.

Tv2-sportens Davy Wathne skriver om dette i bloggen sin. Han skriver blant annet:

Selvfølgelig ville det vært fantastisk om forgrunnsfigurene og maktmenneskene innen idrett, politikk og næringsliv, i de akademiske sirkler og i kunstens og kulturens verden var utstyrt med en moralsk dimensjon som gjorde dem velegnet som gudelignende idealer for oss alminnelig dødelige. Men det er det ingenting som tyder på at de er. Og hvorfor i himmelens navn skulle de være spesielt disponert for slike kvaliteter eller egenskaper? Hvor oppsto forestillingen om en slags naturgitt sammenheng mellom utholdenhet, balltalent, treffsikkerhet, analytiske evner, kreativ kraft og høy moral? Og når ble det naturlig å ta for gitt at enere på forskjellige fag- eller samfunnsfelt var utstyrt med en etisk standard hinsides den vi andre sliter med.

Det er ikke lett å være et idol, også med tanke på at slike mennesker er utsatt for mange flere fristelser enn de fleste av oss. Og når idolene i tillegg blir utnevnt til guddommelige, blir det ikke noe lettere. Men skal vi ikke kunne forvente også at slike mennesker er bevisst sin posisjon som idol for så mange. Eller er det, som Wathne hevder, noe som ikke har noe med hverandre å gjøre? Uansett, nå er det vel tid for å tilgi og legge det bak seg?

Flash forward

Nå har jeg akkurat sett en ny epiosode av den nye, fascinerende serien som går på TV2 på torsdager. Synes jeg, da, mulig jeg lar meg lett fascinere. Serien tar utgangspunkt i en hendelse som rammer hele verden samtidig. Hele verden får en felles blackout i 2 minutter og 17 sekunder. På denne korte tiden får alle et glimt av sin egen framtid, hvor de kommer til å være om nøyaktig seks måneder. For noen til oppmuntring, for andre til skrekk. Og noen får ikke noe syn i det hele tatt.

Den ytre handlingen er jo at FBI-folk prøver å finne ut hvorfor det skjedde og hvem som er ansvarlige. Men bakom lurer alle de interessante spørsmålene. Hvordan handler man når man for alle del vil unngå det som venter om et halvt år? Og hva gjør man hvis det som venter er som en drøm som går i oppfyllelse? Og hva om man ikke ser noe? Btyr det at man vil være død? Og hvordan vil det påvirke livet, når man vet man vil være død om 6 måneder? Og vil det skje uansett eller er det avhengig av valg man gjør underveis? Og hvordan vil synet påvirke det man gjør fram til da? Og er det sunt å vite så mye om framtida? Er det egentlig noe vi ønsker? Noe av det vi ser i serien, er at dette synet blir helt avgjørende for hva man tanker på og hvordan man lever.

Helt siden tidenes morgen har man vel strevet med spørsmålet: Er framtiden fastlagt? Ligger alt ferdig før vi begynner livene våre? Eller er alt et utslag av tilfeldigheter? Eller et sted midt i mellom? Reformatoren Jean Calvin var vel den som gikk lengst i å hevde det som blir kalt predeterminisme, at alt er bestemt på forhånd. Men mange religiøse mennesker snakker om at det som skjer er Guds vilje, uansett hva det måtte være som skjer.

Selv om denne serien først og fremst er underholdning, er det spennende å tenke over de spørsmålene som følger i kjølvannet.

Topp 25 - mine favorittplater

Nå er jeg klar med en ny, subjektiv liste over hvilke plater jeg opplever som de beste som er laget. Denne listen er, om mulig, enda mer subjektiv enn den andre. Musikken jeg skriver om her, er musikk jeg har et forhold til, og ikke nødvendigvis de beste produksjonene, de dyktigste bandene eller de beste låtskriverne. Selv om jeg vokste opp på 80-tallet, har jeg lenge ment at den beste musikken kom på 70-tallet. Har begrenset meg til en plate for hver artist. Here we go:

1. Written on the Wind - Chuck Girard. 1977.

For en fantastisk plate. Har hørt den sikkert 500 ganger, men er like imponert fortsatt. Flotte tekster, gjennomførte arrangementer, og den har denne posisjonen selv om det faktisk er et par låter her som ikke er så bra. Finnes dessverre ikke på CD.

2. Fallen - Evanescence. 2003.

Fantastisk flott plate hvor omtrent alle sangene er fulle av nerve, følelse og fantastiske arrangementer. Dette er moderne musikk slik den skal lages, gjennomarbeidet og spennende. Platen er noe dyster, men full av engasjement.

3. Comatose - Skillet. 2006.

Plate som har mye til felles med den forrige, kraftige gitarer og piano/keyboard i en flott mix. Gjennomførte arrangementer og kraftige tekster. Fengende musikk som ikke taper seg mye etter et par hundre gjennomhøringer.

4. Ending is beginning - Downhere. 2008.

Denne plata er på stadig opptur på denne lista, spesielt etter at jeg hørte bandet live. Dype og reflkterte tekster og melodier som sitter og blir sittende. Det enkle er ofte det beste, ikke mye overarrnagering og symfoniorkestre her.

5. Back home again - John Denver. 1974.

Jeg elsker Denvers varme sanger om hjemmeliv, amerikansk natur og kjærlighet til mennesker og land. Vakre melodier framhever de poetiske tekstene.

6. Legacy - Michael Card. 1983.

Michael Card er et geni av en låtskriver og beskriver bibelske emner og personer på en fantastisk måte til sine veldig melodiøse melodier. På denne plata, som er hans andre av veldig mange, er han på sitt beste. Klassikere som "El Shaddai" og "Love crucified arose" finner du her.

7. Tell 'em again - Dallas Holm. 1978.

Dallas Holm har en inderlighet og pasjon som det er vanskelig å finne hos noe andre. Han synger med sterk følelse og har et klart budskap å komme med. Dette er varm musikk som gir deg en god følelse, selv om dette ikke er så veldig avansert.

8. Now do you understand - Randy Matthews. 1975.

Beste live-plata jeg har hørt. En mann, en gitar, fantastisk publikum, morsomme historier, rørende fortellinger og geniale, enkle sanger. Skulle ønske jeg var der.

9. Desire - Bob Dylan. 1975.

Bob Dylan hører til langt oppe på en slik liste. Her er han på sitt mest melodiøse og på sitt lengste, med sanger på 8 og 11 minutter. Jeg elsker slikt. Her finner du blant annet klassikeren "Hurricane".

10. Brother of the son - Don Francisco. 1976.

Kunne tatt med flere av platene hans her. Fantastisk storyteller, har en evne til å fortelle lange historier som berører kraftig selv om melodiene kan være noe enkle. Og stemmen hans er ikke den beste. Men en ener på sitt felt.

11. Everybody needs a little help - David Meece. 1979.

12. No greater sacrifice - Ray Boltz. 1996.

13. Quiet revolution - Telecast. 2008.

14. Karla Bonoff - Karla Bonoff. 1977.

15. Maple room - Wayne Kirkpatrick. 2000.

16. Hopes and fears - Keane. 2004.

17. Even this - Wayne Watson. 2007.

18. More power to ya - Petra. 1982.

19. Daniel Amos - Shotgun angel. 1977.

20. Oden Fong - Come for the children. 1979.

21. Hammer & Nail - Whitecross. 1987.

22. All stand together - Bloodgood. 1991.

23. No room in the middle - Greg X Volz. 1990.

24. The silent force - Withion Temptation. 2004

25. The final countdown - Europe. 1986.

Føler at jeg mangler en god del her også ja. Mange av disse er det vel også få som har hørt om. Men her er lista akkurat nå, fra toppen av hjernen. Take it or leave it.

The Emergent Jesus

The Emergent Church er en evangelisk bevegelse som oppstod i USA, og jeg har skrevet litt om denne før. Mye av poenget med denne er å finne et språk for å kommunisere evangeliet med det postmoderne menneske. For de fleste kristne vil postmodernismens individualisme stå veldig i opposisjon til den tradisjonelle kristne tro og etikk. The Emergent Church ønsker å finne måter å kommunisere på som også kan nå inn til det postmoderne menneske.

Selv om denne bevegelsen ikke er spesielt godt kjent i Norge, er mange inspirert og influert av denne. Mange av tankene de står for, finner vi igjen blant ledere i mange kirkesamfunn i vårt land også. Så denne bevegelsen, som er fullstendig uten noe form for hierarisk lederskap, har hatt stor påvirkning på kristendomsforståelsen i vår tid og i vår kultur.

Det er vanskelig å sette ord på hva denne bevegelsen egentlig handler om. Kanskje det er fordi det handler mye mer om form enn innhold. Det er et poeng for bevegelsen at lære og teori kommer i bakgrunnen og kommunikasjon og fellesskap blir viktigere. Det betyr ikke at man ikke har noen teologi, men denne er mindre fastlagt. Brian McLaren er på mange måter bevegelsens fremste teolog og talsmann, gjennom bøker som A new kind of christian og A generous orthodoxy. I boken An emergent manifesto of hope, bidrar også mange flere i denne bevegelsen til å forklare hva The emergent church eller The emergent conversation betyr for dem. En av dem som bidrar, er Tim Conder. Han gjør et forsøk på å systematisere noe av det de står for.

I stedet for å snakke om en abolutt etikk, snakker man gjerne om en kontekstuell etikk. Man kan altså ikke lage regler som gjelder for alle mennesker i alle siutasjoner. Sammehenger og situasjoner spiller en viktig rolle i å avgjøre hva som er rett og galt. Her er det fullt av gråsoner, og man må sammen finne ut av hvilken etikk som er den rette i de ulike kontekstene.

I stedet for systematisk teologi, er man mer opptatt av fortellingen. Fortellingen om Gud og om oss, det som bare kan fortelles og ikke systematiseres. Gud kan ikke settes i system og det kan ikke læren om han eller livet heller. I stedet for en systematisk og bokstavlig bibeltolkning, holder man seg til en kontekstuell, fortellende tolkning. Teologien er generøs og har rom for mange tolkninger, fordi læren ikke er det som er mest sentralt. Man er altså ikke opptatt av å inkludere eller ekskludere på grunnlag av lære eller meninger. Man bygger også bru, for eksempel mellom Bibelens lære og evolusjonslæren. McLaren har skrevet om dette i sine bøker A generous orthodoxy og The story we find ourselves in.

I stedet for å ha fokus på en personlig frelse for evigheten, er man mer opptatt av hva Gud gjør i verden her og nå. I stedet for den enkeltes personlige behov og agenda, er Guds gjenoppettende agenda for verden det viktige. Den personlige frelse fra en evig fortapelse kommer i bakgrunnen og Guds plan for alle tings gjenopprettelse i forgrunnen. McLaren har blant annet skrevet om dette i The last word and the word after that.

I stedet for et lederskap som bygges på posisjoner og hierarkier, vil man ha et lederskap som er bygd på relasjoner. I stedet for å sette grenser mellom folk på grunn av meninger og tradisjoner og doktriner, går de viktige skillene hva man forplikter seg til.

Mye fornuftig og relevant her, slik jeg ser det. Kritikken mot The Emergent Church har jo ofte vært at det blir for ullent, for uklart, for liberalt. Det kan man jo saktens være enig i, men man går kanskje glipp av poenget? Slik jeg har forstått det, handler det vel heller om å inkludere hverandre, ha fellesskap, snakke sammen, uansett hvor uenige vi måtte være om teologi? Og heller bli opptatt av det som betyr noe: Å bli involvert i Guds plan for å hjelpe og redde en verden som trenger oss her og nå?

A Million Miles in a Thousand Years by Donald Miller

A million miles in a thousand years

Jeg liker bøkene til Donald Miller. Han skriver annerledes bøker. Kristne bøker er ofte slike som er skrevet av en eller annen som har skjønt noe, og som skriver for at vi andre skal skjønne det samme. Eller av en som har opplevd noe og vil at vi andre skal oppleve det samme. Donald Miller er liksom bare en av oss andre, han skriver om oppturer og nedturer, små anekdoter om livet, kledd i en humoristisk og selvironisk språkdrakt.

Hans siste bok, A million miles in a thousand years, er likevel litt annerledes. Selv sier han at han endelig har skrevet en bok han er stolt av. Boken handler om en endringsprosess i Millers liv, fra å være en overvektig, TV-tittende og noe navlebeskuende livsnyter, til å bli en delatker i sitt eget liv, i sin egen historie. For boken har undertittelen: What I learned while editing my life. Han lærer altså noe når han redigerer livet sitt. (Som en parantes kan jeg jo nevne at det generelt er blitt veldig moderne å snakke om sin fortelling og Guds fortelling i forhold til å snakke om Guds plan, som man gjorde før)

Det begynner med at han får besøk av noen filmfolk som vil lage film av den første boka hans, hvor han skriver om seg selv. Han blir likevel overrasket når de forteller at de må gjøre om på mye fra boka, fordi livet hans ikke er spennende nok, at livet hans ikke er en god nok fortelling. Resten av boka blir så en jakt etter at livet skal gjenspeile den gode fortellingen han finner hos så mange andre av de menneskene han møter. Denne jakten tar han med til Machu Pichu i Peru, på kanotur i Canada og på sykkeltur på tvers av de amerkanske kontinenetet.

Han begynner med å dra på et seminar for å lære hva som kjennetegner en god historie. Dette seminaret blir utgangspunktet for veien videre, selv om han trenger hjelp av en venn for å finne essensen av det han skal lære:

Jordan looked back at the television and turned up the volume. "A story is a character who wants something and overcomes conflict to get it," he said with remarkable assurence. "What's that agian?" I asked reaching for a pen and flipping the bulk of pages in my yelolow pad over on my lap, arriving at a blank page. "A character," he said "who wants something," he continued, "and overcomes conflict," he paused so I could write it down. "To get it". I looked at the definition for a second, wonderding at how simple it really was.

Boka folger så hovedpersonen David, som vil noe, som overvinner hindringer og konflikter og kommer i mål på flere av de utfordinger som han gir seg selv. Og innimellom får vi høre historien til andre mennesker han møter, som også har sin fortelling. Og vi får også se at Miller ikke kommer i mål med alt. Han er tross alt bare en av oss vanlige....Boka anbefales på det sterkeste!

Miljø, skatt og biodiesel

Biodisel og avgift på denne har vært den heteste politiske saken i uka som har gått. Ikke den mest spennende av saker, kanskje, men den har fått mye oppmerksomhet fordi mange partier har stemt for noe de egentlig var mot. Men dersom vi ser litt bak denne saken, finner vi et svært interessant tema som kan få stor betydning i årene som kommer.

Allerede da jeg var politisk aktiv i et av de største ungdomspartiene for 15 år siden, var spørsmålet om skatter, avgifter og miljø sentralt. Det ble argumentert for at man burde flytte skattetrykket fra skatt på inntekt til skatt og avgifter på forurensing. Med andre ord skulle statens inntekter i større grad komme fra avgifter på miljøfiendtlig virksomhet og i mindre grad på ærlig arbeid. Dette høres jo fint og flott ut, men jeg tenkte det vel allerede da, det som viser seg nå. Vil vi da få en stat som er avhengig av at folk forurenser for å få de inntektene de trenger? Og hva vil skje hvis alle begynner å bruke miljøvennlige alternativer? Da vil jo statens inntekter bli kraftig redusert. Skal man da gå over til å skattlegge arbeid hardere igjen? Det er dette som har blitt en aktuell problemstilling nå.

Vårt Lands Erling Rimehaug skriver:

Nå har AP-ledelsen rykket tilbake til det som var den virkelige grunnen til innføring av avgiften: Frykten fra statlig inntekstap. Det er blitt så lønnsomt å kjøre på biodiesel at store transportselskaper slutter å kjøre på den avgiftsbelagte fossile dieselen. En av statens store inntekstkilder, veiavgiften, stod i fare.

Det viser seg altså at klima og miljø er fint og flott, så lenge det ikke koster noe. Med slike signaler, viser jo regjeringen oss at klima ikke er viktig nok til at vi skal lide for det. Et svært dårlig signal, spør du meg...

Israelvenn eller Palestinavenn? Ja takk, begge deler!

I mange år har det vært en egen gruppe på Stortinget for de som kaller seg Israelsvenner. I forrige periode ble det også startet en egen gruppe for de som kaller seg Palestinavenner. Og ikke er overraskende består den første gruppa av folk fra sentrum og høyresida og den siste av folk fra venstresida. Egentlig virker hele greia ganske barnslig, spør du meg. Det synes tydeligvis også Høyres Torbjørn Røe Isaksen, som har valgt sin egen vri. Han har likegodt meldt seg inn i begge gruppene! Han sier følgende til Vårt Land:

Dessverre høres den norske diskusjonen om Midtøsten ut som om en heier på to fotballag. Det virker som en tror at enten den ene eller den andre parten skal få fullt gjennomslag....... Jeg synes det er en uting at en må velge side, enten det ene eller det andre. Det er ikke slik at det er to parter i denne konflikten, der Benjamin Netanyahu utgjør det alternativet og Hamas det andre. De fleste står i en mellomposisjon.

Jeg må innrømme at jeg har veldig sans for dette og det Isaksen sier. Noen ganger er Ole Brumm - politikk den beste.

Almost Famous - Tiny Dancer

Fantastisk scene fra tidenes film!!!

Topp 25 - mine favorittfilmer

Her kommer en veldig subjektiv liste over hvilke filmer jeg mener er de beste som er produsert. Selvsagt vil mange savne sine favoritter her, derfor utfordrer jeg dere til å lage deres egne lister. Og bare så det er sagt: Jeg er ikke noe fan av gamle svart/hvitt-filmer eller science fiction. Så de finnes ikke på denne lista. Og ja da, jeg liker best amerikanske filmene. Og siden den første filmen jeg så på kino var Hot Shots i 1991, vil de fleste filmene være fra etter det. Vil nok være få actionfilmer også. Rangeringen kan jeg nok være villig til å gjøre om på...her er lista:

1. Almost famous. 2000.

Vet ikke helt hva som gjør denne filmen så fantastisk. Men det er vel en kombinasjon av musikk, gutteaktig naivitet og sjarm og 70-tall. Filmen er for meg en stor hyllest til musikk og til en tid hvor musikken fortsatt hadde et snev av uskyld. Handler om en ung gutt som drømmer om å bli musikkjournalist og som får dra på turné med et av sine favorittband. Du kan se en av scenene fra filmen i vinduet over.

2. Forest Gump. 1994.

En fantastisk film om en fantastisk person. Vi får også en flott oversikt over den amerikanske nyere historien. Tom Hanks gjør en fabelaktig rolle som Forest. Denne har det meste.

3. Schindler's liste. 1993.

Steven Spielbergs mesterverk som viser oss nazismen og Holocaust i all sin grusomhet. Kanskje filmhistoriens fremst historiske drama.

4. Alive. 1993.

Historien om fotballaget som overlevde flere uker i Andesfjellene ved å spise hverandre, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortvilelse, håp og kameratskap skaper en unik atmosfære.

5. Danser med ulver. 1990.

Fantastisk filmepos med fantstiske bilder fra USA på 1800-tallet. Gripende historie om en amerikanske soldats møte med de innfødte indianerne.

6. Bibelen: Josef. 1995.

Finnes det særlig mer fantastiske historier enn denne? Historien am gutten som ble solgt av sine brødre, fengslet, og som endte opp som nestkommandrenede etter farao i Egypt.

7. Dumb and dumber. 1994.

Dette er vel en litt annen kategori enn de første, men dette er komedie på sitt aller beste med Jim Carrey i storform.

8. Groundhog day. 1993.

Hysterisk morsom film om en mann som våkner opp til den samme dagen hver eneste dag.

9. Love actually. 2003.

Den beste av et utall romantiske komedier som har slått an de siste årene. Romantisk, søt og godhjertet.

10. The Shawshank redemption. 1994.

Fantastisk historie om en mann som blir uskyldig dømt for drap og om livet i fengselet fram til den totalt overraskende slutten.

11. Me, myself & Irene. 2000.

12. Pirates of the caribbean: The curse of the Black Pearl. 2003.

13. Passion of the Christ. 2004.

14. Volcano. 1997.

15. Deep impact. 1998.

16. Kopps. 2003.

17. Clockwise 1986.

18. Ben Hur. 1959.

19. Hotel Rwanda. 2004.

20. Walk the line. 2005.

21. A beautiful mind. 2001.

22. Hawaii Oslo. 2004.

23. Black hawk down. 2001.

24. Hurricane. 1999.

25. Major League. 1989.

Dette var grusomt vanskelig og jeg har sikkert glemt noen åpenbare kandidater. Din tur, Johan Fredrik!

Downhere - A Better Way

Downhere - in concert!

Det fantastiske canadiske bandet Downhere har vært på en liten mini-turne på der norske Sør- og Østland, og da jeg fikk vite at de skulle det, var jeg rask til å bestille billetter til konserten i Kristiansand. Og en opplevelse ble det! Massevis av fantastiske sanger, dyktige musikere og vokalister, flott stemning og et band som er opptatt av tilhengerne sine, og som gjentatte ganger tok tid til å takke folk for at de kom.

Så hvorfor liker jeg dette bandet så godt? For det første så har de en fantastisk låtskriver-duo i Marc Martel og Jason Germain. De har en fantastisk evne til å lage catchy melodier som også hever seg etter flere gangers høring. Tekstene er reflekterte og tidvis avanserte og handler om tro og tvil, problemer og muligheter, dette livet og det neste. Og selv om mange tekster handler om vanskeligheter, blir de aldri mørke og pessimistiske. Måten de opptrer på skaper tillit. De forteller åpenhjertig om livene sine, oppturer og nedturer. Og de bryr seg. Nok til å ikke framstille det kristne livet som rosenrødt, men heller være ærlige og gi av seg selv i sangene sine. Nok til å legge ut alle sangene fra den siste plata si med tekster og akkorder på hjemmeisda si, uten å ta betalt for det. Nok til å ta seg god tid til å signere plater, posere for bilder og snakke med folk etter konserten.

Gruppas siste plate "Endig is beginning" ble kåret til fjorårets beste kristne plate av en av de største kristne nettavisene. Vokalistene Martel og Germaine sier dette om den siste plata på hjemmesida si:

But the title does reflect the idea of coming to the end of yourself, of letting what you can't change be and letting God make His strength known in our weakness. Those things that we all experience, things that don't seem to run true, He often uses to achieve His ultimate aims for us. God uses us in our weakness. He is closest to us when we most need him. We want to capture that idea in the work we're doing now, so Ending Is Beginning in many ways reflects of where we are as a band. Ending Is Beginning is probably the most positive record we've ever recorded. It's almost epic in its statement of hope. But that message is set against a backdrop of despair. There comes a point in anyone's life when you realize that some of our wounds aren't going to heal. Some of our problems won't go away. There are always going to be temptations. I mean, hope has always been at the core of who we are, but it's taken on a more complex form.

You get the sense in the world right now that maybe something really big is going to happen soon, that maybe the way of life we enjoy isn't going to last much longer. We had that in mind as we wrote; we want to write songs that have meaning, no matter how things are going.

Så selv om jeg savnet sanger som "All at war", "Don't miss now" og "Beggars who gives alms" på konserten var den mer enn valuta for inngangsbilletten. Og jeg har aldri vært på en konsert der jeg kunne nesten alle tekstene.....Og nå surrer og går den nye julaplata "How many kings" i bilen. Fantastisk den også. Og snart er det jul...

En ufordragelig idrettsutøver

Skisesongen er ikke ordentlig kommet i gang, men likevel merker jeg at jeg allerede er lei av Petter Northug. Makan til urfordragelig type skal man lete lenge etter. Jada, jeg vet han er en vinnertype som er så på tvers av janteloven som det går an å komme. Og at han har vist at han god grunn til å være en blære, han har jo vist seg som den beste flere ganger. Men litt folkeskikk likevel?

De få årene Northug har vært en toppløper har han vist å markere seg godt. Han tar ikke fem øre for å håne og latterliggjøre folk som trener knallhardt for å nå sine mål og som naturtalentet Northug slår i en spurt. Han har rukket å tirre på seg den tyske gentlemannen Axel Teichman som synes Northug bør vise mer respekt for konkurrentene sine. Bildet viser Northug i konflikt med en annen konkurrent, italienske Giorgio di Centa. Northug er fortsatt sur fordi han var for ung til å være med sist det var OL. Og de siste uka har vi fått sett mer enn nok mediadekning.

Det begynte med at Northug ble intervjuet med en privat sponsor på lua si. Dette er imot skiforbundets regler, noe som Northug burde vite meget godt. Så har han skrevet under for en annen personlig sponsor, som flere av de andre sponsorene i forbundet hadde problemer med. De godeste Noprthug furter som en drittunge og nekter å la seg intervjue. For en stor baby. Nå har han i alle fall noe å skylde på om han ikke vinner så mange renn i vinter.

Northug viser de fleste trekk fra et barn i trassalderen. Skrytete når han får det som han vil, og pottesur når noe går imot han. Finnes det noen annen grunn til å heie på denne mannen, bortsett fra at han er norsk? Håper han får seg en på trynet, billedlig talt, i vinter. Det skulle han hatt for lenge siden.

Filmens Jesus

Jeg er en av de som liker å flykte fra virkeligheten inn i filmens verden fra tid til annen. Faktum er jo at, i tillegg til at det er en virkelighetsflukt, kan man også lære veldig mye av film, både på den ene og den andre måten. Spesielt hvis man leter godt. Noen leter også etter å finne Kristus-figurer i film, og finner mange. I filmer som Matrix, Ringenes herre og Narnia, mener flere at Kristus-analogiene er svært tydelige. I norsk film kan kanskje den fantastiske Hawaii Oslo være en parallell.

Faktum er likevel at religiøse mennesker oftest blir framstilt svært negativt og tidvis demonisert på film. David Åleskjær skriver om dette i dagens Vårt Land. I de amerikanske filmene rammer dette først og fremst arabere og muslimer, noe som kanskje ikke er så overraskende, spesielt med tanke på oppløsningen av den kalde krigen, angrepet på World Trade Center og krigen mot terror. Kristne mennesker blir ofte framstilt som ganske dumme og troskyldige, folk som man kan latterligjøre uten for store konsekvenser, for eksempel i filmer som Borat. I norske filmer, er det mitt inntrykk at kristne ikke slipper så lett unna. Mange vil huske godt Bjørn Sundquist som utpreget ond prest i filmer som Søndagsengler og Kautokeino-opprøret. Spesielt i det siste tilfellet blir karakteren Stockflet en karikatur av det verste man kan tenke seg av religiøs maktmisbruk og undertrykkelse. Et enkelt og nyttig filmgrep, men langt fra den tidens virkelighet og likeså dagens.

Faktum er vel at den tradisjonelle kristne person sjeldent eller aldri blir framstilt positivt i norsk film. Enda mindre karismatiske kristne, de få gangene slike titter fram. Erik Poppes filmer er det nærmeste vi kommer Kristus i våre filmer. Men det er ikke her heller snakk om den institusjonaliserte kristendom eller den tradisjonelle kristne.

For noe år siden kom det en film i USA, som gikk veldig motstrøms av det som er vanlig, Robert Duvalls The Apostle. Filmen handler om en predikant som i et raserianfall dreper eks-konas nye elsker, rømmer, døper seg selv på nytt, og reiser til en falleferidg kirke i sørstatene, hvor han setter i gang med gudstjenester og samler stadig flere mennekser. Han framstilles som en ufullkommen predikant, men likevel et menneske som har en genuin tro og omsorg for de menneskene han kommer i kontakt med. Vi får også se mennesker som får livene sine forvandlet av troen.

Dessverre er dette et unntak. Det hadde vært spennende om noen kunne lage filmer fra slike miljøer som ikke bare handler om maktmisbruk, incest eller religiøs fanatisme. La oss håpe det kommer, ikke bare fra de kristne filmselskapene, men også fra Hollywood og fra Europa.

Jon Schaus Jesus

Det er spennende å se hvordan åndelige spørsmål er i vinden som aldri før om dagen. Meningene spriker riktignok i alle retninger, så man kan jo bli forvirret av mindre. Da er det jo godt at du har denne bloggen til å klargjøre det hele litt for deg ;)

På bibelskolen jeg gikk på, snakket en av lærerne om den åndelige oppvåkningen som kom til å komme de neste årene, og om hvordan det vil bli umulig for den kristne kirke å inkludere og få plass til hele denne. Kanskje er det denne vi ser konturene av nå? Og er dette en trussel eller en mulighet for de etablerte kristne kirkene?

Komikeren Jon Schau hadde for noen år siden det som gjerne blir kalt en "Nær døden - opplevelse". Han var klinisk død i 2004, kom tilbake til livet, og har siden den gang hatt det han selv kaller samtaler med Gud. Disse samtalene er det han forteller om sin sin bok "Jons bok". På mange måter passer han godt inn i det postmoderne tid, med sine personlige, individuelle forestillinger om Gud.

I et intervju med VG, forteller Schau om boken sin og det han tror er hensikten med at han kom tilbake til livet:

Jeg ønsker verken å krangle med, konfrontere eller provosere noen. Jeg er kun interessert i å formidle mine egne opplevelser. Jeg føler at det var derfor jeg kom tilbake etter dødsopplevelsene. Jeg hadde en oppgave å gjøre her. Men jeg vil ikke presse noe på noen.

De fleste er av den oppfatning at sykdom er noe feil, og man frykter døden. Men døden finnes ikke. Det skjønte jeg da jeg selv «døde». Døden er bare noe vi tror om det som forsvinner ut av syne. Vi mennesker har ingen begynnelse eller slutt. Jeg opplevde å se både de som hadde «dødd» før meg og de levende menneskene som satt rundt sykesengen min.

Schau forteller også om samtaler med døde slektninger og venner. Han mener også at alle mennesker kan ha slike samtaler med Gud som de han presenterer i sin bok, men at svarene Gud gir, kan variere fra person til person.

Alle kan snakke med Gud på denne måten hvis man tar bort behovet for at alt skal være fornuftig og henge sammen. Jeg opplevde at selv om jeg kastet min egen logikk, så ble ikke resultatet ulogisk. Det er vi mennesker som skaper Gud. Vi er Gud. Samtidig er Gud det vi er lagd av. Vi skaper vår egen virkelighet. Dermed vil også svarene vi får være forskjellige. Hver av oss skaper vår egen Gud. Gud er akkurat den vi trenger at han er, mener Jon som legger til at han mener at alle religioner er bra. Religionene er gode som et utgangspunkt å jobbe ut fra. Men det finnes ingen absolutt sannhet. Jeg tror at alle mennesker deler sjel. Vi kommer alle fra en felles kilde, og finner vi oss selv fullt og helt, opplever man bare kjærlighet og godhet.

Selvsagt er det elementer her som ligner mye mer på religionsblanding, nyreligiøsitet og holisme enn på tradisjonell kristendom. Likevel synes jeg Schau har mye spennende å fortelle, og det blir spennende å høre hva mer som kommer fra den kanten.

Visjon Norges Jesus

Jeg har skrevet litt om den krstne TV-kanalens grunnlegger Jan Hanvold før, og det er jo slik at kanalen hans også blir preget av hanvolds oppfatninger og visjoner. Kanalen har riktignok programmer som er både severdige og oppbyggelige, men summen blir dessverre alt annet enn god. Den kjente karismatiske predikanten Arnfinn Clementsen, som vanligvis ikke er kjent for å være spesielt kritisk, skriver om kanalen og andre kristne TV-kanaler på sin blogg:

Vi har flere 24-timers kristne tv-kanaler som når vårt land. Det ligger et stort engasjement bak disse kanalene. Jeg sier ikke at alt er dårlig, men helhetsinntrykket disse kanalene gir er at dette er indremedisin for kristne, og ofte en spesiell type karismatiske kristne. Mange av programmene viser tydelig gapet mellom de kristne og den verden vi skal vinne, og de bekrefter den innadvendthet, isolasjon og selvopptatthet som mye av den kristne verden befinner seg i. For min del har jeg mistet mye av interessen for de kristne TV-kanalene, og noen ganger er min eneste «bønn» at naboer og ikke-kristne venner ikke skal slå på tv`n eller zappe seg innom disse kanalene og få bekreftet sine fordommer og motforestillinger mot kristen tro. Både fraværet av god kristen tv på kanaler som TV2 og all den kristne ukulturen som foregår på de kristne kanalene, overbeviser meg mer enn noen gang om at vi trenger en ny type kristen tv-kanal i Norge.

Ganske klare ord fra Clementsen, dette. Hanvold har nå kommet med en noe sår kommentar til det Clementsen skriver, og argumentet er som vanlig at "siden folk blir frelst, gjør vi en god jobb":

Arnfinn synes det er bedre å evangelisere relevant over et glass rødvin, enn at folk skal bli frelst. For han betyr det ikke noe at vi i Visjon Norge har bedt med over 3800 mennesker til frelse. Det er ikke relevant nok forkynnelse for han. Men vi tror ikke at Gud hører hans fromme bønner, men tvert imot at naboene og vennene hans ser på Visjon Norge og blir frelst. Vi ønsker Arnfinn lykke til og Guds velsignelse med oppstart av en ny kristen tv-kanal. Fordi han vet hvordan en slik kanal skal drives, det har jo ingen hos Visjon Norge eller andre kristne tv-kanaler forstått. Må Gud velsigne deg.

Fra tid til annen inviteres også forkynnere fra andre kontinenter til menigheten som deler navn med kanalen. Disse samlingene blir som regel også sendt direkte på kanalen. Ofte er disse predikanter som deler Hanvolds tvilsomme gudsbilde og teologi, samt enkle løsninger på vanskelige spørsmål. Forrige uke fikk et besøk av den amerikanske predikanten Thurman Scrivner flere til å reagere. Blant det som Scrivner forkynte, var det også fokus på synd og sykdom:

Sykdom skyldes synd. Når vi lyder Gud, trenger vi ikke være syke. Da kan vi være friske, rike og suksessfulle. Sykdom og forbannelse kan skyldes forfedrenes synder tilbake i ti ledd.

Åge Åleskjær er en av de som har reagert:

Jeg tror på Guds løfter om helbredelse, men det er viktig å holde fram at syndene er tilgitt enten man er frisk eller syk. Og det der legger virkelig stein til byrden for folk å ha en sånn forkynnelse at du er syk på grunn av synd. Det er egentlig sjelesørgerisk veldig makabert å forkynne sånn.

Kritikken preller av på Hanvold, som toer sine hender:

Vi har solgt 8.000 DVD-er etter at han var her i august, og også noen etter at han var her nå. Forkynnelsen hans skaper debatt. Tilbakemeldingene er enten superpositive, eller supernegative. Men de positive er i et overveldende flertall, . Vi driver ikke med noen teologisk sensur på vår kanal. Enhver uttalelse fra en pastor eller en forkynner står for sin egen del. Vi kan ikke stå inne for alt som forkynnes her, enten det er voksendåp eller barnedåp, eller det er ulike syn på endetiden.

TV-gründeren synes det er bra at Scrivner skaper ettertanke og debatt med sin forkynnelse.

Folk kommer i syndenød og omvender seg fra sine synder og frafalne kommer tilbake. Det er veldig bra. Når legevitenskapen i Norge snakker om at hele 80 prosent av sykdommene har en psykosomatisk årsak, går vi inn på det psykiske. Og da kan vi snakke om synd. Han sier at hvis du ikke elsker deg selv, er det en synd som forårsaker sykdom. Og han sier at Guds ord sier at vi ikke skal syte og klage. Når vi klager på alt fra været til livssituasjonen skaper det sykdom. Og det er synd.

En blogger på verdidebatt.no utrykker det slik: Me får håpa at Visjon Norge snart går konkurs. Dersom du vil se mer av det denne Scrivner skal ha sagt og debatten rundt dette, kan du lese her.

Det undrer meg hvilket gudsbilde som blir formidlet her. Jeg forstår ikke hvordan folk som sier at de tror på en god og nådig Gud, samtidig kan gå god for en Gud som synes det er ok at folk som ikke strekker til, blir straffet med sykdom. Som Åleskjær sier, dette er virkelig å legge stein til byrden for folk. Og hvordan folk kan være "superpositive" til dette, er mer enn jeg kan fatte.

Som jeg har sagt før, det gudsbildet som altfor ofte blir presentert på denne kanalen, er så ulikt mitt eget, at jeg flere ganger har lurt på om vi tror på den samme Gud.

Toppidrettens bakside

De fleste får vel lett et inntrykk av at livet som toppidrettsutøver er et drømmeliv. Man får holde på med det man helst vil hele tiden, og til og med få astronomisk høyt betalt for det. Likevel kommer det stadig nyheter om utøvere som mistrives, som ruser seg for å døyve smerten og nå har vi også fått meldinger om flere utøvere som har tatt sitt eget liv.

For et par uker siden var det den belgiske toppsyklisten Dimitri De Fauw som tok sitt eget liv, han hadde slitt med depresjoner siden han var innblandet i en ulykke på sykkelen som førte til at en annen toppsyklist døde.

Hendelsen som vakte enda større oppmerksomheten var da meldingene om at den tyske landslagskeepren i fotball, Robert Enke, begikk selvmord ved å kaste seg foran et tog tirsdag kveld. Også han hadde slitt med depresjoner i lang tid. -Han var redd for at dette skulle komme ut, og at vi skulle miste foreldreretten for Leila på grunn av en depressiv far. Han fryktet også at karrieren som spiller ville kunne ruineres, sa konen til Enke etter hendelsen.

Det finnes altså mennesker som har det vanskelig overalt. Kjendisstatus og store lønninger kan ikke alltid bøte på det. Kanskje disse hendelsene vil gi et større fokus også på det.

Flere fjollete fotballfolk

Jeg har jo skrevet litt før om diverse ting kjente fotballspillere har prestert å uttale. Nå er det en til som ønsker å være med på denne lista: Lillestrøm-spilleren og sunnmøringen Lars-Kristian Eriksen. Foruten at han bemerket seg med middelmådig backspill for Lyn i en årrekke, fikk han også noen overskrifter for noen år siden da han poserte for noen (nesten-) nakenbilder.

Nå har han uttalt seg på bloggen til den blonde og ekstremt tynne modellkjæresten sin. Tema: Slanking og kvinnekroppen. Her har Eriksen blant annet sagt følgende om superstjernene Beyonce Knowles og Kim Kardashian:

Etter min smak er de 15-20 kilo for tunge. I hvert fall Kim Kardashian, hun har hofter og rumpe som jeg vil betegne som enorme

Etter at saken fikk en viss oppmerksomhet, går nå Eriksen ut og beklager. Ikke det han har sagt, men at han har sagt det:

Jeg ble stilt et direkte spørsmål om hva jeg syns om kroppene til jenter som Mira Craig, Beyonce og Kim Kardashian. Da svarte jeg at de var 15 - 20 kg for store, etter min smak. Tallene 15 - 20 var selvfølgelig en stor overdrivelse fra min side, og jeg innser nå i ettertid at jeg aldri burde skrevet det. Derfor beklager jeg dette........Ellers burde det være rimelig klart for de fleste oppegående mennesker, at folk har forskjellige meninger. Jeg er fullstendig klar over at noen mennesker syns jeg er en elendig fotballspiller, eller at jeg er stygg, eller at jeg er tynn, mens noen faktisk mener det helt motsatte. Jeg syns det er flott at folk har forskjellige meninger, syns bare det er skremmende at folk blir like overrasket hver gang noen mener noe annerledes.

Ja, ja da har han jo opphevet all tvil. Enda en flott representant for sin yrkesgruppe. Du kan jo se på bildet av Kardashian og vurdere selv.

Brian McLarens Jesus

Brian McLaren er talerør for en stadig større bevegelse i USA som kalles "The Emergent Church". I McLarens bok "A Generous Orthodoxy" skriver han blant annet om hvordan de ulike kirkesamfunnene ser på Jesus og hvordan alle disse forskjellige oppfatningene har påvirket hans liv og tro. McLarens hovedanliggende er å bygge bro over store tradisjonelle motsetninger som forskjellen mellom liberal og konservativ, mellom ortodoks og protestantisk, og mellom det karismatiske og det konservative og hente ut det beste fra alle tradisjoner og oppfatninger.

I kapittelet "The seven Jesuses I have known" skriver han om de forskjellige syn ulike retninger har på Jesus. Han deler det inn i sju:

Den konservative, protestantiske Jesus

Den pentekostale, karismatiske Jesus

Den romersk-katolske Jesus

Den østlige, ortodokse Jesus

Den liberale, protestantiske Jesus

Den anabaptistiske Jesus

De undertryktes Jesus

Han mener man kan lære og bli inspirert av alle disse. For oss som kjenner de to første utgavene best, mener han blant annet at vi kan lære av katolikkenes fokus på oppstandelsen, de ortodokses fokus på legedom for hele skapelsen og de liberales engasjement for sosial rettferdighet.

Men siden de fleste av oss kjenner best til de to første utgavene av Jesus, den protestantiske og den karismatiske, er det kanskje mest interessant å lese hva han sier om disse. Han beskriver den pentekostale Jesus som en som er mektig til stede i dagens virkelighet og en som kan gjøre det overnaturlige mulig. Men, som mange andre, han peker på de karismatiskes problem med at det ofte blir et krav om konformitet og at man sjelden har plass til vanskelige spørsmål og gode svar på slike.

Det mest interesante er likevel det han har å si om den protestantiske, konservative Jesus, som i århundrer har preget troen i vårt samfunn. Denne Jesus er en Jesus som kom med hensikt om å dø, og at alt annet må ses i lys av begreper som synd, død, forsoning og personlig frelse. Det Jesus gjorde da han døde, var å frelse alle som tror fra en evig fortapelse. McLaren tviler selvsagt ikke på at alt dette er bibelsk og riktig. men han spør seg om man går glipp av noe dersom dette blir det eneste fokus:

Jesus' cross in the past saved me from hell in the future, but it was hard to be clear on what it meant for me in the struggle of the present. And more importantly, did the gospel have anything to say about justice for the many, not just the justification of the individual?..... And did the conservative Protestant emphasis on on the death of Jesus necessarily marginalize Jesus' life - his wise teaching and his kind deeds, which had captured my childhood imagination?....Have you noticed that our great creeds tend to do this, too - to affirm Jesus' birth and then skip to his death? What unintended consequences come from this focus on the beginning and end of Jesus' life and neglect or avoidance of the middle?

Du har kanskje hørt det samme som meg bli forkynt noe ganger fra en talerstol: -Grunnen til at vi fortsatt er på jorden, er at vi skal få flere med oss til himmelen. Ellers kunne jo Gud bare "tatt oss hjem" med en gang. Igjen det samme fokus på fødsel (den nye fødsel) og død/evig liv, på begynnelsen ogg slutten. Hvis disse to dogmene faller bort, blir da livet meningsløst, slik jeg skrev om i går?

Jesus sa det helt klart at hensikten med at han kom til jorden, var at han skulle dø og ofre seg selv for menneskene. Men jeg tror, som McLaren at vi går glipp av mye dersom vi ignorerer resten. Jesus' liv handlet om mer enn fødsel og død, og det gjør også våre liv.

Den frelsende Jesus

Stian Aarebrot har et innlegg i dagens Vårt Land der han stiller spørsmålet: "Har det ingen hensikt å være kristen hvis det ikke finnes noe helvete?" Han skriver dette som svar på et annet innlegg der det ble stilt sprøsmål ved Sigvart Dagslands tro, som jeg har skrevet om før. Aarebrot skriver blant annet:

Om Tønnesen (som skrev det originale innlegget) en gang i fremtiden står ved perleporten og prater muntert med St.Peter, og han underveis i praten med apostelen begynner å legge merke til at både den ene og den andre kjendisen han var sikker på skulle sørover, passerer bak ryggen på sin samtalepartner, og etter å ha spurt St.Peter om hvorfor ikke de er på vei til Helvetes porter, får til svar at "Far har bestemt at alle får komme til Himmelen", vil han da føle at livet på jorden har vært hensiktsløs, at han er blitt lurt?

Som jeg skrev om tidligere, har dette spørsmålet opptatt meg en stund. Hvis det finnes et helvete, hvordan er det? Og hvis det ikke finnes, hvordan skal vi da forstå Bibelen? Og hvorfor måtte Jesus da dø? Og hvilken hensikt har det da å være en disippel aller fortelle andre om Jesus? Og som poenget til Aarebrot sier: Vil vi føle oss lurt dersom Gud åpner himmelen for folk som vi mener ikke hører hjemme der?

Jesus fortalte en lignelse om en mann som leide arbeider til å jobbe for seg. Han avtalte lønnen med dem og de jobbet hele dagen. Så kom det noen flere på slutten som jobbet bare en liten stund. Når de skulle lønnes, fikk alle like mye. Sier dette noe om dette temaet?

Brian McLaren, som er den fremste talspersonen for det som kalles "The Emergent Church" skriver om disse tingene i flere av sine bøker. I boken "The last word and the word after that" tar han for seg argumenter fra flere sider og konkluderer med et standpunkt som tradisjonelt har blitt kalt universalisme. Dette vil si at det Jesus gjorde da han døde, var at han forsonet hele verden med seg selv, og at han åpnet himmelen for mennesker fra alle religioner og alle synspunkter. Ingen går dermed fortapt. Faktum er jo at i oldkirken var dette et ganske vanlig standpunkt blant teologene.

Enda mer interessant er det han skriver om i "A generous orthodoxy" der han systematisk framstiller sine synspunkter på det meste av praktisk teologi. I kapittelet "Jesus - saviour of what?" skriver han blant annet:

....I used to believe that Jesus' primary focus was on saving me as an individual and on saving other "me's" as individuals. For that reason I often spoke of Jesus as my "personal saviour" and I urged others to believe in Jesus in the same way.....I fear that for too many christians "personal salvation" has become another consumer product (like personal computers, a personal journal, personal time etc) and Chritianity has become its marketing program. If so, salvation is all about me...

...although I believe in Jesus as my personal saviour, I am not a christian for that reason. I am a christian because I believe that Jesus is the saviour of the whole world.

McLaren skriver også om at det enorme fokuset på døden og livet etter døden, fort kan bli til at vi går glipp av selve livet. Mer om det i morgen.

Skurets Jesus

Boken "Skuret" eller "The Shack" som den heter på orignalspråket, er kanskje den mest omtalte og leste kristne boken de siste to årene. Boken er skrevet av William Paul Young, og den toppet bestselgerlistene i USA i månedsvis, og også her i Norge har mange latt seg begeistre eller forarge over denne boken. Nå har jeg endelig fått lest den selv. Og det angrer jeg på ingen måte på.

Boken handler om Mack, som går igjennom det som beskrives som "The great sadness", den store sorgen, etter at datteren forsvinner. Så blir han invitert på helgetur av Gud selv. Etter lenge å ha tvilt, reiser han for å møte Gud, og dette blir en livsforvandlende opplevelse for han.

Kritikerne av boken henger seg opp i måten Gud er framstilt på her. Gud fader blir framstilt som en afroamerikanske kvinne, Den Hellige Ånd som en asiatisk, mystisk kvinne, og Jesus som en arbeidskar fra Midtøsten. Gud gjør et poeng her også av at det ikke eksisterer noe hierarki i Guddommen, noe som har vakt harme hos enkelte som omtaler boken som "vranglære", "ubibelsk" og "farlig".

Selv må jeg si at jeg undrer jeg meg over at man ikke skjønner at dette er fiksjon, og ikke en bibelkommentar. Forfatteren bruker bilder for å forklare det uforklarlige. Han tar for seg noen av de vanskelige spørsmålene om det ondes tilstedeværelse i tilværelsen. Dette har mange prøvd på før, men jeg har sjelden opplevd noen som har lyktes så godt som Young. Han gir seg heller ikke ut for å gi svar på alle spørsmålene, men makter å framstille en kjærlig og nådefull Gud midt i alt det onde. Steve McVey sier det slik:

I suppose that, if one examines the book with the microscope of systematic theology, he may find some things that could have been better said or not said at all. But the book wasn't written as a systematic theology. I read it more like poetry. You don't approach a poetry book and a science book in the same way. Of course, if there is something in a poem that will cause a person to embrace heresy, that's a serious matter. But I just don't see it here. The Shack is a love story - one of love shared among the Trinity and shared with mankind. I think the potential of the book to stir the reader to rejoice in Papa's love is much greater than any risk of causing him to run doctrinally amuck.

Selv opplevde jeg boken som fantastisk vakker og poetisk, samtidig varm og oppklarende i forhold til et gudsbilde som ofte kan bli uklart for de fleste av oss. Så får heller de surmagede kritikerne mene det de vil. Jeg tar med åpne hender i mot den velsignelse som denne boken har gitt meg, og vil gjerne anbefale alle å lese den.

Steve McVey omfavner også denne boken, og anbefaler den varmt. Hvis du vil lese hva han sier om boken, kan du gjøre det her.

"Skuret"s Jesus og "Skuret"s Gud er så definitivt min Jesus og min Gud. Mange av tankene om en nådig og god Gud bekreftes i boken, uten at man kompromisser med den Gud man finner i Bibelen. Mange vitner om en forvandling i deres kristne liv etter å ha lest boken.

Jan Hanvolds Jesus

Jan Hanvold har på mange måter blitt de karismatiske kristnes mest kjente fjes gjennom sin kanal TV Visjon Norge. Kanalen sender gratis 24 timer i døgnet på omtrent det som er av satelitter i Norge. Det betyr at de aller fleste som har en parabolantenne kan se på programmene hans dersom de vil.

TV-predikanter i USA har jo fått et veldig (velfortjent) dårlig rykte for å bruke det meste av sendetiden sin til å mase om penger, kombinert med å jevnlig dømme folk til evig fortapelse for den ene eller den andre synd. Man skulle jo tro at de som startet lignende virksomhet i Norge, ville unngå slike feller. Men neida. Hanvold går rett i den samme fella med øynene åpne, i programmet "Studio direkte" der han veksler på å be folk om mer penger ("Så inn i Guds rike" som han kaller det. Det høres jo mye bedre ut), ta imot folks behov for forbønn og skjelle ut diverse politikere og kjentfolk. Av de mest kontroversielle uttalelsene kan vi jo nevne:

-Etter tsunami-katastrofen i Asia, gikk Hanvold langt i å antyde at grunnen til at den rammet som den gjorde var at Indonesia er et muslimsk land, og at Thailand er det han kaller et "....et stort horehus, det er sex-industriens mekka." Selvsagt gikk han ut og beklaget det han sa, når han så den oppmerksomheten det fikk.

-Etter prinsesse Märthas engle-utspill, ble hun dømt til evig fortapelse av Hanvold, og kalt "en representant fra helvete": "Alle som forkynner et annet evangelium, de er forbannet. De er under forbannelse ... De er ikke av Gud, de er i fra helvete, fra avgrunnen.....Märtha Louise er en representant fra helvete"

Ellers har pastoren markert seg med å be folk om å brenne Harry Potter-bøker og oppfordre folk til å be om regjeringskrise.

De aller fleste treff om man googler Hanvold, er negative. Mest går dette på hans måte å samle inn penger på og måten han administrerer det økonomiske. Flere aviser har kjørt kritiske artikler om dette, uten at Hanvold har kommet kritikken i møte. På TV har Hanvold sagt at om du får to forskjellige beløp i hodet når du har bestemt deg for å gi noe, kommer det største beløpet fra Gud og det minste fra Djevelen. Geir Magnus Nyborg, som er generalsekretær i Familie og Medier, mener at sendingene bærer preg av en ekstrem form for pengeappell.
- Jeg har knapt sett maken noe sted, heller ikke i USA, sier han.

Hegnar online har også skrevet om måten Hanvold og hans folk samler inn penger på, og forteller blant annet denne historien:

Kapital ble nylig oppringt av en kvinne som var bekymret for givergleden til sin 80 år gamle mor i Haugesund. - Min 80 år gamle mor ser på TV-kanalen hele tiden, og tok opp lån på leiligheten for å donere 100.000 kroner til dem, sier hun. - De ber hele tiden om penger for å få kunne drive TV-kanalen og dermed bringe ut sitt budskap. Jeg tror ikke det er noe enestående med min mors tilfelle. Jeg har hørt på budskapet på kanalen om at jo mer du gir, jo mer velsignelse får du, så vi er sikkert ikke alene om å bekymre oss, sier hun.

Nei, det er nok ikke noen enestående historie. Kanalen samler massevis av seere, de aller fleste er eldre eller godt voksne mennesker. At folk gir over evne, er nok ikke vanskelig å tenke seg til, når det følger så mange "løfter" med det å "så inn i Guds rike". Ekstra ille blir det når dette blandes med stadige opplesninger av bønneemner. Selv om det ikke blir sagt direkte at man "kjøper seg mirakler" så er det ikke rart om mange tenker at her finnes det en sammenheng.

Dersom Hanvold hadde vært en marginal figur, en lags guru for harry-kristne og ingenting mer, hadde det nok ikke vært så farlig. Men Hanvold er faktisk den som gir den karismatiske kristendommen et ansikt, og da reagerer jeg. For meg gir han både Gud og karismatiske kristne, ja alle kristne, et dårlig rykte.

Jeg lurer også på hvordan Hanvolds virksomhet harmonerer med Jesus' virksomhet. Hanvold vil vel hevde at han gjør som Jesus gjorde som kanalens nettside sier: "Når du slår på TV Visjon Norge er det èn ting du får: Evangeliet om Jesus til frelse og helbredelse. 24 timer i døgnet på mange forskjellige måter, Jesus Kristus i ord og handling. I det å forkynne evangeliet er det viktig å stå kompromissløst for Israel og Guds eget folk jødene og et reformert Skandinavia. Et Skandinavia hvor Guds Ord igjen settes sentralt ikke bare i kirker og bedehus, men også i næringsliv, politikk og kultur. Dette er essensen i hva vi står for på TV Visjon Norge."

Det har derfor slått meg mange ganger når jeg har hørt på Hanvold: Tilhører vi virkelig samme religion? Tror vi på den samme Gud? Jeg er fortsatt i tvil....