Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #3 Den forfulgte

Hvert år blir det lagt fram statistikk over hvilke land som er de verste når det gjelder forfølgelse av kristne, den såkalte World Watch List. Norge er heldigvis ikke i nærheten av en slik liste, noe vi alle selvsagt er glade for. Vi har jo en historie der ikke religionsfriheten har vært en selvfølge, vi også. Ikke minst med tanke på at vi ikke lot jøder og jesuitter komme inn i landet. Eller for å se enda lenger tilbake; da vikinger plyndret kristne klostre i Irland og andre steder.

Interessant nok er det øverste ønsket til mange forfulgte religiøse minoriteter at staten i deres land skal være sekulær, ikke-religiøs. Bare slik kan man sikre frihet til å følge sin tro og overbevisning. Her er de vestlige landene en klar rollemodell. Samtidig hører man jo ganske ofte synspunkter til kristne i Norge, som gir uttrykk for at den sekulære staten og det man kaller "avkristningen" av landet vårt, er en hindring for at man får dyrke sin tro som man vil. Og man skylder gjerne på "sosialistene". Man ønsker altså heller en stat hvor den ene religion favoriseres. Noen ganger kan man nesten få følelsen av at noen ser på seg selv som forfulgte for sin tro, av en nøytral stat og et sekulært samfunn. Man ønsker seg tilbake til tida før sekulariseringen, uten at det er lett å få noe svar på hva man ønsker seg tilbake til. Er det Norge anno 1850, 1900 eller 1950? Jeg tror at de fleste av oss kan være enige i at religionsfriheten knapt har hatt bedre vilkår enn i dag. Formelt sett. Uformelt er det kanskje noe annet.

Journalist i pinsebevegelsens ukeavis, Korsets Seier, vakte en viss oppsikt i høst, da han skrev et innlegg på NRK Ytring sine sider. Tema for det han skrev var at mange velger å fjerne sine erfaringer fra kristen utdanning og kristent arbeid når de skriver CV i jakt på jobb. "I konkurranse med et titalls andre jobbsøkere er kristen tro et handikap", hevder han. Han skriver videre:

I vinter intervjuet jeg Anders, en godt utdannet fyr med solid jobberfaring og rik erfaring fra politikken og frivillighet. Han var arbeidsløs. Etter avslag på avslag vurderte han å slette alt av kristendom på CV-en. Alternativet ville innebære at flere år sto tomt. Det ser ikke bra ut, men kanskje det likevel ser bedre ut. Å være en boms er bedre enn å være kristen. Han bekymret seg også over at et raskt googlesøk ville avsløre at han var aktiv i et lavkirkelig miljø.

Lignende historier hører jeg ofte. Alle spor på sosiale medier og nettet. Slett. Slett. Slett.

Med andre ord gir altså erfaring fra kristent arbeid ikke noe relevant kompetanse for jobben man søker, uansett hva slags sekulær jobb det måtte være. Det er ille nok. Enda verre er det dersom det stemmer at man stiller med et regelrett handikap i konkurranse med andre jobbsøkere som ikke har en slik erfaring. Da sier altså det sekulære samfunnet at det religiøse menneskets religiøse erfaring er både irrelevant og ødeleggende. Det er alvorlig.

Jeg må innrømme at jeg selv også har vært i tvil om hva jeg skal skrive og legge ved når jeg har søkt jobber. Skal jeg skrive at jeg har gått tre år på bibelskole? Skal jeg legge ved attester fra tiden som ungdomsleder? Jeg vet at jeg fort risikerer at jeg kan bli mistrodd på samme måte som Jahr beskriver. Spesielt i min rolle som lærer i religion, kan jo kanskje enkelte mistenke at jeg bruker jobben min som et skalkeskjul for å agitere for mitt religiøse syn. Jeg har likevel ikke unnlatt å informere om det. For jeg mener at akkurat denne erfaringen er noe av det som har gjort meg i stand til å gjøre en god jobb. At å skjule denne erfaringen både er uredelig og uetisk, spesielt i en slik jobb. Og at det blir fullstendig uakseptabelt dersom religiøs erfaring skal diskvalifisere meg fra å gjøre en jobb som en nøytral og objektiv formidler av religion.

Et samfunn som ikke evner å se på religion og religiøs erfaring som noe nyttig og verdifullt, er i ferd med å bevege seg mot å bli et sekulærfundamentalistisk samfunn. Man ser på religion som noe utelukkende negativt, ikke som noe som har potensiale til å berike samfunnet og skape et bedre samfunn. Dersom det er et slikt samfunn vi beveger oss mot, er det all grunn til å lytte mot de som advarer mot "avkristningen", selv om man ikke kjøper hele argumentasjonen. For jeg er overbevist om at det sekulære samfunn ikke vil fungere dersom man fjerner religionen som en viktig ressurs. Det har vi nok av eksempler på.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #4 Hjemlengteren

Vi har feiret jul og nyttår sammen, og et nytt blankt år står foran oss igjen. Romjula er en tid de aller fleste av oss tilbringer hjemme, og det er ikke uten grunn at mange av de kjente julesangene handler om å komme hjem til jul. Jula er en tid der hjemmet står i fokus, man pynter hjemme, lager god mat og spiser sammen, og tenner lys i hele hjemmet.

For mange kristne mennesker er dette fokuset på å komme hjem noe man lever med hele tiden. I min oppvekst var det lite man snakket mer om enn dette. Jorden var et sted man bare var gjester, på vandring. Det rette hjemlandet var himmelen, og man gikk alltid i forventning om at Jesus skulle komme tilbake og hente oss hjem. Hjem til et sted der det ikke fantes sorg, tårer eller smerte. Når noen døde, brukte man ord som "å få hjemlov" eller at Gud "hentet ham eller henne hjem". Flere brukte også slike ord i sommer da min mor døde.

Det kristne mennesket er himmelvendt, hjemlengtende. Selv om dette fokuset kanskje ikke er like sterkt i dag som det var før, ligger denne lengselen og forventningen latent. Slik kan man forklare trengsel og vanskeligheter, man er ikke i sitt rette hjemland, man er bare gjester i denne verden. Lengselen etter sitt rette hjemland har alltid stått sentral i den kristne troen.  Karl Marx kalte dette fokuset "opium for folket", og mente at fokuset på det hinsidige var et hinder for kampen for rettferdighet her og nå. Tanken hans var at  dersom man kom fram til det klasseløse, ideelle samfunnet, ville ikke folk lenger trenge religion og den ville dø ut. Derfor ble også de kommunistiske statene som ble formet etter hans ideer ateistiske, tidvis også forfølgende av religiøse. Uten at den religiøse og himmellengteren døde ut. Tvert imot.

Religiøse mennesker har likevel tatt kritikken fra Marx til seg. I dag er fokuset mye sterkere på livet her og når enn det hinsidige, også i de fleste religiøse sammenhenger. En annen kritikk som har blitt rettet mot de kristne, er at en del ikke engasjerer seg i miljøkampen, siden man ikke ser det store poenget i å redde en jord som likevel skal gå under. Men også her ser vi at et slikt synspunkt er blitt mer marginalt.

I dag ser vi, interessant nok, at denne hjemlengselen viser seg andre steder enn i de tradisjonelle, kristne kirkene. Det viser seg i tv-programmer om "Åndenes makt". Det viser seg i store show om engler og såkalt "reading", der man  kan få kontakt med de døde. I det hele tatt er det helt åpenbart et stort marked for hjemlengtende mennesker i det sekulære samfunnet. I en samfunnsutvikling der vi vet stadig mer, er døden det store unntaket. Vi vet ingenting, vi forstår ingenting. Vi prøver å utsette det så lenge vi kan, men døden innhenter oss alle. Den kan ikke kontrolleres eller overvinnes. Den vil nå igjen oss alle. Derfor søker også det sekulære mennesket etter svar. Noen i nyreligiøsitet, andre i vitenskapen. man klamrer seg til de antydninger av svar man kan få. Selv om disse ofte er bygd på et sviktende grunnlag. Fordi vi ikke klarer å akseptere døden som noe endelig, som et sluttpunkt.

Det religiøse mennesket har svar. Om en Gud som gir håp. Om en tilstand uten smerte og savn. Om en dom der ondskapen skal dømmes en gang for alle. Og i en tid der de eldgamle forestillingene om et evig helvete med uendelig fysisk pine (heldigvis) stort sett er forlatt, har religionen faktisk svar som det sekulære mennesket er på jakt etter. Derfor kan den religiøse hjemlengteren oppleve at det sekulære samfunnet har plass til det, og kanskje vil det i større grad også lytte til det.

Bildet over er tatt i Lisboa da jeg var der i april. Jeg aner ikke hva det egentlig skal gjengi eller representere, men jeg likte motivet av mennesker som av ukjente grunner strekker seg seg fra jorden opp mot himmelen. Helt siden mennesket bygde Babels tårn, har vi prøvd å strekke oss mot himmelen. På godt og vondt. Men tanken om himmelen handler om mer enn å strekke seg oppover. Det handler også om å dra himmelen nedover. Og her har det religiøse mennesket kanskje en enda viktigere funksjon.