Oppussing - nok ein gong

Då er målejobben fullført og sjølv synes eg det vart rett så fint. Sjølv om det vart spinndyrt, var det greit å ha ein lift til å gjere jobben lengst oppe. Som ein kan sjå på bileta, valde eg å ha ei dråpeform nedst på vinduslistene, mellom anna fordi det var liknande lister på huset på det eldste biletet eg har av det. For spesielt interesserte kan eg opplyse om at eg har brukt fargane Villahvit og Tunhovd.

Tidskapsel III

Da det ble bestemt at det skulle plasseres et stort jernverk i Mo i Rana på 1950-tallet, forvandlet det den lille byen på Helgeland for alltid. Folketallet økte på noen få år fra noen få tusen til over tredve tusen. Men ikke bare byen ble endret for alltid. Utbyggingen fikk store konsekvenser for mange andre, ikke minst for de som bodde langs Røssvatnet og Tustervatnet. Den nye utbyggingen krevde store mengder strøm, og det ble besluttet å demme opp de to vannene med ti meter, og bygge en stor demning. Det betydde at alle som hadde hus og gårder ved vannet, måtte flytte. Noen nektet, og det finnes bilder av folk som fortsatt bor i husene idet vannet stiger. De fleste valgte likevel å flytte, selv om kompensasjonen de fikk, knapt var nok til å etablere seg på nytt et annet sted. Hastverket man hadde med utbyggingen førte til at man ikke engang rakk å hogge ned all skogen langs vannet.Det som skjedde har blitt karakterisert som "Norges største miljøkriminalitet".

På grunn av en usedvanlig tørr vår, har vannstanden i Røssvatnet i sommer vært ned mot åtte meter lavere enn normalt. Resultatet har blitt at mye av det som en gang ble oppdemt, har blitt synlig igjen. Jeg fikk være med å se gården Forsmo, lengst inne i Vesterbukta, sammen med min fetter Rune og hans Gemma. Runes mor Sigfrid vokste opp på denne gården.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #1 Den håpende

....håpet skuffer ikke....

Paulus brev til romerne

På den tida jeg var en kristen forkynner, talte jeg en gang rundt dette verset. Håpet skuffer ikke, den som håper blir ikke skuffet. "Det der klarer jeg ikke å tro på", utbrøt en dame i forsamlingen umiddelbart. Og det er kanskje hele poenget. La meg prøve å forklare.

Religiøse mennesker blir gjerne karakterisert som troende. Det er troen som frelser, troen som flytter fjell, troen som kan forandre alt. Selv om det i Bibelen også står at "i håpet er vi frelst". Ubevisst har man kanskje lett for å tro at håpet er svakere enn troen. Troen styrker oss, håpet er noe vi klamrer oss til. Men har det ikke også lett for å bli noe uoppnåelig med troen? I alle fall når vi snakker om hvordan Bibelen definerer tro: Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser. For hvem har det slik i troen sin? Og når man tror at man har en slik tro, blir det ikke lett noe skråsikkert og hovmodig over det? Da er det annerledes med håpet. Ingen skryter av at de håper.

Kanskje er det slik at håpet er noe av det viktigste den religiøse kan ta med seg inn i det sekulære samfunnet. Håpet om at framtiden skal bli bedre enn fortiden. De religiøse skriftene er fulle av slike visjoner. I noen religiøse miljøer har det blitt og blir også fortsatt et påskudd for å se fram mot den store evakueringsdagen, da man skal bort fra denne jorden og være sammen med Gud. Da blir håpet en virkelighetsflukt, "opium for sjelen" som Karl Marx formulerte det. Selvsagt er det store håpet om dagen da hver tåre skal tørkes bort, viktig for mange mennesker. Men jeg tror det går an å holde fast i dette håpet uten at man samtidig skal gi slipp på at det fortsatt er håp for oss som samfunn, fellesskap og enkeltmennesker i dette livet. Uansett situasjon, uansett om man faktisk klarer å tro på det man håper. Det sekulære samfunnet omfavner ikke skråsikker tro og ferdigdefinerte sannheter. Men det trenger håpet.

Bjørn Stærk skriver i sin bok "Å sette verden i brann":

Håp er den mektigste motivasjonsfaktoren som finnes....Håpet overlever alt. Det er ekstra robust mot formaninger fra rasjonelle mennesker som har alt de ønsker seg....Håp er det som holder deg i live når alt går mot deg...Håpet trenger ikke noe rasjonelt grunnlag. Derfor overlever det alt....Håp handler ikke om sannsynlighet, men om den lille muligheten du ser så klart for deg at den overlever alt.
Det er vanskelig å være uenig. Det er noe utrolig slitesterkt med håpet. Man kan bli skuffet når man håper, men man gir ikke automatisk opp likevel. Håpet kan overleve det utroligste. Noen ganger kan det være seigere enn et ønske. Man ønsker til og med å slutte å håpe, men det går ikke. For håpet er så utrolig seigliva at det overlever både troen og viljen.

I det sekulære samfunnet får håpet mennesket til å søke alle slags veier med sine problemer. Ikke bare religiøse formidler håp i håpløsheten. Både religiøse og andre kan spekulere og tjene penger på andres fortvilede håp. Men det kristne håpet formidler også mye mer enn håp om at alt skal bli bedre her og nå. Det formidler et håp om at en dag skal alt bli satt i rett stand og alle tårer skal tørkes bort.

Håpet er en sterk drivkraft i mitt liv, sterkere enn troen. Troen kan variere og svikte, men håpet blir værende, på godt og vondt. Da er det kanskje bedre å la håpet bære i stedet for å prøve å klamre seg til troen. For de blir altså stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten. Men den sterkeste er håpet.

Skageflå

Dei gamle leda

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #2 Samfunnsdebattanten

Den tyske filosofen Jurgen Habermas mente at dersom det religiøse mennesket skulle bli hørt i det sekulære samfunnet, måtte denne oversette sine religiøse argumenter til et sekulært språk. Med andre ord nytter det ikke med argumenter som "det står i Bibelen" eller "det var slik og slik da vi var en kristen nasjon". Man kan jo hevde at dette er diskriminerende overfor den religiøse, at denne må debattere på den sekulære sine premisser. Samtidig ser vi at det er dette som er blitt vanlig praksis. Religiøse som bruker religiøse argumenter blir i hovedsak fortiet eller latterliggjort. De er de som evner å argumentere sekulært som har en sjanse til å bli hørt og respektert. Selv om også disse sliter med å nå fram i samfunnsdebatten.

Noen har etterlyst flere religiøse stemmer i samfunnsdebatten. Hvorfor er det så få religiøse stemmer som setter dagsorden? Hvor er prester, biskoper, imamer? I en tid der mange ser sine religiøse kjerneverdier forvitre, kan det jo virke underlig at man ikke roper høyere. Kanskje fins noe av svaret i Habermas' påstand. Man klarer ikke å argumentere sekulært, og således gjør man seg selv og sine argumenter irrelevante. For det er ingen tvil om at religiøse ledere i veldig liten grad preger samfunnsdebatten. Det religiøse menneskets argumentasjon har trange kår i det sekulære samfunnet.

Noen forsøker likevel å argumentere på en måte som stort sett blir forstått av andre religiøse. Mest kjent lokalt er nok pastor Hans Reite i Ørsta, som også ble kjent nasjonalt da en statsråd gikk ut mot ham. Reite markerer sin motstand mot homofiliens framvekst i Norge, og i Sunnmørsposten 26/4 bruker han den samme argumentasjonen han bruker i de fleste av innleggene sine: "Landet er på gal veg. Vi må tilbake til det dette landet er bygt på i tusen år....Dei unge forstår ikkje kva som er rett.....Vi er på veg til eit samfunn som vi ikkje kjenner igjen". De aller fleste rister på hodet av det han sier. Han taler stort sett for sin egen menighet og noen til. Og kanskje er det også det viktigste, at man sier fra. For denne verden er uansett underlagt det onde.

Andre viser større evner til å forstå disse mekanismene. Av kristne ledere er Espen Ottosen og Vebjørn Selbekk de mest framtredende. Selv om de til dels har erkekonservative standpunkt, evner de å debattere på et prinsipielt grunnlag, med et sekularisert språk. Dermed blir de i alle fall til en viss grad hørt og lyttet til, selv om de forfekter standpunkter nordmenn flest er ganske uenige i.

Den som etter min mening viser de beste evnene til å ta religion inn i den sekulære debatten på en relevant måte er den muslimske debattanten Muhammed Usman Rana. Kanskje er det fordi det på en måte er lettere for en muslim, som kan være mer offensiv i sin argumentasjon. For kristne handler mye om å ikke miste tradisjoner og verdier, å kjempe mot avkristning og sekularisering. Usman Rana snakker ikke om sekularisering som et onde, men som en mulighet. I boken sin "Norsk islam" prøver han ikke å avvise sekularismen som en feilutvikling, men derimot å definere hva slags sekularisme vi trenger. Og idealet hans er, kanskje noe overraskende, USA. Han forteller blant annet om møtet med den amerikanske konvertitten Hamza Yusuf:

Jeg merker at Hamza Yusufs tanker om islam og sekularisme setter dype spor i meg. Mange av mine trosefeller tro jo at sekularisme er antitesen til islam - fordi deres forståelse av sekularisme er så snever at den sidestilles med ateisme, og fordi islam de siste tiårene har vært utsatt for kraftig politisering.

Det ideelle samfunnet han ønsker seg beskriver han slik:

.....en stat som er mest mulig liberal, i den forstand at den verken forbyr religiøs eller konservativ praksis eller verdiliberalitet - en stat der verdiliberale og verdikonservative kan leve side om side, samtidig som muslimske nordmenn kan arbeide for at deres rett til å være aktivt religiøse blir ivaretatt gjennom demokratiske kanaler.

Noe som kanskje vil overraske noen, er at han også i møte med et religiøst brennbart tema som homofili, evner å være prinsipiell:

Norsk islam må altså ha rom for aksept og respekt for homofile muslimer, ta et oppgjør med homofobi, stigmatisering av homofile og ønsker om å rettsforfølge folk som praktiserer seksuell omgang utenfor et heterofilt ekteskap. Samtidig må norsk islam påpeke at utøvelsen av seksualitet i et islamsk perspektiv utelukkende er forbehold t et heterofilt ekteskap.

I boken skriver han også veldig mye annet interessant, ikke minst til sine egne, der han peker på at mange muslimer har urimelige forventninger til hvordan samfunnet skal ta hensyn til dem. Han kaller prosjektet sitt for "kontekstualisering" av islam, der han prøver å vise at islam må tilpasses samfunnet man lever i, uten å gå på kompromiss med religionens kjernepunkt.

Dersom religionen skal bli hørt i den sekulære debatten, trenger vi stemmer som klarer å se på religionens muligheter i det sekulære samfunnet, og ikke bare drømmer seg tilbake til hvordan det var før. Dessverre er det få stemmer som markerer seg i så måte. Desto mer grunn til å lytte til de som fins.

Mascadalen

Mascadalen på Tenerife er blitt kalt en av de vakreste stedene i verden. Flott og annerledes var det. Turen fra sjøen gjennom et stadig mer frodig og variert landskap inn i de dype kløftene opp til den tidligere helt isolerte fjellandsbyen, tok omtrent et par timer å gå for relativt fjellvante nordmenn. Tidvis noe ulendt og stor trafikk, men en flott opplevelse. Det mest utfordrende var nok egentlig å komme seg i land fra båten i relativt aktiv sjø.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #3 Den forfulgte

Hvert år blir det lagt fram statistikk over hvilke land som er de verste når det gjelder forfølgelse av kristne, den såkalte World Watch List. Norge er heldigvis ikke i nærheten av en slik liste, noe vi alle selvsagt er glade for. Vi har jo en historie der ikke religionsfriheten har vært en selvfølge, vi også. Ikke minst med tanke på at vi ikke lot jøder og jesuitter komme inn i landet. Eller for å se enda lenger tilbake; da vikinger plyndret kristne klostre i Irland og andre steder.

Interessant nok er det øverste ønsket til mange forfulgte religiøse minoriteter at staten i deres land skal være sekulær, ikke-religiøs. Bare slik kan man sikre frihet til å følge sin tro og overbevisning. Her er de vestlige landene en klar rollemodell. Samtidig hører man jo ganske ofte synspunkter til kristne i Norge, som gir uttrykk for at den sekulære staten og det man kaller "avkristningen" av landet vårt, er en hindring for at man får dyrke sin tro som man vil. Og man skylder gjerne på "sosialistene". Man ønsker altså heller en stat hvor den ene religion favoriseres. Noen ganger kan man nesten få følelsen av at noen ser på seg selv som forfulgte for sin tro, av en nøytral stat og et sekulært samfunn. Man ønsker seg tilbake til tida før sekulariseringen, uten at det er lett å få noe svar på hva man ønsker seg tilbake til. Er det Norge anno 1850, 1900 eller 1950? Jeg tror at de fleste av oss kan være enige i at religionsfriheten knapt har hatt bedre vilkår enn i dag. Formelt sett. Uformelt er det kanskje noe annet.

Journalist i pinsebevegelsens ukeavis, Korsets Seier, vakte en viss oppsikt i høst, da han skrev et innlegg på NRK Ytring sine sider. Tema for det han skrev var at mange velger å fjerne sine erfaringer fra kristen utdanning og kristent arbeid når de skriver CV i jakt på jobb. "I konkurranse med et titalls andre jobbsøkere er kristen tro et handikap", hevder han. Han skriver videre:

I vinter intervjuet jeg Anders, en godt utdannet fyr med solid jobberfaring og rik erfaring fra politikken og frivillighet. Han var arbeidsløs. Etter avslag på avslag vurderte han å slette alt av kristendom på CV-en. Alternativet ville innebære at flere år sto tomt. Det ser ikke bra ut, men kanskje det likevel ser bedre ut. Å være en boms er bedre enn å være kristen. Han bekymret seg også over at et raskt googlesøk ville avsløre at han var aktiv i et lavkirkelig miljø.

Lignende historier hører jeg ofte. Alle spor på sosiale medier og nettet. Slett. Slett. Slett.

Med andre ord gir altså erfaring fra kristent arbeid ikke noe relevant kompetanse for jobben man søker, uansett hva slags sekulær jobb det måtte være. Det er ille nok. Enda verre er det dersom det stemmer at man stiller med et regelrett handikap i konkurranse med andre jobbsøkere som ikke har en slik erfaring. Da sier altså det sekulære samfunnet at det religiøse menneskets religiøse erfaring er både irrelevant og ødeleggende. Det er alvorlig.

Jeg må innrømme at jeg selv også har vært i tvil om hva jeg skal skrive og legge ved når jeg har søkt jobber. Skal jeg skrive at jeg har gått tre år på bibelskole? Skal jeg legge ved attester fra tiden som ungdomsleder? Jeg vet at jeg fort risikerer at jeg kan bli mistrodd på samme måte som Jahr beskriver. Spesielt i min rolle som lærer i religion, kan jo kanskje enkelte mistenke at jeg bruker jobben min som et skalkeskjul for å agitere for mitt religiøse syn. Jeg har likevel ikke unnlatt å informere om det. For jeg mener at akkurat denne erfaringen er noe av det som har gjort meg i stand til å gjøre en god jobb. At å skjule denne erfaringen både er uredelig og uetisk, spesielt i en slik jobb. Og at det blir fullstendig uakseptabelt dersom religiøs erfaring skal diskvalifisere meg fra å gjøre en jobb som en nøytral og objektiv formidler av religion.

Et samfunn som ikke evner å se på religion og religiøs erfaring som noe nyttig og verdifullt, er i ferd med å bevege seg mot å bli et sekulærfundamentalistisk samfunn. Man ser på religion som noe utelukkende negativt, ikke som noe som har potensiale til å berike samfunnet og skape et bedre samfunn. Dersom det er et slikt samfunn vi beveger oss mot, er det all grunn til å lytte mot de som advarer mot "avkristningen", selv om man ikke kjøper hele argumentasjonen. For jeg er overbevist om at det sekulære samfunn ikke vil fungere dersom man fjerner religionen som en viktig ressurs. Det har vi nok av eksempler på.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #4 Hjemlengteren

Vi har feiret jul og nyttår sammen, og et nytt blankt år står foran oss igjen. Romjula er en tid de aller fleste av oss tilbringer hjemme, og det er ikke uten grunn at mange av de kjente julesangene handler om å komme hjem til jul. Jula er en tid der hjemmet står i fokus, man pynter hjemme, lager god mat og spiser sammen, og tenner lys i hele hjemmet.

For mange kristne mennesker er dette fokuset på å komme hjem noe man lever med hele tiden. I min oppvekst var det lite man snakket mer om enn dette. Jorden var et sted man bare var gjester, på vandring. Det rette hjemlandet var himmelen, og man gikk alltid i forventning om at Jesus skulle komme tilbake og hente oss hjem. Hjem til et sted der det ikke fantes sorg, tårer eller smerte. Når noen døde, brukte man ord som "å få hjemlov" eller at Gud "hentet ham eller henne hjem". Flere brukte også slike ord i sommer da min mor døde.

Det kristne mennesket er himmelvendt, hjemlengtende. Selv om dette fokuset kanskje ikke er like sterkt i dag som det var før, ligger denne lengselen og forventningen latent. Slik kan man forklare trengsel og vanskeligheter, man er ikke i sitt rette hjemland, man er bare gjester i denne verden. Lengselen etter sitt rette hjemland har alltid stått sentral i den kristne troen.  Karl Marx kalte dette fokuset "opium for folket", og mente at fokuset på det hinsidige var et hinder for kampen for rettferdighet her og nå. Tanken hans var at  dersom man kom fram til det klasseløse, ideelle samfunnet, ville ikke folk lenger trenge religion og den ville dø ut. Derfor ble også de kommunistiske statene som ble formet etter hans ideer ateistiske, tidvis også forfølgende av religiøse. Uten at den religiøse og himmellengteren døde ut. Tvert imot.

Religiøse mennesker har likevel tatt kritikken fra Marx til seg. I dag er fokuset mye sterkere på livet her og når enn det hinsidige, også i de fleste religiøse sammenhenger. En annen kritikk som har blitt rettet mot de kristne, er at en del ikke engasjerer seg i miljøkampen, siden man ikke ser det store poenget i å redde en jord som likevel skal gå under. Men også her ser vi at et slikt synspunkt er blitt mer marginalt.

I dag ser vi, interessant nok, at denne hjemlengselen viser seg andre steder enn i de tradisjonelle, kristne kirkene. Det viser seg i tv-programmer om "Åndenes makt". Det viser seg i store show om engler og såkalt "reading", der man  kan få kontakt med de døde. I det hele tatt er det helt åpenbart et stort marked for hjemlengtende mennesker i det sekulære samfunnet. I en samfunnsutvikling der vi vet stadig mer, er døden det store unntaket. Vi vet ingenting, vi forstår ingenting. Vi prøver å utsette det så lenge vi kan, men døden innhenter oss alle. Den kan ikke kontrolleres eller overvinnes. Den vil nå igjen oss alle. Derfor søker også det sekulære mennesket etter svar. Noen i nyreligiøsitet, andre i vitenskapen. man klamrer seg til de antydninger av svar man kan få. Selv om disse ofte er bygd på et sviktende grunnlag. Fordi vi ikke klarer å akseptere døden som noe endelig, som et sluttpunkt.

Det religiøse mennesket har svar. Om en Gud som gir håp. Om en tilstand uten smerte og savn. Om en dom der ondskapen skal dømmes en gang for alle. Og i en tid der de eldgamle forestillingene om et evig helvete med uendelig fysisk pine (heldigvis) stort sett er forlatt, har religionen faktisk svar som det sekulære mennesket er på jakt etter. Derfor kan den religiøse hjemlengteren oppleve at det sekulære samfunnet har plass til det, og kanskje vil det i større grad også lytte til det.

Bildet over er tatt i Lisboa da jeg var der i april. Jeg aner ikke hva det egentlig skal gjengi eller representere, men jeg likte motivet av mennesker som av ukjente grunner strekker seg seg fra jorden opp mot himmelen. Helt siden mennesket bygde Babels tårn, har vi prøvd å strekke oss mot himmelen. På godt og vondt. Men tanken om himmelen handler om mer enn å strekke seg oppover. Det handler også om å dra himmelen nedover. Og her har det religiøse mennesket kanskje en enda viktigere funksjon.