Hvorfor plyndrer ikke japanerne?

Mens nyhetene fra Japan i stigende grad må vike spalteplass for nyheter fra Libya og andre steder, er det kanskje greit å reflektere litt over et av de spørsmålene som ble stilt under katastrofen som rammet landet. Når slik enorme ødeleggelser rammer, er det jo et svært typisk tegn at plyndringer og herjinger rammer ganske fort. Dette har vi sett de alle fleste steder som har blitt rammet av flom, jordskjelv eller andre naturkatastrofer. Fortvilte mennesker som har mistet alt, blander seg med kriminelle gjenger og plyndrer og herjer forsvarsløse butikkeiere og privatpersoner. Lovløsheten tar over, ingen har lenger kontroll.

Men i Japan har altså dette ikke skjedd. Folk har mistet alt, muligheten for lovløshet og anarki har vært merkbart til stede. Likevel har folket forholdt seg rolig. Få, om noen, har utnyttet kaoset til egen vinning.

Dagbladet hadde en artikkel om dette sist uke. I artikkelen finner vi blant annet følgende forklaring:

Japanerne er ikke så selvopptatte som oss her i Vesten. En japaner vet at han ikke er verdens sentrum, han vet at han inngår i et sosialt nettverk og er en del av en sosial gruppe. I Japan skal man ikke framheve seg selv og heller ikke vise følelser. Alle vet at man er trist, man trenger ikke vise det og tiltrekke seg oppmerksomhet.

Man forklarer det altså med japanernes sinnelag. Det er egentlig litt interessant med tanke på det som den kjente pastoren David Yonggi Cho sa da han prøvde å finne årsaken til katastrofen:

Fordi det japanske folket vender ryggen til Gud med si tru og fordi dei tilber ateismen og materialismen får det meg til å lure på om ikkje dette er Guds åtvaring til dei. Eg håpar at denne katastrofen kan bli vendt til velsigning og at dei brukar høvet til å vende tilbake til Herren

Vi kan jo riste på hodet av dette og jeg gjør det selv. Yonggi Cho går vel her i fellen å prøve å forklare det uforklarlige. Jeg fikk litt de samme følelsen da jeg leste Chos bok om Åpenbaringsboken i Bibelen. Han prøver å forklare noe han ikke kan forklare og heller ikke forstår. Slik jeg ser det er det to interessante perspektiver her. For det første, kan vi se at det ikke bare er Cho som tenker som han gjør. Her er hva guvernøren i Tokyo sier om katastrofen:

Vi må benytte tsunamien som en anledning til å rense oss for egoistisk begjær. Dette er en himmelsk straff.

Til forveksling ligner jo dette det som Yonggi Cho sier. Og kanskje kan dette være med å forklare japenernes opptreden under katastrofen. Man ser seg selv i en større sammenheng, ikke bare tenker på seg selv, men ser det hele i en større sammenheng, som del av en større plan, på en måte. Man ser en mening i det, selv om man kanskje synes straff er et sterkt ord. Da bøyer man heller hodet i ydmykhet over det man ikke forstår i stedet for å utnytte situasjonen til egen vinning.

Det andre perspektivet er jo at Japan, som i følge Cho er en så ugudelig nasjon, opptrer med mye mer medmenneskelighet enn folk i den kristne nasjonen USA gjorde under orkanen i New Orleans, for eksempel. Og da kan man jo lure på hva ugudelighet er for noe.