Godt å ha noe å skylde på....

Vi vet vel alle at det er en fordel å ha en god unnskyldning når vi ikke får det til som vi vil. Men noen ganger blir unnskyldningene ganske så latterlige. En som har tatt dette til nye høyder, er vårt stor sprinthåp i VM i friidrett, Jaysuma Saidy Ndure. I fjor, eller kanskje det var to år siden, mislyktes han i finalen på 200 meter, som er hans spesialdistanse. Grunnen til det var, i følge han selv, at banen han løp i var ugunstig. Blant sprintere flest er bane tre regnet for å være kanskje den beste banen å løpe i, men altså ikke for Jays.

Nå har han gjort det igjen, etter at han mislyktes i å kvalifisere seg for nattens finale på 100 meter i VM i Korea. Grunnen var ikke at han ikke var god nok, men at lyden av startpistolen nådde fram til han for seint:

Lyden går sakte og den var ikke så høy. De som starter i bane 1 til 3 har en fordel av det. Det pleier å stå en høyttaler bak hver blokk, men det var det av en eller annen grunn ikke her. Jeg hadde forventet å være i finalen, at det skulle være lett. Men det er ikke lett når jeg hører skuddet sist. Da kommer jeg sist avgårde fra blokka også. Jeg pleier å reagere raskt, men det er ikke så lett når lyden er der borte, ved bane 1.

Ikke akkurat noen vitenskapsmann, Jays. Håper han finner på en bedre forklaring når han mislykkes på 200 meter.