Italia rundt

Da er vi klar. Rittet begynner visst på fredag i år, i Nederland av en eller annen grunn. Selv er jeg mer tilhenger av at giroen kjøres i Italia og kun det. Men la gå. Veldig bra at de i alle fall har droppet det meningsløse lagtemporittet. Dermed vil den beste syklisten vinne. Kanskje. Det er klart for vårens vakreste eventyr. Årets viktigste sykkelritt. Mais store høydepunkt.

Årets løype ser ut til å være en klassisk giroløype, med både flate og bratte utfordringer, med flere tempokilometer enn det pleier å være. De største klassikerne blant fjellene er borte i år, noe som sikkert kan gjøre rittet mer uforutsigbart.

Nå har jeg ikke fulgt med så godt på sesongen i år, så eventuelle dark horses til dette får andre finne. Favoritt er utvilsomt Vincenzo Nibali fra Astana Skulle ikke være nødvendig å si mer om mannen, han har bevist sin kapasitet ved å vinne alle treukersrittene. Den nærmeste rivalen vil ventelig bli Skys Mikel Landa. Mannen tok et trinn opp på karrierestigen i fjor, og kunne fort vunnet hele greia. Det ser ut som han har nivået inne også i år, selv om sesongen hans kom sent i gang. Han er kanskje ikke like skarp som i fjor, men pallen bør være innen rekkevidde.Alejandre Valverde debuterer i giroen, og vil ventelig markere seg. Men det kan godt tenkes at den gamle doperen vil erfare at det er forskjell på de italienske fjellene og de spanske. Bak disse tre vil ventelig Rigoberto Uran komme topp fem, som han pleier. Spennende blir det å se om Juan Chaves og Tom Dumoulin kan gjenta de imponerende prestasjonene fra vueltaen i fjor. Så er det sikkert en masse andre som vil kjempe om plassene fra 6 til 15. Selv er jeg litt spent på omTim Wellens har planer om å vise GT-kompetanse.

Det norske innslaget er Vegard Stake Laengen, som ventelig vil markere seg med å gå i et par-tre mislykkede utbrudd, slik som han pleier.

Spurtetapper har vi også. Verdens beste spurter, Marcel Kittel, vil få konkurranse av Elia Viviani, Andre Greipel og stjerneskuddet Caleb Ewan. Milan-Sanremo-vinner Arnaud Demare vil ventelig også prøve å vinne en etappe, samt et kobbel av middels gode italienske spurtere.

For italienerne er jo rittet selvsagt ekstra viktig. De mangler vel enerne i rittet, med unntak av Nibali. Diego Ulissi har vel ikke fulgt opp forventingene fra før dopingutestengelsen. Gamlingene Pillippo Pozzato og Damiano Cunego er fortsatt med, uten at mange forventer noe av dem. De vil kanskje håpe at Davide Formolo fortsetter framgangen og at Giovanni Visconti kan skaffe landet en etappeseier.

Hva med de unge stjerneskuddene? Er vel ingen som skiller seg ut som noen topp ti-kandidater, men procycling.no har listet opp noen man kan legge merke til.

Så, da vet du hva du skal gjøre mellom kl 3 og 6 de neste ettermiddagene. God fornøyelse!

Meir oppussing

Då er to soverom til ferdig oppussa. Det betyr at eg er ( meir eller mindre) ferdig med den gamle delen av huset innvendig (huset vart påbygd i 1972/73). No forsvann også den siste av dei eldste stikkontaktene. Nå er det tid for å setje i gong utvendig :)

Den voldelige guden

Mer enn noen gang før preges den daglige samfunnsdebatten av koblingen mellom religion og vold. De siste års selvmordaksjoner med forvridde, religiøse begrunnelser sjokkerer og skaper frykt. Og for de fleste av oss er de fremmedelementer, levninger fra en helt annen tid og en helt annen verden. For koblingen mellom religion og vold er ikke ny. Den er like gammel som religionen selv.

Det er lett å glemme vår egen historie når vi ser aksjoner som den vi så i Paris i helgen. Mennesker som er overbevist om at de gjør Guds ærend ved å ta livet av uskyldige i hellig krig. Men de av oss som kjenner vår historie, vet at de samme argumenter og den samme forståelse har blitt brukt av de fleste religiøse grupper, ikke minst de kristne korsfarerne i middelalderen. "Gud vil det" ropte de før de slaktet ned skyldige og uskyldige i Jerusalem. Derfor tenker jeg at i denne saken går ikke skillet mellom religionene, men et helt annet sted. Det går mellom den voldelige guden og Gud.

Flere sier at religionen er kilden til krig, hat og motsetninger. Når man leser historien, er det vanskelig å være uenig. Mye av det som har vært av kriger, har båret med seg en religiøs begrunnelse, selv om andre grunner trolig har vært viktigere. Religion har vært brukt for å hellige handlingene man gjør, og for å oppildne krigerne sine, fra vikingenes plyndringer, via korsfarerne til dagens jihadister. Andre seg på religion som et redskap for fred. Folk som Martin Luther King og Gandhi har argumentert for sine ikkevoldsstrategier ut fra religiøst tankegods. Mange mener også at kilden til fred mellom kristne, jøder og muslimer er å forstå at man har samme Gud og samme stamfar Abraham. Man er brødre og søstre. Begge disse standpunktene har mye for seg. Religion kan være både problemet og løsningen. Men når er hva hva? Skillet går mellom den voldelige guden og Gud. Uansett om denne voldelige guden har kristen, islamsk, jødisk eller hedensk merkelapp.

Jeg har akkurat avsluttet lesingen av Jerusalem-biografien, av Simon Sebag Montefiore. Her tar han for seg byens historie, helt fra den gammeltestamentlige kong Davids tid fram til i dag. Det er sjokkerende lesing, og det hele kan vel egentlig oppsummeres på følgende måte: Vold i guds navn. Kristne drepte muslimer som drepte kristne som drepte muslimer. Det er faktisk påfallende å se at jødene historisk sett har vært de minst voldelige i denne byen. I det meste av historien har de vært undertrykt. Så blir man ganske historieløse dersom man ensidig kritisere den jødiske politikken i dette området i dag. Det er påfallende hvordan den voldelige guden inspirerer til drap, lemlester og voldtekter i århundre etter århundre. og hvordan denne byen, som ikke egentlig har noen spesielle ressurser, har fått sin betydning fra religion. Og nettopp på grunn av det også blitt en av de byene i verden som har sett mest blod. I det siste har jeg undret meg litt over hva Jesus faktisk visste om byens framtid da han gråt over byen og sa:

«Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine. Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.»

Evangeliet etter Lukas, kapittel 19, vers 41-44

Jeg er i alle fall ganske sikker på at dersom han så hva folk skulle komme til å gjøre i hans navn i denne byen, hadde han all grunn til å gråte.
Etterhvert som jeg har lest fra side til side, har jeg innsett noe veldig tydelig. Den voldelige guden har regjert i denne byen. Og da mener jeg ikke bare Saladins gud, Rikard Løvehjertes gud eller makkabeernes gud. Da mener jeg også Davids gud og Josjias gud, en gud som velsignet kriger og krevde fiendenes død.

De moderne jihadistene har ett hovedmål. De vil gjenskape verden slik den var på profeten Muhammeds tid. I ett og alt. Og da er ikke vold bare et middel, men også et mål. For Muhammeds tid var voldelig, og Muhammeds gud var voldelig. Det er umulig å komme bort fra. Også mange kristne drømmer om å gjenskape den første tiden av kristendommen. Pinsebevegelsens grunnlegger i Norge, T.B. Barratt, hadde "Fram til urkristendommen" som sitt slagord. Så kan man jo si at det finnes en parallell. Man drømmer om en tid der alt var bedre. Men det er likevel en viktig forskjell.Uansett religion, finnes det filosofi, dogmer, fortellinger. Det finnes historier om mirakler og overnaturlige fenomener. Alle religioner har sine myter og hellige skrifter. Likevel slo det meg da jeg tenkte over det. Selv om det er mange likheter, fins også den overtydelige, uoverstigelige forskjellen. Forskjellen på den voldelige guden og Gud.

Jeg har ikke noe ønske om å si at den ene religionen er bedre eller mindre voldelig enn den andre. Det er også noe av poenget med det jeg skriver. I alle religioner har man brukt og forherliget vold. Likevel ser vi en vesentlig forskjell. Ikke en eneste gang i Det nye testamente ser du at en kristen tar opp et våpen for å skade et annet menneske. Det vil si, apostelen Peter gjorde det riktignok, men fikk beskjed av Jesus om å kutte ut. Jesus brukte aldri vold, han oppmuntret ikke til vold, og da han "avvæpnet maktene og myndighetene" gjorde han det ikke med menneskelige våpen. Ingen av hans nærmeste etterfølgere brukte vold, selv om de var truet på livet. Jesus representerte ikke den voldelige guden, men Gud.

Redaktør Helge Simonnes i Vårt Land satte sinn i kok ved at han dro paralleller mellom bibelfundamentalister og jihadister:

Det er ikke så veldig stor forskjell på tenkningen til fundamentalistiske kristne og fundamentalistiske muslimer. Det eneste jeg kan se er at de kristne ikke går så langt i å utøve vold, men ellers er det mye likt.

Selv om man kan forstå at mange fredelige kristne reagerte på dette, har han utvilsomt et poeng: Man bruker hellige tekster og hellige hensikter for å forsvare det uforsvarlige, også vold. Og hvilken side er man på da? Ikke Guds, men den voldelige guden.

Den voldelige guden kan bære mange navn. Moses' gud, Davids gud, Muhammeds gud, pave Urban IIs gud, og noen kaller han også for Israels gud. Selv tror jeg det siste navnet også kan brukes på Gud. Men det er ikke en gud som dreper og undertrykker for å oppfylle hellige forestillinger om hvordan verden skal være. Jeg kan ikke akseptere at Gud er voldelig. Jesus er Gud og Jesus er ikke voldelig.

Tida og kulturen: #4 Rastløshetskulturen

Reis deg selv spennende. Slagordet har de fleste sikkert hørt, det tilhører et av de store reiseoperatørene, jeg husker ikke helt hvilken. Mobiliteten preger vår tid, og har gjort det en god stund. Verden blir mindre, det blir lettere både å komme seg dit man vil og kommunisere med hvem man vil, hvor man vil. Samtidig med dette blir tilbudene stadig flere og bedre og de fleste av oss hopper på, enten ofte eller i hvert fall en gang i blant. Men midt i denne prosessen der det har blitt lettere å dra til nye steder og oppleve nye ting, har det kanskje blitt som slagordet sier. Det handler ikke bare om å oppleve noe spennende. Man reiser for å framstå som spennende.

På sommeravslutningen på arbeidsplassen ble jeg sittende og snakke om ferieplaner med noen kolleger. Det vil si, jeg lyttet mest, det var jo nye kolleger på en ny arbeidsplass og da har jeg det med å gå litt forsiktig fram. De ene fortale at han skulle ta med familie til Spania, slik han pleide å gjøre. Den andre skulle besøke venner i Spania for så å dra gjennom Frankrike via Østerrike og fjellklatre i Italia. De tredje husker jeg ikke, men han skulle også dra et spennende sted. Denne var det som spurte meg: -Nå har vi jo hørt hva alle skal, så da kan vi vel spørre deg også. -Jeg skal til Østfold, svarte jeg. Til undring fra de andre.

Nå var det ikke helt uvanlig å ta såkalte dannelsesreiser også i gamle dager, men det var de færreste som hadde råd og mulighet. For de fleste var det som den 91 år gamle damen jeg pratet med i går; de har aldri vært utenfor Norges grenser. Selv dro jeg på min første flytur som 18-åring. Min niese på 11 år har flydd et tosifret antall ganger allerede. I inn- og utland. Men for å komme til poenget: hva betyr denne utviklingen for oss som mennesker?

For det første er jo den store klimaproblematikken i stor grad knyttet til transport av varer og mennesker. Dersom vi skal fortsette å reise like mye, eller enda mer, er tanken om å få ned utslippene veldig vanskelig å få til. Da må det i så fall komme en transportmiddelrevolusjon, som gjør oss uavhengige av fossile brennstoff. Og det er vel en stund til vi er der.

For det andre kan det jo være at denne reisekulturen skaper en rastløshetskultur. Vi er alltid på vei et annet sted, et bedre sted, et mer spennende sted. Stedet vi er på blir sammenlignet med der vi kunne ha vært, og når vi vet hvor lett det er å komme seg dit, blir tankene på å dra dit enda mer fristende. Å reise et annet sted handler altså ikke bare om å oppleve noe annet, det handler også om hvem vi skulle ønske at vi var. Det vi er i, står i og bor i, er aldri helt godt nok i forhold til der vi kunne vært og den vi kunne vært. Hjemme blir kjedelig og vanlig. borte blir spennende og eksotisk. Vi må stimuleres. Det kan vi enkelt oppnå ved å reise et annet sted.

Noen har oppdaget hvor slitsomt denne rastløshetskulturen har blitt. Spesielt er det tydelig i den yngre generasjonen hvor kravet om ytre stimuli blir stadig sterkere. Noen sier at barn har godt av å kjede seg, slik som vi gjorde da vi var barn. Jeg skulle nok ønske at det skjedde litt mer i min egen barndom, men jeg ser poenget. En av de tingene jeg har satt pris på i mitt eget liv, er å kunne omfavne mangelen på stimuli. Å kjede seg, om du vil. Det er når ingenting skjer at kreativiteten kan blomstre, at tanken kan fly, at man kan skape. Det er jo også dette min yrkesgruppe stadig må kjempe for; å ikke bli nedlesset av arbeidsoppgaver som kveler friheten og kreativiteten vi er så avhengige av. For å generalisere litt: kanskje voksne har godt av å kjede seg litt mer også?

Da vi kom tilbake på jobb etter ferien, ble det naturlig at vi pratet litt om hvordan ferien hadde forløpt. Selv hadde jeg en deilig ferie i et gammelt hus på landet uten naboer og innlagt vann, huset du ser på bildet Og han som skulle klatre i Italia? Han ble frastjålet alt han hadde med seg, havarerte med bil, veltet på sykkel og skadet seg, for så å ta buss gjennom Europa hjem til Norge. De siste ukene av ferien tilbrakte han i ei ensom hytte ved fjorden. Det er mulig jeg er sær, men for meg var det en mye mer interessant person jeg møtte etter ferien, når han sa at å være på denne hytta var ferie slik det skulle være. Reis deg selv spennende? Nei, takk.

Tida og kulturen: #5 Evalueringskulturen

Hva preger tida vi lever i? Det kan sikkert sies mye om, men i fem innlegg vil jeg peke på fem

element av vår tid og kultur som jeg opplever som framtredende og også ganske problematiske.

I fjor sommer fikk treneren i fotballklubben Rosenborg sparken. Slik som det ofte er i den bransjen, så var ikke resultatene gode nok. Ikke gode nok. Da måtte treneren ta hatten og gå. Da han skulle snakke med pressen etterpå, sa han noe som jeg merket meg. Helt siden han begynte i jobben, opplevde han at han hadde blitt gjenstand for evaluering. Han kalte det for en evalueringskultur. Han hadde helt fra starten opplevd at folk rundt ham spurte seg om han gjorde en god nok jobb. Han fikk aldri tid til komme inn i jobben, la ting sette seg, tid til å bygge et lag langsiktig. Interessant nok i seg selv, Men kanskje handler dette om mer en fotballklubben Rosenborg. Kanskje er hele samfunnet blitt en evalueringskultur.

I jobben min som lærer er evaluering veldig sentralt. Sånn må det også til en viss grad være. Elevene skal vurderes og karakterer skal settes. Samtidig merker jeg at fokus på dette blir større og større. Fokus på dokumentasjon. På at man har prøver eller innleveringer nok, slik at grunnlaget og dokumentasjonen er god nok for karakterene som skal settes. Og det er ikke bare skolen og lærerne som har fokus på dette. Jeg opplever at elevene i stadig mindre grad er opptatt av å lære, og i stadig større grad er opptatt av å prestere. Da jeg begynte i ny lærerjobb i desember, var det spørsmålet jeg fikk først og oftest: Når skal vi ha prøve?

Evalueringen gjelder selvsagt ikke bare elevene. Lærerne skal evalueres, skoler det samme. Elevenes prestasjoner og resultater på nasjonale prøver blir brukt for å rangere hvilke skoler og lærere som er best. Resultater blir som regel at mange mer eller mindre får beskjed om at de ikke gjør en god nok jobb. Og det gjelder alle som har med skole å gjøre: fra skolepolitikere, til skoleledere, til lærere, til elever. Men spørsmålet man kanskje ikke stiller, men som jeg mener er viktigst av alt å stille er hva det gjør med oss å stadig bli evaluert, og stadig få høre alt vi kan bli bedre på. Misforstå meg rett, vi trenger evaluering. Noen ganger må vi si ifra nå det ikke er bra nok. Felene på bildet er ikke gode nok for et symfoniorkester. Men de er flotte som veggdekorasjon. Og her er vel kanskje litt av poenget: Hva blir man evaluert i forhold til?

Fra 2006 ble det større fokus på kompetanse og målstyring i skolen. På den måten skulle det bli lettere å måle hva elevene hadde lært og hvilken kompetanse de hadde skaffet seg. Det kan godt hende man har klart, men samtidig har det ført til en dreiing bort fra den kompetansen man ikke kan måle. Som evne til empati, sosiale ferdigheter, ja rett og slett den gammeldagse dannelseskolen. Sentralt i målstyringen har vært PISA-undersøkelsene og de nasjonale prøvene. Dette kunne jeg sagt veldig mye om, men la meg nøye meg med følgende: De nasjonale prøvene er uhyre lett å manipulere for å framstå mye bedre som klasse eller skole eller man i realiteten er. PISA-undersøkelsen kan vi også oppsummere med følgende: Vi er ikke gode nok. Ikke gode nok.

Skolen forandrer seg i rekordfart, fordi samfunnet gjør det samme. Når skolen evalueres, blir konklusjonen at det ikke er bra nok. Da må vi endre skolen. Så må endringene evalueres. Igjen blir konklusjonene at det er bra, men ikke helt bra nok. Slik holdes både endringskulturen og evalueringskulturen ved like. Mens lærerne roper om arbeidsro og husfred slik at de kan kan få lov til å gjøre jobben sin. En jobb som altså stort sett evalueres til bra, men ikke bra nok.

En lærer i videregående skolen sa på radioen nylig at han ikke lenger orket å jobbe der på grunn av all evalueringen. Nå ville han heller jobbe på folkehøyskole, der andre verdier enn det målbare kunne komme i fokus. Jeg skjønner godt hva han mener. Det føles meningsløst å fortelle en elev som sitter med tårer i øynene at hun eller han får en firer og ikke en femmer. Fordi jeg vet at forskjellen er minimal og i livets store sammenheng har det ingen betydning. Men vi lærer opp den nye generasjon til å tro at det betyr alt.

Vi kan lett overføre evalueringstenkingen til andre områder i samfunnet. En stor del av programmene på TV går ut på evaluere. Vi stemmer på de beste, vi stemmer ut de dårlige eller svake. Filmer og bøker får terningkast alt etter om en mer eller mindre objektiv anmelder liker dem eller ikke. På sosiale media higer man etter likes på det man legger ut av bilder eller kommentarer. får man ikke mange nok "likes", er det ikke bra nok. ikke bra nok. Vi mener veldig mye om det aller meste. Og vi roper høyere når det er noe vi misliker enn noe vi liker. I alle fall gjør vi vestlendinger det.

Hva gjør det med oss at vi alltid evaluerer andre. og hva gjør det med oss at vi vet at andre evaluerer oss kontinuerlig? Er det det vi lærer den oppvoksende generasjon når de skal lære seg hvordan verden er, at man må venne seg til å evaluere og bli evaluert? At det hvordan andre oppfatter deg og det du gjør og sier som betyr noe? Er det slik vi vil det skal være? Jeg kjenner i alle fall at det er noe som oppleves grunnleggende feil med denne kulturen.

Dermed er evalueringskulturen evaluert og konklusjonen blir: Ikke bra nok.

Sårbarheten

Jeg har skrevet en del på denne bloggen de siste årene om hvordan troen min har forandret seg og om alle tingene som jeg tidligere trodde på og som jeg ikke tror på lenger. Det har vært en prosess der jeg har prøvd å finne ut hva som er igjen av den troen jeg en gang hadde. Det er en prosess som fortsatt pågår, og sikkert vil gjøre det en god stund til. Når man har forlatt en type tro og religionsutøvelse er det en stor utfordring å finne fotfeste for en ny måte å tro på, med et nytt innhold i troen.

Jeg har også skrevet om hvordan det ble vanskelig for meg å holde fast på et gudsbilde som jeg følte stemte mindre og mindre med det jeg opplevde som realitetene i det livet jeg levde. I en slik nyorientering, tror jeg at det er dette som er det mest sentrale av alle spørsmålene: Hvem er denne Guden, med stor eller liten g, som jeg fortsatt eller kanskje rettere sagt først nå, tror på? Siden det ble umulig å tro på en allmektig Gud som både var villig til og i stand til å svare på alle bønner, hvordan kan et slikt bilde nå se ut? Selvsagt er jeg ikke akkurat den første som har stilt dette spørsmålet, og som mange andre tror, har jeg også begynt å tro at svaret må ligge i begrepet "den sårbare Gud".

"Slik menneskets Gud er, slik blir også mennesket" sa en venn av meg en gang. Med andre ord vil troen på en sårbar Gud også innebære at jeg omfavner forståelsen av det sårbare mennesket. Og det er kanskje derfor dette oppleves som veien å gå. Etter at jeg i stadig større grad har erfart min egen svakhet og sårbarhet, og også forstått at dette ikke er noe som skal motarbeides og nedkjempes, har det også vært naturlig å prøve å finne en Gud som kan relatere til dette. Så kan man jo slik hevde at jeg skaper Gud i mitt eget bilde. Samtidig er det ikke vanskelig å finne også dette bildet av Gud i Bibelen. Problemet med det gudsbildet man finner i Bibelen, er at det er så sammensatt at jeg ikke lenger har klart å forene de ulike delene. Samtidig er det korset og det som skjedde der, som står igjen som det sentrale for meg. Det er det største og samtidig mest problematiske. Det mesktigste og mest uforståelige. Der Gud blir så svak som det går han å bli. Og det seier han at han blir for meg. For meg er det umulig å være nøytral er eller avvisende til noe slikt.

Det å forakte svakhet, bekjempe frykt og fokusere på Åndens kraft som en motpol til min egen sårbarhet, har både jeg og mange andre lang erfaring med. Man dyrket det sterke og fryktløse, og man så opp til dem som hadde slike egenskaper, enten det var i Guds eller egen kraft. På mange måter er dette også typisk for tida vi lever i. Som Sturla Stålsett formulerer det: Vi kan egentlig beskrive det moderne samfunn som en akselererende flukt fra sårbarheten. For meg førte livets forandringer til at jeg måtte forholde seg til min egen frykt og svakhet i stedet for å bare ignorere eller bekjempe den. Og kanskje er det slik at også Jesus selv levde mer i svakhet og sårbarhet enn vi faktisk tror. Stålsett formulerer troen sin på en sårbar Gud på en god måte:

Sårbarheten er helt sentralt plassert i det kristne budskapet. Kanskje er det sterkeste er at Gud selv gjør seg sårbar (...) Men det som er annerledes i kristen tro, det som ingen andre hadde hørt eller sett før, er at Gud selv har gjort seg sårbar. (...) Det innebærer at vår sårbare menneskelighet er kjent, anerkjent og villet av Gud, kanskje fordi sårbarheten gjør oss i stand til å elske, slik Gud elsker oss.(...) En som ikke kan la seg prege, kan heller ikke lide. En Gud som ikke er foranderlig, representerer et gudsbilde som ikke har rom for sårbarheten. da er Gud heller ikke medlidende. (...) 

(magasinet Tørst vinter 2014/15)

Det er litt annerledes enn bildet av en Gud som aldri forandrer seg, som jeg alltid har forfektet. Jeg vet ikke om Stålsett har rett. Men det er spennende å tenke at han kanskje har det.

Boka "Silence" av Shūsaku Endō handler om den lidende og sårbare Gud. En tidligere bibelskolekamerat av meg anbefalte meg boka, og sa at den faktisk var en av de viktigste grunnene til at han fremdeles kunne kalle seg kristen, fordi den "flytta gudsbilete frå power til vulnerability" som han formulerte det. I boka blir en kristen misjonær i Japan forsøkt overtalt til å frasi seg sin kristne tro. Gjennom alle plagene og forfølgelsen han og de andre kristne i Japan må gå gjennom, kan han ikke forstå hvordan Gud møter alle desperate bønner med stillhet. Til slutt taler Gud, men på en helt annen måte enn misjonæren forventet. Ut fra bildet av Jesus som blir lagt foran misjonæren og som han blir bedt om å tråkke på som et symbol på at han frasier seg troen sin, taler endelig Gud:

Trample! Your foot suffers in pain; it must suffer like all the feet that have stepped on this plaque. But the pain alone is enough. I understand your pain and you suffering. It is for that reason that I am here.

Jeg kjenner at dette nesten blir for radikalt. En Gud som ber oss om å tråkke på ham fordi det var derfor han kom. Samtidig viser det oss et bilde av en Gud som ikke bare har ordna alt for så å trekke seg tilbake og vente. En Gud som lider sammen med de lidende i stedet for å befri dem. En Gud som omfavner svakheten og sårbarheten i stedet for å befri oss fra den.

Her er jeg altså, og prøver å finne et nytt bilde av en Gud jeg alltid har trodd på. Jeg begynner å tro at utgangspunktet må være her, ved Jesus på et kors, svak, sårbar, lidende. Så får tiden vise om bildet blir klarere med tiden. Det er i alle fall ingen vei tilbake.

And if a man has got to listen to the voices of the mob
Who are reeling in the throes of all the happiness they've got
When they tell you all their troubles
Have been nailed up to that cross
Then what about the times when even followers get lost?
'Cause we all get lost sometimes

(Andrew Peterson)

Skinnende dager

Redd. Redd for denne sterke og farlige hengivelsen i jublende offervilje. Å ofre kjøtt og blod, hjertets fryd og kroppens mysterium og glede til et åndelig tyrannis grådige og amoralske flamme. En gang var det en opphøyet Gud som opplot sin røst fra en tordensky; nå er det Stater om brøler i høyttalere. Men alltid denne trangen til å bli større enn den enkelte, til å bli guddommelig; en alt-krevende overhøyhet, fylt av vrede og evig uformidlet.

Religiøs lidenskap. Tro på mennesket. Intolerant og fanatisk som all nyvakt tro. Den ville gi de fattige klær, de sultne mat og de undertrykte rettferdighet. Den hadde sine fanatikere, sine helgener, sine soldater. Den vakte de edleste ting i menneskets sjel: begeistring, trang til renhet, ærlighet og selvfornektelse. Men den overdrev også, arbeidet seg opp i vilt hat til dem som ikke tilpasset seg, så og forfulgte kjettere overalt, øvet terror i rettferdighetens navn, og glemte barmhjertigheten; videre og videre, drevet av sin ukontrollerte lidenskap til utrenskninger, offentlig eksekusjon og en fantastisk Hellig Krig; ingenting som ikke andre revolusjoner og andre religioner også hadde gjort i større eller mindre målestokk; et ufravikelig mønster ville den følge.

For mennesket ville alltid streve etter å erobre verden, å gjennomføre menneskets vilje i sin Guds navn. Med faner og rop, legioner og kors, ørner og soler, med slagord og med blod. Føttene i støvet, hodet oppe mellom stjernene.

Gamle guder, med ny, våt maling i ansiktet.

Han Suyin