De viktige spørsmålene - hvorfor?

Jeg tenkte at jeg i noen innlegg nå skulle ta for meg noen av de spørsmålene vi alle er opptatt av innimellom. Og jeg gjør som Torbjørn Jagland, siterer den britiske komedien "Ja vel, statsråd". Statsrådens sekretær ble grillet av pressen og slet med å klare å svare for seg. Statsråden instruerte sin sekretær da i hva han skulle si neste gang han snakket med pressen. Sekretæren protesterte da og sa: "Ja men, det er ikke det de spør om !" Og statsråden svarte: "Da har de stilt feil spørsmål". Ikke bare svar kan være feil, også spørsmål kan.

Vi kjenner også det norske folkeeventyret "Goddag mann - Økseskaft", hvor en tunghørt mann er så redd for å ikke høre hva den besøkende mannen kommer til å spørre om at han planlegger alle svarene på forhånd. Spørsmålene blir selvsagt noen helt andre enn det han har trodd, og samtalen blir helt meningsløs.

Et av de mst sentrale spørsmåene er "hvorfor". Hvorfor lever vi? Hvorfor er alt som det er? Hvorfor skjer det onde ting? Spesielt i livsfaser der livet er vanskelig blir dette spørsmål som blir viktige for oss. Men også i de få eller mange øyeblikkene hvor vi tar tid til å filosofere over livet, er spørsmålet sentralt.

Selv er jeg jo ganske filosofisk anlagt, og jeg har stilt mange "hvorfor"- spørsmål i mitt liv. Noen har munnet ut i gode svar, andre i ufullkomne svar og veldig mange har endt opp uten noe svar. De siste årene, hvor jeg har stilt spørsmålet i forbindelse med at jeg selv har vært syk, har spørsmålet forblitt ubesvart. Men jeg er i godt selskap. Også i Bibelen finner vi mange som har stilt det samme spørsmålet og ikke fått svar. Den mest kjente er vel Job, som mister alt og ikke forstår noen ting. De svar han får, for svar får han, tar ikke utganspunkt i dette spørsmålet. Det virker som om Gud er tilbakeholden med å svare på våre hvorfor. Enten fordi han ikke kan eller fordi han ikke vil. For det er der vi som regel ender, dersom vi stiller spørsmålet oppover og ikke får svar. Enten er Gud ikke i stand til å hjelpe oss og å svare. Eller så er han ikke god, og vil ikke hjelpe oss. Ingen av disse svarene gir noen mening for meg.

Presten Per Anders Nordengen tok for et par år siden til orde for en "tilfeldighetenes teologi" som en reaksjon på historier om englevakt. Nordengen mente at slike historier er problematiske, så lenge mange ikke opplever slik englevakt.

Vi må heller lage en teologi for tilfeldighetene......Livet er tilfeldig. Det er kun én bokstav som skiller lykke og ulykke. Vi må heller gå ut med en teologi der Gud er til stede når det onde rammer...... Verden er overlatt til tilfeldighetene. Min tro er at Gud er til stede også når det vonde rammer, og særlig da. Han bøyer seg helt ned til de som lider. Jeg tror mye i livet er tilfeldig........Troende mennesker opplever mye vondt. De har sikkert bedt mye de også. Hva er bønnesvaret for dem som ikke opplever det gode? Jeg blir mer og mer takknemlig for alt som ikke er noen selvfølge.......Det ondes problem gjør at det ikke finnes fasitsvar og enkle løsninger. Vi må ikke gjøre det vanskelige så enkelt at det blir vanskeligere for dem som rammes

Ofte er jo det definisjonen på tro eller religiøsitet, spesielt i USA, dette at man tror at det er en grunn til at alt skjer. Alt har altså sin mening, uansett hvor meningsløst det kan virke: "I believe everything happens for a reason" . Selv synes jeg dette blir umulig å akseptere, selv om jeg kan forstå at enkelte kan finne trøst i en slik tankegang. Sikkert er det i alle fall at dette spørsmålet forblir ufruktbart. Vi kommer aldri til bunns i det.

Mange skiller også mellom en mening med lidelsen og en mening i ledelsen, at ledelse ikke er noe godt, men kan snus til noe godt eller føre noe godt med seg. Dette kan nok være en hjelp, og jeg tror at mange ganger kan det være silk. Men jeg kan ikke fri meg fra å spørre om det gode som da kommer fram, ikke også kunne kommet fram uten lidelsen.

Konklusjonen min, ut fra min erfaring, er at man nok kan finne enkelte svar på våre "hvorfor". Men jeg tror ikke at svarene blir fullkomne for de fleste av oss. Og kanskje er det akkurat det som er meningen, at vi stiller feil spørsmål, og at meningen med de manglende svarene er å spore oss inn på det rette spørsmålet.