Den arabiske våren blir til høst

Mange har gledet seg over at mange av de arabiske diktaturene har falt det siste året. Det begynte i Tunisia, fortsatte i Egypt, og i går rullet bildene av en død eks-diktator fra Libya over skjermene og avissidene. Ghadafi ble regelrett lynsjet etter at han ble funnet i live i et rør. Reaksjonene på lovløsheten av den gamle despotens endelikt har uteblitt fra det internasjonale samfunnet. Samtidig ser vi at regimene i Syria og Jemen bruker like sterke virkemidler mot de politiske motstanderne sine som Ghadafi, uten at det internasjonale samfunnet griper inn. I Libya ble det satt inn store NATO-styrker for å hjelpe opprørsgruppene å bli kvitt Ghadafi.

Så hva står vi igjen med nå? Er det framveksten av store demokratiske bevegelser som vil føre til framgang og vekst i den arabiske verden? Mange tviler på det. I Egypt jublet folket over den mer moderate diktatoren Mubaraks fall. En gruppe av militære ledere skulle overta makten i en overgangsperiode til frie valg skulle holdes. Nå ser vi at det samme overgangstyret har utsatt vaget på ubestemt tid. Det samme regimet bruker vold for å slå ned på demonstrasjoner fra det kristne mindretallet i landet. Og da har vel ikke så mye blitt så mye bedre. Israel er forståelig nok bekymret over hvilken retning Egypt nå tar. Med Mubarak visste man hva man hadde. Nå frykter de og mange andre for et mer radikalt muslimsk Egypt. Selv om Egypt har vært av de mer moderate regimene, har det samtidig vært et arnested for flere radikale muslimske grupper. Den nåværende lederen for Ai Quaida, Al-Zarkhawi, kommer for eksempel fra Egypt.

I Libya er det nå over og ut for Ghadafi. Og da sulle man vel tro at det stod en demokratisk samlet bevegelse klar til å ta over. Slik er det ikke. Det er mer snakk om mange små grupperinger av halvkriminelle gjenger som sannsynligvis kan vise seg å være like maktsyke som Ghadafi selv. Konsekvensene får vi se i tiden som kommer, men gårsdagens lynsjing var ikke akkurat noe positivt omen. Så får man jo bare håpe at utviklingen i Syria, Bahrain og Jemen blir noe positivt.

Frykten er at vi vil se nye Ukraina. Der den såkalte oransjerevolusjonen fjernet den mislikte korrupte president Janutsjenko og innsatte folkets mann Jutsjenko. I dag er Janutsjenko tilbake ved makten og ting er verre enn før revolusjonen.

Vi får selvsagt håpe at vi vil se en demokratisering i den arabiske verden. men det er ingen grunn til å være blåøyd. Og kanskje har NATO gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å støtte opprørerne i Libya. Akkurat som USA gjorde med opprørsbevegelsen i Afghanistan i sin tid. Den som lever får se.