Naturens guddommelige tilfeldigheter

Fint uttrykk, ikke sant? Det "kom til meg" da vi satte oss ned og rastet i skogen på lørdag. Jeg elsker skogen, kanskje enda mer enn fjellet. Skogen er så mangfoldig og unik, hundrevis av arter, tre, busker, gress og sopp på bare et lite område. Og alt er liksom så tilfeldig arrangert. Et bjørketre som står litt på skakke. En annen bjørk som er død og bare litt av en råtten stubbe står igjen. Et ospetre som har blåst overende og ligger der det landet. Høyt gress og lavt gress, bregner. Mose på skogbunnen og lyng med noen overmodne blåbær. En maurtue ved siden av en rogn. Alt sammen så tilfeldig. Hvorfor landet ospen akkurat der? Hvorfor ligger maurtua der og ikke ved seljen to meter bortenfor? Hvor vokser det blåbær akkurat på den flekken mens tua bortenfor er full av krekling?

Det som slår meg er at dersom Gud har skapt alt dette, hvorfor er det så tilfeldig arrangert? Er ikke Gud systematisk, organisert og opptatt av orden? Vi mennesker er i alle fall det. Når vi får sette vårt preg på et landskap, organiserer og strukturerer vi det. Pen og ordentlig plen, velstelte tre og busker i mønster. Og selv om det er vakkert nok, kan det aldri bli som den frie, urørte naturen. Jeg skjønner så altfor godt naturvernere som opphøyer den urørte naturen til et av de største godene vi har,. For våre erstatninger kan aldri bli det samme, uansett hvor pent vi gjør det.

Presten Per Anders Nordengen tok for en tid tilbake til orde for at vi trenger en teologi for det tilfeldige. Hvorfor er det noen som overlever ulykker og kaller det englevakt, mens andre omkommer på en brutal måte? Hvorfor er det noen som ber om helbredelse og blir friske mens andre ber like mye og blir ikke det? Er det en mening med det? Eller er det tilfeldig? Er det ikke slik at vi lever i en virkelighet som er en blanding av disse tingene? At vi kan se røde tråder i livene våre, men også en mengde tilfeldige hendelser? At vi lever i et spenningsfelt mellom guddommelig og menneskelig innflytelse. Mellom mening og tilfeldigheter, mellom system og kaos.

For å dra dette litt videre: Er det slik at våre enorme behov for å organsisere, kontrollere og systematisere ikke gjenspeiler Guds vesen? At Gud er annerledes? At vårt behov i så måte er å få kontroll på det som ikke kan systematiseres og kontrolleres? At dette egentlig bare er uttrykk for vår enorme begrensning når det gjelder å forstå Gud og den verden han har skapt? Det er jo et paradoks at dersom du vil lære om Gud på et universitet, er "systematisk teologi" navnet på studiet. Vi snakker om 13 nådegaver, fem tjenestegaver, 13 Paulusbrev og så videre. Vi organiserer og systematiserer. Gjør Gud det? Jeg vet ikke, men kanskje er det slik at Gud ikke kan begrenses eller systematiseres?

Kanskje Gud er større enn det som kan rommes i en religion? Kanskje Gud er større enn det som kan rommes i en bok? Og kanskje Gud er større enn tankene til alle mennesker på jorden satt sammen? Det kan godt hende....