At salen i Stryn kulturhus i går knapt var halvfull, brydde ikke Ida Jenshus og musikerne seg om. Hun leverte en konsert som jeg er sikker på kunne vært holdt en hvilken scene i verden og skapt begeistring hos de fleste. For det vi fikk i går, var faktisk en stor musikalsk opplevelse, den beste jeg har hatt på det jeg kan huske. Det er synd ikke denne artisten får mer oppmerksomhet, når man ser på hva slags andre fjortis-artister fra inn-og utland som gjør akkurat det.Jeg har ikke studert katalogen til Ida Jenshus spesielt nøye, så det var i grunn bare "Someone to love" jeg klarte å synge med på. Men det var helt greit å sitte bare og lytte og nyte også. Selv om jeg følte at lyden bare ble høyere og høyere etterhvert som kvelden skred frem. På slutten var det litt høyt for 37 år gamle ører ;)
Så hva var det som var så bra? Det handler om stor spilleglede, stor kreativitet og stor låtskriving. For meg handlet det også om utrolig spennende lydbilder. Bandet til Ida hadde sikkert med seg ti forskjellige gitarer som de byttet på på nesten hver låt. I tillegg hadde med seg en egen gitarstemmer som løp ut og inn på scenen med gitarer. Noen av strengeinstrumentene de brukte, har jeg aldri sett før, og jeg aner ikke engang hva de heter.
Gitarist Alexander Pettersen stod i sentrum for lyden. De mange gitarene han trakterte og de mange lydene han klarte å få ut av dem, var et orkester i seg selv. Han dro med seg resten av bandet i endeløse, viritouse soloer og improvisasjoner. Som Ida Jenshus selv informerte om, den siste plata hennes handlet mye om eksperimenter med elektrisk gitarlyd. Det hørtes ut som kreativiteten har vært helt grenseløs.
Helt fra begynnelsen koste jeg meg maksimalt. Høydepunktet for meg var nok "My baby's gone" og nevnte "Someone to love". Bare synd ikke flere fikk med seg dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar