Manasse forledet innbyggerne i Juda og Jerusalem til å gjøre enda mer ondt enn de folkeslagene som Herren hadde utryddet for israelittene. Da talte Herren til Manasse og hans folk, men de brydde seg ikke om det. Derfor lot Herren assyrerkongens hærførere komme mot dem. De fanget Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og førte ham til Babylonia. Men da han var i nød, bønnfalt han Herren sin Gud om nåde og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud. Og Herren bønnhørte ham da han bad. Han lyttet til hans inderlige bønn og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt kongerike igjen. Da fikk Manasse sanne at det er Herren som er Gud.
Siden bygde han en ytre mur om Davids-byen, vest for Gihon, nede i dalen, fram til Fiskeporten. Han lot muren gå rundt Ofel og gjorde den meget høy. Og i alle de befestede byene i Juda innsatte han kommandanter. Alle fremmede guder og gudebilder fjernet han fra Herrens hus og like ens alle de altrene han hadde bygd på Herrens tempelberg og i Jerusalem. Han kastet dem utenfor byen. Så satte han i stand Herrens alter, og der bar han fram måltidsoffer og takkoffer. Og han sa til folket i Juda at de skulle tjene Herren, Israels Gud.
2. Krønikebok 33, 9-16
Tilgivelse er et av de mest sentrale temaene i Bibelen. Ikke mange historier forteller om en ny sjanse bedre enn historien om Judakongen Manasse. Han blir framstilt som en av de verste kongene landet hadde hatt, og han "gjorde det som var ondt i Herrens øyne", som skriften beskriver det.. Ikke bare gjorde han ondskap selv, men han førte hele folket ut i ugudelighet. Han ignorerte de som prøvde å tale han til rett og gjorde som han ville. Man kan kanskje ane konturene av et ekstremt opprør mot sin far, den gudfryktige kong Hiskia. Til slutt finner kong Manasse seg altså i lenker i fiendens fengsel. Da skjønner han alvoret. Og får en sjanse til. Selv om han forlengst hadde brukt opp de sjansene han hadde. Det er tilgivelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar