Tidlig neste morgen kom han til templet igjen. Folkemengden samlet seg om ham, han satte seg ned og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, og de stilte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for.
Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først.
Til slutt var Jesus igjen alene med kvinnen som stod der. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»
Johannes' evangelium 8, 2-11
Få tekster har blitt løftet fram så mye for å vise Jesus' sanne vesen som denne. Denne Jesus begeistrer de fleste av oss. Han viser en grensesprengende nåde og tilgivelse. Han setter de religiøse på plass ettertrykkelig på deres egen hjemmebane. Samtidig inneholder fortellingen et mystisk element Hvorfor skriver han på jorden? Og hva skriver han? Dette er faktisk det eneste eksempelet vi har på at Jesus skrev noe som helst. Finnes det en parallell til den gangen Gud skrev på en steintavle med fingeren sin? At den gamle loven på steintavler ble erstattet av en ny med overskriften: "Heller ikke jeg fordømmer deg"? For den som hadde muligheten til å kaste den første steinen, var jo Jesus. Og han gjorde det ikke. Heldigvis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar