En hyllest til Cadel Evans

Med 3. plass i hjemmerittet Tour Down Under avslutter en av 2000-tallets største syklister karrieren sin. Cadel Evans har vært en syklist som har klart å hevde seg både i mange av de store klaissikerne og de store treukersrittene. Høydepunktene var utvilsomt VM-seieren i 2009 og sammenlagtseieren i Tour de France i 2011. Dagens resultat viser at det er en syklist som gir seg, om ikke på topp, så i alle fall mens han fremdeles har saft i beina. Personlig vil jeg savne syklisten Evans, fordi han på mange måter representerer tiden jeg selv har fulgt med i skkelsirkuset og alt det jeg elsker med sporten.

Høsten 2001 fikk jeg min første lærerjobb, og flyttet til en leilighet der jeg for første gang kunne se på Eurosport. Da var det jeg først ordentlig ble klar over at sykling handlet om mer enn Tour de France og VM. Jeg fulgte med litt på Spania rundt den høsten, og noen av vårklassikerne, men Giro d' Italia 2002 var det første treukersrittet jeg virkelig fikk med meg. Det var også rittet der Evans fikk sitt definitive gjennombrudd. Bakgrunnen var at Evans, som kjørte for Mapei-laget, den gang verdens beste lag, egentlig skulle være hjelperytter for Stefano Garzelli, som hadde vunnet giroen to år tidligere. Garzelli tok den rosa ledertrøyen, men avla positiv dopingprøve, og ble kastet ut av rittet. Det samme skjedde med den nye lederen, Gilberto Simoni, og trøya ble overtatt av Francesco Casagrande. Og jammen ble også Casagrande kastet ut, for å ha slått ned en medsyklist. Evans, som alltid hadde sin største styrke i temporittene, satt plutselig med den rosa ledertrøya etter en av tempoetappene. Dagen etter ble vi vitne til en historisk sprekk, Evans gikk helt tom og tapte massevis av minutter til de andre. Kampen om rosa var over, men Evans' karriere var såvidt i gang.

Året etter gikk Evans til det tyske Telekom-laget, noe som ikke ble noen suksess. Evans fant ikke formen, og ble heller ikke satset på i et lag med mange store stjerner. Man kan jo forestille seg at doping kan ha hatt noe med det å gjøre. At dopingen i Telekom var systematisk, er godt dokumentert, og at mangelen på tillit fra laget kan ha sammenheng med manglende vilje til å delta i dopingregimet, er ikke usannsynlig.  Selv om også Evans skal ha jobbet med den beryktede Dr Ferrari i begynnelsen av karrièren, er Evans er en av de få av de store syklistene de siste 15 årene som ikke har blitt avslørt eller koblet direkte til doping. En annen syklist, Tom Boonen, sa under TDF et år at Evans kanskje var den eneste av sammenlagtrytterne som ikke var dopet.

Redningen for australieren ble å komme til det belgiske Lotto-laget i 2005. Laget hadde ikke noen stor sammenlagtstjerne, så Evans fikk kjøre for egne sjanser. Her ble han lagkamerat med landsmannen Robbie McEwen. Situasjonen var egentlig ganske lik for begge. De fikk ikke all verdens støtte fra laget verken i spurtene eller i fjellet, men de klarte seg godt selv. Karrièren til Evans har i det store og hele handlet mye om å klare seg selv. Man kan jo bare gjette hvor mye mer Evans hadde klart å vinne med backing fra et samlet lag. Samtidig har nok Evans vært en einstøing som har trivdes i eget selskap, og han har kanskje ikke bare vært lett å jobbe med.

Etterhvert som Evans' prestasjoner ble bedre og bedre, skaffet også laget stjerner som skulle være hjelpryttere for ham. Det beste eksempelet er vel Jaroslav Popovitsj, som ble hentet til Lotto-laget fra Discovery i 2008. Det hele ble en fiasko. Det skal vel ikke mye fantasi til for å mistenke at tilgangen på dopingmidler ikke var så lett som i laget til Johan Bryunell. Året etter var Popovitsj tilbake hos Bruynell i Astana-laget. Like mislykket var signeringen av Daniel Moreno i 2010.

Evans så lenge ut til å bli en typisk nesten-rytter, som presterte godt, men som aldri fikk den store seieren. Derfor var det så populært da Evans ble verdensmester i 2009. Dette markerte også fødselen for en ny Evans. Tidligere var han kjent som en defensiv rytter som profiterte på tempoegenskapene sine. Nå ble han mer offensiv, tok flere sjanser. Og dermed også mye mer populær. Han begynte å vinne mer. Fleche-Wallonne, Tirreno-Adriatico, Romandiet rundt. Den største seieren kom likevel i 2011, sammenlagtseieren i Tour de France.

Spesielt i Tour de France hadde det blitt mye nesten for Evans. Jeg har jo tidligere skrevet om TDF i 2010, et av de beste innleggene jeg har skrevet på denne bloggen, synes jeg selv i alle fall. Han hadde vært på pallen og flere ganger blitt topp ti. men aldri klart å nå til topps. Den største konkurrenten i 2011 var luxemburgeren Andy Schleck. På kongetappen dro Schleck til og fikk flere minutters forsprang på Evans og de andre, og sjansen til å vinne så ut til å svinne for Evans nok en gang. Laget var heller ikke sterkt nok til å hjelpe til med å hente inn Schleck. Da tok Evans ansvaret selv. Han la seg i front oppover fjellsidne, og fikk ikke hjelp av noen. Evans tok inn flere minutter på Schleck, men klarte ikke å hente han inn. Etappen til Chevalier viser noe av hva slags rytter Evans har vært. Den utrettelige kjempen som biter tennene sammen og kjemper en ensom kamp for å minimere tapene sine, selv om sjansen for å lykkes er små. Han lå fortsatt et stykke bak før den avsluttende tempoetappen. Der viste Evans seg som suveren, og en hel sykkelverden unnet Evans endelig å stå på toppen i verdens største sykkelritt.

Siden 2011 har ikke seirene kommet like hyppig. Det handler om skader, punkteringer på avgjørende tidspunkt, sykdom og uflaks. Men dagens tredjeplass viser at han har holdt nivået helt inn. Når vi ser de siste femten årene i perspektiv, med alle skandalene, avsløringene, ryktene og utestengningene, er det kanskje ikke helt feil å kåre Cadel Evans til 2000-tallets største sykkelrytter.