Hendelsene i Paris for en uke siden har ført til et mylder av uforståelige og rent ut idiotiske uttalelser og handlinger fra folk her hjemme. Folk står timesvis i kø for å kjøpe det franske vitsebladet. I dag ble et eksemplar lagt ut til 8000 kr på finn.no. Debatten rundt ytringfrihet har vært preget av ønsket om å "ta" dem som kommer med "feil" ytringer, ytringer som kan tolkes som at man vil begrense ytringsfriheten.Vi har fått et ytringsfrihetshysteri, som vel kan forstås ut fra grusomheten i det som skjedde. Men det er overraskende hvor mange som ikke klarer å se nyansene i denne problematikken. Og de få som faktisk gjør det, som AP-leder Jonas Gahr Støre, filmregissør Erik Poppe og Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, blir sablet ned.
Den ene store kortslutningen som stort sett kommer hver gang vi ser en terroraksjon fra islamister, er at dette ikke har noe med islam å gjøre. Selvsagt er de aller fleste muslimer fredelige og flotte folk, Spesielt i Norge er vi velsigna med fredelige og reflekterte muslimer. Men det likevel ingen tvil om at disse islamistene er religiøse muslimer, og at handlingene deres er umulige å forstå uten i sin religiøse kontekst. Det ser du også på reaksjonene fra muslimer flest: man tar avstand fra terroren, men man forstår heller ikke hvorfor profeten skal hånes på den måten. Abid Raja er således i utakt med sin egen religiøse gruppe når han sier at dette "har ingenting med religion å gjøre" For noen muslimer har det alt med religion å gjøre. Derfor bør man lytte til analysen til Naser Khader som sier at "Islam trenger en revolusjon".
Den andre kortslutningen er det jeg vil karakterisere som ytringsfrihetsfundamentalisme. "Man kan ikke sette et "men" bak ordet ytringsfrihet", sa liberalismens fremste talskvinne Trine Skei Grande på NRK her om dagen. Uttalelsen kom som en reaksjon på at Jonas Gahr Støre gjorde akkurat det. Selvsagt har Støre rett, og jeg vil gjøre det samme. Det går ikke an å snakke om ytringsfrihet uten å si et men bak. For det Grande gjør seg skyldig i, er det klassiske liberale dilemma, som Hans Skjervheim formulerte. Man tar et overstandpunkt som man selv definerer som liberalt, så blir alle synspunkt som går mot dette, stemplet som illiberale. Slik har man selv blitt den mest illiberale av alle. Man er tolerant mot alt unntatt intoleranse. Når den samme Grande sier at "Enten så er du for, eller så er du mot", viser det hvor hysteriske man kan bli på prinsipper. Knut Nærum formulerte det glimrende ironisk i "Nytt på Nytt": "Jeg liker at Trine Skei Grande sier hva det er lov og hva det ikke er lov å si i en debatt om ytringsfrihet."
Den andre kortslutningen er det jeg vil karakterisere som ytringsfrihetsfundamentalisme. "Man kan ikke sette et "men" bak ordet ytringsfrihet", sa liberalismens fremste talskvinne Trine Skei Grande på NRK her om dagen. Uttalelsen kom som en reaksjon på at Jonas Gahr Støre gjorde akkurat det. Selvsagt har Støre rett, og jeg vil gjøre det samme. Det går ikke an å snakke om ytringsfrihet uten å si et men bak. For det Grande gjør seg skyldig i, er det klassiske liberale dilemma, som Hans Skjervheim formulerte. Man tar et overstandpunkt som man selv definerer som liberalt, så blir alle synspunkt som går mot dette, stemplet som illiberale. Slik har man selv blitt den mest illiberale av alle. Man er tolerant mot alt unntatt intoleranse. Når den samme Grande sier at "Enten så er du for, eller så er du mot", viser det hvor hysteriske man kan bli på prinsipper. Knut Nærum formulerte det glimrende ironisk i "Nytt på Nytt": "Jeg liker at Trine Skei Grande sier hva det er lov og hva det ikke er lov å si i en debatt om ytringsfrihet."
Det som er det klareste signalet som kommer fra disse ytringsfrihetsfundamentalistene i tida etter angrepet i Paris, er at retten til å såre, krenke og latterliggjøre er viktigere enn hensynet til dem som lar seg såre, krenke eller bli latterliggjort. Selvsagt er prinsippet om ytringsfrihet en av de viktigste verdiene i samfunnet vårt. Det er et prinsipp som er umistelig. Men det er her mange kortslutter. Hvorfor skal man bruke dette prinsippet til å såre og latterliggjøre. Eller for å si det på en annen måte: Er det greit å bruke ytringsfriheten til å mobbe?
Det undrer meg at omtrent ingen har kommentert denne sammenhengen, før en 17-åring skrev dette i går. Før jul gikk tusenvis i store demonstrasjonstog mot mobbing, og kongen gjorde dette til et hovedtema i talen sin. Når mobbing.begrepet omtrent ikke blir anvendt i debatten rundt ytringsfrihet, sier det ikke da noen viktig om vår mangel til empati og mangel på å omsette ord til handling? Spørsmålet må jo stilles: Er det greit å bruke ytringsfriheten til å mobbe? For er det ikke det disse Muhammed-karikaturene gjør? Mobbe muslimer og latterliggjøre det som er hellig for dem? Som lærer vet jeg at jeg ville reagert dersom noen hadde bevisst gått inn for å såre og latterliggjøre religiøse elever og de de tror på. Jeg ville reagert sterkt, for det bryter med alle prinsipper jeg har om rett og galt. Hvordan kan vi da framstille tegnerne i Charlie Habdo som idealer vi hyller?
Debatten den siste uka viser at man er mer interessert i å ri prinsipper og hylle mobbende retorikk enn å bidra til en bedre verden. Akkurat nå framstår ytringsfrihetsfundamentalsitene som provokatører og krigshissere. Jeg er heller ikke Charlie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar