Og vær takknemlige!
Paulus' brev til Kolosserne, kapittel 3, vers 15
Takknemligheten er en verdi jeg tror vi alle trenger å lære oss å verdsette. Det er fryktelig lett, uansett hvor bra vi faktisk har det, å være opptatt av alt vi mangler og alt vi ønsker var annerledes, Og jeg erkjenner glatt at jeg tenker mye sånn selv også. Spesielt i situasjonen jeg lever i nå, omgitt av sykdom og alderdom. Det er jammen ikke lett å fokusere på alt man har å takke for. Jeg har vært nødt til å lære meg dette med takknemlighet. Og jeg er fryktelig langt fra utlært. Fortsatt tenderer jeg til å grave meg ned i alt jeg ikke har ;) Og små problemer vokser opp til å overskygge alt annet. Og det er da man virkelig trenger å få hjelp til å forstå hvor viktig og godt det er å være takknemlig, å vise takknemlighet og tenke seg takknemlig.
Kanskje vi som nordmenn er et klagende og negativt folkeslag. Kanskje er det ikke et norsk problem, men et menneskeproblem for folk fra alle kulturer. Men det er helt klart forskjell på folk. I min oppvekst ble jeg ikke oppfostret i en kultur der det var spesielt vektlagt å vise takknemlighet eller å sette pris på. Man sa heller fra dersom det var noe som var dårlig enn når det var noe som var bra. Jeg tror ikke vi var unike i så måte, dette er sikkert noe mange kan kjenne seg igjen i. Ord om at man satte pris på hverandre eller hverandre sine egenskaper satt ikke akkurat løst. Kanskje har det også sammenheng med hva som var mer vanlig før enn nå. Jeg ble altså ikke født inn i en takknemlighetskultur. Det var noe jeg måtte lære meg.
Jeg lærte mye om takknemlighet i mine år i karismatiske kristen-kretser. Noe av det mest attraktive med livet der, var lovsangen, hvor man kunne uttrykke sin takknemlighet til Gud. Og man ble stadig minnet på hvor mye man hadde å takke Gud for. Hans nåde, hans kjærlighet og alt han har gjort for oss. Men da troen ble vanskelig, ble det også vanskelig å synge lovsanger med et oppriktig hjerte.
Jeg lærte mye om takknemlighet av ei som kom inn i livet mitt for fem og et halvt år siden. For henne faller det helt naturlig å sette pris på og være takknemlig. Og ikke bare være det, men uttrykke det. Jeg merket fort at dette var noe som tiltalte meg, noe som inspirerte meg. Og da jeg møtte familien hennes, skjønte jeg hvor det kom fra. Hun hadde vokst opp i en takknemlighetskultur, hvor man var vant til å sette pris på hverandre, og uttrykke sin takknemlighet. Ting ble ikke helt slik som vi hadde håpet mellom oss, men ingen annen person har lært meg så mye om takknemlighet. Og selv om jeg på ingen måte er like flink på dette, har jeg merket hvor viktig det har blitt for meg også.
Takknemligheten er altså en verdi som ikke kommer så lett for meg. Men jeg har lært meg noe, i alle fall. Å sette pris på naturen rundt meg. Å prøve å sette pris på mennesker. Å glede meg over det jeg kan skape selv. Så jeg prøver å feste blikket på det som er godt, det som løfter opp, det som gir livet glede og mening. Og jeg prøver å lære meg å uttrykke at jeg setter pris på mennesker, opplevelser og livet. Men jeg merker at når jeg skriver dette, har jeg en lang vei å gå før jeg blir flink til det. Men jeg prøver. For jeg har merket selv hva det gjør med meg når noen sier at de setter pris på meg. Det skal ikke så mye til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar