Sju viktige verdier for meg: #6 Ydmykheten

Bilde fra katolsk.no

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet,så skal dere finne hvile for deres sjel. 

Evangeliet etter Matteus, kapittel 11, vers 29

Møtet var godt i gang og lovsangen fylte lokalet. Vi var på besøk med et team fra bibelskolen jeg gikk på. Folk i salen sang med, noen hender var løftet. Predikanten og møtelederen var på plass på plattformen. Så skjedde noe jeg aldri har opplevd verken før eller siden. Predikanten så ned i salen, begynte å gå ned fra plattformen og stoppet ikke før han stod ved siden av en ung mann med altfor langt hår som stod nede i salen. Meg. Han stoppet ved siden av meg. Så la han hendene sine på meg og begynte å profetere. Han sa mange underlige ting og brukte store ord. Jeg husker noe av det han sa, men ikke alt. Men jeg husket det siste ordet han sa, for det gjentok han tre ganger. Ydmykhet, ydmykhet, ydmykhet.

Ordene fra predikanten har fulgt meg. Ikke slik at jeg har tenkt på dem hele tiden, men av og til har jeg undret meg over dem. Om ting jeg har opplevd har vært oppfylelsen av det han sa. Eller om de i det hele tatt kommer til å bli oppfylt. Om de kanskje ikke betyr så mye likevel. Men det er kanskje ikke så rart at jeg helt siden denne opplevelsen har tenkt at det er viktig for meg å være ydmyk. Selv om jeg tenker at ydmykhet er noe jeg har vært opptatt av alltid. uten at jeg har brukt akkurat det ordet.

Mange vil kanskje tenke at å være ydmyk er å legge seg under janteloven. At det er det samme som å bli ydmyket, at andre kan ydmyke og undertrykke deg. Janteloven sier Du skal ikke tro du kan lære oss noe. Eller definisjonen man finner på Wikipedia: beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Hvis dettte er assosiasjonen man får med bruken av ordet ydmykhet, skjønner jeg at ordet og innholdet av det ikke har noen verdi. Anti-janteloven sier "Du har evner til å forstå og lære av andre". Det er det det handler først og fremst om for meg. At jeg forstår at andre kan lære meg noe, at jeg ikke har skjønt alt, at jeg har en vei å gå.

Lenge dro jeg dette for langt. Jeg tenkte at ydmykhet i praksis for meg handlet om at andre hadde forstått mer enn meg, visste mer enn meg og var mer åndelige (for det var jo ganske vesentlig i sammenhengen jeg stod i) enn meg. Jeg hadde åndelige mindreverdighetskomplekser. Når ting ble sagt eller gjort av mennesker som brukte store og åndelige ord, bøyde jeg meg eller trakk meg unna. Selv om jeg opplevde det de sa og gjorde som noe feil, noe jeg ikke kunne stille meg bak, var jeg redd for å si fra. Jeg ville være ydmyk og akseptere at de hadde skjønt mer enn meg. Jeg ville gjøre som Bibelen sa: Ydmyk dere under Herren. For mange var tydelige på at det var Herren som hadde talt.

Men erfaringene fra flere slike situasjoner gjorde meg tryggere på at jeg kanskje hadde skjønt mer enn mange andre. Og det er kanskje da man trenger denne verdien aller mest. Så man ikke blir høy på pæra og slutter å tro at andre kan ha rett, at man har mye å lære. For meg har trangen etter stadig å lære mer, mer kunnskap, mer innsikt, mer forståelse vært og er en viktig drivkraft i livet. Slik tror jeg at jeg både blir flinkere i jobben min som lærer, men også at jeg kan bli et bedre menneske. Og forhåpentligvis er ikke målet for dette at jeg en vakker dag skal få rett i alt og vinne alle diskusjoner ;)

Frans av Assissi yttrykte dette i sin berømte bønn: La meg ikke søke så meget å .......bli forstått som å forstå. Eller som den sprenglærde apostelen Paulus uttrykte det: Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran. Det er slik ydmykhet som er viktig for meg, en sånn ydmykhet jeg har lyst å bli preget av.