Tida og kulturen: #5 Evalueringskulturen

Hva preger tida vi lever i? Det kan sikkert sies mye om, men i fem innlegg vil jeg peke på fem

element av vår tid og kultur som jeg opplever som framtredende og også ganske problematiske.

I fjor sommer fikk treneren i fotballklubben Rosenborg sparken. Slik som det ofte er i den bransjen, så var ikke resultatene gode nok. Ikke gode nok. Da måtte treneren ta hatten og gå. Da han skulle snakke med pressen etterpå, sa han noe som jeg merket meg. Helt siden han begynte i jobben, opplevde han at han hadde blitt gjenstand for evaluering. Han kalte det for en evalueringskultur. Han hadde helt fra starten opplevd at folk rundt ham spurte seg om han gjorde en god nok jobb. Han fikk aldri tid til komme inn i jobben, la ting sette seg, tid til å bygge et lag langsiktig. Interessant nok i seg selv, Men kanskje handler dette om mer en fotballklubben Rosenborg. Kanskje er hele samfunnet blitt en evalueringskultur.

I jobben min som lærer er evaluering veldig sentralt. Sånn må det også til en viss grad være. Elevene skal vurderes og karakterer skal settes. Samtidig merker jeg at fokus på dette blir større og større. Fokus på dokumentasjon. På at man har prøver eller innleveringer nok, slik at grunnlaget og dokumentasjonen er god nok for karakterene som skal settes. Og det er ikke bare skolen og lærerne som har fokus på dette. Jeg opplever at elevene i stadig mindre grad er opptatt av å lære, og i stadig større grad er opptatt av å prestere. Da jeg begynte i ny lærerjobb i desember, var det spørsmålet jeg fikk først og oftest: Når skal vi ha prøve?

Evalueringen gjelder selvsagt ikke bare elevene. Lærerne skal evalueres, skoler det samme. Elevenes prestasjoner og resultater på nasjonale prøver blir brukt for å rangere hvilke skoler og lærere som er best. Resultater blir som regel at mange mer eller mindre får beskjed om at de ikke gjør en god nok jobb. Og det gjelder alle som har med skole å gjøre: fra skolepolitikere, til skoleledere, til lærere, til elever. Men spørsmålet man kanskje ikke stiller, men som jeg mener er viktigst av alt å stille er hva det gjør med oss å stadig bli evaluert, og stadig få høre alt vi kan bli bedre på. Misforstå meg rett, vi trenger evaluering. Noen ganger må vi si ifra nå det ikke er bra nok. Felene på bildet er ikke gode nok for et symfoniorkester. Men de er flotte som veggdekorasjon. Og her er vel kanskje litt av poenget: Hva blir man evaluert i forhold til?

Fra 2006 ble det større fokus på kompetanse og målstyring i skolen. På den måten skulle det bli lettere å måle hva elevene hadde lært og hvilken kompetanse de hadde skaffet seg. Det kan godt hende man har klart, men samtidig har det ført til en dreiing bort fra den kompetansen man ikke kan måle. Som evne til empati, sosiale ferdigheter, ja rett og slett den gammeldagse dannelseskolen. Sentralt i målstyringen har vært PISA-undersøkelsene og de nasjonale prøvene. Dette kunne jeg sagt veldig mye om, men la meg nøye meg med følgende: De nasjonale prøvene er uhyre lett å manipulere for å framstå mye bedre som klasse eller skole eller man i realiteten er. PISA-undersøkelsen kan vi også oppsummere med følgende: Vi er ikke gode nok. Ikke gode nok.

Skolen forandrer seg i rekordfart, fordi samfunnet gjør det samme. Når skolen evalueres, blir konklusjonen at det ikke er bra nok. Da må vi endre skolen. Så må endringene evalueres. Igjen blir konklusjonene at det er bra, men ikke helt bra nok. Slik holdes både endringskulturen og evalueringskulturen ved like. Mens lærerne roper om arbeidsro og husfred slik at de kan kan få lov til å gjøre jobben sin. En jobb som altså stort sett evalueres til bra, men ikke bra nok.

En lærer i videregående skolen sa på radioen nylig at han ikke lenger orket å jobbe der på grunn av all evalueringen. Nå ville han heller jobbe på folkehøyskole, der andre verdier enn det målbare kunne komme i fokus. Jeg skjønner godt hva han mener. Det føles meningsløst å fortelle en elev som sitter med tårer i øynene at hun eller han får en firer og ikke en femmer. Fordi jeg vet at forskjellen er minimal og i livets store sammenheng har det ingen betydning. Men vi lærer opp den nye generasjon til å tro at det betyr alt.

Vi kan lett overføre evalueringstenkingen til andre områder i samfunnet. En stor del av programmene på TV går ut på evaluere. Vi stemmer på de beste, vi stemmer ut de dårlige eller svake. Filmer og bøker får terningkast alt etter om en mer eller mindre objektiv anmelder liker dem eller ikke. På sosiale media higer man etter likes på det man legger ut av bilder eller kommentarer. får man ikke mange nok "likes", er det ikke bra nok. ikke bra nok. Vi mener veldig mye om det aller meste. Og vi roper høyere når det er noe vi misliker enn noe vi liker. I alle fall gjør vi vestlendinger det.

Hva gjør det med oss at vi alltid evaluerer andre. og hva gjør det med oss at vi vet at andre evaluerer oss kontinuerlig? Er det det vi lærer den oppvoksende generasjon når de skal lære seg hvordan verden er, at man må venne seg til å evaluere og bli evaluert? At det hvordan andre oppfatter deg og det du gjør og sier som betyr noe? Er det slik vi vil det skal være? Jeg kjenner i alle fall at det er noe som oppleves grunnleggende feil med denne kulturen.

Dermed er evalueringskulturen evaluert og konklusjonen blir: Ikke bra nok.

Sårbarheten

Jeg har skrevet en del på denne bloggen de siste årene om hvordan troen min har forandret seg og om alle tingene som jeg tidligere trodde på og som jeg ikke tror på lenger. Det har vært en prosess der jeg har prøvd å finne ut hva som er igjen av den troen jeg en gang hadde. Det er en prosess som fortsatt pågår, og sikkert vil gjøre det en god stund til. Når man har forlatt en type tro og religionsutøvelse er det en stor utfordring å finne fotfeste for en ny måte å tro på, med et nytt innhold i troen.

Jeg har også skrevet om hvordan det ble vanskelig for meg å holde fast på et gudsbilde som jeg følte stemte mindre og mindre med det jeg opplevde som realitetene i det livet jeg levde. I en slik nyorientering, tror jeg at det er dette som er det mest sentrale av alle spørsmålene: Hvem er denne Guden, med stor eller liten g, som jeg fortsatt eller kanskje rettere sagt først nå, tror på? Siden det ble umulig å tro på en allmektig Gud som både var villig til og i stand til å svare på alle bønner, hvordan kan et slikt bilde nå se ut? Selvsagt er jeg ikke akkurat den første som har stilt dette spørsmålet, og som mange andre tror, har jeg også begynt å tro at svaret må ligge i begrepet "den sårbare Gud".

"Slik menneskets Gud er, slik blir også mennesket" sa en venn av meg en gang. Med andre ord vil troen på en sårbar Gud også innebære at jeg omfavner forståelsen av det sårbare mennesket. Og det er kanskje derfor dette oppleves som veien å gå. Etter at jeg i stadig større grad har erfart min egen svakhet og sårbarhet, og også forstått at dette ikke er noe som skal motarbeides og nedkjempes, har det også vært naturlig å prøve å finne en Gud som kan relatere til dette. Så kan man jo slik hevde at jeg skaper Gud i mitt eget bilde. Samtidig er det ikke vanskelig å finne også dette bildet av Gud i Bibelen. Problemet med det gudsbildet man finner i Bibelen, er at det er så sammensatt at jeg ikke lenger har klart å forene de ulike delene. Samtidig er det korset og det som skjedde der, som står igjen som det sentrale for meg. Det er det største og samtidig mest problematiske. Det mesktigste og mest uforståelige. Der Gud blir så svak som det går han å bli. Og det seier han at han blir for meg. For meg er det umulig å være nøytral er eller avvisende til noe slikt.

Det å forakte svakhet, bekjempe frykt og fokusere på Åndens kraft som en motpol til min egen sårbarhet, har både jeg og mange andre lang erfaring med. Man dyrket det sterke og fryktløse, og man så opp til dem som hadde slike egenskaper, enten det var i Guds eller egen kraft. På mange måter er dette også typisk for tida vi lever i. Som Sturla Stålsett formulerer det: Vi kan egentlig beskrive det moderne samfunn som en akselererende flukt fra sårbarheten. For meg førte livets forandringer til at jeg måtte forholde seg til min egen frykt og svakhet i stedet for å bare ignorere eller bekjempe den. Og kanskje er det slik at også Jesus selv levde mer i svakhet og sårbarhet enn vi faktisk tror. Stålsett formulerer troen sin på en sårbar Gud på en god måte:

Sårbarheten er helt sentralt plassert i det kristne budskapet. Kanskje er det sterkeste er at Gud selv gjør seg sårbar (...) Men det som er annerledes i kristen tro, det som ingen andre hadde hørt eller sett før, er at Gud selv har gjort seg sårbar. (...) Det innebærer at vår sårbare menneskelighet er kjent, anerkjent og villet av Gud, kanskje fordi sårbarheten gjør oss i stand til å elske, slik Gud elsker oss.(...) En som ikke kan la seg prege, kan heller ikke lide. En Gud som ikke er foranderlig, representerer et gudsbilde som ikke har rom for sårbarheten. da er Gud heller ikke medlidende. (...) 

(magasinet Tørst vinter 2014/15)

Det er litt annerledes enn bildet av en Gud som aldri forandrer seg, som jeg alltid har forfektet. Jeg vet ikke om Stålsett har rett. Men det er spennende å tenke at han kanskje har det.

Boka "Silence" av Shūsaku Endō handler om den lidende og sårbare Gud. En tidligere bibelskolekamerat av meg anbefalte meg boka, og sa at den faktisk var en av de viktigste grunnene til at han fremdeles kunne kalle seg kristen, fordi den "flytta gudsbilete frå power til vulnerability" som han formulerte det. I boka blir en kristen misjonær i Japan forsøkt overtalt til å frasi seg sin kristne tro. Gjennom alle plagene og forfølgelsen han og de andre kristne i Japan må gå gjennom, kan han ikke forstå hvordan Gud møter alle desperate bønner med stillhet. Til slutt taler Gud, men på en helt annen måte enn misjonæren forventet. Ut fra bildet av Jesus som blir lagt foran misjonæren og som han blir bedt om å tråkke på som et symbol på at han frasier seg troen sin, taler endelig Gud:

Trample! Your foot suffers in pain; it must suffer like all the feet that have stepped on this plaque. But the pain alone is enough. I understand your pain and you suffering. It is for that reason that I am here.

Jeg kjenner at dette nesten blir for radikalt. En Gud som ber oss om å tråkke på ham fordi det var derfor han kom. Samtidig viser det oss et bilde av en Gud som ikke bare har ordna alt for så å trekke seg tilbake og vente. En Gud som lider sammen med de lidende i stedet for å befri dem. En Gud som omfavner svakheten og sårbarheten i stedet for å befri oss fra den.

Her er jeg altså, og prøver å finne et nytt bilde av en Gud jeg alltid har trodd på. Jeg begynner å tro at utgangspunktet må være her, ved Jesus på et kors, svak, sårbar, lidende. Så får tiden vise om bildet blir klarere med tiden. Det er i alle fall ingen vei tilbake.

And if a man has got to listen to the voices of the mob
Who are reeling in the throes of all the happiness they've got
When they tell you all their troubles
Have been nailed up to that cross
Then what about the times when even followers get lost?
'Cause we all get lost sometimes

(Andrew Peterson)

Skinnende dager

Redd. Redd for denne sterke og farlige hengivelsen i jublende offervilje. Å ofre kjøtt og blod, hjertets fryd og kroppens mysterium og glede til et åndelig tyrannis grådige og amoralske flamme. En gang var det en opphøyet Gud som opplot sin røst fra en tordensky; nå er det Stater om brøler i høyttalere. Men alltid denne trangen til å bli større enn den enkelte, til å bli guddommelig; en alt-krevende overhøyhet, fylt av vrede og evig uformidlet.

Religiøs lidenskap. Tro på mennesket. Intolerant og fanatisk som all nyvakt tro. Den ville gi de fattige klær, de sultne mat og de undertrykte rettferdighet. Den hadde sine fanatikere, sine helgener, sine soldater. Den vakte de edleste ting i menneskets sjel: begeistring, trang til renhet, ærlighet og selvfornektelse. Men den overdrev også, arbeidet seg opp i vilt hat til dem som ikke tilpasset seg, så og forfulgte kjettere overalt, øvet terror i rettferdighetens navn, og glemte barmhjertigheten; videre og videre, drevet av sin ukontrollerte lidenskap til utrenskninger, offentlig eksekusjon og en fantastisk Hellig Krig; ingenting som ikke andre revolusjoner og andre religioner også hadde gjort i større eller mindre målestokk; et ufravikelig mønster ville den følge.

For mennesket ville alltid streve etter å erobre verden, å gjennomføre menneskets vilje i sin Guds navn. Med faner og rop, legioner og kors, ørner og soler, med slagord og med blod. Føttene i støvet, hodet oppe mellom stjernene.

Gamle guder, med ny, våt maling i ansiktet.

Han Suyin

Ystestova

Oppussinga går framover i eit stadig rolegare tempo ;) Dette er den såkalla ystestova før og etter. Vindua vart skifta for tre år sidan, no vart taket måla og vinylgolvet rydda ut slik at det kom fram eit fint tregolv som kunne målast. Til slutt vart nye lister sett på og det elektriske oppdatert til jorda stikkontakter. Møblementet vart også litt endra.

Krig og fred

For alle de andre fangene var Platòn Karatajev en høyst almindelig soldat, de kalte ham litt ringeaktende Platòsja, gjorde en smule narr av ham og benyttet ham gjerne som en slags visergutt. Men for Pierre stod han som en merkelig, rund og evig inkarnasjon av sannhetens og enfoldets ånd - av det russiske folks ånd. Hans liv hadde ingen betydning eller mening som individuelt liv, men bare som en del av et stort hele, det han også selv bestandig følte seg som ett med og uadskillelig fra.

Leo Tolstoj

Den nye reformasjonen - elleve år etter

Responsen etter innlegget mitt om pinsebevegelsen har vært overveldende. 900 treff har innlegget fått, noe som er godt over gjennomsnittet ;) Mange har gitt meg positive tilbakemeldinger og sier at de kjenner seg igjen. Noe av det jeg omtaler i innlegget, er hvordan pinsebevegelsen forholdt seg til det som ble kalt "Den nye reformasjonen". Den nye reformasjonen er tittelen Åge Åleskjær gav til forkynnelsen og fokuset man hadde i hans menighet Oslo Kristne Senter det første tiåret av det ny millenniet. Årsaken til at han ga det denne noe svulstige tittelen var at han hevdet at man trengte å fornye og forsterke fokuset Martin Luther hadde kommet med: Nåden alene. I innlegget mitt skrev jeg:

De neste årene ble fokuset på nåden og på hva Jesus har gjort, som preget spesielt Åleskjærs forkynnelse, også altoverskyggende for meg. Heldigvis fikk jeg frihet til å forkynne dette i pinsekirken jeg var i, og denne tiden ser jeg tilbake på med glede. Likevel ble jeg skuffet over hvor lite innvirkning dette fikk i pinsebevegelsen. Min opplevelse var at man var mer opptatt av strategier og nøkler til vekst, enn til refleksjon og fordypning i forhold til hva evangeliet er, og at man så på nådefokuset som en avsporing eller en sovepute. Noen kalte det også vranglære. Selvsagt er det en god mulighet for at Åleskjær og andre gikk for langt i denne "nye reformasjonen" men for meg ble det en skuffelse at pinsebevegelsen ikke hadde rom for det.

I dette innlegget vil jeg si litt om denne "nye reformasjonen", hvordan det var på denne tida, og hvordan jeg ser på dette i dag. Når jeg titulerer innlegget med "elleve år etter", er det fordi 2004 var året der denne læren fikk sitt gjennombrudd i Norge, gjennom Åge Åleskjærs bok "Fullstendig frihet" og samme mann sitt seminar "Radikal, kompromissløs nåde". Boka og forkynnelsen fikk ringvirkninger langt utover Åleskjærs menighet, og jeg var kanskje en av dem som ble mest influert. Samme år ble også Steve McVeys bok "Grace walk" gitt ut på norsk under tittelen "Vandre i Guds nåde". Jeg fikk boka til jul, og det fins vel knapt noen bok jeg noen gang har lest som har hatt større innflytelse på livet mitt.

Mitt første møte med Åleskjærs forkynnelse var da jeg gikk på bibelskole på midten av 90-tallet. Jeg merket at forkynnelsen appellerte til meg på en spesiell måte. Åleskjær er en utrolig flink formidler, samtidig var det noe i det han sa. Fokuset på Guds nåde. Forsøket på å skrelle bort alt som ikke var ekte kristendom. Følelsen av å bli løfta opp etter at man hadde hørt på. Det samme skulle også prege mine idealer som forkynner. Målet var at folk skulle bli løfta opp av å høre på, i stedet for å bli trykt ned av å høre om hvordan alle ting BURDE ha vært. På bibelskolen lærte vi at man skulle ha en fifty/fifty balanse mellom å forkynne lov og evangelium. Sånn var det ikke med Åge. Der var det 100 % evangelium. Slik ble det med meg også. De få gangene jeg skulle balansere, falt det liksom i fisk. Det var ikke slik jeg ville forkynne.

I den første tiden etter bibelskolen, hørte jeg ikke så mye på Åleskjær, siden jeg jobbet i en annen sammenheng, og hadde andre fokus. Det handlet om å få menighetsarbeidet til å fungere og vokse. Men fokuset på nåden i forkynnelsen preget meg hele veien. Samtidig opplevde jeg det problematisk når mye av det jeg selv hørte på i mine sammenhenger, var sentrert rundt helt andre ting, først og fremst metodefokuset jeg har skrevet om tidligere. Da jeg ble klar over hva som var i emning på OKS, jeg husker ikke helt når og hvordan det skjedde, ble jeg veldig begeistra. Det var fantastisk å oppleve at det samme budskapet jeg selv prøvde å fokusere på, ble løfta fram så klart og tydelig. I tillegg ble det spissa, og jeg opplevde at jeg fikk svar på mye av det jeg undret meg over i møte med Åge og andre forkynnere som besøkte OKS. I første rekke handlet det om Joseph Prince fra Singapore, som gikk enda lengre enn Åge i sin radikale forståelse av Guds nåde. I tillegg gikk Peter Ljunggren, som er en svensk-canadisk korstogsevangelist, gjennom sin egen personlige nåderevolusjon, og brakte begeistret fortellinger om dette. Et par år senere kom også Steve McVey til OKS.

Denne perioden er nok den tida av mitt kristne liv jeg opplevde mest begeistring over det å være et kristent menneske og en kristen forkynner, Jeg opplevde at det budskapet jeg trodde på og forkynte var så radikalt og så fantastisk at jeg virkelig kunne være stolt av det. Å lese Bibelen, å forberede prekener og preke var som en rus, jeg ble nesten høy på evangeliet. Det å stadig oppdage nye ting når jeg leste Bibelen, å oppleve at Gud åpenbarte ordet hver gang jeg leste, og å oppleve noe av den samme begeistringen hos dem jeg forkynte for, var enormt tilfredsstillende. Det er vel ingen overdrivelse å si at jeg med åpne øyne søkte å oppleve denne rusen igjen og igjen og rimelig ukritisk slukte det som kom fra Åleskjær, Prince og de andre forkynnerne.

Det som kanskje var det viktigste, var at gudsbildet mitt ble endret. Bildet jeg hadde vokst opp med, som på mange måter var som fifty/fifty lov og evangelium, var vanskelig å være begeistra for og vanskelig å omfavne. Nå ble gudsbildet helt nytt, og det gamle gudsbildet jeg hadde med meg fra pinsebevegelsen ble bytta ut med et som jeg opplevde som mye bedre og mer enhetlig. Et annet viktig punkt var læren om at nåden ikke bare gjaldt for å bli frelst, for at man deretter måtte gjøre så godt man kunne for å leve det kristne livet. Nå ble nåden kraften som utførte alt, absolutt alt i kristenlivet. Nåden var ikke bare en fallskjerm som løste seg ut når det gikk galt, men nåden var selve luften som gjorde at man kunne sveve, for å bruke en av metaforene som Åge selv brukte. Noen av titlene fra Åges seminar i 2004 viser fokuset: "Det er ikke opp til oss, men til Ham" og "Nåde pluss ingenting". Egentlig var det vel på denne tida jeg slutta å være pinsevenn. Jeg fikk frihet til å forkynne "den nye reformasjonen" i min lokale menighet og merka veldig tydelig på pinevennenes predikantkonferansen at dette var jeg ikke en del av lenger.

Selvsagt var det slik at denne nye forkynnelsen reiste nye spørsmål, ikke minst hvordan man skulle forstå de delene av Bibelen som ikke var like "nådige". Åleskjær tok tak i en del av disse spørsmålene. Blant annet vektla han at det var Paulus som var "vår mann". Man tolket blant annet ordne til Jesus i en dispensasjonalistisk sammenheng: Jesu ord gjaldt i liten grad oss hedningekristne, hans mandat var å tale til jødene, og man måtte forstå både fadervår og misjonsbefalingen i en slik kontekst. Han understreket samtidig at man ikke nedprioriterte Jesu ord i forhold til Paulus'. Det ble forklart med at det Paulus forkynte var Jesu ord, men at "nå taler han fra himmelen". Paulus' evangelium var direkte tale fra Jesus fra hans nye posisjon i det himmelske. "Nå taler han fra himmelen" ble også tittelen på Åleskjærs nye bok i 1996.

Det var her pinsebevegelsen hoppet av og tok avstand. Pinseteolog Øyvind Gaarder Andersen kalte læren for "...en oppsplitting av NT som skaper usikkerhet og forvirring,"og på predikantkonferansen gikk flere i rette med Åleskjærs lære. Som jeg har skrevet om tidligere, var det en stor skuffelse for meg, selv om jeg egentlig allerede hadde fått pinsebevegelsen på en armlengdes avstand. Fetteren min, Fred Josef, karakteriserer det på denne måten:

Jeg trodde virkelig på "den nye reformasjonen", og på at den skulle få omkalfatre alt som hadde stivnet og størknet. Jeg luktet virkelig noe stort, endelig skulle vi få formidle hva evangeliet virkelig var. Men så opplevde jeg til min fortvilelse at pinsebevegelsen sa "takk for et fint innspill, nå skal vi over på neste post på programmet", før den subbet videre på sin vei til ingensteds.

Selv opplevde jeg Åleskjærs nye bok som en logisk konsekvens av det som hadde blitt forkynt hele tiden. Siden man fokuserte så sterkt på de nådiske sidene av forkynnelsen, måtte man finne en forklaring på de mer loviske. Å forklare det med at det tilhørte en annen tid, var god nok forklaring for meg. Som Åge er jeg en person som liker sammenhenger og logikker. Jeg må forstå for å akseptere. Åge selv forklarte jo mange ganger at han var tidligere matematikklærer som elsket logiske slutninger. Det var ikke mye plass til paradokser eller uløste mysterier.

Etter 2007 ble den nye reformasjonen  stadig mindre betydningsfull i livet mitt. Jeg leste Joseph Prince' nye bok "Destigned to reign" og oppdaget at mannen på mange måter var en klassisk representant for amerikansk framgangsteologi, noe som aldri har tiltalt meg. Steve McVey kom også med en ny bok, "Walking in the will of God", der budskapet mer eller mindre var klassisk amerikansk predestinasjonslære: Alt som skjer er Guds vilje, bare slapp av og aksepter det. Åleskjær selv følte nok behov for å svare på kritikken som hadde kommet, ikke minst om at den nye læren oppfordret eller ga lisens til å synde. Han skrev boka "Respons", hvor han understreket at nådesbudskapet måtte responderes av oss for at det skulle få en effekt. Alt dette var med på å redusere den radikale, frigjørende effekt budskapet hadde hatt fra dem som hadde presentert det. Da Åleskjær også inviterte britiske Mark Scanlon til lederkonferansen sin, skjønte jeg hvilken vei det gikk. Scanlon, for øvrig en av de beste metode-predikantene jeg har hørt, var likevel akkurat det: en metodepredikant. "Hør hvordan vi har gjort det og lær av oss". Det var her Prince og McVey var så annerledes, De snakket omtrent aldri om vekst eller strategier. De snakket om hva evangeliet var og ikke var, og hvor god og nådig Gud er. Scanlon hadde allerede da besøkt predikantkonferansen til pinsebevegelsen året før. Dette ble siste gangen jeg dro til OKS.  

Samtid foregikk det ting i mitt eget liv. Jeg fikk hjerneslag, en helsemessig nedtur, problemer med angst og en generell lavere livskvalitet. Samtidig opplevde jeg en tiltakende troskrise som kulminerte høsten 2010. I ettertid ser jeg at budskapet fra denne nye reformasjonen  var med på å framsynde denne krisen, som sikkert hadde kommet uansett. Men fallhøyden fra tro til tvil er mye større når troen og begeistringen er så sterk som den var for meg i denne perioden. Jeg hadde fått et gudsbilde som enda tydeligere fortalte at Gud var uendelig god, ikke bare ganske bra. Da ble kontrasten til krisene i mitt eget liv enda større. Alteranivet med å gå tilbake til et gudsbilde der gud var både god og uforståelig som jeg hadde før, ble umulig. Dersom Gud ikke var så god likevel, kunne det være det samme med hele greia. Den herlighetsteologien jeg hadde omfavnet, for på sett og vis var det jo det det var, selv om den var annerledes enn det man vanligvis forstår med dette begrepet, ble for meg akkurat slik den ofte ble presentert å ikke være; for god til å være sann. I tillegg ble det klart for meg at denne læren slettes ikke var ny, men at den derimot ble utformet på 1800-tallet og senere avvist av de fleste. I tillegg begynte jeg å grave ned i spørmålet som Åge aldri helt kunne eller ville forklare: Hvorfor vil en god Gud dømme folk til en evig fortapelse? I det hele tatt ble nådebegrepet problematisk: Hvorfor skulle Gud dømme oss til døden og så benåde oss? Hvorfor skulle han dømme oss i det hele tatt? Ville en god Gud gjøre det?

Det var også andre spørsmål som jeg bar med meg gjennom hele denne tida.  Dersom man skal "kaste ut loven", hva skal komme i stedet? Det ble jo sagt at Ånden skulle være nok til å veilede oss, men dette svaret tilfredsstilte meg aldri helt. Jeg klarte heller aldri å forene det varme og gode gudsbildet med mange passasjer i Bibelen som ikke stemte med dette. Slik ble det mer problematisk å lese bibelen, det ble så mange historier og bøker man måtte holde seg unna. og det å forkynne ble nærmest umulig. Det ble altfor mange emner som ble for problematiske til at man kunne snakke om dem. Til slutt måtte jeg innse at dersom jeg skulle bevare troen, måtte den redefineres og formes helt på nytt. En prosess som jeg fortsatt holder på med.

Fortsatt ser jeg på denne tida som en fantastisk flott tid i livet mitt. Den begeistringen og inspirasjonen jeg hadde, og også fikk være med å smitte andre med, er jeg glad for at jeg fikk oppleve. Samtidig ser jeg at jeg var altfor ukritisk, at de mange spørsmålene som denne læren reiste, ble ignorert og tilsidesatt. Selv om jeg i dag ser at jeg og flere med meg fant for enkle svar på for vanskelige spørsmål, har jeg fortsatt stor respekt og sans for Åge Åleskjær, Steve McVey og flere, for hva de tror på og står for. Så har min egen vei gått i en annen retning, der jeg ser annerledes på ting. Men dersom gudsbildet mitt igjen skal bli helhetlig, håper jeg at bildet som former seg, ligner på det bildet jeg hadde på denne tiden.

Lojaliteten

Lojalitet er et ord jeg har fundert en del over i det siste. Jeg har en følelse av at det var et ord som ble brukt mer før. Man snakket om lojalitet mot en mengde personer eller institusjoner, spesielt det siste. Man hadde en opplevelse av at livet krevde en viss lojalitet, mot arbeidsgiveren, banken eller forsikringsselskapet. Eller til foreningen, menigheten eller dugnadsgjengen. Men en eller annen gang på veien forandret dette seg. Dersom du viser den samme lojaliteten mot institusjoner i dag, er du i mindretall. La meg vise noen eksempler.

Et godt eksempel på hvordan dette har endret seg, er fotballens verden. Som så veldig mange andre, ble jeg tidlig interessert i fotball, og aller mest engelsk fotball. Og som de fleste andre fikk jeg meg et favorittlag, mer eller mindre tilfeldig. Og en av de mest hellige dogmene når man har et favorittlag, er at man er utslettende lojal mot dette laget. Det er en dødssynd å skifte lag. Det gjør man bare ikke, uansett om laget rykker ned eller går konkurs. Man er ikke en medgangssupporter, man støtter laget i tykt og tynt. Tidligere så man det samme hos spillerne. Det var utenkelig at Gary Mabbutt skulle være midtstopper noe annet sted enn hos Tottenham. Eller at Neville Southall ikke skulle stå i mål for Everton, Det beste eksempelet er likevel Matthew le Tissier, som på sitt beste var en verdensklassespiller. Som spilte for svært middelmådige Southampton hele karrièren. Slik er det ikke lenger, selv om det finnes unntak. Da landslagsspiller Sol Campell gikk fra Tottenham til erkerivalen Arsenal, skapte det voldsomme reaksjoner. Noen år senere, da Robin van Persie gikk fra Arsenal til Manchester United,  fikk spilleren mest sympati. Han måtte jo komme seg til en klubb som kunne vinne noe. Det handlet ikke lenger om klubbfølelse eller lojalitet, men om sjansen til å vinne titler, eller spille for en klubb som kunne være springbrett til en annen og bedre klubb, eller i siste instans mest mulig penger. Det blir som komikeren Jerry Seinfeld sa det: Egentlig er det bare draktene man heier på, siden spillerne skifter klubb hele tiden. Min egen klubb, Newcastle, har tilpasset seg den nye tida. Man er ikke litt interessert i å vinne titler lenger, man ser på seg selv som en klubb som fungerer som et springbrett. Man kjøper billig og selger dyrt. Og tjener godt. Jeg gremmes. Men skifte klubb? Aldri!

Vi ser det samme i Norge. En av tidenes beste norske spillere, Tom Lund, hadde tilbud fra masse klubber i utlandet. Men valgte å bli hos klubben han elsket: Lillestrøm. Det hadde vært utenkelig om John Carew skulle forblitt hos Vålerenga eller Martin Ødegård hos Strømsgodset. I dag velger spillere klubb utelukkende ut fra hva som tjener dem selv best. Ikke nødvendigvis bare økonomisk, men ut fra mulighetene til å nå toppen. Lojaliteten mot sin egen drøm og sine egne mål er det som betyr noe. Det ferskeste eksempelet er fra forrige uke. Da var det nærmest sikkert at Fredrik Semb Berge skulle vende tilbake til moderklubben Odd etter et mislykket opphold i Danmark. Avtalen var klar, bare signeringen manglet. I tolvte time fant Berge ut at han skulle spille for Molde isteden. Man kan jo bare ane hvor mye høyere lønna var der. Og man kan forstå Odds trener, som spør: Hvor er lojaliteten?  Svaret er vel at lojaliteten kanskje fins, men at den lojaliteten som er blitt totalt dominerende, er lojaliteten til seg selv. Og da gir det kanskje ikke lenger noe mening å bruke ordet.

Man kan jo forstå at unge spillere vil opp og fram, og nå det potensialet man mener at man har, og muligheten til å spille på det høyeste nivået. Men likevel føles dt som om noe av sjarmen med klubbfotballen er borte. Og jeg undres om ikke det som skjer i fotballen egentlig er representativt for det meste annet, når det kommer til dette med lojalitet.

Artisten Elvira Nicolaisen var gjest hos Skavlan for noen år siden. Her ble hun spurt om oppveksten sin i en frimenighet på Sørvestlandet. Selv har hun tatt avstand fra den troen hun vokste opp med. Da hun ble spurt om hva som gjør at folk, som for eksempel foreldrene hennes, holdt fast på den samme troen, forklarte hun det med lojalitet. Mot menigheten, mot mennesker i menigheten og mot de verdier menigheten stod for. Utvilsomt er lojalitet noen som er spesielt verdsatt i slike miljøer. Samholdet er alfa og omega når man ser på kampen mot verden der ute. Man kaller det gjerne trofasthet, at man er tro både mot troen, og ikke minst mot fellesskapet. Da jeg var yngre, fikk jeg alltid ros fordi at jeg var flink til å komme til møtene i menigheten. Det føltes godt, det. Samtidig snakket man desto mindre pent om de som ikke kom, eller aller minst om de som forlot menigheten for å gå et annet sted. Noe av det som preget praten rundt menighetsliv i min barndom, var snakket om de som forlot menigheten for å bli med i de såkalte "kristensentrene". De illojale.

Mye av denne troen og forestillingen om det lojale var utvilsomt ikke av det gode. Samtidig ser jeg verdien av det å holde fast på noe, å forplikte seg til noe, å være lojal mot andre mennesker og det man har felles. Det handler kanskje først og fremst om at man tidligere ikke hadde problemet med kryssende lojaliteter i samme grad som nå. Det å være lojal mot noe, bød ikke i samme grad på problemer med samtidig å være lojal mot noe annet. Nylig kunne vi lese om Muhammed Usman Rana, som også bruker ordet lojalitet. Han beskiver seg selv som en lojal nordmann som samtidig er en konservativ muslim. Det er ikke lett å være like lojal de gangene man opplever at lojalitetene kommer i konflikt.

Men kanskje like mye handler det om individualiseringen av samfunnet, Det viktigste er å være tro mot seg selv, sine egne tanker, følelser og meninger. Lojaliteten mot selvet har blitt viktigere enn noe annet. Og dersom lojalitet til andre eller noe annet kommer i konflikt med dette, er man seg selv nærmest. Og resultat blir kanskje at lojalitet er et ord man bruker for å beskrive hvordan det var før i tiden, akkurat som "føydalisme" eller "paternalisme".