10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #9 Staten Israel er Guds verk

Dette innlegget kan nok provosere noen. Jeg skrev det med bakgrunn i et emne jeg tok i studiet mitt i tiden før jeg skrev det; "Brennpunkt Midtøsten". Da jeg gikk på bibelskole på 90-tallet provoserte også min "læremester" Aril Edvardsen med å kalle sidestilling av å velsigne det jødiske folket med å velsigne staten Israel som en vranglære. Så jeg er vel i godt selskap. Tror jeg kan stå for alt som står i innlegget fortsatt. Innlegget ble først publisert på bloggen i mars 2013.

Bilde fra fn.no

Å snakke om Israel er et vepsebol man kanskje burde vegre seg for å gå inn i. Derfor vil jeg gjerne komme med noen presiseringer først. Jeg sier ikke noe om jødene som Guds folk. Jeg sier heller ikke noe om Bibelens løfter til jødefolket. Jeg er verken antisemitt eller erstatningsteolog. De siste er de som mener at det er de kristne som er "det nye Israel" og at de gamle løftene til jødene gjelder de kristne nå. Jeg sier heller ikke noe om hvem jeg tror har eiendomsretten til det hellige landet. Jeg sier heller ikke noe om hvem som har mest og minst skyld i konflikten i landet. Jeg kunne sikkert skrevet om slik ting også, men det er ikke det dette innlegget handler om. Det handler om at jeg ikke tror på at måten den politiske staten Israel ble dannet på, var Guds verk. Jeg tror heller ikke på at måten landet i dag styres på, er etter Guds tanke eller hjerte.

Da den moderne staten Israel så dagens lys i 1948, ble det jubel blant kristne over hele verden. Man så dette som oppfyllelse av Bibelens mange profetier om jødenes tilbakekomst, og et tydelig endetidstegn. Begeistringen ble enda større da rapporten om den lille David-staten kjempet ned de overtallige Goliat-statene som gikk til krig. Man var overbevist om at dette måtte være noe overnaturlig  at det var Gud som ga seieren til Israel. Seieren i seksdagerskrigen i 1967 skapte også begeistring, spesielt med tanke på at man nå kontrollerte den hellige byen, Jerusalem. Dette måtte være Guds vilje.

Jødene selv hadde ikke et slikt perspektiv på det. For dem handlet det først og fremst om å skape et sted å være trygge etter de grusomme forfølgelsene de hadde opplevd gjennom århundrer, og som kulminerte med Holocoust under andre verdenskrig.  Spesielt de ortodokse var skeptiske til ideen om at dette var knyttet til Guds løfter. Man forventet at det var Messias som skulle føre dem hjem til løfteslandet. Og han venter de som kjent på enda. Derfor hadde ikke religiøse forestillinger en spesielt sentral plass i at staten Israel ble etablert, med de såkalte sionistene som drivkraft. Sionismen ble avvist av mange jøder, og selv i dag er det flere jødiske grupper som karakteriserer sionismen som en vranglære.

Blant såkalte Israel-venner, har støtten til jødene og støtten til Israel vært en og samme ting. Mange har forsvart Israel i ett og alt. Konfliktene har blitt forklart med arabisk aggresjon og israelsk forsvarskrig. Spørsmål om palestinerne har stort sett blitt avfeid med at det ikke er noe som heter palestinere, de er arabere og kan flytte til de andre arabiske landene. Selv husker jeg hvordan en fra den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem besøkte oss da jeg gikk på bibelskole  Han var en "sann israelsvenn", og da jeg forsiktig spurte om hva han tenkte om palestinerne, sa han bare at de måtte vekk. Med andre ord: Palestinerne stod i veien for Guds plan. På denne tiden var den såkalte Osloprosessen i gang. Den sårbare fredsprosessen krevde to liv som en direkte konsekvens: Norges utenriksminister Johan Jørgen Holst og Israels statsminster Yitzak Rabin. Det ble mer enn bare antydet at disse døde mer eller mindre som en Guds straffedom for at de rørte ved "Guds øyensten".

Åpningen av israelske arkiver på 80-tallet, avslørte hvordan dannelsen av staten Israel fant sted. Og det lignet svært lite på den uskyldige Davids kamp mot den fryktinngytende Goliat. Det handlet mye mer om ekstreme sionister som ikke skydde noen midler for å nå sitt mål. Om bombeaksjoner og likvidasjoner. Og massakrer av palestinske kvinner og barn, og fordriving av titusener av palestinere fra de hjemmene de hadde bodd i i generasjoner. De aller fleste av disse fikk aldri komme hjem. Husene de hadde bodd i, ble ofte annektert og overtatt av israelske familier. Sentral i den sionistiske terroren stod ledere som Menachim Begin og Yitzak Shamir. Senere ble begge statsministere. Førstnevnte fikk til og med Nobels fredspris (tror ikke det var så mange i Vesten som protesterte mot denne tildelingen. Da palestinernes president fikk prisen etter Osloprosessen, var protestene mange). Den vestlige verden stod i kø for å forsyne Israel med det de trengte av våpen. Etterhvert fikk de også ervervet atomvåpen, med uvurderlig hjelp fra Norge til å skaffe tungtvann.

Kristenfolkets romantisering av Israel er vanskelig å forstå om man ikke kjenner til bakgrunnen for dette. Jeg skal ikke gå dypt inn i det, men det handler, bibelfundamentalisme, frykt for synd og lojalitet. Mange av de såkalte israelsvennlige ønsker ikke annet enn å gjøre det som de tror er Guds vilje. Og når predikanter og ledere sier at Guds vilje er at de skal velsigne og tale vel om den sekulære (ja, Israel er faktisk en av de mest sekulariserte stater i verden) staten Israel, så gjør de det. Spesielt hvis man skremmer dem litt for hva konsekvensen kan bli om de ikke gjør det. For meg er det underlig hvordan de kristne prinsippene om nåde og nestekjærlighet ikke gjelder lenger når det kommer til Israel. Det gamle testamentes Gud overtar scenen. Men jeg lurer litt på hva de gamle bibelske profetene Amos og Jeremia hadde sagt om de levde i de israelske byene i dag. For de vegret seg ikke for å påpeke urettferdighet. På samme måte kommer noen av de mest kritikerne av Israel i dag fra landets egne, spesielt historikere som Ilan Pappe.

Så kjenner vi til hvordan situasjonen er i dag. Om selvmordsbombere, raketter, kriger, likvidasjoner, om håpløshet og oppgitthet på begge kanter. Konflikten er fastlåst. Så hva med Israels Gud opp i det hele? Jeg håper han er mer opptatt av de tragiske menneskeskjebnene staten Israel har ført med seg, enn de såkalte israelsvennene er. Og jeg håper at flere vil forstå at å velsigne jødene ikke er det samme som å velsigne terrorisme og undertrykkelse.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #10 Bibelen er Guds ord

Dette innlegget ble publisert her på bloggen i mars 2013

Bibelen på bildet er den Bibelen jeg nok har brukt mest, og kanskje også den oversettelsen jeg liker best. Den er oversatt med utgangspunkt i det som kalles "King James" som er en av de mest brukte bibeloversettelsene til engelsk. Bibelen var en gave fra den lille forsamlingen min da jeg var menighetsplanter i den lille bygda Hof i Vestfold. Utgiverne synes altså ikke det var nok at boka ble kalt Bibelen, de måtte også ha med Guds Ord på framsida. Kanskje var dette mest for å skille den fra andre bibeloversettelser. På den tida brydde jeg meg knapt om det. I dag synes jeg at å kalle Bibelen for Guds ord er mye mer problematisk.

Da jeg begynte på bibelskole, handlet den første uka om Bibelens autoritet. På en bibelskole er vel dette kanskje det aller viktigste å begynne med, det er jo ikke en vanlig bok man omtaler. Det ble da, noe som jeg har hørt mange ganger også etterpå, understreket at Bibelen ikke inneholdt Guds ord, men at det var Guds ord. I dag ville jeg sagt stikk motsatt. Jeg er mer enn åpen for at Bibelen kan inneholde guddommelig inspirasjon, og at den kan inneholde gode skildringer av det Gud gjør og hvem han er. Men å si at alt i denne boka, fra første Mosebok til Åpenbaringsboken, er Guds ufeilbarlige ord, blir for drøyt for meg. Til det er det altfor mye som ikke stemmer.

Hva skyldes så denne forandringen i troen min? Det handler ikke om at jeg har vanskelig for å tro på overnaturlige fortellinger og hendelser. En gud som som har skapt verden, skulle vel også være i stand til å redde folk fra løvehuler, få solen til å stanse og gjøre hundreåringer fruktbare igjen. En som er Guds sønn skulle vel også være i stand til å gå på vannet, gjøre vann til vin og vekke opp døde. Slike ting plager meg heller ikke.

Det kan jo være problematisk å ta alt som står der bokstavelig, så lenge man vet at tekstene er flere tusen år gamle, har blitt overført muntlig før de ble skrevet ned, for så å bli gjenskrevet og oversatt en rekke ganger. Feilmarginene er mange. Til sjuende sist er også alle bøkene skrevet av mennesker og ikke av Gud, Jesus skrev som kjent bare i sanden.

Det store problemet for meg med Bibelen knytter seg først og fremst til to ting. Det første er at mine erfaringer tilsier at det som står der ikke alltid stemmer. Noen ganger stemmer det forbausende godt. Men ikke alltid. Og da er det vanskelig å tro at det er ufeilbarlig. Når det står at den som ber, han får, stemmer ikke det alltid, selv om det finnes mange eksempler på at det gjør det. Når Jesus sier til sine disipler at de kommer til å gjøre større ting enn han selv, stemmer det ikke. Når han også sier at de kan be om hva de vil og få det, stemmer heller ikke det alltid.

Den største innvendingen mot å kalle Bibelens Guds ufeilbarlig ord, er likevel gudsbilde boken presenterer av de ulike forfatterne. Den samme gud som småprater med Adam i Edens hage, utrydder nesten hele menneskeheten fordi ha ikke liker dem lenger. Den samme Gud som knyttet evig bånd av vennskap og løfter til Abraham,  ber den samme Abraham å ofre sin sønn som et brennoffer. Den samme Gud som kaller den modige David til konge, velsigner den samme David når han slakter ned filistere i tusentall. Gud, som erklærer sin kjærlighet til verden i Johannes 3, tar livet av et gammelt ektepar som lyver noen sider senere.

Det er så mange aspekter ved Guds vesen i denne boken som jeg finner det umulig å forene. Kan Gud både være allmektig  kjærlig, tilgivende og full av nåde samtidig som han er sinna, hevngjerrig, sjalu og enormt storkrevende. For meg er dette fryktelig vanskelig å forene. Jeg kan godt være med på at noe av dette skildrer Gud, og at enkelte passasjer i Bibelen viser hvem Gud er, men for meg er det umulig å forene alle.

Å forholde seg til Bibelen oppleves mye lettere når jeg gir mer plass til undring og spørsmål til tekstenes sannhetsgestalt. Jeg trenger ikke å forsvare alt det som boken sier at Gud gjør, fordi jeg tror ikke at alt det som står der stemmer. Og det er faktisk ganske befriende.

Sannheter og verdier

Nyttår er tiden for refleksjon og framoverblikk. I alle fall for de fleste. Jeg vet ikke om jeg har så lyst til noen av delene. Livet er på mange måter ganske utfordrende nå, og har vært det en stund. Det er også vanskelig å tenke på og planlegge framtida med en mor som går gjennom de siste fasene av kreftsykdom og en far som er gryende dement. Jeg vil heller prøve å skrive litt om hva som skjer i tanken min og med troen min.

Siden jeg begynte å skrive denne bloggen, har utviklingen i troslivet mitt blitt skrevet mye om. For det har vært en utvikling, noe jeg ser ganske tydelig når jeg blar meg tilbake i arkivet. Samtidig har det vært en rød tråd, i alle fall håper jeg det, av ærlighet og oppriktighet.

For et par år siden skrev jeg her på bloggen om "sannheter jeg ikke tror på lenger". Jeg merket at jeg kjente behovet for å ta avstand fra en del av de tingene jeg hadde lært og trodd på. For livet mitt etter at jeg oppdaget at jeg stod midt i en troskrise for noen år siden, har handlet mye om å prøve å skille, mellom det som jeg vil legge fra meg og det jeg vil beholde. Og jeg merker at det er mye enklere å definere hva jeg ikke tror på enn hva jeg tror på. Men jeg vil prøve å gjøre det likevel.

Når jeg gjør det, merker jeg at også jeg er preget av den postmoderne tida vi lever i (og som jeg har likt å kristisere). For i denne tida snakker man ikke om sannheter. Derfor er det også lett å ta avstand fra slike "sannnheter". Man skaper sine egne bilder, sine egne dogmer og sin egen fortelling. Det er ikke bare Bjørn Eidsvåg som skaper Gud i sitt eget bilde, det gjør de aller fleste som tror. Kanskje har han rett når han sier at mennesket alltid har gjort det, men jeg tror at man gjør det enda mer i dag. Og her er altså jeg og gjør det samme. For slik jeg har erfart det, er det umulig å få et helhetlig, meningsfullt bilde av Gud ved å lese Bibelen. Det er også umulig å få en helhetlig, sammenhengende tro. Man må holde fast på noe og forkaste noe. Og det er det jeg har prøvd på, og fortsatt prøver på.

Den nye serien vil derfor ikke handle om sannheter, men om verdier. Og jeg hører hvor vagt og uforpliktende det høres ut. Men det handler også om at jeg ikke lenger har så stor trang til å definere sannheter eller dogmer. Det handler mer om hva som er viktig for meg, hva slags verdier jeg vil ta med meg videre gjennom livet. Og uten en trosbakgrunn, hadde nok disse verdiene sett ganske annerledes ut.

Det viktigste som har skjedd i forhold til dette i året som har gått, er at jeg har meldt meg inn i Den norske kirke. Det ble fristende når man kunne gjøre det selv på nett. For helt siden jeg meldte meg ut av pinskirken, har jeg kjent behovet for en form for tilhørighet. Det betyr ikke at jeg kjenner at jeg har kommet hjem. Kirka føles fremmed fortsatt. Men samtidig er den gammel og trygg, den er romslig og raus, og det trenger jeg. Selv om jeg fortsatt er mer opptatt av hva som skjer i min gamle bevegelse enn i min nye ;)

Før jeg begynner på den nye serien "Sju viktige verdier", tar jeg en reprise på "10 sannheter jeg ikke tror på lenger", kanskje også noe redigert. Så kan det nok hende, med tanke på at tida akkurat nå ikke er så lett, at det tar ei stund å bli ferdig med den nye serien også. Men det er god terapi i å skrive. Godt nytt år til alle dere som følger bloggen og gir meg så hyggelige tilbakemeldinger på den :)

Visjon Norge - nok en gang

Kanskje det er underlig at denne tv-kanalen engasjerer meg så mye at jeg skriver om den gang på gang. Men her gjør jeg det altså igjen. Bakgrunnen er at den kontinuerlige debatten om kanalen blusset opp igjen etter NRK-dokumentaren om Jan Hanvold. Jeg har bare sett slutten, og har ellers ingen kompetanse til å avgjøre om de økonomiske aspektene av virksomheten er tvilsomme eller ulovlige. Mye av det høres suspekt ut for meg, men jeg kan godt ta feil. Det er heller ikke det jeg er mest opptatt av, den jobben kan Økokrim eller andre ta seg av.

Men i debatten etterpå kommer det opp en del synspunkter, eller mangel på synspunkter, som jeg har lyst til å ta tak i. Korsets Seier tar opp saken igjen i denne ukens nummer, og konkluderer med at "man er enten tydelig for eller veldig imot" Visjon Norge. (Det er ganske påfallende at de ikke har fått noen ledere fra pinsemenigheter til å si noe om saken. Dette føyer seg jo inn i rekken av eksempler på at pinseledere skygger banen når man burde stå opp), Når det gjelder "vanlige folk" tror jeg de har rett. Når det gjelder kristne ledere, er jeg mer i tvil. For det er vel det som er mest tydelig her, at kristne ledere ikke tør eller vil si fra om hva som er kritikkverdig med kanalens arbeid. Vi ser dessverre kristne ledere sin manglende evne eller vilje til å bruke de riktige ordene og forstå hva dette faktisk dreier seg om.

For det første beskriver man at motviljen mot kanalen fra mange, skyldes kulturen eller stilen til Hanvold og kanalen. Pastor Sten Sørensen, som i alle fall tør å uttale seg om temaet, sier at den største motstanden mot kanalen er fra "...byfine østlandskristne som er høyere oppe på den sosiokulturelle rangstigen". Jeg lurer veldig på hvor Sørensen har dette fra, for ingen av de som jeg kjenner, passer inn i denne kategorien. Arne Pedersen, som er en av Hanvolds medarbeidere, skulle ønske at flere ville se det komiske i alt det rare Hanvold sier, og være mer rause. Raushet er jeg helt for, men det kan jo bli vanskelig å skille mellom når man skal ta Hanvold på alvor og ikke.

For det andre blir motsanden mot kanalen tolket som motstand mot kristendom og religion i samfunnet. Kanalen blir en martyr under sekulariseringens korstog. Hanvold blir en som taler der andre tier, en som står opp for sannheten selv om det koster.

Felles for begge disse er at man ikke ser kanalens grunnlag og teologi som et problem, men man tolker dette inn i kulturelle og samfunnsrelaterte rammer. Summen er at om man ser bort fra Hanvolds stil, taktikk og sleivete sidespark, vil man kunne si som Sørensen: "Jeg takker Gud for Visjon Norge".

Det tredje perspektivet er det viktigste, og alvorligste slik jeg ser det. Sørensen sier det slik: "Husk også at Paulus gledet seg over at evangeliet ble forkynt....vi må gede oss over at evangeliet faktisk blir forkynt." Sørensen vil altså her hevde at vi kan overse mange ting så lenge det kristne budslapet får en platform. Og her er det kanskje på tide å spørre de spørsmålene som få, om noen, kristne ledere tør å stille: Blir evangeliet forkynt? Blir mennesker frelst og helbredet? Går Guds rike fram? Jeg vil bare svare på det første av dem, men minner på at man bare har Visjon Norge selv som målestokk for at man får et positivt svar på de andre.

I Apostlenes gjerninger kan vi lese om trollmannen Simon, som ville kjøpe evnen til å utføre mirakler slik som apostelen Peter kunne. Peters svar var kontant: "Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger". I Galaterbrevet går Paulus til frontalangrep på loviskheten, den gamle jødiske religionens vesen, at man kan tilfredsstille Gud ved å følge loven. Han heiser fanen for nådens evangelium høyt, og ber innstendig om at de nevnte galatere ikke igjen må legge seg under "trelldommens åk". Han går så langt som å si at om noen forkynner et annet evangelium enn hans, skal han vere forbannet. Selv om dette andre ikke egentlig er noe evangelium, fortsetter han, for evangelium betyr jo gode nyheter. Nådens evangelium betyr at man tar imot i tro av nåde, alt fra Gud. Det var dette Martin Luther gjenoppdaget, da han sa "nåden alene". Nåde pluss ingenting. Med andre ord, både Peter og Paulus avviste tanken på at man kunne skaffe seg velsignelser fra Gud ved hjelp av menneskelige midler eller gjerninger.

Når Jan Hnavold sier at man ikke kan forvente å få noe om man ikke gir penger til kanalen eller "sår inn" som han kaller det, når han seier at gjerrige folk kommer til helvete, når han og andre på hans kanal sier at sjansen for å bli frisk er større jo mer du gir, er det da det samme evangelium, eller et annet? Har Sørensen rett når han sier at evangeliet blir forkynt, eller er det som blir forkynt det Paulus kaller et annet evangelium? Og hva ville Peter og Paulus sagt om han møtte denne forkynnelsen? Ville de sagt at vi må se bak stil og framtoning og glede oss over at Jesu navn blir kjent eller ville de ha forbannet en som forkynner et annet evangelium?

Tida og kulturen: #1 Ytringskulturen

Det tar litt lenger tid å bli ferdig med disse seriene mine enn det gjorde tidligere. Kanskje tankene ikke flyter så fritt som før, eller kanskje jeg har funnet ut at det er en fordel å tenke grundig gjennom det man har tenkt å skrive ;) Uansett er det vel ikke veldig kontroversielt å snakke om en ytringskultur som et av de viktigste kjennetegn på vår tid, og ytringsfriheten som en av de viktigste verdiene. Vi har sett utallige eksempler på at denne friheten er det som blir løftet fram som den viktigste av alle dogmer i et sekulært samfunn. Vi har til og med sett at mannen som var den store inspiratoren for terroristen Anders Behring Breivik, den såkalte Fjordmann, fikk offentlig støtte fra "Fritt ord" til å skrive bok. I ytringsfrihetens navn. Under den såkalte karikaturstriden for noen år siden, ble det hevdet fra muslimsk hold at ytringsfriheten er like hellig for vestlige samfunn som Koranen eller Muhammed er for en muslim. Uten at jeg skal gå god for en slik påstand, er det interessant å se nærmere på om en slik påstand kan noe for seg. Få er uenige om at ytringsfriheten er en viktig verdi, likevel kan man problematisere hvor opphøyd denne har blitt i et samfunn som vårt.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg med tittelen "ytringsfrihetsfundamentalistene" og har ikke tenkt å gjenta alt jeg skriv der. Poenget var at ikke alt kan forsvares i ytringsfrihetens navn. Ytringsfriheten kan ikke slå ihjel andre viktige verdier. Ytringsfriheten som sekulært dogme kan ikke stå alene. Den må stå sammen med andre verdier, som respekt, toleranse og raushet,

Poenget med dette innlegget, er noe mer. For det kan virke som ytringsfriheten ikke bare blir sett på som verdien med stor V, men også som løsningen med stor L. Vårt samfunn synes å tro på at alt kan uttrykkes med ord, at man kan få utløp for alt med ord og at ord er veien til å finne løsninger på alle konflikter. For hva er alternativet? Krig, konflikt, maktbruk? Det er ikke til å undres over at vi setter våre lit til ordene, når vi har sett hva slike virkemidler har ført til gjennom historien. For har vi noe annet enn ord å bringe til bords?

Helt siden antikken har ordet og retorikken blitt framhevet som det ypperste av menneskelig kvalitet. Da antikkens idealer ble gjenoppdaget i renessansen og seinere i opplysningstida, ble dette forsterket. Vår del av verden produserte erklæringer, grunnlover, fulle av ord som skulle regulere samfunn. Vi er takknemlige for alt dette. Men helt siden da har Vesten vært i utakt med resten av verden, og med den globaliseringen som har eskalert, kommer dette enda tydeligere fram. Vår verbalkultur, vår ytringskultur kommer i kontrast med andre kulturer, der andre verdier er vel så viktige. I antikken ble de som ikke deltok i politikk kalt for idioter. I vår tid er idiotene de som ikke behersker ordet.

La meg ta noen kjente eksempler fra dagens virkelighet. Alle forsøk på forhandlinger, møter og taler har mislykkes i borgerkrigen i Syria, og krigen og bombingen fortsetter. Islamister bruker handling for å få oppmerksomhet, ikke ord. For ordene er vestens virkemiddel. Russland dyrker den sterke mann, handlingens mann, som knebler ytringsfriheten og annektere en del av et annet land, Krim-halvøya i Ukraina med å bruke makt. Men ikke bare i møte med ikke-vestlige fenomener er dette synlig. Donald Trump vinner fram som presidentkandidat i USA, selv om han motsier seg selv i det meste, og uttrykker seg klønete og usammenhengende. Handling, ikke ord, er det landet trenger, blir det hevdet.  Og når Storbritannia stemmer for å melde seg ut av EU, blir det tolket som vanlige folks opprør mot den verbale eliten. For folk er lei av fine ord uten handling også i Vest-Europa.

En av utfordringene med et samfunn som vårt, er at det favoriserer de som har ordet i sin makt, og diskvalifiserer de som ikke har det. Man tenker at alle kan få utløp for hva det skulle være med å bruke ord. Og bare ordene er en allmenn akseptert måte å gjøre det på. De som kan bruke ord, skriver gode innlegg i avisene, velformulerte blogginnlegg, eller blir politikere. De som ikke har ordet i sin makt, skriver grove og sinte kommentarer i kommentarfelt og på Facebook. De driver med terror og vold. De kriger mot folk med andre meninger og andre verdier.

Med andre ord: De som behersker ordet, kan uttrykke seg gjennom ordet. De kan få utløp for det de mener, føler og trenger på den måten. Gjennom å beherske ordet blir man respektert og elsket. Som Kong Harald. Eller president Obama. Eller Per Fugelli. Men hva med de som ikke opplever at de blir hørt eller respektert fordi de ikke mestrer den retoriske kunsten? Finnes det en måte samfunnet kan lytte til dem også på? Eller er løsningen alltid mer kunnskap, mer utdanning, mer ytringfrihet? Er vi sikker på at det er nok?

Der religiøse mennesket er kanskje det mest utsatte i så måte. I alle religioner har riktignok ordet og bruken av det en sentral rolle. Jesus var for eksempel mer enn noe annet Ordets mann, det fins ingen kjente eksempler på at han brukte vold eller oppfordret til vold. Verken han eller Luther oppfordret til væpnet opprør mot undertrykkere. Men sentral i alle religioner er kampen mot løgnen og vranglæren, altså ord man ikke aksepterer. Derfor har religiøse mennesker sjelden vært blant forkjempere for ytringfriheten. Man har vanskelig for å akseptere angrep på sin religion, om de er aldri så verbale. Og i vår tid, der religiøse mennesker, slett ikke alltid er de som behersker ordet best, ser vi at religiøse velger å kjempe på andre måter enn med ord. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft, sier Paulus. Det skal ikke så mye til for at noen tolker dette som kamp, vold, krig.

Utviklingen ser ut til å gå mot at flere ser ytringskulturens tilkortkommenhet. Og da tenker jeg ikke på ytringsfriheten som en sentral verdi, men troen på at ytringsfriheten kan løse alle problemer. At alle ting kan ordnes ved å finne og bruke de rette ordene. Vi hører stadig flere som uttrykker misnøye med den verbale ytringskulturen vi har. Vi har fått ord som "ordgyter" og "tåkefyrste". "Hykler"
er enda verre, altså en som ikke lever som man sier. Ordets makt er utfordra fra mange hold, er ytringskulturen på hell?

Nytt tak

Oppussinga held fram, og i sommar har eg fått nytt tak på heile huset.

Ein familie av lesarar

Eg kjem frå ein familie av lesarar. Sjølv har eg alltid vore glad i å lese. Søstrene mine er glad i lese (i alle fall den eine ;)) Begge foreldra mine har vore glade i å lese, sjølv om dei ikkje les like mykje lenger. Bokhylla til tante Sigrid har eg skrive om før. Også bestefar, altså morfaren min, var glad i lese. Når foreldra mine diskuterte kva ein skulle kjøpe til han, enda ein som regel opp med ei bok.

Då eg flytta heim igjen og begynte å sjå på det som fanst her, fann eg denne boka, ei gammal utgåve av Onkel Toms Hytte. Inne i boka stod namnet B. E. Maurseth (Bottolf skreiv etternamnet med h til slutt), altså farfaren min, som døydde då han var rundt førti år. Om dette funnet kan tyde på at også han var ein leser, veit eg ikkje. Men i alle fall hadde også han bøker, i alle fall ei bok. Eg bestemte meg for å lese denne gamle boka hans. Men eg fann fort ut at dette berre var den første delen av ei bok som var ganske tjukk. Så då måtte eg kjøpe ei ny utgåve av denne klassikaren, boka som blir hevda å vere ei av dei viktigaste årsakene til at amerikanarane bestemte seg for å avskaffe slaveriet.

Så no er eg i gong. Og kan avsløre at det også vart skrive god litteratur på midten av 1800-talet. Om farfar Bottolf nokon gong fekk lese boka, får eg nok aldri vite.