Da jeg begynte på bibelskole, handlet den første uka om Bibelens autoritet. På en bibelskole er vel dette kanskje det aller viktigste å begynne med, det er jo ikke en vanlig bok man omtaler. Det ble da, noe som jeg har hørt mange ganger også etterpå, understreket at Bibelen ikke inneholdt Guds ord, men at det var Guds ord. I dag ville jeg sagt stikk motsatt. Jeg er mer enn åpen for at Bibelen kan inneholde guddommelig inspirasjon, og at den kan inneholde gode skildringer av det Gud gjør og hvem han er. Men å si at alt i denne boka, fra første Mosebok til Åpenbaringsboken, er Guds ufeilbarlige ord, blir for drøyt for meg. Til det er det altfor mye som ikke stemmer.
Hva skyldes så denne forandringen i troen min? Det handler ikke om at jeg har vanskelig for å tro på overnaturlige fortellinger og hendelser. En gud som som har skapt verden, skulle vel også være i stand til å redde folk fra løvehuler, få solen til å stanse og gjøre hundreåringer fruktbare igjen. En som er Guds sønn skulle vel også være i stand til å gå på vannet, gjøre vann til vin og vekke opp døde. Slike ting plager meg heller ikke.
Det kan jo være problematisk å ta alt som står der bokstavelig, så lenge man vet at tekstene er flere tusen år gamle, har blitt overført muntlig før de ble skrevet ned, for så å bli gjenskrevet og oversatt en rekke ganger. Feilmarginene er mange. Til sjuende sist er også alle bøkene skrevet av mennesker og ikke av Gud, Jesus skrev som kjent bare i sanden.
Det store problemet for meg med Bibelen knytter seg først og fremst til to ting. Det første er at mine erfaringer tilsier at det som står der ikke alltid stemmer. Noen ganger stemmer det forbausende godt. Men ikke alltid. Og da er det vanskelig å tro at det er ufeilbarlig. Når det står at den som ber, han får, stemmer ikke det alltid, selv om det finnes mange eksempler på at det gjør det. Når Jesus sier til sine disipler at de kommer til å gjøre større ting enn han selv, stemmer det ikke. Når han også sier at de kan be om hva de vil og få det, stemmer heller ikke det alltid.
Den største innvendingen mot å kalle Bibelens Guds ufeilbarlig ord, er likevel gudsbilde boken presenterer av de ulike forfatterne. Den samme gud som småprater med Adam i Edens hage, utrydder nesten hele menneskeheten fordi ha ikke liker dem lenger. Den samme Gud som knyttet evig bånd av vennskap og løfter til Abraham, ber den samme Abraham å ofre sin sønn som et brennoffer. Den samme Gud som kaller den modige David til konge, velsigner den samme David når han slakter ned filistere i tusentall. Gud, som erklærer sin kjærlighet til verden i Johannes 3, tar livet av et gammelt ektepar som lyver noen sider senere.
Det er så mange aspekter ved Guds vesen i denne boken som jeg finner det umulig å forene. Kan Gud både være allmektig kjærlig, tilgivende og full av nåde samtidig som han er sinna, hevngjerrig, sjalu og enormt storkrevende. For meg er dette fryktelig vanskelig å forene. Jeg kan godt være med på at noe av dette skildrer Gud, og at enkelte passasjer i Bibelen viser hvem Gud er, men for meg er det umulig å forene alle.
Å forholde seg til Bibelen oppleves mye lettere når jeg gir mer plass til undring og spørsmål til tekstenes sannhetsgestalt. Jeg trenger ikke å forsvare alt det som boken sier at Gud gjør, fordi jeg tror ikke at alt det som står der stemmer. Og det er faktisk ganske befriende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar