Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #6 Kristenhumanisten

Helt siden Arnulf Øverland holdt sitt berømte landeplage-foredrag og livssynshumanismen etablerte seg i Norge, har kampen mot kirken og kristendommens innflytelse stått i høysete for de norske livssynshumanistene. Og kirkens folk har villig tatt opp slåsshanskene. Slik har det blitt skapt et inntrykk gjennom flere tiår at den største motsetningen i verdispørsmål i samfunnet vårt står mellom humanisme og kristendom. Levi Fragell har vært den fremste våpendrageren blant humanistene og holder seg fortsatt aktiv i debatten, stadig med lite annet enn kritikk og latterliggjøring å komme med i møte med kristne og andre religiøse. Min anmeldelse av hans selvbiografi kan du lese her.

Denne langvarige skyggeboksingen tror jeg likevel er med på å dra fokus bort fra at kristendommen og humanismen har mye mer til felles enn det som skiller. Grunnloven vår sier jo faktisk at vi skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Ikke som en motsetning, men som felles verdier. Dersom vi ser på hvordan det sekulære samfunnet utvikler seg, er tiden overmoden for at kristne og humanister står sammen i de viktigste verdispørsmålene i vår tid, i stedet for å krangle om mer eller mindre ubetydelige symbolsaker. For det er faktisk viktigere trekk i samfunnets utvikling enn om man skal beholde eller fjerne bokstaver i skolefag eller om man skal frivillig eller motvillig gå i kirken en gang før jul. Men det er nok vanskelig å tre ut av de motsetningsbilder man er vant til å forholde seg til gjennom flere tiår, og reorientere seg for en ny tid. Det gjelder både for kristne og humanister.

Faktum er at det viktigste av alt for både kristne og humanister, er kampen for menneskverdet. Ingen ting står høyere på plakaten, verken i idealer eller i praktisk tilnærming. Riktig nok kan man komme til ulike konklusjoner på hva som er den beste strategien, men målet er det samme. Samfunnet trenger å verne om livets verd, i en tid der dette er under press som aldri før. Her er det kristne og humanister trenger hverandre, selv om man begrunner menneskeverdet veldig ulikt.

I høst ble den australske filosofen Peter Singer invitert til Universitet i Oslo. Singer er kjent for sine kontroversielle uttalelser om menneskeverdet. Han mener balnt annet om at ideen om menneskets iboende verdi er en hindring for menneskelig utvikling. Mange av disse holdningene kan vi finne igjen under samlebetegnelsen Transhumanisme, og har kommet til uttrykk i flere avisinnlegg de siste årene. Felles for disse ideene er at vi har både en mulighet og en plikt til å forbedre mennesket gjennnom teknologisk utvikling: "Proaktiv transhumanisme derimot innebærer påstanden om at vi bør etterstrebe å utvikle, spre og bruke teknologi til å aktivt gjøre mennesket enda bedre enn det naturlig er på sitt beste.", som Einar Duenger Bøhn formulerer det i denne artikkelen. Her er vel både ordene vi, bedre og mennesket dypt problematiske. Man forfekter et menneskesyn som er totalt fremmed for både tradisjonell kristen og humanistisk tankegang, En del av dette er å se på det såkalte sorteringssamfunnet ikke som et problem, men som en nødvendighet. Idealet er det overutviklede supermennesket som fordriver det svake og sårbare mennesket.

Det andre store verdispørsmålet er spørsmålet om eutanasi, aktiv dødshjelp. Også her ser vi en tydelig trend av mer forståelse og aksept i det norske samfunnet. En vanlig holdning er at det ikke bør være noe hindring for at mennesket selv bør kunne avslutte livet sitt i kontrollerte former, uansett hva årsaken kan vere. Det frie, personlige valg er det store gjenstående mantra i de fleste verdispørsmål.

I begge disse store samfunnsspørsmålene har humanister og kristne sammenfallende syn. Da virker det meningsløst at man skal bekjempe hverandre i symbolspørsmål i stedet for å forene krefter i kampen om de store spørsmålene. Det sekulære samfunn åpner for en gjensidig respekt for hverandre sine motstridende synspunkter, i stdet for at man driver tradisjonell religionskrig med ord. Og kanskje er det dette den nye generasjonen av humanetikere har forstått. Det er i alle fall liten tvil om at vi ser en tilnærming. En av de yngrre lederne i Human-Etisk forbund, Didrik Søderlund, gir uttrykk for en helt annen holdning til kristne og andre religiøse enn det vi har vært vant til fra for eksempel Fragell. Han skrev nylig en bok, Presten og ateisten, sammen med presten Stian Kilde Aarebrot, der respekten for Aarebrots livssyn og holdninger skinner klart gjennom. De går også den andre veien. Bente Sandvig gjør det også helt klart at Human-Etisk forbund ikke har som mål å ersatte kristendommen med sekularismen i samfunnet, men at målet er et pluralistisk samfunn, der religionen har sin plass. Dette skulle klinge mye bedre i kristne ører enn sekulærfundamentalismen til Bård Vegar Solhjell.

Tar jeg med dette til ordet for en slags synkretisme, der kristendom og humanisme smelter sammen? På ingen måte. Det finnes selvsagt grunnleggende forskjeller og motsetninger mellom dem. Men slik jeg ser det åpner det sekulære samfunnet muligheten for at selv om man har ulike syn på mangt, kan man står sammen om det viktigste. At man kan vere kristenhumanister eller humanistkristne uten å gå på kompromiss med det man står for. Humanismen setter mennesket i fokus, kristendommen har Gud i sentrum. Tilsynelatende en uoverstigelig forskjell. Samtidig, var det ikke det Jesus fra Nasaret viste i hvordan han behandlet mennesker? At viktigere enn religiøse bud og forordringer var menneskets verd og menneskets verdighet? At han på denne måten møtte det enkelte mennesket og gi det en opplevelse av å ha en verdi, av å være viktig? Og da er kanskje ikke forskejellen så stor når det kommer til stykket.

Oppussing - the neverending story

I haust er det utsida som har fått seg eit ansiktsløft. Etterisolering og ny kledning har gitt varmare rom og nye fargar. Litt maling gjenstår før jobben er ferdig - men det får vente til våren.

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #7 Streberen

For det religiøse mennesket er det ufordrende å leve i et sekulært samfunn. Ikke minst fordi religiøse utfordringer og kamper i liten gtad blir forstått i et slikt samfunn. Når de felles referansreammene om synd, nåde, frelse og fortapelse ikke lenger er relevante, forandres også den religiøse streberens kamp. Jeg vil i dette innlegget se litt på to eksempler i form av to bøker skrevet, om enn i ulik form og i ulike kontekster, om det samme, nemlig den religiøse streberens kamp. Den første ble skrevet av Arne Garborg i 1892, er en roman som bygger på hans egen fars liv, og fikk den ironiske tittelen "Fred". Den andre er skrevet av Eskil Skjeldal, en selvbiografi skrevet i år, med tittelen "Eg slepper deg deg utan at du velsignar meg".

Selv om begge bøkene tar for seg det religiøse mennesket sin kamp og dermed har mange felles referanser, er de samtidig eksempler på hvordan denne kampen har endret seg på disse drøyt hundreårene som har gått. Garborgs "Fred" forteller om Enok Hoves "syndenød", hvordan han innser at han ikke strekker til mot Guds krav og bud, hvordan han gjennom en lang indre kamp kommer til en forløsning og en gjennomgripende fred og glede. Så blir denne igjen avløst av frykten for å miste frelsen, en beinhard kamp mot seg selv, djevelen og mot alle krefter rundt ham som kan føre han bort fra den smale vei. Familien hans blir ufrivillge medsoldater i denne kampen, og opplever at Enok blir lik den guden han selv kjemper med, humørsyk og utilregnelig. Selv om det også kommer fredelige og gode perioder, intensiverer kampen seg, og kuliminerer til slutt i den ene lengselen som han formulerer slik: "Fanst det berre eit menneske på jordi...som kunde få meg til å tru at der ikkje er nokon Gud." Ingen kan gi han en slik forsikring, og kampen ender i tjernet en mørk natt, "Han kom kje uppatt meir".

Selv om Fred er en framstilling av et psykisk ustabilt menneske, er nok Garborgs fortelling  typisk for hvordan man så på sin religion i et samfunn som ikke bare var preget av bibelske referanser og fortellinger, men også av pietismens krav om et personlig, inderlig og aktivt forhold til sin Gud. Gud var sentrum i tilværelsen og menneskets oppgave var å  gjøre bot og vende seg bort fra synd og "forsake djevelen og alle hans gjerninger" som vi fortsatt sier i syndsbekjennelsen i kirka. Det er lett å se at Garborgs hovedperson først og fremst er drevet av frykt; frykt for Gud og hans straff og avvisning, frykt for å avvike fra den smale vei, frykt for å ikke strekke til. Frelsen er er ikke noe man kan ta imot, men noe man skal kjempe for, holde fast på med nebb og klør. Det er vanskelig å bevare og lett å miste. Det er jo tross alt snakk om en smal vei og en bred vei.

Til slutt blir altså døden det eneste forløsende mulighet. For å forlate Gud, komme seg bort fra Gud er ikke mulig på noen annen måte. Ingen kan si de forløsende ordene om at Gud ikke finnes. For Gud er den han er og kan ikke klandres eller forandres. Mennesket må bare forholde seg til det. Spørsmålet er ikke om Gud er sann. Spørsmålet er om man er god nok for han. Og for mange er det vanskelig å være sikker på.

Den indre kampen er sterk også i Skjeldals bok. Men likevel er kampen annerledes. Selv om man ser frykt også i Skjeldals bok, er søken etter sannhet den største motivasjonen hans. Og kampen er ikke først og fremst mot seg selv eller sin synd, men mot Gud selv. Djevelen er ikke en faktor i det hele tatt. Det er ikke ens egen synd eller tilkortkommenhet som er motstanderen, men Gud og hans stillhet. Er det noe vits i å tro? Det er Gud som er på tiltakelbenken, ikke mennesket. Og det er en vesentlig forskjell.

Dermed blir også utgangen av kampen så totalt ulik for de to. Mens for den første fins det ikke noen annen utgang enn å komme seg bort fra Guds krav ved å ta livet av seg, er det for Skjeldal mulig å si farvel til Gud og leve videre. Begge innser at livet blir lettere uten Gud. Skjeldal sier det rett ut "Eg er letta over at eg vart kvitt trua på Gud". For den ene er det mulig å leve videre uten Guds realitet i livet sitt.

Dette er en av de sentrale sannhetene i et sekulært samfunn, som i tilfeller som dette, viser vei til en god framtid også for den religiøse streberen av denne typen. Det går an å leve uten en tro, det går an se for seg en framtid uten kamp og strev, det går an å finne andre alternativer. Det gjorde det ikke for Enok Hove. For i det sekulære samfunnet er det ikke lenger en selvfølge at Gud fins. For den religiøse streberen er det godt å vite. Og kanskje kan det også føre til en oppdagelse: Gud er ikke avhengig av om at jeg tror på ham for å være til. Som Bjørn Eidsvåg formulerer det " E du den du e fordi eg trur det eller e du den du e uansett?"

Det religiøse mennesket og det sekulære samfunnet

Bilde fra hidayatullah.com

Et av de spørsmålene som engasjerer meg mest, er hvilken plass religionen skal ha i det moderne, sekulære samfunnet vårt. Dette er et stort emneområde som jeg har tenkt mye på, ikke minst siden jeg studerte sekularitet og sekularisme da jeg tok videreutdanning for noen år siden. Det er veldig nærliggende for de fleste av oss å tro at det sekulære samfunn og en stadig sterkere sekularisering er en naturlig og uunngåelig prosess, men vi er et av ytterst få samfunn i verdenshistorien som har opplevd dette. For meg er det viktig å peke på at sekularitet er noe vi velger, som enkeltmennesker og som samfunn, og ikke en selvsagt utvikling. Samtidig så er det lett å se at det er mye vanskeligere å ikke være del av denne prosessen enn å være det. Tilsynelatende er dette en irreversibel prosess.

Mange vil hevde at dette er en naturlig utvikling. Når mennesket på stadig flere områder er i stand til å klare seg uten det religonen har å tilby, er det naturlig at religionen blir skjøvet vekk. Vi trenger ikke lenger Gud til verken å forsørge oss eller å frelse oss. Penger har vi nok av, og den evige fortapelse er avlyst for lengst. Om religionen er sann eller ikke er heller ikke relevant, siden alle nå har sin individuelle, tilpassa sannhet. Det som er sant for meg, er ikke nødvendigvis sant for deg. Slik kan religionen fort bli et tilbakelagt stadium i menneskets naturlige utvikling, og religiøse mennesker blir mer eller mindre underutviklet. Framgangen for religionen i verden i dag, viser det samme. De mest avanserte og utvikla landene i vesten, blir sekulariserte, mens religionen har bedre vilkår i mindre utvikla land i Latin-Amerika og Asia. For der trenger de religionen fortsatt.

Det er samtidig noen faktorer som ødelegger bildet. Selv om den tradisjonelle religionen er på retur, er religionen langt fra å dø ut. Og i USA har religionen aldri blitt svekket, snarere tvert imot, på tross av den samme økonomiske og intellektuelle utviklingen som i Europa. Alt dette kunne jeg skrevet mye mer om, men i noen innlegg framover nå vil jeg prøve å sette fokus på det religiøse mennesket i den sekulariserte samfunnet. Hvem er det og hvordan passer det inn? Hva slags utfordinger har dette mennesket og hva er veien videre? For meg er religionsfriheten et av de viktigste prinsippene i et moderne demokrati, og viktigheten av å verne om denne kan ikke overvurderes.

Selv om vi har kommet langt i en sekulariseringsprosess, har vi fortsatt religiøse uttrykk i det ofentlige rom, det er ikke slik at de er borte. Felles er likevel at de er kuriøse, at de viser hvor ulike det religiøse menneskets tankegang er fra det vi oppfatter som det "normale", det sekulære. Jan Hanvold og TV Visjon Norge er jo et velkjent eksempel. For det sekulære mennesket er hans virkesomhet avskyelig og kriminell. Dette gjelder forsåvidt langt inn i de religiøses rekker. For menigheten er hans kanal redningen for Norges framtid. Artisten Lisa Børud ble et religiøst alibi inn i beste sendetid på høstens lørdagsunderholdning. For kristne ble hun en helt, spesielt da hun sang en kristen sang i et av "Stjernekamp"-programmene. Måten sangen ble mottatt på av dommerne og andre, ble tolket som at man var del av en "åndskamp", spesielt når det ble sungert en sang med banning rett etterpå, som fikk mye bedre respons. For et sekulært menneske er denne virkelighetsforståelsen totalt fremmed. Den religiøse virkelightesforståelsen er altså blitt mer og mer fjern i forhold til den virkeligheten som blir oppfattet av det sekulære samfunnet.

For litt over et år siden foregikk det en debatt på VG sine nettsider mellom tidligere SV-nestleder Bård Vegar Solhjell og KRF-leder Knut Arild Hareide. Her kom det godt fram hvor den store forskjellen ligger. Dersom man leser Solhjells første innlegg i denne debatten, får man et tydelig bilde av hva motsteningene mellom religiøsitet og sekularitet handler om, og Solhjell hyller sekularismen ( forskjellen mellom sekularitet og sekularisme er at det siste snakker om en målrettet, ønsket utvikling, mens det første snakker mer om et generelt utviklingstrekk) blant annet ved å si at "ikkje-religiøsitet er blant dei verdiane som har sterkast oppslutnad i samfunnet", "Vi menneske må tru på det vi vil, men det skal ikkje prege samfunnet sine verdiar og avgjerder", "Moderne norske fellesverdiar går ikkje i lag med alle konservativ kristendom eller islam sine verdiar." Med andre ord er det vanskelig å forstå Solhjell på noen annen måte enn at han står for eit synspunkt der religion i utgangspunktet er en negativ kraft som man kan drive med hjemme så lenge man følger kardemommeloven, men ikke skal prege det offentlige livet på noen måte. Religion er altså et problem, ikke en ressurs.

Hareide går i rette med Solhjell i flere innlegg, og jeg skal ikke gå inn på den videre debatten. Men Solhjells perspektiv om at religion er en privatsak som ikke bør vere synlig, er for meg dypt problematisk. Jeg ser også at religion kan vere en negativ kraft, men det fins også mengder av eksempler på at religion kan være positivt, ikke bare for enkeltmennesker, men for hele samfunn. Når jeg da i de neste innlegene vil se på den religiøses plass i samfunnet, vil dette være min grunnleggende holdning.

Uansett vil det sekulære samfunnet kreve at det religiøse mennsket tilpasser seg. Fortida kommer ikke tilbake. Der hjelper ikke å nostalgisk drømme om den gangen Norge var et kristent land, før "avkristningen". Skal det religiøse mennesket ikke bare overleve, men også fortsatt vere med på å prege samfunnsutviklingen, må det religiøse mennesket kjenne til hvordan sekulariteten fungerer. Og det er kanskje målet mitt for disse neste innleggene, å si noe om det.

Den straffende guden

Bilde fra getalongwithgod.com

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om ulike gudsbilder, blant annet om den sårbare guden og om den voldelige guden. Det er vanskelig å se at noe er mer avgjørende for hvordan menneskers religiøsitet er, enn hva man tenker om hvem Gud er. Bildet av den straffende guden er kanskje det mest gjennomgående gudsbildet man kan finne om man ser på historien. I alle religioner har dette vært noe av grunnlaget; at dersom man ikke tilfredsstiller guden eller gudenes krav, vil denne guden straffe. Straffen var som regel utført gjennom bruk av naturkreftene, vulkanutbrudd, stormer, ødelagte hus og avlinger. Også den kristne religionen har vært preget av dette synet, ikke minst i middelalderen der prester gjorde det de kunne for å bekrefte folks oppfatninger om sammenhengen mellom folkets unnlatelsessynder og manglende velsignelser fra naturens side.

For meg ble dette aktualisert gjennom mammas sykdom og død. For dersom man ikke kan finne noe mening eller poeng med sin egen lidelse, søker man gjerne å finne denne sammenhengen, hvor Gud straffer, også med sykdom, for en eller flere kjente eller ukjente synder. Så også mamma, som ikke forstod hva hun hadde gjort for å fortjene dette. Man kan synes det er underlig at et menneske som har gått i en frikirkelig, evangelisk menighet gjennom hele livet, fortsatt skal vere så okkupert av denne type tankegang. I hennes tilfelle handlet det om et gudsbilde hun arvet hjemmfra, der Gud i alle fall i ett konkret tilfelle straffet min bestefar for hans manglende offervilje til Guds sak. Straffen var at to melkekyr døde, noe som selvsagt skapte store økonomiske problemer. Gudsbildet man vokser opp med, er omtrent umulig å bli kvitt. Det vet jeg også en del om.

Felles for bildet av denne straffende guden, er at det ikke er noe samsvar mellom forbrytelse og staff. En liten synd kan bli straffet med evig lidelse. Og sin ytterste konsekvens, evig pine i et inferno av flammer. Det er noe stalinistisk over det, straffen virker helt vilkårlig, tilfeldige i forhold til det som er gjort. Under Stalin kunne folk bli dømt til livstid i fangeleire for de minste forbrytelser. Det er ikke øye for øye, tann for tann, men mer famile for øye og nasjon for tann. Vi ser det spesielt i amerikansk religion, der man har forklart de fleste nasjonale katastrofer med at Gud straffer. Eller "Gud tar bort sin beskyttelse" som man gjerne framstiller det. I Norge så vi noe av det samme med den såkalte "22. juli-profetien", hvor terroren på Utøya var en hendelse som var forutsagt som en konsekvens av Norges ugudelighet. Nå sist skrev noen en blogg med påstander om at flommen på Sørlandet var Guds straff for homofile orgier. Man er blitt så vant til denne typen logikk fra enkelte kretser, at det for mange gikk hus forbi at dette riktignok var en satire over akkurat denne typen standspunkter.

Så bør vi framelske et gudsbilde uten en straffende Gud? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke på en verden og en virkelighet der det vi gjør ikke får konsekvenser. Men det må vere samsvar. Derfor tror jeg ikke lenger på livets to utganger, der bare et eneste spørsmål vil vere avgjørende for himmel eller helvete. Men jeg tror, som man sier i kirken hver søndag om Jesus at han skal "komme tilbake for å dømme levende og døde". Og jeg tror at denne dommen vil vere rettferdig, i samsvar med det gode eller dårlige man har gjort, ikke som en evig frikjennelse eller evig fordømmelse. Ikke vilkårlig, tlfeldig. For ellers ville jo for eksempel dommen over Gandhi og Hitler vere den samme, begge går til helvete siden de ikke var Jesus-troende. Og er det rettferdig?

For meg vil dette få konsekvenser for hvordan man tenker om tradisjonell kristen misjon. Dersom motivasjonen for misjon er å redde mennesker fra helvete, henger jeg ikke lenger med. Dersom motivasjonen er å gjøre mennesker kjent med Jesus' person og lære, er jeg fortsatt på lag. Men jeg vet at formen for evangelisering og misjon jeg selv var en del av, ble problematisk. For mange vil nok dette slå beina under begrunnelsen for at man faktisk driver misjon. For hva kan man tilby om det ikke er frelse fra fortapelse? Dette er kanskje et spørsmål som det faktisk er ganske sunt å stille seg, dersom man forkynner det man er overbevist om er sannheten.

Aust or markom

Hyss! Er det mogeleg? Drøymer eg eller er eg verkeleg vaken? - Det regner, stilt og fint, varmt og tett, utan bråk og brak.....

Eg ligg og lyder lenge og ser gjennom glaset. Himmelen grånar meir og meir og sig inn over skogane som ein grå ullduk. Og regnet strøymer. Og spreier seg - over alle dalar, over bygd og by, vidare og vidare, ut over heile verda. Og jorda drikk med tusen tyrste munnar, drikk og laugar seg, velter seg, sym - i varmt, stilt, godt regn.

Han Jon reiser seg frå krakken, gløtter gjennom glaset, smiler, tek golvet i to steg og smyg stilt gjennom døra. Der rusla han opp til saltsteinen, set seg, tek lua av seg og nester hendene. - Det gråsprengde håret ligg fagert om den brune nakken. Han legg andletet mot himmelen, mot regnet, og eg ser at leppene rører seg stilt.....Han Jon Andersen takka Gud for regnet. Og det rører meg så eg får tårer i augo. Velsigna vere regnet! Det sløkkjer. Det svalar. Det yngjer. Det fyller jorda med ny kraft. Det gir livsens saft og sevje til døyande liv. Det drys voner som blanke dropar i den vonlause.

Vi krabbar oss ut av sengene, den eine etter den andre og stumlar ut, øre av draum, ruste av nye voner. Og vi set oss ende ned og let det regne på oss. Det trippar over hals og hovud som bittesmå snøgge føter. Det tuslar og kviskrar i gras og groe. Det sig gjennom vesterygger og skjorteermar, kitlar over huda, renn nedetter rygg og lår så ein grys og kulsar og ler.

Vi sit lenge og ser og kjenner regnet.

Sven Moren

Kyrkjenibba

Kyrkjenibba er eit av dei mange flotte fjella i Stryn. Det ligg nordaust for Stryn sentrum, i fjellområdet mellom Stryn og inste Hornindal. Turen opp er slik eg likar han, det vekslar mellom bratte parti og slake stigningar. Utsikta frå den 1400 meter høge toppen er av dei flottaste i området, uansett om ein ser vestover eller austover. Ekstra fin blir turen når ein kan køyre bil dei første bratte høgdemeterane, slik at ein fort kjem oppom skoggrensa. Sjølv om eg klarte å gå feil fleire gongar, må eg seie at dette er eit av mine favorittfjell i dette området, vel verdt ein tur.