I går så jeg den nye tyske filmen om terrorgruppa Baader Meinhof som herjet Tyskland på 1970-tallet. Tyske filmer bruker å være av veldig god kvalitet, så også denne. Jeg elsker den type filmer som får meg til å tenke og reflektere, og det gjør jeg vel stort sett etter alle filmer, he he....
At lederen av gruppa, Andreas Baader var en kjeltring og en kriminell mer enn enn idealist, etter mønster av Stalin og Mao, dog i mye mindre skala, var vel ikke så overraskende. Jeg slutter likevel aldri å forundre meg over at han får med seg folk..og i denne perioden hadde faktisk gruppa hans veldig stor støtte i det tyske folk, selv om aksjonene deres drepte helt vanlige politifolk og funksjonærer. Det som gjorde størst inntrykk, var likevel det som skjedde med Ulrike Meinhof.
Hun begynte som en venstresympatiserende journalist som skrev kritiske artikler om Vitenamkrigen og diverse andre sprørsmål, som mange andre gjorde på de tida. Etterhvert ble hun mer og mer dratt inn i gruppa, helt til dagen hvor hun måtte velge mellom gruppa og sine egne barn. Valget ble at hun ba om at barna skulle bo sammen med palestinske barn i en palestinsk flyktningleir, heller enn at hennes "småborgerlige"eksmann skulle ha dem....noen år senere tok hun sitt eget liv i fengeslet.
Hva er det som får folk til å bli så fanatiske at saken blir viktigere enn ens egne barn til og med? Hvor tipper det over fra å være et positivt engasjement til å bli livsfarlig? Finnes det situasjoner hvor vi ville gjort hvor store offer som helst? Hvor jeg ville gjort det? Jeg vet ikke.
Jeg må si at etter å ha lest biografiene om Mao og Pol Pot, og sett de to filmene jeg har skrevet om her, er jeg tilbøyelig til å si at det er bedre å være likegyldig enn fanatisk. men jeg er ikke helt sikker..
Det er noe med denne tida som fascinerer meg. Det tippet over for veldig mange, men det fantes tross alt en vilje til å gjøre verden til et bedre sted. Selv om mange, kansje i frustrasjon over å ikke nå fram, gikk over i det ekstreme, fantes det et engasjement. Finnes det i dag? Eller er vi fornøyde med å sitte på vår lille tue?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar