Ledere og kommunister

I går satt jeg og koste meg med den norske filmen "Gymnaslærer Pedersen" på TV. Det var faktisk en ganske god film, selv om den i begynnelsen passet mer inn i god norsk pustefilmtradisjon. Filmen gir et godt bilde av hvordan mange nordmenn ukritisk kastet seg inn i drømmen om at verden skulle gjenskapes gjennom en sosialistisk revolusjon. Filmens hovedperson sa også, uten at mange i dette miljøet protesterte: "Jeg elsker Stalin". Om en mann som tok livet av flere titalls millioner i sin levetid. Enda flere drepte var det under Mao, som var den største av heltene til sosialistene i denne filmen. Det var hans død som markerte begynnelsen på slutten for denne bevegelsen. En annen helt var Pol Pot i Kambodsja, som var ansavrlig for minst en million døde landsmenn på tre år!!

Filmen slutter ved at Hilde, som har prøvd å vinne tilhengere for sin revolusjonære sak på arbeidsplasen sin i ti år uten å komme noen vei, tar sitt eget liv. What a waste!!

Hva er det som får folk ukritisk til å følge slike ideologier og ledere? Og hvorfra kommer denne begeistringen for konger, presidenter og ledere? Når man ser bilder fra den amerikanske valgkampen i disse dager kan man jo lure. Hva er det som får folk til å jobbe døgnet rundt for en 72 år gammel guvernør fra Arizona, for eksempel? Hva er det som gjør at folk roper i begeistring når en mann som han lirer av seg billige politiske argumenter?

Trenger vi ledere? Definitivt! Men ikke folk som leder for å få posisjoner eller personlig vinning. Vi trenger ledere som setter folket over seg selv. Noe av de mest morsomme med filmen var jo at det var "folket" disse sosialstene kjempet for. Kanskje de ikke visste bedre, men nå vet vi det meste, både om Stalins, Maos og Pol Pots grusomheter. Opptatt av folkets beste kan i alle fall ingen av dem roses for å være. I motsetning kanskje til en annen type ledere, som en tømmermann fra Nasaret representerer, en som spør: Hva vil du jeg skal gjøre for deg?