Akkurat nå pågår et av den mest spennende og spektakulære rittene av alle, Giro d-Italia, som alltid på denn tiden. Rittet blir av mange regnet som enda tøffere enn Tour de France, fordi fjellene i Italia er enda høyere og brattere enn de i Frankrike. Personlig synes jeg også at rittet ofte er mer spennende.
Så er det denne malurten i sykkelbegeret som heter doping. Sportens organer hevder hardnakket at ingen andre idretter jobber like hardt og måettet mot doping enn sykkelsporten. Så skulle det vel også bare mangle, siden det ikke finnes noen annen sport det er så mye å rydde opp i. Og stadig får vi disse påminnelsene om at selv om mye går i rett retning, er det fortsatt fryktelig langt igjen. Til sporten kan kalles fair og sportslig, slik mange med meg ønsker at den skal være.
For mange har resignert. Jeg har jo vært en del inne på sykkelforumet til VG, og det slår meg at mange ikke orker å engasjere seg mot doping. De hevder at siden alle er dopet, blir jo konkurransen likevel fair, siden de konkurrerer på like vilkår. Det var vel også det den danske Tour de France-vinneren Bjarne Riis argumenterte med da han stod fram som en "angrende " synder for noen år siden.: Alle gjorde det, og derfor gjorde jeg også det. For meg holder ikke dette. Jeg blir ikke imponert over å se hvem som er flinkest til å jukse.
Hovedpoenget mitt med dette innlegget er likevel det som bekymrer mest i alt dette: Den indre justisen som fortsatt ser ut til å være sterk i sykkelfeltet. På mange måter er det faktisk nærligende å sammenligne med den type justis som hersker i den italienske mafien, slik det blant annet blir beskrevet i Gudfaren-filmene. Moralen er her er at det er helt greit å begå brutale og grusomme drap, så lenge dette er en del av businessen og ikke blir noe personlig. Skyldfølelse er noe man derimot bare får dersom man behandler familien sin dårlig eller svikter dem på noen måte. DET er helt uakseptabelt. Drap er et nødvendig onde. I sykkelfeltet blir doping sett på på samme måte: Det er en nødvendighet. Det er noe alle må gjøre for å overleve i denne sporten og det skal ties om. For mange sykkelryttere er ikke dette noe umoralsk. Umoralsk er man derimot når man avslører andre kolleger i dopingaker. Da blir man frosset ut, boikottet og bedt om å legge opp.
La meg ta noen få eksepmpler, her finnes det faktisk mange jeg kunne ha beskrevet. Etter den såkalte Operacion Puerto for fire år siden, ble flere av sportens mest kjente og profilerte ryttere avslørt som klienter hos en dop-lege i Spania. Få av disse innrømte så mye. Folk som Ivan Basso og Michele Scarponi vedgikk at de hadde besøkt doktorens klinikk, men sa ikke så mye mer. I dag har de funnet nye lag å sykle for, og kjemper i toppen i Giro d'Italia. Tyskeren Jörg Jaksche, derimot, innrømte alt og dro flere inn i skandalen, blant annet tidligere nevnte Bjarne Riis, som nå er sjef for sitt eget lag, et lag som vår egen Kurt-Asle Arvesen syklet for i flere år. Og hva skjedde: Jaksche ble skydd som pesten. Mange (deriblant vår egen eks-proff Dag Otto Lauritzen) anklaget Jaksche for å la seg intervjue om dette av Der Spiegel bare for å få penger for det. Uansett var Jaksche ferdig som sykkerytter, ingen lag ville ansette ham mer.
Bernhard Kohl ble tatt etter en test i TDF. Etter at han kom med massevis av avsløringer om bakmenn og kolleger, ble han også skydd av hele idretten, Lauritzen kalte ham et svin. Patrick Sinkewitz ble også avslørt og sa at han blant annet hadde blitt introdusert for såkalte testosteron-plaster av Italias største sykkelstjerne Paolo Bettini. Etter at dette førte til at Bettini nesten ble utelukket fra VM i Stuttgart i 2007, truet han Sinkewitz til taushet. Senere vant Bettini fellesstarten i det samme VM.
Jeg kunne også nevnt Jesus Manzano som kollapset på en etappe av Tour de France, og etterpå fortalte at kollapsen kom som et resultat av omfattende bloddoping. Avsløringene hans førte etterhvert til Operacion Puerto, den største dopingskandalen de siste ti årene. Men venner i sykkelsporten fikk han ikke så mange av.
VGs blogger Anders Kokkin Christiansen skriver i dag om en lignende sak, om franskmannen Christophe Bassons. På bloggen skriver han blant annet:
For etter at Festina-skandalen hadde filleristet sykkelsporten som et jordskjelv i 1998, var 1999 året da sporten skulle reise seg igjen. Bassons visste imidlertid det «alle» i feltet var klar over: Ting var fortsatt ikke bra.
I sin spalte i avisen Le Parisien skrev han åpent om sine egne tanker rundt dopingproblematikken. Og Lance likte slett ikke alt Bassons, som trolig selv var hundre prosent ren, rablet ned på papiret.
På vei opp det legendariske fjellet Alpe d’Huez i Alpene, skal Armstrong ha syklet opp på siden av Bassons – ifølge Bassons selv. US Postal-kongen ga klart uttrykk for at det var feil av franskmannen å skrive det han skrev. Bassons svarte at han tenkte på den kommende generasjonen med ryttere. Svaret fra Armstrong? «Hvorfor legger du ikke bare opp?».
På tv-kanalen TF1 sa Armstrong senere, ifølge boken L.A. Confidentiel: «Anklagene hans er ikke bra for sykkelsporten, for laget hans, for meg, for noen. Dersom han tror sykkelsporten fungerer sånn, tar han feil og burde reise hjem».
Men dette var bare starten. For plutselig var Bassons «persona non grata» i sykkelfeltet. Ingen ville prate med ham. Ingen ville dele prispengene sine med ham. Og til slutt fikk franskmannen nok. 17. juli pakket han kofferten og sa takk for seg midt under Tour de France. Da opplevde han attpåtil en rytter som ikke ville ta ham i hånda idet han dro.
Lance Armstrong, ja. Som uendelige mange ganger har blitt anklaget, men aldri har bitt tatt. Sitatet viser jo at Lance er nærmest som en mafiasjef å regne i sykkelfeltet. En annen hendelse understreket dette: Et av de siste årene Lance vant TDF, i 2004, gjorde Lance noe veldig uvanlig. Han gikk i brudd iført den gule ledertrøya på en av de siste etappene. Når den gule trøya går i brudd, er bruddet 100% sikker på å bli kjørt inn. Så hvorfor gjorde han det? Fordi en av de andre i bruddet var italieneren Filippo Simeoni, og han ville frata Simeoni muligheten til å vinne etappen. Simeoni, hadde selv blitt tatt i doping noen år tidligere etter samarbeid med den italienseke legen Ferrari. Lance hade også samarbeidet med denne legen, og i et vitneavhør hadde Simeoni fortalt at han hadde fått preparatene av Ferrari. Dette tok ikke texaneren nådig opp, og kalte Simeoni en løgner. etter etappen kalte han Simenoni en fiende av sykkelfeltet. Altså ikke en fiende av ham selv, men av hele feltet. Senere ble Simenini stort sett ignorert som rytter, han fikk ikke engang delta i Giro d'Italia selv om han var regjerende italiensk mester.
Nå er det anklagene fra sin tidligere lagkamerat Floyd Landis Armstrong må forsvare seg mot. Landis hevder at det var Lance som lærte ham å dope seg. Fortsatt har Lance aldri blitt tatt for noe ulovlig. Det har aldri blitt lagt fram fellende bevis mot ham. Men det første steget mot å knekke mafiaen, er å ta gudfaren. La oss håpe de klarer det.
Kult at du liker sykkel. Jeg følger spent med på Giroen for tiden. Jeg ble interessert i sykkel omtrent samtidig som deg. Det var nok TdF 2002 som var starten for meg. Hadde sansen for Ullrich, men aldri helt for Lance av en eller annen grunn. Nå viste det seg jo dessverre at Ullrich var full av dop, i likhet med mange andre på den tiden. Jeg er derfor enig i at det er spesielt at Armstrong skulle kunne klare å vinne år etter år uten å være dopet. Likevel synes jeg der er problematisk å anklage ham for det uten å ha noe som helst bevis.
SvarSlett