Angsten

Faktisk viser forskning at så mange som 30% av den norske befolkningen i løpet av livet har en psykisk lidelse av typen depresjon, angst, fobi eller lignende. Samtidig blir ca 150 000 personer årlig rammet av en depresjon, mens ca. 15 prosent til enhver tid lider av depressive symptomer. Med andre ord er dette temmelig normalt, selv om det fortsatt blir lite snakket om. I mange livssituasjoner kan angst og depresjon ramme som en del av et reaksjonsmønster, for så å forsvinne igjen med eller uten behandling.

Anne Østbu (som jeg kjenner litt) har skrevet en liten bok om sin kamp mot angsten. Hun har kalt boken "Helhet" og har fått søsteren Merete Østbu Solberg (som jeg kjenner litt bedre) til å illustrere. I denne boken prøver hun å sette ord på tankene og følelsene som oppstår i situasjoner der angsten får overtaket. Boka forteller i diktform også om veien ut av angsten, med et tilbakeblikk på hvordan det har vært.

Som en reaksjon på det jeg opplevde for litt over to år siden, da jeg fikk hjerneslag, fikk jeg også smake litt av hvordan angsten fungerer. Ikke i samme grad som forfatteren, naturligvis, men det var jammen ille nok. Doktoren fortalte at det var en helt vanlig reakson å få etter det jeg hadde vært gjennom, men det var tøft å stå midt oppe i det uansett. Mange av de følelsene jeg hadde, finner jeg også beskrevet i denne boka. Sterkest kanskje frykten for at dette ikke skulle gå over, at dette var noe jeg alltid kom til å slite med:

En ting kan være

han ødela meg da

for meg svir det mere:

jeg blir ikke bra

Hun forteller også om den ensomme følelsen man ofte har i slike situasjoner, fordi man tor at ingen forstår hvordan man har det:

Alene, alltid alene

når drømmene herjer som verst

natta med pinefulle mareritt

om fryktens fangende nett

Nettene og drømmene husker jeg også var noe av det verste med dette. Man drømte syke og skremmende ting man ikke husket noe av når man våknet, man kjente bare den forferdelig, klamme frykten for noe man ikke vet hva er.

Midtveis i boka snur stemningen, og hun skriver blant annet:

Jeg famler langt der inne

der mørket pleide gro

jeg leter etter hatet

men finner håp og tro

Søsteren Merete fortalte da jeg kjøpte boka av henne at hensikten med å gi dette ut, var å hjelpe andre som kunne kjenne seg igjen i dette, og finne trøst i det. Ofte er det fryktelig viktig akkurat det, å forstå at dette er noe mange andre opplever også, ikke bare jeg.

I et av de siste diktene, "Livsglede" oppsummerer hun det hun har vært gjennom:
 

Jeg var død noen år

og glemte hvordan det var å leve

i speilet kunne jeg se min eksistens

men hva hjalp vel det

når kroppen ikke kjente livet

eller øynene så et ansikt som ikke var mitt...

......jeg ser og griper

ingen kan nyte livet slik

som ikke har hatt smerte