En bekjent av meg sa en gang: Jeg kan ikke komme på en eneste grunn til å ikke tro på Gud. Noen mennesker er tydeligvis der, troen har ingen konkurrenter. Jeg har alltid vært litt misunnelig på mennesker som sier de har en enkel tro. Jeg er ikke der i det hele tatt, og har vel aldri vært det. Etterhvert som tiden går kommer det nye spørsmål som blir vanskelig å finne svar på. Og mange av dem kan rope om det ikke finnes noen Gud eller at Gud slett ikke er god, slik som man har lært seg å tro.Likevel starter jeg nå denne nye serien. Kanskje er den litt selvterapeutisk, for å minne meg selv om innholdet i det jeg faktisk tror på. For tro gjør jeg, selv om troen er i stadig forandring. Kanskje kan det være med å hjelpe deg som leser også til å sette ord på hva du tror på. Mange ganger bruker vi titler på oss selv: Kristen, agnostiker, pinsevenn, ateist, konservativ, liberal, uten at vi egentlig sier eller vet så mye om hva disse titlene inneholder eller betyr. Derfor er det kanskje en ide å sette opp hva som er det viktigste i den troen vi har. Hva tror jeg på og hvorfor våger jeg å kalle meg kristen selv om det finnes grunner til å ikke gjøre det? Det er det jeg vil forsøke å gjøre her.
Den amerikanske forfatteren Philip Yancey har skrevet mange bøker og flere av dem handler om det vi kan kalle kristenlivets "skyggesider". Titlene forteller litt om det: Dissapointment with God og Where is God when it hurts? Han seier at hans tro på Gud egentlig baserer seg på to grunner : Den ene er personen Jesus og den andre er mangelen på et annet alternativ.
Johannesevangeliet forteller om en episode der Jesus sier ting som blir vanskelig å akseptere for mange av hans tilhengere. Mange av dem bestemmer seg for å forlate ham etter dette. Jesus spør så sine egne disipler:
«Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Johannes 6, 67-69
Det spørs vel hva man mener med alternativer. Hvis man leter etter en annen form for metafysisk frelse eller noe liknende, forstår jeg at alternativer ikke akkurat florerer.
SvarSlettSelv opplevde jeg gjennom refleksjon og ettertanke at selve kjernen i evangeliet rett og slett var umoralsk. Etter lang tid uten gud i livet,oppdaget jeg at det ikke var noe savn i det hele tatt. noe jeg kanskje hadde trodd det ville være. gleden ved å omfavne realitene i tilværelsen slo knock-out på imaginære guder, demoner og nisser og dverger.
Det skremmer meg litt hvor kynisk du har blitt. Det virker som du har kastet all respekt for troens vesen ut sammen med badevannet. Ellers er jo synspunktene dine typisk postmoderne. Spørsmålet er ikke lenger om Gud og Bibelen er sannhet, men om de samme får meg til å føle meg lykkelig.
SvarSlettDet har svært lite å si om synspunktene mine er postmoderne, de får vel stå for seg selv og bli analysert for hva de faktisk er. Dessuten er vel postmodernitet preget av verdirelativitet og nihilisme, noe jeg tar sterkt avstand fra.
SvarSlettJeg har prøvd å leve som om bibelen og gud er sannhet mesteparten av mitt voksne liv og må vel si at det er et godt forsøk. Jeg ønsker ikke å kalle meg kristen bare for å sikre husfreden blant gamle venner og bekjente, spesielt siden jeg ikke finner noen grunn til å tro at det er sant, godt eller verdifullt.
Dessuten er det et håpløst prosjekt å finne ut om noe av det er sant, eller hvilken kristendom som er sann, ettersom historien har sett utallige kristendommer som alle har gjort krav på guddommelig sannhet. Hvordan avgjør man hvilken retning som er riktig når bibelen kan tolkes i alle retninger?
Ateisme er foreløpig min defaultposisjon, alle ekstraordinære påstander krever litt mer enn en oppfordring om å bare tro.
Det som skremmer og forundrer meg i tillegg til og i forbindelse med den manglende respekten er det sinnet som skinner gjennom i argumentasjonen til Apokatastasis. Syns dette er ganske typisk for en del ateister/humanetikere, og det er liksom ikke logisk. Hvorfor så sinna og hard??
SvarSlettSe det. Jeg er blitt en av dem, de sinna og frustrerte ateistene jeg tidligere diskuterte med. Neida, ikke så fryktelig sint, men etter å ha forlatt religionens verden er det lett å balansere mellom lettelse og irritasjon. Dessuten er det vel mulig å respektere den troende og nedvurdere troen?
SvarSlettPerspektivet kommer inn i dette også. Leste the God Delusion som kristen og syntes forfatteren virket veldig sympatisk, noe jeg har forstått ikke alle har følt.