Ulovlig norsk

Mange har sikkert fått med seg reportasjen på Dagsrevyen i går om Maria Amelie. Maria har skrevet bok der hun forteller om sine seks år som ulovlig innvandrer i Norge. I løpet av denne tiden har hun både gjort ferdig videregående skole og tatt masterstudium i Trondheim. Men et liv uten papirer hvor man må skjule sin sanne identitet er tøft å leve. Derfor setter hun nå alt på spill ved å fortelle sin historie offentlig. Uten at hun vet konsekvensene. Samtidig sender hun inn en ny søknad om opphold. Nå er det alt eller ingenting.

Selv møtte jeg Maria for flere år siden, det må være 5-6 år, da hun nettopp var kommet til Norge med foreldrene sine. Hun dukket opp en kveld vi hadde samling med ungdomgsgruppa hvor jeg var leder. Jeg fikk raskt et inntrykk av ei glad og sympatisk jente som hadde mye å bidra med. Vi ble raskt kjent med jentas fortelling om at hun hadde flyktet sammen med foreldrene sine fra krigslignende tilstander i Kaukasus. Ukene og månedene etter fikk vi jevnlig holde kontakten og høre hvordan det gikk med Maria. Vi ble også invitert til å feire burdsag sammen med henne. Hun lærte seg raskt å snakke norsk og fikk seg jobb på en kafe i byen. Slik kom hun også inn i miljøet rundt Slottsfjellfestivalen i Tønsberg, som hun har vært engasjert i siden.

Vi skjønte at sannsynligheten for at hun fikk lov å bli her, var liten, siden Russland ikke er definert som et land det er farlig å være i. Tønsberg blad lagde en sak hvor noen av oss ble intervjuet sammen med Maria. Vinklingen var at hun så gjerne ville bli, men ikke fikk lov. Noen uker etter kom det endelige avslaget. Vi fikk høre at hun og foreldrene hadde gått i skjul et sted. Maria forsvant ut av synsvinkelen min.

Litt senere traff jeg mor til Maria tilfeldigvis igjen. Etter den grusomme terroraksjonen i Kaukasus hvor hundrevis av elever og foreldre ble drept på en skole, ble det holdt en markering i domkirken i Tønsberg. Moren var der og fulgte markeringen. Naturlig nok hadde saken gjort sterkt inntrykk på henne, som det gjorde på oss alle.

Så glemte jeg vel egentlig hele Maria og familien hennes bort. Plutselig dukket Maria opp på Facebook for noen måneer siden, og jeg forstod at hun fortsatt var i Norge. Og i går fikk jeg og alle andre vite at hun altså fortsatt var her uten å ha lov til det. Men på disse årene har hun altså oppnådd mye mer enn de fleste vanlige nordmenn klarer på et helt liv.

Så hva skjer nå? Kritikerne vil hevde at det må være likhet for loven. Dersom man har fått avslag, skal man ut. Russland er ikke i krig, det er ikke farlig å reise tilbake. Vi må pase på signaleffekten, slik at ikke flere blir fristet til å gjøre det samme. Jeg forstår at de som behandler slike saker, må gjøre jobben sin og at dette kan være vanskelig. Jeg tror på en politikk hvor man beskytter de som trenger beskyttelse og sender tilbake de som ikke trenger det.

Samtidig er det jo selvsagt et menneskelig element. Et enkeltmenneske. Maria er mer norsk enn noe annet. Alle nettverk, alle venner er norske. Hun snakker flytende norsk. Hun har tatt en utdannelse og det til strålende karakterer, hun vil lett finne seg en betydningsfull jobb i Norge. Og jeg vet hvordan folk flest i Russland ser på folk fra Kaukasus-området. De er banditter og terrorister. Punktum.

Jeg tror i alle fall jeg skal kjøpe Marias bok og lese hennes historie. Kanskje du også skal gjøre det samme. Så blir det utrolig spennende å se hva som skjer med Marias søknad. Og hva med foreldrene hennes? Jeg vet ikke hvor de er, men forstår dersom de ikke tør å gjøre som Maria, å stå fram med sin historie. For fallhøyden er uendelig.

Du kan se innslaget fra Dagsrevyen her